"Tunnelen" - Norsk-novelle

Skrev i går ferdig en norsk novelle, som jeg etter opfordring fra Jonaskram nå velger å poste som blogg. Jeg har hentet inspirasjon fra novellen "Det er en tunnel i vår framtid" av Alice Glaser som jeg har lest for lenge siden. Jeg husket bare grove trekk av den, så alt bortsett fra hovedtwisten har jeg selv funnet på.
Men nok prat, her er den:

Thomas Johnson hadde sand mellom tærne. Det gnisset hver gang han beveget foten, og laget sår mellom tærne.
Til høyre for ham satt konen hans, Lisa, og baksetet var okkupert av deres tre barn; David, Sarah og Amy. Sarah og Amy var 6 år, og relativt kortvokste. Garantert arvet etter moren deres som heller ikke var spesielt høy. David derimot hadde til Thomas's store ergrelse arvet hans egen høyde, noe som var svært upraktisk med tanke på hvor store leiligheter og biler kunne være uten å bryte loven.

Som en bekreftelse på tanken han nettopp hadde tenkt, stanget han brått hodet i taket på bilen, og forbannet stille reglementet om den maksimale størrelsen på biler.

Stranden hadde vært tettpakket med folk, men litt tid i vannet hadde de da fått. Utflukten hadde vært en deilig avveksling fra hverdagen i Washington, som nå hadde over 50 millioner innbyggere. Dette førte til den minimale leilighets-størrelsen, med så lavt tak at Thomas måtte gå krumbøyd.

Bilen kjørte automatisk langs det forhåndbestemte sporet, i nøyaktig 40 kilometer i timen.
Reglementet så på alt fortere som farlig. Thomas hadde egentlig ingenting å gjøre, så han så seg rundt i bilen igjen.

Lisa satt og strikket mens nervøse rykninger herjet med øyenlokkene hennes. David satt bare stille og så fremfor seg, mens Sarah og Amy satt og vinket til bilen bak dem.

Plutselig stoppet all trafikken brått opp, med rundt en meter mellom hver bil. "Det er tunnelen, den har lukket seg" sa Lisa. Thomas bare nikket til svar. "Da er det mindre sjanse for at den lukker seg om oss, er det ikke?" sa David. "Ja, det er nok det" svarte Thomas, selv om alle tre godt viste at det ikke var det.
Tunnelen lukket seg vanligvis rundt ti ganger i uken, på helt tilfeldige tidspunkter. Den kunne lukkes ti ganger på rad med bare noen få minutters mellomrom, eller den kunne lukkes jevnt spredt ut over uka.

"Jeg må bare på do" sa David, gikk ut av bilen og i retning toalettet 50 meter unna. Familien i bilen bak dem fulgte Davids eksempel, og hele familien gikk ut av bilen. Barna løp om kapp bort til toalettet mens faren bare ruslet rundt og strakk på beina.

Det var en av disse hippiefamilinene. Faren merket at Lisa satt rastløs og nervøst kikket i retningen av tunnelen, og trakk demonstrativt på skuldrene og himlet med øynene mens han pekte i retning av tunnelen. Så brøt han ut i en buldrende latter.

Litt etter kom David tilbake igjen, og trafikken begynte også etter hvert å bevege seg. Tunnelen nærmet seg som et stort svelg, som en enorm munn som ville svelge dem. Da de kom inn i den forsvant sollyset og ble erstattet med de blasse elektriske lysene inne i tunnelen. Ekkoet etter bilduren steg til et enormt brøl, som ble kastet rundt mellom veggene.

Tunnelen var ikke lang, bare et par kilometer, men med den lave hastigheten som bilene måtte overholde, tok det en liten stund å komme igjennom. Thomas kjente en svetteperle renne ned kinnet hans.

Airconditionen var på maks, men den kunne ikke kjølne adrenalinet som flommet gjennom årene hans. Lisa hadde lagt fra seg strikketøyet nå, og satt bare og stirret stivt foran seg, Sarah og Amy hadde sovnet.

De kunne se utgangen nå, den lyste opp og Thomas sammenlignet den med en port fra helvete og opp til himmelen. Som et håp og en redning. Den vokste stadig, ettersom de kom nærmere. Svetten rant i strie strømmer nå. Plutselig begynte enden av tunnelen å bevege seg, porten var på vei ned. Lisa korset seg.

De var rett ved utgangen, og porten var så lavt nede at de bare så vidt kom seg under, men de kom ut. Thomas snudde seg, og rakk så vidt å se det overraskede fjeset til hippiefaren i bilen bak før porten smalt igjen med et drønn.

Sollyset blendet dem, men etter et par sekunder vendte øynene deres seg til det normale lyset igjen, og de kunne endelig puste lettet ut.

Thomas regnet i hodet; det ville ta ca. 20 minutter for de enorme viftene å blåse bort blåsyregassen og få fjernet vrakene av bilene, og det var egentlig veldig fort med tanke på hvor mange biler som faktisk var det inne. Hva gjør man vel ikke for å holde innbyggertallet nede?

Et skilt opplyste dem om at det nå var lov å slå over til manuell styring, ettersom det nå var flere mulige veivalg. Endelig kunne han ta noen beslutninger selv - det ga tross alt litt farge i den ellers så spenningsløse hverdagen.

Thomas så bort på konen sin og sa "Nå, skal vi ta en tur til stranden neste helg også?"

Nå, hva synes dere? :) Fikk foresten en 6er på den :)