Rasisme = Førsteklasses Underholdning

Skal jeg fortelle om første gang jeg hørte om The Boondocks, må vi spole hele veien tilbake til ungdomskolen. Pubertale medelever anbefalte meg flere ganger å se den animerte serien om to artikulerte guttunger som bor hos den eksentriske bestefaren sin, men jeg prioriterte popping av kviser og abonnementet mitt på Brazzers.

Fast forward. Kvisene er borte, og jeg er både visere og tre brysthår rikere (Jeg har fremdeles ikke sagt opp abonnementet mitt på Brazzers, though). The Boondocks hadde jeg helt glemt av, men så oppdaget jeg før helgen at alle sesongene av serien var å finne på Netflix. Tiden var inne.

Jeg fyrte opp første episode, og nå hater jeg meg selv for at jeg ikke har gjort det tidligere. For en herlig og gjennomtenkt parodi på rasismen som eksisterer i dagens retarderte samfunn. The Boondocks treffer spikeren på hodet, og budskapet leveres av et elskverdig figurgalleri. Jeg stiftet uforglemmelige bekjentskap med familien Freeman, rapperne Gangstalicious og Thugnificent, pimpen A Pimp Named Slickback (Yes, whiteboy, you say the whole thang), men Uncle Ruckus tok kaka.

Jeg så serien fra start til slutt og ble sittende i sofaen hele helgen, kun avbrutt av raske toalettbesøk og pizzabudet som ringte på.
Da sukket jeg, og bæljet "The door´s open, niggah!"