10. Opeth - Hessian Peel
Album: Watershed
Sjanger: Progressive Metal

Det er få andre enn Opeth som starter sanger med country-gitar og visesang, synger baklengs og får et orgel som gir assosiasjoner til 70-talls-prog til å få sangen til å gå over til death metal på få sekunder. Og som faktisk får det til i tillegg. Dette er Hessian Peel beskrevet i korte trekk; en sang som jeg nesten ble litt for overveldet av første gang jeg hørte den. Den har en utrolig gjennomtenkt oppbygging, har vakre melodier og vokalarbeid som mildt sagt er imponerende. Det er en sang som virkelig får fram Opeths evne til å perfeksjonere.

9. Emperor - Inno A Satana
Album: In the Nightside Eclipse
Sjanger: Black Metal

Ikke la deg skremme av det spydige navnet. Inno A Satana er kanskje en satanistisk sang med ræva lydkvalitet, men herregud, så mye som klarer å imponere også. Sangen er for det første et kroneksempel på Emperors variasjon; gitarene spiller alltid noe forskjellig som bare får alt til å bli enda mer episk, synth i bakgrunnen styrker atmosfæren til det ytterste, og når både clean-vokal og skriking akkompagnerer hverandre i flere deler av sangen kan det nesten ikke bli bedre. Det er rett og slett den beste sangen fra mitt favorittband innen black metal, og det bør vel egentlig si sitt.

8./7. Mastodon - The Czar/The Last Baron
Album: Crack the Skye
Sjanger: Progressive Metal

Hands down, jeg klarer ikke å bestemme meg. The Czar og The Last Baron er like bra. Det er de to lange, progressive sangene på Crack the Skye, som virkelig er et av de beste albumene noensinne. Begge er altså like på en måte, men på en annen klarer de også å skille seg fra hverandre med deres utrolig gode variasjon og gjennomtenkte oppbygninger. Begge sangene starter med lange vers-partier som nesten hypnotiserer en, og går videre ut i et progressivt landskap med perfeksjonerte lydbilder, fantastisk vokalarbeid og imponerende tilskudd fra alle instrumenter. Det skal likevel sies at det er vanskelig å si akkurat hvilken sjanger sangene tilhører. For selv om sangene definitivt er av progressiv natur, gjør både stoner- og sludge-elementer dette til noe helt for seg selv.

6. Gojira - The Art of Dying
Album: The Way of All Flesh
Sjanger: Experimental Death Metal

Ordene som kan beskrive The Art of Dying er mange: Kolossal, gjennomtenkt, episk og svær. Selv om det i starten kan høres ut som en ganske vanlig death metal-sang, oppdager man etter hvert at dette er noe helt for seg selv til tross for sine ganske simple riff og vokal. Sangen starter med en rytme som du definitivt ikke skjønner deg på med en gang, og går videre ut i et sært og eksperimentelt landskap som gjør at den ikke ligner på en annen sang i hele verden. Sangen "avbrytes" flere ganger av stemningsbaserte toner som bare varer i noen sekunder før et nytt riff sparkes i gang. Utradisjonelt som bare faen, men det er det som er det fantastiske.

5. Metallica - Disposable Heroes
Album: Master of Puppets
Sjanger: Thrash Metal

Glem Master of Puppets, Nothing Else Matters og Enter Sandman. Disposable Heroes er uten tvil den beste Metallica-sangen for meg. Sangen er nok mest kjent for det høyrehånds-drepende vers-riffet som høres ut som maskingevær, men for meg er det oppbygningen og det episke preget som gjør sangen. Her føles det gjennomtenkt fra start til slutt med utrolig bra riff, vokal og gitar-soloer, og over sangen henger det et minimalistisk, men samtidig utrolig episk preg. Dette er sannsynligvis den mest atmosfæriske sangen Metallica har laget, og når det ropes "back to the front!" samtlige ganger mot slutten av sangen er det vanskelig å ikke bli revet med.

