Leser- og redaksjonsblogger. Gamereactor er Nordens største gaming site. Vi står altid klar med de seneste nyheder og anmeldelser af de nyeste spil. Blogs og brugeranmeldelser er også en stor del af siden, og så har vi nturligvis Danmarks bedste gaming forum. Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Pokémonene som forsvant - #Temabloggen6

Pokémonene som forsvant - #Temabloggen6

Dette innlegget er kategorisert under: Temabloggen, Pokemon, Minner

Pokémon var ikke en hobby slik Duel Masters, Skylanders eller Bakugan var (er?) hobbyer. I hvert fall virker det ikke sånn for en utenforstående. De japanske lommemonstrene var ikke simpelthen én av mange ting vi snakket om i skolegården. Ei heller var det noe vi gikk hjem for å gjøre. Det var et fenomen som foregikk hele tiden på alle mulige måter for de aller fleste og jeg var intet unntak.

Alle ukepengene mine gikk til Pokémon-kort. Hver eneste krone. Jeg hadde linjal, blyant og viskelær med Pikachu på. I Wien, der foreldrene mine jobbet og ferierte, hadde de en Pokémon-lunsj som smakte forferdelig, men som allikevel forvandlet østerriske daglivarebutikker til et mekka. Jeg hadde Pokémon-klistremerker på Pokémon-permen jeg hadde Pokémonkortene mine i, som jeg og de fleste andre - i hvert fall guttee - hadde med til skolen omtrent hver eneste dag.

Men selv om TV-serien og kortene trolig hadde vært mer enn nok til å skape det som kunne vært mitt livs største hobby, var det Pokémon blå og rød-spillene til Game boy jeg virkelig la ned mye tid i - og som på sikt bidro til å gi meg en enda større hobby.

Som med Pokémon-kort var det knyttet en del prestisje til å ha imponerende digitale Pokémon. Målet var egentlig aldri å fange dem alle, så mye som å bruke timesvis på det vi i dag kaller grinding for å få så mange Pokémon som mulig opp til level 100.

Mellom bilturer til Sarpsborg og endeløse kafé-besøk i Wien hadde jeg kommet et godt stykke på veis til dette målet. Det er såpass lenge siden at jeg ikke husker nøyaktig hvilke dyr jeg hadde klart å fange, men jeg hadde i hvert fall Blastoise og Zapdos i level 100, samtidig som jeg gjort noen bytter med andre spillere over linkkabel. Trolig var nok Mewtwo, Articuno og Pidgeot høyt oppi tallene også.

Gitt hvor mye tid jeg hadde lagt ned i denne hobbyen og hvor stor del den var av livet til en førsteklassing i 1999/2000, så kan du tenke deg hvor forferdelig det var å en dag skru på Game boyen og å - helt ut av ingenting - ikke se "Continue"-valget på hovedmenyen. Det stod "New Game", "Option" og ingenting annet. Jeg skrudde instinktivt av den lille, gjennomsiktige spillmaskinen.

Siden den gang har jeg mistet haugevis av filer. Enten det er Word-dokumenter, bilder eller spillfiler. Det er irriterende, slitsomt og ubeleilig, men aldri i nærheten av like knusende som det var å miste alle Pokémonene mine som seksåring. Å starte en ny fil føltes vondt, og jeg startet flere filer uten å lagre i håp om at den gamle filen skulle dukke opp igjen. Jeg våknet opp morgenen etter og skyndet meg til Game boyen med et lite håp om at den gamle filen på et eller annet vis skulle dukke opp. Slik fungerer dessverre hverken digitalt minne eller verden, og til syvende og sist tillot jeg meg selv å trykke "Save" og overskrive dyrene som Nintendo-konsollen hadde glemt dager i forveien.

Så der har du min temablogg - og hvordan et minnetap ble mitt absolutt verste spillminne.

HQ