Ja, jeg har nettopp opplevd alle gamere sitt mareritt. Jeg har bevitnet et mord. Ikke på en person, ikke på et dyr, men på et spill av høyt kaliber.

Spill kan skape en enorm frusturasjon som løper i kroppen. Hvis spillet enten er helt elendig, eller har en ulempe som frustrerer deg, så kan det virkelig ikke måles med det faktumet som står foran meg, en liten ynkelig gamer.

Jeg har nylig kjøpt meg det fantastiske spillet Bioshock. 2Ks lille vidundertittel har utspilt seg på den vakre Playstationen og den ikke fullt så vakre HD tven fra Panasonic. Når jeg setter meg ned med et spill, så må jeg enten runde det, eller vente flere uker til neste gang jeg spiller - jeg må spare på spillet.
Nå hadde jeg ventet en uke med å spille spillet, og hadde allerede kommet til sistebossen.

Da jeg idag skulle spille, fikk familien et lite besøk av en gammel kjenning og familien til mannen. Jeg skulle være snill med den 14 år gamle gutten som hadde lyst til å lage en ny save på Bioshock. Jeg - som er temmelig ignorant og tenker ikke over en ting to ganger - lot den lille guttungen starte en ny save på 2Ks flaggskip.

Han var ekstremt fornøyd da en vill grafikk - som dette spillet har - poppet opp på Panasonicen min. Jeg må si jeg hadde en potet i halsen da jeg ble usikker på om spillet ville lagre en ny save eller overwrite den gamle saven min.

Da kom det som ville putte gamerlivet mitt i en overdose av skrekk og gru. Det som skjedde var at den faktisk lagret seg over saven jeg hadde brukt hele 25 timer på. Jeg slo direkte av PS3 - og furter nå resten av kvelden. Men når det kommer til familievennen, så må han så klart konstantere ''Det er bare et spill....''

Dette bringer meg til en annen side av denne bloggen. Ja, det er bare et spill, men når du har brukt en god del penger på underholdning, så skal man få lov til å avslutte med noe du har startet på. Dette er ikke et faktum for meg, og derfor så kan jeg si at et døgn med spilletid på spillet ble kastet rett i dass, og må begynnes på nytt.

Sinne? Nei. Agressjon? Nja. Deprimert? Ja!

A to the H

Jeg har da fått en helt vill forkjærlighet for vill bass og høy lyd. Jeg har drept desibelmåleren de siste ukene - til et stort smil fra meg.

Men denne uken ble musikken slått av et mirakel. Musikken ville bare ikke på! Jeg følte meg depressiv, og savnet de ville techno- og hardstyleriffene til David Guetta, Headhunterz og Manian runge på den gigantiske Logitech basskassa mi!
Jeg følte meg nesten sulten blod, en blodtørst som kun kunne bli mettet av hard kjør på Logitechen.

Jeg funderte mange ganger på hva som virkelig hadde skjedd med skjønnheten min... Jeg følte nesten at musikken hadde dødd fra meg. Når jeg prøvde å sette på musikk - uten kassen - kjente man ikke brisen mellom tærene eller ristingen i taket. Rushet gikk bare helt vekk.
Jeg orket ikke å høre på noe musikk til slutt.

Men igår kjørte jeg igjennom en sjekk - da jeg var alene. Jeg fant ikke hva problemet var... Jeg lette og lette uten nytte. Jeg endte til slutt med å få helt svett panikk over at jeg kanskje hadde kastet 5000 kroner i dass. Kassa var temmelig gammel og fint brukt, men hadde så mye å gi - eller ikke?

Så da dagen kom på tok jeg meg en tur ned på treningsstudioet Spenst og tenkte imens jeg kjørte igjennom ulike tester med JTB. Jeg tenkte at kanskje hele problemet lå i det mest primitive eller det mest åpenbare - ledningen...
Jeg fikk panikk da jeg fant ut at jeg hadde rett, det var ledningen. Det som var, var at hele ledningen var helt fin, men stikkontakten som skulle plugges inn i basskasse hadde 9 små kobberplugger. Disse pluggene hadde alle bøyd seg og ville derfor ikke starte basskassen

Jeg så dermed på basskassen og la merke til mønsteret til inpluggen. Mønsteret var tre stykker skulle være øverst, litt spredt, og den siste skulle ligget litt mindre parallelt enn de andre to. Andre rad skulle 4 stykker ligge tett, men to av de skulle ligge litt høyere enn de andre. Den siste raden skulle ha 2 stykker og ligge helt nede i hjørnet, de skulle være ekstremt spredt.