4. Enslaved - Ethica Odini
Album: Axioma Ethica Odini
Sjanger: Black Metal

Få sanger i verden har energien Ethica Odini har i seg. Etter den ganske stille introen på 30 sekunder braker det løs med et utrolig energisk og massivt lydbilde som preges av svære gitar-riff, doble basspedaler og skrike-vokal som ikke kunne passet bedre. Men variasjon er det også, og sangen preges også av gitarsoloer og deler med clean-vokal som gjør at det aldri blir kjedelig å høre på sangen. Den er med andre ord noe av det viktigste som gjorde Axioma Ethica Odini til et av de beste albumene i 2010.

3. Opeth - Deliverance
Album: Deliverance
Sjanger: Progressive Death Metal

Deliverance er noe av det mer tyngre materialet til Opeth. Her er det mange tunge riff, growling og doble basspedaler som holder sangen i gang. Men man skal ikke tro hele greia er strippet for variasjon av den grunn; deilige akustiske deler preger også sangen, og et sinnsykt fengende refreng med clean-vokal er også her. Drivet i sangen er fantastisk bra balansert, og på tross av en lengde på 13 minutter blir det aldri kjedelig. At de har klart å få en repeterende og relativt simpel outro på 4 minutter til å bli noe av det mest fengende jeg har hørt med sin utrolig kule rytme skal de også ha skryt for.

2. Dimmu Borgir - The Insight and the Catharsis
Album: The Insight and the Catharsis
Sjanger: Symphonic Black Metal

The Insight and the Catharsis får meg til å bli lei meg over at keyboardist Mustis og bassist/vokalist ICS Vortex er ute av bandet for godt. Ikke fordi de gjør sangen, men fordi denne sangen beviser hvor fantastisk bra bandet var i lag med dem. Her får alle i bandet vist seg fram skikkelig; hovedvokalist Shagrath står å skriker og growler som vanlig, blast-beatsene dundrer, gitarsoloer er på plass, keyboardet står for både neo-klassiske løp og stemningsfulle partier, og sist men ikke minst står ICS Vortex for noen av de mest episke delene noensinne. Han får det til å høres ut som en engel står og synger i svartmetallbandet selv, og delene hans får det bokstavelig talt til å fryse nedover ryggen. Og alt dette har de fått til på 7 minutter. Kudos.

1. Dream Theater - Octavarium
Album: Octavarium
Sjanger: Progressive Metal

Herregud, hvor skal jeg begynne. Octavarium er altså den beste sangen noensinne i mine øyne. Ingen over, ingen ved siden. Alt er gjort riktig, alt føles helt fantastisk og hele sulamitten er av en kvalitet ingen andre sanger kan måle seg med. Inspirasjon er tatt fra samtlige musikksjangere, variasjonen er kolossal, og viktigst av alt føles sangen helt naturlig oppbygget. Å lage en perfekt oppbygget sang på 24 minutter er ikke lett, men Dream Theater har altså klart det på mesterlig vis.

Allerede fra introens Pink Floyd-tendenser merker man at dette er noe for seg selv. De utrolig vakre lap-steel-lydene som overlapper hverandre utgjør den perfekte introen. Og når Shine On You Crazy Diamond bare kan gå å legge seg selv sier det ikke pent lite. Videre går det over til noen rolige vers med akustiske gitarer, og gradvis utover utvikler sangen seg til det kjappere og hardere mot et episk klimaks som går tilbake til begynnelsens tendenser. Alt er perfekt. Hør den.

20. Dream Theater - The Count of Tuscany
Album: Black Clouds and Silver Linings
Sjanger: Progressive Metal

Dream Theater kommer alltid til å være et av mine definitive progressive metal-band, rett og slett fordi det er så sinnsykt mye variasjon i musikken deres. The Count of Tuscany fra albumet Black Clouds and Silver Linings er en låt på hele 19 minutter som sammensveiser det meste Dream Theater har funnet på å bruke gjennom årene. Her finner du alt fra utrolige akustiske melodier, vakre soloer, rytmiske riff, merkelige taktskifter og atmosfæriske partier som nesten grenser over til ambient. Sinnsykt bra er det i hvert fall.

