Norsk
Blog
How is This Still a Thing: Assassin's Creed

How is This Still a Thing: Assassin's Creed

Jeg tror aldri jeg har gledet meg så mye til et spill, som jeg gjorde til det første Assassin's Creed. Reklamematerialet som Ubisoft kjørte ned i halsen på 13-årige meg var så overbevisende at jeg forestilte meg en mer realistisk, friere versjon av Dark Brotherhood questlinen i Elder Scrolls IV. Virkeligheten levde ikke helt opp til de enorme forventningene. Det vi fikk var et ambisiøst, men halvferdig spill med gjørrkjedelige sideoppdrag, lineær struktur, elendig stealth og lite frihet. Assassin's Creed hadde sine styrker, men det var på ingen måte mesterverket jeg hadde håpet at det skulle være.

Ubisoft tok seg en pause, og kom tilbake to år senere med Assassin's Creed 2. Da begynte det å ligne noe. Historien ble utbrodert, og gameplayet utvidet på alle måter. Det var mer variasjon i oppdragene i hovedhistorien, og man hadde større frihet til å utføre oppdragene på sin egen måte. Dessuten var verdenen faktisk spennende å utforske, og protagonisten kunne svømme. There was much rejoicing.

Studioet fulgte opp suksessen med Asassin's Creed Brotherhood, som var ganske likt sin forgjenger, men som hadde en snedig multiplayer-modus, og en ny, smart måte å fortelle hovedhistorien på. Brotherhood var godkjent, men ikke mer. Heldigvis innså sjefene i Ubisoft på dette tidspunktet at de hadde fått tak i en gullgås som de måtte bruke varsomt. Og det kom følgelig en lang pause mens de planla neste spill i serien.

Haha, neida. Ubisoft sparket regissøren av de originale spillene, og pushet ut nye AC-spill i høyere tempo enn Activision klarte å tenke ut nye undertitler til Call of Duty. Vi fikk Revelations, Assassin's Creed 3, Liberation, Black Flag, Rogue, Unity, Comet, Syndicate, Freedom Cry, China, India, Russia. For å ikke nevne at serien begynte å smitte over på Watch Dogs, Shadow of Mordor og andre open world spill.

Nå er det gått ti år siden Assassin's Creed kom ut for første gang, og med Origins på vei til spillhyllene, lurer jeg på følgende: Hvordan er dette fortsatt interessant? Når blir det nok klatre på bygninger? Er det ikke en grense for hvor gøy det er med hidden blade? Har ikke konseptet blitt en smule utvannet av det drøye dusinet AC-spill som er sluppet det siste tiåret?

Oppriktig talt: Hva er det egentlig som er så spennende med Origins? Hva er det vi ikke har sett allerede? Hvordan har dette livets rett i en verden som har gått videre til mesterverk som Bloodborne og The Witcher? Som John Oliver har sagt om Columbus Day og Ayn rand: How is this still a thing?

HQ