Etter en lang og utrolig fresh dag har jeg kommet hjem fra en av de mest vellykkede datene jeg har hatt i hele mitt liv, mest på grunn av at det ikke innehold et sekund med klein stillhet eller at vi hadde alltid noe å prate om.

Forord: #GRMEETUP! er et fenomen som går ut på å møte en/flere her på Gamereactor og ha det utrolig koselig.

- JoEy, Predator, SirThomas og A to the H copyright.

Jeg sto opp og kledde på meg, og dro ned til bussholdeplassen. Jeg var fremme i halv 3 tiden. Jeg satte meg pent og forsiktig ned på trappen utenfor Jernbanestasjonen i håp om å finne Joey. Mottok en snap av han med tittelen ''Finn meg''. Ser meg rundt og finne en kar med tidenes største hippie t-skjorte fra Quicksilver. Han står og filmer ned og lager en ytterst klein vlog som hvor han filmer ned i bakken og kommenterer hvor mye han har lett etter hver og en.

Jeg hilser på denne litt over 1,80 lave slampen som ligner overraskende mye på broren til bestekompisen min. Han står med en sigarett fra Camel (som ørten hundre sigøynere lurte på om de kunne bomme av han) og patter på den. Han gir meg et lite glis og utveksler en samtale om gårsdagens begivenheter.

Vi velger så å prøve å finne Predator. Som det surrehuet Joey er, så går vi frem og tilbake kanskje 6 ganger fra Jernbanestasjonen til bunnen av Karl Johans Gate. Dette holder på i omkring 10 minutter, fram til en 1,90 høy solstråle popper opp og sier ''Er det du som er den 2 meter høye bamsen A to the H?'' og jeg svarer med en bamseklem. Koselig med klemmer, selvom mamma sier at jeg ikke skal gi det til store og skumle menn jeg ikke kjenner.

Vi utveksler så en samtale om hvor i helvete SirThomas er. Han eier ingen form for kjennskap til hovedstaden siden jævelen bor i Norges tristeste by (nemlig Bergen). Etter å ha stått og lett etter han i 10 minutter inne på Jernbanestasjonen finner vi ut at han sto inne på Burger King og ventet på oss (med ett gedigent flyttelass med seg). Vi finner ut at vi skal kjøpe litt øl imens han er nede og putter tingene i en av de fine safene. Vi går inn i butikken og kjøper øl for en del kroner

Så bærer det opp til Maja (som Joey kalte Majorstuen), for å så dra til Frognerparken for å pilse og ha det festlig. Vi ender opp med å sitte der i et par timer og bare chiller. Nei, vi gikk ikke å så ''Monsterbedriften 2'' som SirThomas foreslo. Det var faktisk overraskende mange likheter fra person til person så samtaleemner kom opp fort som fy.

Så kom det mest geniale forslaget jeg har hørt noen si, nemlig: ''Jeg ble skikkelig gira på kebab. La oss stikke på Bislett'', noe vi gjorde. Gutta betalte 60 kroner for nesten en liter brus og en LITEN kebab, som kunne ha mettet en hel familie i Afrika. Jeg, derimot, kjøpte tallerken, som kunne ha mettet hele Afrika, så jeg sliter enda med for stappa mage.

Vi forlater så Bislett og turer til Oslo S igjen for å finne ut når toget gikk for Predator og når bussen min gikk. Vi sier så farvel og sier at disse 6 timene var LANGT I FRA KLEINT. Dette var en meget koselig ettermiddag med mye humor og chilling. Dette er altså noe vi anbefaler alle og en hver.

Da fikk jeg endelig dratt frem konfektesken med filmer som jeg MÅ se, som jeg ikke har sett. I blant disse godbitene fant jeg fram ''The Shining'' eller ''Ondskapelsens hotell'' fra 1980. Filmen, basert på Stephen Kings novelle med samme navn, er kjent som en av verdens beste filmer, men er den så bra som de skal ha det til?