19. Tool - Schism
Album: 10.000 Days
Sjanger: Progressive Rock

Jeg husker den første (og siste) gangen jeg spilte Schism av Tool på Guitar Hero: World Tour. Det er noen av de kjedeligste spillopplevelsene jeg noensinne har hatt, men det er mer på grunn av at en sånn sang egentlig ikke bør settes inn i et rytmespill. Sangen i seg selv er nemlig sinnsykt bra, og det mystiske preget Tool også har i de fleste andre sangene sine gjør at det føles utrolig gjennomført. Alt fungerer her: Bassriffet i starten er intet annet enn utrolig tøft, og det atmosfæriske midtpartiet er noe av det deiligste jeg har vært borti.

18. System of a Down - B.Y.O.B.
Album: Mezmerize
Sjanger: Alternative Metal

System of a Down er noen av de kuleste bandene på hele kloden, og musikken deres er intet annet enn spinnvill, kreativ og noe av det mest utrolige man finner innen alternativ metal med elementene fra folkemusikk fra Armenia. B.Y.O.B. er et av de mest kjente sangene deres, og er i mine øyne den beste de har laget. Ikke bare imponerer det utrolig kjappe vers-temaet, men det rytme-baserte pre-choruset er noe av det mest fengende jeg har hørt - som fortsatt har en viss kvalitet.

17. Dream Theater - Dark Eternal Night
Album: Systematic Chaos
Sjanger: Progressive Metal

Dream Theater dukker opp på lista igjen, nå med energiske og teknisk krevende Dark Eternal Night. Sangen sparkes i gang av et av Dream Theaters desidert kuleste riff, og fortsetter uti det progressive landskapet de behersker så godt. Man merker at Dream Theaters medlemmer har peiling på musikk, og sangens kvalitet styrkes ytterligere av en sinnsykt kul andrevokal på versene og midtpartier som mildt sagt er merkelig utformet.

16. Black Sabbath - War Pigs
Album: Paranoid
Sjanger: Heavy Metal

Mange av bandene på denne listen hadde kanskje ikke eksistert i det hele tatt hvis ikke Black Sabbath hadde vært til. Det er definitivt et av de viktigste bandene i metal-historien, og albumet deres Paranoid er muligens den mest betydningsfulle plata i sjangeren. Selv om alt man finner her er utrolig imponerende, er det likevel War Pigs jeg synes troner høyest. Her er det både beintøffe riff, klassiske soloer og vakre melodier å finne, og stemningen i sangen er så velgjort at den da skitne industribyen Birmingham blir til å ta å føle på.

15. Emperor - With Strength I Burn
Album: Anthems to the Welkin at Dusk
Sjanger: Black Metal

Emperor er tidenes beste band innenfor norsk black metal. Punktum. Ingen andre har vært så sinnsykt kreative med det de har gjort, og samtidig vært såpass unike på den måten at de blandet elementer fra mange typer black metal. With Strength I Burn er et veldig godt eksempel på akkurat dette, og er den mest episke sangen de har laget. Her er det både dritkjappe riff, blastbeats, gitarsoloer, melodier på symfoniske instrumenter, utrolig skrike-vokal samt et langt parti med clean-vokal - noe som slettes ikke er vanlig innenfor norsk black metal. Klarer du å presse inn alt dette på 8 minutter og samtidig gjøre det bra, ja da har du gjort det meste riktig, for å si det sånn.

14. Opeth - Ghost of Perdition
Album: Ghost Reveries
Sjanger: Progressive Death Metal

Opeth har alltid vært kjent for sin utrolige variasjon i musikken sin, der folkemelodier og death metal-brøl kan dukke opp i samme sang. Ghost of Perdition er et kroneksempel på akkurat dette. Her har Åkerfeldt & co. brutt helt med konvensjonene og laget en sang på 10 og et halvt minutt hvor få ting gjentar seg, og da sier det kanskje seg selv at variasjonen er enorm. Her finner man dyp growling, rytmiske riff, snill clean-vokal og folketendenser - alt det gode ved Opeth med andre ord.

13. Metallica - ...And Justice for All
Album: ..And Justice for All
Sjanger: Thrash Metal

...And Justice for All er for meg det litt mer dystre og alvorlige albumet til Metallica. Sangene føles mye mer raffinerte og gjennomtenkte, de er lengre, og det ligger uten tvil en skikkelig dyster stemning mange steder. Som den dystreste sangen på det dystreste albumet gjør tittelsangen seg omsider godt, og er definitivt et av mine favorittsanger fra Metallica. Nettopp pga. at den føles så gjennomtenkt og følelsesladet.