Jeg tok fram pinsetten og begynte å tukle ned i ledningen for å dra opp alle kobberpluggene som hadde en rund munning på cirka 1 cm i diameter og sette dem helt nøyaktig som det den var på inplugen. Jeg startet med de øverste. Det tok 3 minutter å rette opp, så skulle jeg rette andre rad. Dette var altfor vanskelig, de to midterste skulle trossalt ligge litt over de andre. Jeg klarte disse på cirka 12 minutter. Dette er jo trossalt ekstremt vanskelig å beregne ved tanke på at munningen er 1 cm i diameter. Jeg tok meg tid på den siste og klarte dem på under 3 min. Jeg var spent da jeg skulle plugge den i inplugen. Da jeg hadde stresset så ville jeg trossalt ikke la alt det harde arbeidet gå i dass. Jeg SKULLE redde elsklingen min.

Da jeg plugget den inn og alt var gjort i stand og jeg stappet den inn i PCen kom det ingen lyd. Jeg bare sukket og stønnet. Jeg var direkte deprimert. Så går jeg bak basskassa og trykker kablen lenger inn. Så funket den faktisk. Jeg var direkte imponert over meg selv. Jeg gjort en MacGyver. Brukte en liten pinsett! Så nå sprenges desibelmåleren igjen da jeg pumper løs med Headhunterz og andre ville technoartister.

Poenget med bloggen var at en person som ikke har så greie på den slags teknologi klarer å dra frem et så genialt knep på en stor og komplisert basskasse.
Når alt virker håpløst, prøv hardere!

Jeg har i det siste hatt mange oppturer, og ingen nedturer. Dette kommer mest av den sykelige flaksen - og ''sjarmen'' - jeg har hatt i det siste. Jeg har lagde en fin blogg for en stund siden, der hvor jeg forklarte om det ''fine'' livet som lå lagt for meg under sommeren. Alle mine punkter - utenom USA - har da gått i oppfyllelse.

Jeg har funnet kjærligheten, noe hun gjorde også! Jeg skulle få DoGRoG på besøk, det var epic. Jeg skulle få vidregående søknaden tilbake, den er ikke mottatt enda. Jeg skulle slappe av, og jobber annen hver dag.

Jeg har det man kaller en perfekt sommer foran meg. Jeg har VM-finalen mellom Spania - Nederland å se på. I tillegg tjente jeg 400 kroner for at jeg og familien hadde et veddemål - Pappa tok: Italia møter Brasil, Mamma tok: England møter Argentina, og jeg tok Nederland møter Spania. Snakk om tur.

Derfor traller og plystrer jeg på ''Life is Life'' av Opus, der jeg bruker det i en positiv sammenheng. Nå som alle alle har tatt vekk profilbildet mitt, jeg har kommet ''overens'' med en tidligere nemesis, og møtt drømmedama.

Dessverre så har dette en negativ sammenheng også. Jeg får ikke tid til gaming... Jeg har nå 5 spill jeg må runde; Bioshock 1 og 2, Uncharted 1 og 2 og Fifa 10, selvom sistnevnte er umulig å runde.

Jeg har i tillegg kommet over - eller ikke akkurat kommet over - en i familiens skjebne. Han døde 2. februar, og først nå har nervene roet seg. Jeg må si at det har vært en lang reise uten han. Det var da onkelen min...

Så da har jeg skrevet en relativ grei blogg, om livet, og mine hendelser. Håper du likte den! Jeg må si jeg egentlig driter i gamingen, når det står i forhold til mine hendelser. Men rekker å presse inn litt ihvertfall! :D

Iskremer har alltid vært godt. Jeg er stor fan av klassikere som Sandwich og Krone Is, men i dag skal jeg ta for meg en ny kjenning. Nærmere sagt, Creme Chocolate: Salt og Søtt, fra hele Norges Hennig Olsen!

Da jeg først så det litt stusselige papir, må jeg si meg litt skuffet. Alle iskrementusiaster og kritikere mente at hele isen var bedre enn alle klassikerne. Så ved første øyekast, kan jeg ikke si meg imponert over designet. Det er et gult papir, som tilføyer iseen kompakthet.
Det gule skifter over til litt sølvaktige triangler over resten av iseen. Som sagt, så kan dette se både dumt og stygt ut, men den er lett å holde, og har en litt snodig, men kul farge på seg

Når man drar av det gule og fule papiret, så blir hele førsteinntrykket vasket vekk. Du ser en relativt stor iskrem, som er på lik størrelse som Creme Chocolate: Orginal, altså en størrelse enn Pin-Up.
Den har små pigger ut fra alle sider, som da er crisp av Nidar sin sjokolade, Smash. Hele iseen er dekket med sjokolade, og ser eksepsjonellt god ut.

Når man tar et jafs, er det hakket fra munnorgasme. Iseen smaker både salt og søtt samtidlig. Ikke for salt, eller for søtt, men helt perfekt regulert. Dette er en is for mange.
Vaniljen er god, men det fyllet som henger seg på vaniljen er noe av det beste jeg har smakt. Dette fyllet er det salte og det søte.