Dypt inne i Colorados mektige Aspen-fjell, finner man ''Overlook Hotel''. Her blir vi introdusert til Jack Torrance, en eksentrisk og positiv mann. Han har søkt på caretakerstillingen på hotellet i vinterpausen. Han velger å takke ja til jobben, selv med kunnskapen om at det har skjedd et brutalt blodbad fra mannen som hadde stillingen før Jack. Selv når de får vite at hotellet er på toppen av en gammel indiansk gravplass velger han å gå for jobben. Han flytter opp til hotellet med sin veldig lojale og snille kone og en litt forstyrret sønn. De finner ut etter en måneds tid at hotellet ikke er som de trodde, og det starter mer og mer å kontrollere dem.

Filmen er en psykologisk thriller som spiller på hvordan mennesket utvikler seg mentalt - bare at denne versonen til det verre. Det som kanskje er det mest interessante med denn filmen er nettopp dette. Hvordan Jack går fra å være en helt normal amerikansk far, til å bli helt forstyrret. Tydelige spor setter seg inn i hele familien, og det er lett å se at deres store drøm om å ha et hotell helt for seg selv blir et grusomt mareritt.

Det er helt klart at denne filmen spiller veldig på menneskets verste frykt: nemlig seg selv. Da er det veldig greit å ha Jack Nicholson som hovedrolleinnhaver. Ingen ville ha kunnet gjort denne jobben så perfekt som han. Han er energisk, rastløs og helt sinnsvak, samtidig som han er deprimert og aggressiv. Alle disse menneskelige følelsene kombinert til en stor cocktail gjør nesten denne filmen til et enmannshow.

Sønnen (Danny Lloyd) Danny er en deperessiv og barnslig gutt på 6 år, med et arsenal av psykiske evner kalt ''The Shining''. Han har en imaginær karakter som pekefinger ved navn Tony. Disse to ender opp med å skape et mentalt mareritt for oss som seere. Moren (Shelley Duvall) Wendy er, som sagt, en lojal kone. Hun er den man kan se seg selv som, ettersom hun er den minst forstyrrede karakteren.

Det er også interessant at denne filmen enda skaper spekulasjon hele 33 år senere. Det er flere momenter i filmen som er kraftig diskutert enda i forum, mye på grunn av det er en pøl av skjulte tegn og budskap, som Stanley Kubrick plasserte rundt om i hele filmen.

Når man da snakker om Kubrick, er det viktig å nevne at regien i denne filmen er nesten spot on. Han bruker igjennom hele filmen instrumentet ''in media res'', hvor han velger å bruke Danny sine psykologiske ferdigheter til å se hva som kommer til å skje senere i filmen. Kjente fraser som ''Red Rum'' blir brukt for å indikere hva som kommer til å skje senere. Dette gjør at du hele tiden følte at du visste hva som kom til skje. Dette er det få som klarer, og det er slik god film skapes.

For å summere det opp, så er dette en fantastisk god film, med få hull. Det er, dog, mye som skal til for at denne skal få topplassering på min filmliste, men denne når nesten opp. Det eneste som plager meg med denne filmen er at den er veldig treg, noe som måtte til, for å få et overblikk over situasjonen og hodene til hovedpersonene. Det er blant annet mange unødvendige karakterer som spiser mye av tiden, som Kubrick kanskje kunne ha etterlatt i adapsjonen til filmen.

Jeg velger å gi ''The Shining'' en sterk 9 (9,5).

Jeg har lenge snakket om ting jeg virkelig hater, men her kommer det (endelig) en ting jeg faktisk kan gjøre noe med til en viss grad. Jeg har blant annet terget meg over lave dørkarmer, insekter og organismer som er skapt igjennom evolusjon osv. I dag er det heller noe jeg gjør som er så jævlig irriterende. Utifra tittelen kan dere kanskje forstå at jeg er en ulykkesfugl.

Det å være en klønete idiot har stoppet meg i hverdagen utallige mange ganger, mye på grunn av effekten av denne fine og litt unike evnen jeg har. Jeg skader meg latterlig mye.