12. Machine Head - Clenching the Fists of Dissent
Album: The Blackening
Sjanger: Neo-Thrash

Jeg husker fortsatt da jeg fikk The Blackening i bursdagsgave og satte den på for første gang. Det var Clenching the Fists of Dissent på 10 minutter som var først ute, og jeg må si at jeg aldri har hørt maken til en bedre åpning på et album. En rolig og lang intro bygger opp til et sinnsykt aggressivt riff, og det fortsetter videre med noe av det beste Machine Head har laget noensinne. Å lage en perfekt oppbygget sang som føles gjennomtenkt på 10 minutter er ikke lett, men Machine Head har gjort det med finesse og dermed laget et av de beste Neo-thrash sangene noensinne.

11. Iron Maiden - Fear of the Dark
Album: Fear of the Dark
Sjanger: Heavy Metal

Fear of the Dark er definitivt ikke det beste albumet til metal-kongene Iron Maiden, men tittelsangen er noe av det beste innen den mer tradisjonelle metal-stilen i mine øyne. Kvalitet er det absolutt hele veien fra de rolige og stemningsfulle partiene i starten, når det virkelig tar av mot midten, de sinnsykt kule soloene og videre til siste sekund. De kjappere partiene er noe av det mest energiske jeg har hørt noensinne, og setter virkelig adrenalinet i kok. Og ikke minst live-opptredene. Rytmen gjør nemlig denne delen av sangen til et beist.

Nå har det seg slik at filmdelen på bloggserien min om populærkultur tar lenger tid å lage enn jeg først trodde. Plutselig dukket det opp et par filmer til jeg syntes jeg burde ha sett før en topp 10-liste settes i verk, og nå sitter jeg med en hel del legendariske filmer som skal utvide min horisont innen film. For å ikke la serien virke helt død tar jeg omsider heller og tar en liten ekstradel med musikk, og her skal jeg gjennom tre blogger snakke om de 30 beste sangene noensinne, i mine øyne så klart. Men ta det med ro, hele lista er laget allerede, så dette kommer ikke til å ta ukesvis. Jeg kan avsløre at det aller meste her er metal, og selv om redaksjonssjefen muligens strammer inn reglene om hvorvidt jeg kan sette på musikk på møtene, har jeg bestemt meg for å dele det med dere. Uansett: Here we go!

30. Swallow the Sun - Falling World
Album: New Moon
Sjanger: Doom Metal
Swallow the Sun er et band jeg har elsket fra første stund, og det var i grunn disse finnene som ga meg mersmak for doom metal. Spesielt albumet New Moon elsker jeg, og her er Falling World definitivt den beste låta. Et utrolig harmonisk og deilig hovedriff og refreng med tostemte gitarer, akkompagneres av tunge og atmosfæriske vers og midtpartier. Falling World er en sang jeg tror også folk som ikke er noe særlig doom-fans kan like, rett og slett fordi den har det lille ekstra.

29. Nirvana - In Bloom
Album: Nevermind
Sjanger: Grunge
Nirvana er bandet som klarte å gjøre det simple til noe komplekst; veldig enkle riff og tradisjonell oppbygninger preger In Bloom - den beste sangen på den legendariske Nevermind-plata - men de depressive undertonene og Kurt Cobains kraftige vokal gjør at det blir noe magisk ved dette. Det er sannsynligvis den sangen i verden jeg synes er deiligst å høre på, og passer å høre på hvor som helst i hvilken som helst situasjon.

28. Satyricon - Mother North
Album: Nemesis Divina
Sjanger: Black Metal
Fra grunge til noe litt annet, nemlig norsk black metal. Satyricon har lenge vært en ledende aktør i norsk black metal, og har med årene utviklet seg til å bli mye mer rifforienterte fra det mer hurtige og melodiske de hadde tidligere. Jeg har absolutt ikke noe i mot den nye retningen, og jeg synes det i grunn er kjempekult, men jeg må likevel si at den beste sangen deres er Mother North. Ikke bare har den et av de beste melodiske riffene noensinne, overmenneskelige blast-beats og et utrolig atmosfærisk lydbilde, men også et midtparti som setter Allsang på Grensen i skammekroken på de bedre live-opptredene.