Pris
Hvis man ser vekk fra inflasjon osv. Så er denne iseen temmelig billig. Den koster 17-20 kroner der jeg bor, noe som er langt i fra dyrt. Størrelsen og prisen matcher, og det er et tegn på at Hennig Olsen har en god fremtid foran seg, og tar et skippertak, og er nå nesten bedre enn rivalen, Diplom is, etter min mening.

Konklusjonen min blir at denne iseen er den beste jeg har smakt innenfor norsk iskrem. Denne passer for alle!

10/10 - Awesomeness!

Jeg har alltid elsket filmer, men ikke like mye som Predator. Men allikevel har jeg en topp 5 liste over de filmene som har mottatt gode kritikker, som i tillegg er etter min mening veldig overvurderte, og langt fra gode filmer.

5: Twilight (2008)

Denne filmen har definitivt blitt kritikerrost over hele verden, ikke Nord Korea eller Midtøsten da, og handler om en 108 år gammel vampyr, som ligner på en 17 år gammel gutt. En ny jente, ved navn Bella, flytt til den kalde byen. Her blir hun kjent med skolens kuleste elever, og indianergutten Jacob. De to forelsker seg, men Bella finner seg en ny gutt, en mystisk en. Han heter Edward, han er vampyren jeg snakket om. De finner forelskelsen i hverandre.

Jeg må si at selve boka er eksepsjonell, men når filmen blir en seig, klissete og ubehagelig kjekkasfilm, så ødelegger det egentlig det utrolig gode konseptet Stephanie Meyer har lagt opp. Det blir bare en film som skal presenteres uten action, bare kliss og to kjekkaser som slåss om en jente. Dette blir for meg en overvurdert film som har ingen annen hensikt enn at guttene skal flekse med musklene.

4: James Bond: Quantum of Solace (2008)

Jeg har alltid elsket Bond, synes også at Daniel Craig er en veldig god skuespiller og jeg likte at han skulle bli Bond. Jeg tok ikke feil når det kom til at han skulle bli en god James Bond, men her har resten av crewet feilet. Bond har stil, noe som Craig har. Teamet bak denne Bond-filmen har kanskje den jævligste klippeteknikken jeg har sett i hele livet mitt. Utrolig lite balansert, og nærmest ubehagelig å følge med på actionscenene. Selve filmen er egentlig bare en pøl med action, ikke noe mer.

Biljaktscenene som er strødd om i filmen, er bare fryktelige. Det er vanskelig å følge med, og klippeteknikken kommer i veien her også. Den bytter kameravinkel hver halve sekund. Det er utrolig slitsomt og lite uproffesjonellt!

3: Alice in Wonderland (2010)

Ok, først må jeg bare si at jeg har aldri vært fan av Tim Burton sine filmer, jeg mener de er absurde, idiotiske og nesten som man har tatt en overdose med LSD. Filmene hans mangler realitet, og jeg mener han burde fokusere på noe litt mindre "spacecake". Denne filmen er intet unntak.
Den handler om lille Alice som blir transportert til en drømmeland. Historien er så klart god, men når Tim Burton putter på de useriøse og barnslige trekkene, så mener jeg at det blir bare rett og slett absurd. I tillegg er denne også kritikerrost, siden den er en så god familiefilm... Overvurdert? Ja!

2: Transformers 2: The Revenge of the Fallen (2009)

Dette er definitivt en utrolig overvurdert film. Filmen handler om Autobots vs. Descepticons. Hele historien er egentlig bare ''de snille'' mot ''de onde''. Dette er en så oppbrukt oppbygning av story, at det er helt ufattelig. Hele filmen bærer preg av en overflod av animasjoner, som skal få publikum til å juble. Dette var derimot altfor overdrevet, pompøst og utrolig kjedelig laget.

Filmen er veldig useriøs, og det eneste Michael Bay bryr seg om er at eksosrypa Megan Fox, får sitt rumpeinnslag, og en haug med ubehaglige animasjoner. Hele filmen er en vits og den burde skamme seg selv!

1: Cloverfield (2008)

Denne filmen er en typisk monsterfilm, filmet i førsteperson. Dette betyr at hele filmen er vist igjennom et videokamera, til en random gjeng. Hele de første 30 minuttene følger man denne gjengen, der de skal si ha det til en god venn, som skal flytte til Japan. Utrolig kjedelig start, som ødelegger hele førsteinntrykket av filmen. Da filmen først starter, så har den utrolig dårlige actionsekvens. Filmen er bare overflødig, og den faller meg aldri i smak.

Det at kameravinkelen er litt revolusjonerende, gjør ikke automatisk at de gjennomfører dette i det hele tatt. Det var kjedelig, det var uproffesjonellt og ikke minst ustødig og ikke fengslende

Må si at dette er mine meninger. Så ikke si at de er så feil osv. Men kommenter i alle fall hyggelig om du er uenig!