Kan starte med dagen i går. You know, just minding my own business og skal bade litt. De 5 andre jeg var med hadde allerede hoppet uti, tatt salto uti og alt det der. Så kommer den fine lille djevelen på skulderen min og konstanterer at jeg klarer lett å stupe herifra, selvom det er jævlig grunt. Jeg tenker ''Oh, what the hell, så klart klarer jeg det''. Jeg tar en skikkelig leap of faith og stuper som en jævla Gud. Det hadde vært et briljant stup, hvis det ikke var for at det var så grunt. Jeg faceplanter dypt i sanda med en fin kraft på rundt 200 km/t og kjenner at ansiktet TRYKKES dypt innover. Jeg svømmer opp med en blodpøl i hele trynet og føler meg som hunderasen mops. Her var jeg, dog, veldig heldig at jeg ikke knuste tenner eller brakk nakken eller noe, men det gjorde fremdeles jævlig vondt.

Ett annet eksempel er min konstante overtråkkfetisj. Dette har da skjedd i 2 jævla år, og når jeg er en 2 meter høy jævel på godt over 100 kilo, så gjør det ekstra vondt. Jeg tråkket over seneste på søndag og forstuet foten min. Før dette hadde jeg tråkket over hver bidige fuckings dag i de 2 siste månedene, siden jeg har fått slerkete leddbånd. Mest sannsynlig må jeg operere. Flott gjort, Anders, du ødelegger for deg selv hver dag.

Beste eksemplet på min klønete natur skjedde i Februar hvor jeg brakk foten min (og forstuet ankelen min), ved at jeg tryna på isen. Hvor klønete går det an å bli? For en jævla tulling er jeg?

Natta.

Jeg har laget mange TTRGMG blogger (Things that really grinds my gear), som er et konsept om ting jeg virkelig hater intenst. Idag skal jeg ta for meg en ting som får selv den største mann til å grine, nemlig: skarpe kanter og små hus.

NB: satt på spissen.

Hvordan kan skarpe kanter få en svær mann til å grine? Det er vel fordi de er ALLTID dårlig plassert. Vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt dritsur fordi jeg skal ta og rydde ut av f.eks oppvaskmaskinen og da lukker opp et skap for å så putte glass inn. Når man bøyer seg ned for å plukke opp glasset og er uforsiktig og skaller forpult hardt i en av de skarpe kantene som befinner seg på døren til skapet. Dette gjør da forferdelig vondt.

Dette skjer MYE med meg som er akkurat 2 meter høy. Jeg vet ikke hvor mange ganger disse helvetes kantene har stått i veien for min hverdag.

Dette gjelder også små hus. Husker jeg var inne i sommerhuset til eksen min for ett par år siden og skallet BIG time hver jævla gang jeg skulle inn et rom. Dette var et 200 år gammel hus i Sverige, som hadde en gjennomsnitt høyde på 185 cm. Dette er veldig lite gunstig for en så høy person som meg.

Se for deg da at gjennomsnitthøyden er på 185. Tenk da hvor lavt det var på dørene da - som var på rundt 175 cm. Dette går da veldig ille hvis du er trøtt og ikke følger helt med.

Så da kommer spørsmålet mitt: Hvem i helvete konstruerer ett hus som er så lavt under taket? Hvor rasist er du ikke mot oss kjemper da? Det er faktisk såpass ille at jeg vurderte å gå til sak mot den som lagde huset 200 år tidligere. Det er rasediskriminering på høyt nivå. Helvete, så dårlig gjort. De kan da umulig ha vært så lave at de trodde at ALLE som skulle gå inn er under 185. Hva faen, liksom?!

Takk for meg.

Sånn føles det for meg

Som mange andre så valgte jeg å begi meg ut på en uke med heftige konserter og drikke meg kanakas. Jeg og en kompisgjeng dro i hvert fall opp til Hove med store forventninger om at uka kom til å bli noe vi aldri kom til å glemme.

Søndag - Festivalvors del 1
Da vi møtte opp på Hove fant vi ut at det er best å campe helt på kanten rett ved siden av festivalområdet (Camp Havgløtt), siden der var det mindre sjanse for hærverk og stjeling mot teltene våres. Dette beviste seg korrekt hver eneste dag. Denne dagen varte til klokken 18.00, hvor jeg allerede hadde drukket så mye sprit at jeg spøy og sovnet i teltet (veltet inn for å være eksakt). Dette gjorde dagen litt unødvendig og bestemte meg allerede da for å ikke drikke meg dritings noe mer, siden det er virkelig ikke noe poeng.

