Innlegg nummer 100

Kapteins logg, stjernedato -310461.7058161302.

Dette er mitt innlegg nummer 100 etter at jeg lagde denne nye brukeren under aliaset Ursa Minora. Hva er det da meningen at jeg skal skrive? Et grandiost mesterverk av episke proporsjoner? Mitt beste kåseri noensinne? Et kritisk essay om spillindustrien eller kapitalismen? Nei. Jeg velger å mimre litt rundt mine snart fem år på GameReactor.

Jeg lagde min første bruker her på sida den sjette november i 2007, om jeg ikke husker feil så var det for å rope ut til verden om hvorfor jeg skulle kjøpe meg Wii (Jeg var på denne tida stor Dragon Ball-fan, og hadde sett at man på Budokai Tenkaichi 3 fikk gjøre bevegelsene til en kamehameha). Om hukommelsa miikke skranter, var min første kommentar "Jeg skal kjøpe Wii på grunn av dette spillet", sannsynligvis med en :mrgreen: bak påstanden. Jeg var dypt forelska i den grønne røveren til å begynne med. Den første avataren jeg skaffa meg var et bilde av en Wii, som den skamløse fanboyen jeg brukte å være, til tross for at jeg da aldri før hadde eid noe annet enn håndholdte Nintendo-konsoller.

Sommeren etter skrev jeg min første blogg: "Sommer - Sol eller spill?". Dette eposet ga rom for ei fantastisk drøftning over hvorvidt det faktisk var forsvarlig å sitte inne mens sola skinte ute. Godt husker jeg også den første responsen jeg fikk, da skeptisk-heksa fortalte at hun var fornøyd med at det var mye regn om sommeren i Vefsn, og at hun derfor kunne sitte inne med konsollene sine uten dårlig samvittighet. I sammenheng med mitt første blogginnlegg sendte jeg også melding til redaktøren, om det var Carl Thomas eller Frode husker jeg ikke, men mitt tolvårige jeg mente dette var en god ide. Meldinga klang noe som dette: "Jeg har skrevet min første blogg! Det er faktisk kjempemoro!", jeg legger ikke til falske skrivefeil, dere skjønner nok tegninga sjøl.

Den jula fikk jeg, etter omhyggelig sparing fra eget hold, sponsa de siste kronene jeg trengte for å kjøpe den etterlengta Wiien min, og alt var fryd. Etter hvert starta jeg på eposet av en bloggserie kalt "Dead Face", et ordspill jeg likte godt til tross for at jeg aldri hadde spilt Dead Space. Inspirert av JonasKram fikk flere Gamereactorbrukere hver sin rolle i serien som tok for seg en episk kamp mellom godt og ondt. Den skulle være på 13 deler, men siden mitt tolv- eller trettenårige jeg ikke tålte presset og ikke var særlig flinkt til å fortelle, ble den kansellert rundt del 10. Ofte har jeg vurdert å reboote serien, men jeg har valgt å vente til jeg har et godt, og ikke minst ferdigskrevet manus og mange nok villige aktive brukere til å fylle ut de rollene som trengs til en hel serie.

I denne perioden, som var sterkt prega av Super Smash, Nintendo og en drøm om å bli journalist/spillanmelder/forfatter/superhelt var Gamereactor en viktig del av min egen identitet. Jeg var daglig aktiv, ikke bare på forumet, men også med å spille Wii over dårlig internettilkobling sammen med diverse brukere. Brukere jeg på mange måter kjente bedre enn rundt 90 % av mine egne klassekamerater og anerkjennelse fra forumet var svært mye viktigere for meg enn anerkjennelse fra de jeg omgikk daglig, sett bort fra Apapmoj og Periso, to klassekamerater jeg hadde dratt med inn på Gamereactor.

Av brukere jeg husker å ha sett opp til og hatt stor respekt for på den tida kan jeg nevne mange, men jeg velger å takke Gamer123 (Nå kjent som Ine), Nintendodude (Senere kjent som Moiseiwitsch Volodarskii, nå M.I.A.), JonasKram, Bernt Erik, 42 (Selveste Guanio), Kakashi Sensei, Sonic og link skeptisk-heksa og et utall andre som enten støtta eller inspirerte meg på et eller annet vis.