27. Alice in Chains - Would?
Album: Dirt
Sjanger: Grunge/Alternative Metal
Tilbake til grunge. Alice in Chains er også en storfavoritt i sjangeren, og Would? er i mine øyne deres aller beste sang - om ikke den beste i hele sjangeren. Bassen og trommene står veldig sentralt, de fantastiske tostemte vokalpartiene AiC sitter som støpt, og det høres ut som de var høye på noe når de spilte den inn. Og det er i grunn noe med dette som gjør sangen så bra. Sammen med In Bloom er dette nemlig utrolig deilig å høre på, og litt hippie-stemning på toppen gjør seg alltid godt.

26. Megadeth - Holy Wars...the Punishment Due
Album: Rust in Peace
Sjanger: Thrash Metal
Megadeth har alltid vært de tekniske mestrene av de fire store innen thrash metal, og Holy Wars...The Punishment Due er et glimrende eksempel på deres tekniske finesse. Sangen har et helt utrolig godt driv, og føles ikke minst variert med sin utradisjonelle oppbygning og variable tempo. Den imponerer fra første stund med sin bråe start, og fortsetter videre med både kjappe og groovy riff og hektiske gitarsoloer. Den er rett og slett et av de beste sangene man finner innen thrash metal.

25. Steve Vai - Erotic Nightmares
Album: Passion and Warfare
Sjanger: Instrumental Rock/Metal
Jeg har ikke helt sansen for gitarvirtuoser som absolutt skal bryte alle barrierer med sweeping, tremolo-picking og pompøse melodier kjappere enn Il Tempo Gigante. Steve Vai er derimot en litt annen sak, og et av mine favorittgitarister. Noe Erotic Nightmares har mye av skylda for. I steden for å pøse på med neoklassiske klisjeer, har Vai vært i det kreative hjørnet. Her blandes elementer fra samtlige musikksjangre, og når dette smeltes sammen med et sinnsykt fengende rytmisk bilde er det vanskelig å ikke like dette her. Det er rett og slett fryktelig kreativt.

24. Lamb of God - 11th Hour
Album: As the Palaces Burn
Sjanger: Groove Metal
Det er ikke uten grunn at 11th Hour er en sang innen groove metal-sjangeren. Den er nemlig veldig riffbasert og høres ut som den er laget for å headbange til med sin fantastiske rytme. Det som derimot gjør at denne utmerker seg fra andre Lamb of God-sanger er det melankolske preget den har. Sangen har skikkelig atmosfære, og dette styrkes av et av de aller feteste refreng-riffene jeg noensinne har hørt samt et dypt, men samtidig melodisk bridge-parti.

23. Queen - Bohemian Rhapsody
Album: A Night at the Opera
Sjanger: Classical Rock
Alle har hørt Bohemian Rhapsody, og jeg tror de aller fleste kan være enig i at dette er en sang utenom det vanlige. Det er nesten så jeg kaller den en liten rockeopera med litt pianospill og gitarsoloer innimellom i steden for en sang. Helt unik er den, og vokalarbeidet er noe av det beste jeg har hørt noensinne. Koringen midt i er til å få bakoversveis av, og når Freddie Mercury topper det hele, er det nesten fullkomment. Let him go!

22. Burzum - Glemselens Elv
Album: Belus
Sjanger: Amibient Black Metal
Jada; Varg Vikernes er sannsynligvis den største skruen i hele det norske musikkmiljøet, og en del handlinger og uttalelser har gjort at mange har gitt fyren en kald skulder permanent. Litt synd egentlig, for musikken hans er noe av det mest stemningsfulle jeg noensinne har hørt, og jeg kan i grunn sitte å høre på det i timesvis. Det er vanvittig ensformig, men det er så magisk at det automatisk blir sinnsykt bra. Melodiene og atmosfæren samsvarer i noe som kan minne om norske skoger i lydformat, og der har man vel egentlig Glemselens Elv: Et mesterverk.