Mandag - Festivalvors del 2
Denne dagen var litt som søndagen. Her er det kun drikking og ha det gøy. Det var derimot et par konserter inne på festivalscenen Plenen. Her spilte blant annet de norske livekongene Honningbarna og den nye hitduoen CLMD (Carl Louis & Martin Danielle).

Tirsdag - Første konsertdag
Nå startet det endelig. Her skulle jeg endelig få sett to av mine favorittartister rett etter hverandre. Først skulle hitmaskinen Macklemore (sammen med Ryan Lewis og fler) rappe og showe seg inn i norske hjerter. Som publikumsdirektør er Macklemore kanskje en av verdens største talenter. Han visste akkurat hva ha skulle gjøre for å sette fart i et MEGET tettpakket Amfi. Etter at de hadde skapt en av de beste konsertopplevelsene i hele mitt liv, var det bort til Hovescenen for å se på et av mine tidligere favorittbandene mine. Her kom det sang etter sang fra deres siste (og etter min mening dårligste) album, og det var direkte kjedelig. Det virket også som at resten av publikum delte litt av min oppfatning. De var skuffende ovenfor publikum, og bare sang og sa kun noen ord utenom som "I love Norway." osv. Det virker som de har mistet gløden, og spiller kun for å spille. Ellers hadde denne dagen rapperen 2 Chainz og Modestep, som begge to leverte to gode show for.

Onsdag - Konsertdag 2
Denne dagen var spekket av forskjellige konsertopplevelser. Her var det Ceelo Green, Stone Sour, The Script og Volbeat som var de mest etterspurte. Jeg - personlig - endte opp på Stone Sour, The Script og Volbeat. Stone Sour er kanskje mest kjent for den rolige balladen ''Through Glass'', men her viste Slipknot og Stone Sour vokalisten Corey Taylor at han i dette bandet ikke bare er en søt fløtepus (noe han definitivt ikke er i Slipknot). Så bar det videre til The Script fra Irland. Her viste de fram potensialet til rolige rockekonserter, ved å inkludere publikum på en fantastisk måte. Her har Kings of Leon noe å lære. Det bar så over til det danske rockebandet Volbeat, som har hatt stor suksess med blant annet låter som ''Still Counting''. Dette var ordentlig dansk dynamitt og en perfekt måte å runde av en sen onsdagskveld.

Torsdag - Konsertdag 3
Her var det hovedsaklig hip hop og RnB som sto i fokus med blant annet OFWGKTA (Odd Future /m bl.a Tyler the Creator), Frank Ocean og andre andre stilarter med f.eks Phoenix og Crystal Castles. Dette var den dagen jeg lengtet minst etter og endte opp med å ha det fett i campen, og var også på Odd Future. Her var det rap av hinsides god kvalitet. Tyler the Creator er en sann Gud på å få med hele publikum til å digge (SELV når du ikke kan en eneste sang).

Fredag - Siste konsertdag
Dette var den dagen jeg hadde sett mest fram til av alle. Her kom favorittbandet mitt Bullet for my valentine og DJen Calvin Harris. Dette blir det stemning av. Bullet leverte som vanlig med deres store glorifisering av mosh pits og circles of death. Dette var som vanlig gøy, spesielt når man gjør det til sanger som Tears don't fall og Scream, Aim, Fire. Calvin Harris var også hitspekket og han sparte ikke på kruttet. Han leverte med pur klasse, og det var latterlig gøy.

Karakter for Hovefestivalen: 6 - Dette er en opplevelse for livet. Herregud så bra denne uka har vært.

Beste konsertopplevelse: Macklemore with Ryan Lewis - Dette levde langt over forventningene mine, og var direkte gøy.

Verste konsertopplevelse: Definitvit Kings of Leon. Dette var skuffende.

Hvis du var der, har du kanskje sett meg en haug av ganger. Jeg var nemlig Bjørnen som vandret rundt på dagtid og kveldstid, og ga klemmer. Dette er meg: