Endelig noe annet enn Breaking Bad

Er det noen her som tør gjette hvor mange usympatiske karakterer det finnes i Boston Legal?

Svaret er, etter min mening, null - etter å ha sett én og en halv sesong, vel å merke.

Situasjonen er en helt annen i de fleste av dagens TV-serier. "Drittsekkene er de nye heltene" erklærte Aftenpostens nettserie "Serieskolen" for jeg-orker-ikke-å-sjekke-hvor-lenge siden. De har rett. Walter White, Tony Soprano og for den saks skyld Don Draper, er til syvende og sist ganske fæle mennesker. Frank Underwood er stormannsgal, Gregory House er kald og kynisk, og Dexter Morgan er en psykopatisk seriemorder. Du vet, heltene.

Denne vinklingen med skurker i hovedrollen er definitivt interessant, og jeg lar meg stort sett rive med. Hvorfor sympatiserer vi egentlig med mafiabosser eller med overambisiøse yrkespolitikere (hint: Kevin Spacey)? Fordi, diverse forklaringer.

Men det blir kanskje litt mye av det gode, og noe som har slått meg i det siste er hvor lite blant annet Underwood og gutta i Mad Men utvikler seg. Til tider fremstår de nesten som statiske karakterer, som ikke reagerer på eller lærer av det de utsettes for. Don Draper har gått gjennom mye i de seks sesongene jeg har sett av Mad Men, og responsen hans er alltid å påta seg offerrollen, enten det er gjennom sutring, panikkanfall eller å svime av. Når han tar seg sammen igjen, fortsetter han stor sett som før, og etter over 50 episoder, blir det litt langtekkelig.

Der er Boston Legal helt annerledes. I de to kanskje viktigste rollene er to suksessrike advokater: Alan Shore (James Spader) og Denny Crane (William Shatner). Begge er på sitt eget vis narsissister som kan handle egoistisk, men de har noen smått unike egenskaper.

De lærer! Et konsept gjort populært av filmer om roboter som tar over verden. Det fungerer sånn her:
1) Alan Shore behandler noen på en dårlig måte.
2) Personen han behandler dårlig reagerer til slutt.
3) Shore tar til seg kritikken, og hvis han sier at han har gjort noe galt, endrer han seg!

(Et annet godt eksempel på dette fenomenet er Jeff fra Community; en kynisk type som finner ut at det er mulig å bry seg om andre mennesker. Han trenger ikke en gang en hel sesong på å innse det!)

Det er noe mer subtilt enn jeg gir uttrykk for, men kontrasten er allikevel stor til Walter Whites kontinuerlige negative spiral og Frank Underwoods nådeløshet.
En annen stor forskjell er at man oppfatter Alan Shore som en i bunn og grunn moralsk bevisst og varm type. En person som evner å bry seg om både venner og kjente, og større begreper om politikk og moral.

Shore er kanskje narsissist, men han har ikke den personlighetsforstyrrelsen og hemmingen blant andre Don Draper har. Han virker mer komfortabel med å ta tak i dypere følelser, og er følgelig i stand til å forstå sine egne feil og mangler.
Jeg sier ikke at en narsissistisk personlighetsforstyrrelse ikke er bra TV. Jeg er tross alt fan av nesten alle seriene jeg har nevnt i dette innlegget.

Men jammen er det ikke greit med en pause fra all kynismen en gang i blant.

Boston Legal er forøvrig en strålende serie, og anbefales.