For to og et halvt år siden, i november 2009, bestemte jeg meg for å selge Wiien og kjøpe en Xbox 360. Jeg angrer ikke på at jeg kjøpte 360. Men jeg angrer dypt på at jeg solgte Wiien, da jeg i retrospekt ser at grunnen til at jeg gjorde dette var å få respekt hos mine nye "venner" på ungdomsskolen. Jeg trodde det var mye kulere, og ønska derfor et nytt image som en kulere type. Da jeg omsider kom meg på Xbox Live og måtte velge brukernavn, ønska jeg et flashy navn. Heldigvis var ikke geeken i meg død, så jeg kalte meg opp etter stjernebildet lillebjørn og et forlag fra "Hitchhikers Guide to The Galaxy". Dessverre var navnet Ursa Minor tatt, så jeg slengte på en -a bak, ettersom det hørtes fjongt og latinsk ut. I februar døde dermed Jompapa, og Ursa Minora ble fort en del av min identitet, samtidig som jeg en kort periode ble en douchebag av en Microsoft-fanboy. Nå har jeg (heldigvis) kjøpt tilbake Wii, og med en bror som har PS3 i hus føler jeg meg som en allsidig gamer, selv om jeg uten tvil verdsetter Wiien og 3DSen mest for øyeblikket.

På samme tid fikk jeg mitt første oppdrag som anmelder. Jeg var særdeles grei mot Final Fantasy XIII (Mitt første Final Fantasy-spill; jeg ga det 7/10, en karakter jeg senere har endra på), men det ga meg sansen for det å anmelde spill. I løpet av 2010 anmeldte jeg derfor nesten alle spillene jeg kjøpte, noe som ga meg god trening i et håndverk jeg framdeles med glede praktiserer, til dels i regionsbladet Trønder-Avisa og til dels her på Gamereactor.

Også kåseri ble noe jeg etter hvert ble svært glad i å skrive, og noe jeg selv synes jeg har blitt nokså flink på etter hvert. Jeg prøver å ikke la dette bli en skryteblogg, men jeg er helt oppriktig stolt over mange av kåseriene og spillanmeldelsene jeg har skrevet. Ingen av dem er perfekte, langt ifra. Jeg er en elendig korrekturleser, jeg kan bli litt for engasjert til tider og noen lager jeg unødvendig kompliserte setninger, men skriving er den eneste uttrykksformen jeg føler jeg behersker godt, og det er dette jeg føler å ha oppnådd med oppveksten min.

Gamereactor har betydd mye for meg og mitt engasjement for begge mine hobbyer, skriving og gaming, og det var derfor svært oppmuntrende å bli kåra som månedens bruker i august 2010, men enda viktigere var det å få tildelt tittelen som årets blogger og medlemsanmelder av forumet samme år. Også fjorårets medlemsanmelderkonkurranse betydde svært mye for meg å vinne, spesielt siden konkurransen var svært gjev og jeg leste så utrolig mange medlemsanmeldelser skrevet på et svært høyt nivå fra brukere jeg har stor respekt for.

De to siste årene har jeg også arrangert en julekalender på Gamereactor hvor jeg har prøvd å legge ut en tekst hver dag i advent. Jeg skal innrømme at det ikke er enkelt å komme med et nytt tema hver dag, men at det absolutt er ei utfordring jeg har satt pris på og som jeg vurderer å fortsette med, til tross for at det kanskje kan føles som om jeg resirkulerer gamle tema om kapitalismens juleånd og annet ræl om at nisser og jerv er onde kreaturer som aldri burde streifet rundt på jordas overflate.

Og med det vil jeg få takke Gamereactorforumet, til tross for at jeg for øyeblikket synes det er litt tamt og stille på communitysidene, for gjennom snart fem år å ha hjulpet meg å definere meg selv og min identitet. Før denne mimrestunda blir enda klein og ekkel, sier jeg takk og farvel for nå... Ta-ta!

Hva er Jompapa? Jompapa er en gutt på 14 år, som har lyst til å gå fra å være todimensjonal til å bli 3D! Nei. Vi snakker ikke Paper Mario.
Vi snakker Super Jompapa 64!

Mitt fortidsjeg hadde ambisjoner jeg kun kan drømme om.