Trygg trafikk?

Da jeg var liten var jeg medlem av Mikke Mus' trafikkførskole, et sett bøker med hensikt å lære barn å leve i symbiose med trafikken. Jeg lærte hvordan jeg skulle krysse gata og hvorfor det var viktig at både bilene og menneskene måtte stoppe på rødt lys, og med kunnskapen kom den selvstendige tryggheten i trafikken. Nå er jeg noe eldre, og avisene er blitt et mer foretrukkent lesestoff enn Mikke Mus. Hver dag ser jeg oppslag om hvor farlig trafikken er og har blitt, og det er derfor med gru jeg tenker på at jeg snart skal ut i den selv.

De fleste ungdommer synes det er stas å øvelseskjøre med foreldre, ta mopedlappen, fylle bensin på en tank og høre motoren starte opp med et forsiktig kremt. Det blir stadig større fokus på ungdom i trafikken, og politikerne argumenterer for og imot vår rett til å komme ut i trafikken enda tidligere enn nå.

For et par måneder siden var det stort oppslag i mediene hvor Høyre gikk ut og støtta et forslag om å la 17-åringer kjøre bil alene. De skulle ikke få kjøre opp tidligere, men man kunne gjerne øvelseskjøre alene et år før oppkjøringa. Dette var visstnok hensiktsmessig, ettersom de da ville «ha mer erfaring når de først kom ut i trafikken». Men er man ikke kommet ut i trafikken med akkurat like lite erfaring, om ikke mindre, om man øvelseskjører alene, uten sertifikat?

Et annet forslag, som dog ikke ble støtta av Høyre, var at menn ikke skulle få lov til å kjøre, selv om de er atten år, og i alle fall ikke på vinterstid. Om dette hadde fått gjennomslag, ville menn pent måtte vente på å få ta rattet i hende, mens jentene for lengst kunne både tute og kjøre. På hvilken måte er dette rettferdig? Selv støtter jeg feministiske ideer, og når vi i 2012 maser om likestilling, feminisme og rettferdighet synes jeg det er for dumt at vi skal putte slike markante kjønnsskiller i samfunnet. Greit nok at det tar basis i ulykkesstatistikk hvor menn skiller seg ut som verstingene, men det blir likevel diskriminering av hundretusentalls menn som ikke har som formål å sprenge speedometeret og ruse fletta av motoren og nabolaget.

Rånersubkulturen kan på meg virke nokså skremmende. Det at gruppementalitet fører til at unge, friske mennesker velger å oppsøke fart og spenning på en slik måte som ikke bare setter sine egne liv i fare, men som også skaper utrygghet i trafikken for alle andre. Kanskje er det bare jeg som har vanskelig for å se verdien i å tilbe et karosseri, lakk og gummidekk, men bilen er i mine øyne mer et redskap enn den er et leketøy, og den skal brukes for transport, ikke underholdning.

Selv om jeg som har en slik angst for å ut i trafikken blir også jeg lei av det endeløse maset om at man ikke skal gjøre diverse saker, ting og handlinger når man egentlig bør ha begge hender på rattet. Greit nok; å bruke mobiltelefonen til å surfe på nettet og misbruke Facebook mens du kjører er du en egoistisk fjomp som setter andres liv i fare og som ikke burde vært ute i trafikken, i alle fall ikke med både bil og smarttelefon på samme tid. Ulykkesgransker Magnus Larsson nevner dette som en av årsakene bak ulykker, men han legger også skyld på at folk skifter radiokanal mens de kjører, noe jeg synes virker litt drøyt. De fleste biler har i dag ferdiginnstilte kanaler man kan skifte mellom med kun et knappetrykk, så å skifte om kanalen på radioen går på mindre enn et blunk, og du trenger ikke være spesielt kjent med bilen for å kunne endre fra P1 til P2 uten å måtte fjerne blikket fra veien framfor deg, og da har jeg vanskelig for å tro at noe så hverdagslig kan være årsaken bak en grusom kollisjon.

Til tider er det kanskje bedre å være en hard enn en myk trafikant. Statistikken viser nemlig at ulykker med kryssende kjøreretninger i tettbygde strøk som oftest går utover de myke trafikantene, det vil si meg, og alle andre som velger å ta beina eller sykkelen fatt, til fordel for de karbondioksidspyende monstrene vi kaller transportmidler. Hvem har ansvaret i en slik situasjon? Det er nok delt, men bilisten er nødt til å huske at en bulk kan være mye mer fatal for et menneske enn for en maskin.
Jeg har ikke noen særlige ambisjoner om å ta førerkort på attenårsdagen eller kjøpe og trimme en moped, men jeg vet at jeg etter hvert er nødt til å ha en bil. Og kanskje vil jeg da skjønne hvorfor min noe eldre medungdom forguder kjøretøyene sine, og kanskje jeg forstår at jeg kan minke risikoen om jeg kjører forsiktig selv. Men der er jeg ikke i dag. Jeg føler at for mye ansvar ligger på trafikanter jeg ikke har noe innflytelse over, og som jeg ikke tør helt stole på. Det er groteskt selvmotsigende når avisa en dag minnes det siste tiårets trafikkofre, alarmerende mange unge mennesker, mens de neste dag stort slår opp at 17-åringer snart kan få kjøre selv. Noe skurrer absolutt.