21. Slayer - Seasons in the Abyss
Album: Seasons in the Abyss
Sjanger: Thrash Metal
Slayer er et av thrash-bandene som er nærmest death metal-sjangeren, og er bl.a. en enorm inspirasjonskilde til f.eks. Cannibal Corpse. Seasons in the Abyss er derimot noe litt annet, spiller mer på atmosfære og føles ikke så beinhard som de fleste andre Slayer-sangene. Selv elsker jeg sangen, og synes den føles mye mer gjennomført enn mye annet Slayer-materiale. Oppbyggingen er utrolig god, og jeg digger hvordan det fra å være sakte og stemningsfullt i starten utvikler seg til å bli vesentlig kjappere, sakte men sikkert. Det føles rett og slett veldig godt sammensatt.

Kontra gårsdagens sinnablogg om gigantserien Uncharted og om hvor overvurdert jeg synes den er, har jeg valgt å skrive om det stikk motsatte i dag. Nemlig et skikkelig undervurdert spill. Eller oversett er vel kanskje heller det riktige ordet. Spillet heter Legend of Kay, og er i mine øyne så oversett at jeg nesten setter meg i et hjørne og griner. Hørt om det? Ikke det, nei. Tenkte meg det. Du er i hvert fall ikke den eneste, for siden dagen jeg for første gang prøvde det for mange år siden, har jeg sittet å lurt på hva i all verden som hindret dette spillet i å bli mer "kjent" enn det det er.

Grunnen til det er enkelt nok at jeg synes det er et sinnsykt morsomt spill. Du spiller som et slags kattedyr som skal redde de andre kattene, pandaene, froskene og kaninene på øya der han bor fra den totale undergang, ledet an av en fascistisk gorilla-hær. Joda, utgangspunktet i historien høres kanskje i overkant obskurt og barnslig ut, men det ligger mer bak panseret enn dette. I løpet av reisen man går igjennom på øya støtter man på vakre miljøer og ikke minst utrolig mye variasjon i gameplayet. Sistnevnte føles som en god blanding av Legend of Zelda og Ratchet & Clank, og variasjonen mellom gåteløsning, kamp og andre gjøremål føles skikkelig gjennomtenkt.

Det er rett og slett et skikkelig morsomt spill, og når en østlig setting med utrolig musikk og fabelaktig atmosfære skjønner jeg virkelig ikke på den mikroskopiske oppmerksomheten spillet har fått. Jeg har sjelden hatt en større eventyrfølelse i et spill, og enkelte ganger var jeg rett og slett på stedene litt lenger bare pga. den deilige stemningen. Bare hør denne sangen mens du forestiller deg at du trasker rundt i et forlatt sumpområde: http://www.youtube.com/watch?v=mobhPvXQoeg

Jeg synes nå Neon Studios fortjener litt bedre; dette er et spill jeg har brukt ufattelig mye tid på, og er et av PS2-spillene jeg sent vil glemme. At jeg kjenner skremmende få som i det hele tatt har hørt om det er er en skam, og selv om det sikkert finnes et lignende tilfelle der ute et sted, står jeg fast på at Legend of Kay er det mest oversette spillet noensinne i mine øyne. Om du noen gang av en eller annen grunn skulle komme over det kan jeg trygt anbefale det, for som PS2's svar på Legend of Zelda gjør det seg godt.

Hva med deg? Er det noen titler du synes burde fått mer oppmerksomhet?

Neida, jeg hater ikke Uncharted. Jeg synes det faktisk er en veldig bra spillserie, og det er noe jeg absolutt gidder å bruke tid på. Spillene er noen skikkelig grafikkmonstre, og detaljer, omgivelser og karakteranimasjoner er helt fenomenale. Det er rett og slett noe av det beste vi har sett på den grafiske fronten noensinne, men ikke nok med det. Uncharted-serien fortjener også ros for sine historier og fabelaktige presentasjon. Regien og de cinematiske mellomsekvensene er som dratt ut av baken på en Hollywood-produksjon, mange av karakterene er høyst troverdige og vittige replikker kommer på rekke og rad. Klassiske action-scener i Hollywood-stil er det i tillegg masser av.

Uncharted har altså fine klær; det ser pent ut og presenteres på en uovertruffen måte, men hva med selve spillet? Spillmekanikkene, kontrollen, og variasjonen i vårt kjære gameplay? Tja, si det. Det ser nemlig ikke ut som Naughty Dog ikke har fokusert mest på dette, og gapet mellom kvaliteten på elementene jeg nevnte i forrige avsnitt og kvaliteten på selve spillet, er i mine øyne stort. Noen ganger føles det som Uncharted handler om å pine seg gjennom kampsekvenser på flere titalls minutter, og spillene føles ofte ekstremt monotone. Klatringa er veldig lett, det samme er gåtene som noen ganger føles påtvungne og uinspirerte i tillegg, men kamper er det masser av. Det er her utfordringene ligger, det er dette man kommer til å bruke mest tid på, men det er også det elementet med minst potensiale.

Uncharted kunne vært et utrolig eventyrspill med utforskningsmuligheter, svære gåter man bruker fryktelig lang tid på, og utfordrende klatresekvenser dobbelt så lange og uregisserte som introscenen i toeren. Istedenfor er det blitt et lineært actionspill som tidvis minner om et krigsspill. Når jeg i toeren holdt på i den nepalske byen som dukker opp i starten av spillet, var det som oftest lasersikter, rakettkastere og lumske fiender av slavisk opphav som var i fokus, og plutselig minnet det mer om Call of Duty enn Indiana Jones.

Av alle øyeblikkene i Uncharted-serien er det faktisk sluttsekvensen i eneren jeg liker aller best. Her følte jeg meg ganske fortapt, jeg følte et snev av overlevelsesinstinkt og jeg ble faktisk dritengasjert. Jeg sier ikke at Naughty Dog må dra inn elementer fra survival horror-sjangeren for å perfeksjonere spillene sine, men dette underholdt meg mange ganger mer enn noen annen sekvens i Uncharted-serien. Med dette kan jeg også si at jeg synes eneren er det beste spillet i serien, og at jeg synes serien har jeg synes serien har tapt seg smått videre. Selv om det var kort, elsket jeg måten man uten stopp beveget seg mot målet, og lineæriteten passet til oppbyggingen.

Kort oppsummert synes jeg gameplayet i Uncharted foruten om i visse sekvenser fremstår som ganske dybdefattig. Noe virkelig unikt finner jeg ikke når jeg faktisk spiller det, og selv om alt det jeg nevnte i det første avsnittet er flott, gjør gameplayet at jeg synes en 96/100 til toeren på Metacritic blir i drøyeste laget. Greit nok at verdens anmeldere elsker "klærne" til Uncharted, men er det virkelig dette som er viktigst? Kan man ikke like godt sette seg ned med en dritkul Hollywood-film i stedet? Selv om grafikken har hevet seg noen hakk til hver utgivelse og stedene er nye, har det vel aldri dukket opp noe virkelig nytt og innovativt. Har det vel?

Og her vil jeg gjerne trekke fram en blogg av brukeren gilliankrueger som dukket opp for noen uker siden. Dette er en fyr som er omtrent like sur på Uncharted som jeg er, og som trekker fram hvordan fjorårets Uncharted 3 ble mottatt i forhold til Ubisofts Assassin's Creed: Revelations. Uncharted 3 ble nemlig elsket av kritikerne, mens AC: Revelations fikk en ganske lunken mottakelse av enkelte. At dette er urettferdig er jeg fullstendig enig i, og mens kritikerne hadde klagekor over hvor lite nytt det var i Revelations, spurte jeg meg selv over hva som egentlig var så forbanna nytt i Uncharted 3. Joda, grafikken er jo bedre, men ellers føler jeg at nyhetene i spillet ikke er særlig mange flere i Revelations. Jeg personlig ble ikke spesielt imponert over noen av spillene, men fy.

Jeg synes altså Uncharted er en skikkelig overvurdert serie. Som jeg sa i første avsnitt hater jeg ikke serien, og jeg synes spillene kan være svært så morsomme, men jeg må innrømme at jeg har glidd inn i den lille rekka av folk som ikke ser det helt store. Om hele verdens anmeldere sitter å bryr seg fullt og helt om grafikk, lyd og presentasjon forstår jeg det, men er det egentlig dette som er viktigst? Hadde Uncharted vært bra uten dette for alle sammen? Er ikke selve spillet det vitkigste? Vel, det blir uansett spennende å se hva Naughty Dog har å by på med årets The Last of Us, men et slikt spill i Uncharted-stil vil jeg dessverre ikke ha.