Norsk
Blog

Anmeldelse: The Legend of Korra

Skrevet av AndyLonn den 16 november 2014 klokken 21:33

Jeg vet dette er feil plass å poste denne, men frem til Glorfindel finner ut hva som er galt så legger jeg den ut her, Flytter den kanskje i ettertid over til Anmeldelse seksjonen

Så var vi her igjen, Nok en gang har en populær tegneserie fått såpass oppmerksomhet at lisensen for spillet er solgt til høystbydende, og her har vi resultatet. Det er Internett sensasjonen Legend of Korra som står for tur denne gangen. Serien er en oppfølger til den ekstremt populære Avatar: The Last Airbender, som i sin tid også fikk sine spill gitt ut, uten at noen av dem var noe særlig å skrive hjem om. Kan superteamet hos Platinum Games følge i Rocksteady's fotspor å snu trenden til lisensierte spill en gang for alle?

Nei!

Men alikevel: Ja.

Er "Kanskje" svaralternativ her?

Legend of Korra er et beat-em-up spill i kjent og kjær Platinum stil. Handlingen finner sted mellom Bok 2 og Bok 3 (sesong 2 og 3, for de uinvidde). Korra, en Avatar som har mestret egenskapen til å bøye alle de 4 elementene til sin vilje, har for en stund tilbake bekjempet Unalaq, og latt portene mellom den fysiske verdenen og åndeverdenen stå åpen. Ettersom det aldri var meningen at denne porten skulle stå åpen, greier noe å komme seg igjennom, og dette skaper kaos i Republic City. Korra møter på noen slyngler som klarer å blokkere evnene hennes. Så nå må Korra finne tilbake til Avatar kreftene sine for å få stoppet den overhengende trusselen.

Historien er rimelig tynn. Nå er ikke jeg verdens største Avatar/Korra entusiast, men selv jeg kunne diktet opp en bedre "filler" historie enn dette. At Korra's bøye evner blir blokkert helt fra starten av spillet, og at man gjennom spillet får tilgang på evenene en etter en er erketypisk og foreldet spilldesign som verken passer inn i historien til Korra eller i et moderne spill. Jeg forstår at Platinum ønsket at spilleren skulle gradvis bli introdusert til Korra's forskjellige evner, men måten det blir gjort på føles falskt og påklistret, spesielt i dette universet.

Kampsystemet er overraskende dypt og krevende til et spill hovedsakelig rettet mot barn. Eller, det er ikke overraskende til å være et Platinum spill, dette er tross alt noe de kan veldig godt. Foran hvert oppdrag kan spilleren kjøpe drikker som gir påfyll av liv eller magi, låse opp teknikker som kan brukes i kamp, men spilleren kan også kjøpe forskjellige oppgraderinger som kun gjelder for et nivå. Dette kan være at man gjør mer skade, har mer liv, eller har mer magi.

Det som er kult her er at det alltid følger med en "hake" med disse oppgraderingene. Vil du gjøre mer skade så må du bøte med å ha litt mindre liv eller magi, det samme gjelder de to andre typene. En ting vil alltid gå på bekostning av en annen og her må spilleren prøve seg frem å finne ut hva som fungerer best i forhold til spillestilen.

Det er likevel noe som skurrer når det kommer til kampsekvensene. Korra sin bøying av elementene føles naturlig og de er svært morsomme å bruke, men som jeg nevnte tidligere blir alle disse evnene låst vekk tidlig i spillet og man må spille en stund før det kan sies at de blir gøy å bruke. En annen ting er at selv om bøyingen er såpass gøy å bruke, er kampsystemet alt for låst til at man må blokkere for så å parrere fiendene. Hvis man går direkte til angrep på fiendene så blokkerer de og da er man like langt. Man må hele tiden vente på at fienden skal angripe, før man kan komme skikkelig i gang med et kombinasjons angrep. Dette hadde vært bedre hvis fiendene var aggressive, men jeg opplevde flere ganger at kampene ble unødvendig lange og kjedelige fordi fiendene var for passive.

Så over til noe av det rareste jeg har vært med på: Spillet er delt opp i 8 kapitler, hvor ca halvparten av de er et riktig så godt forsøk på å etterligne spill som Bayonetta og Devil May Cry, og den andre halvparten er en "Endless Runner" ala Temple Run. Du kan altså i det ene øyeblikket spille som Korra i en kampsituasjon der hun bekjemper bølge etter bølge med fiender, før man blir kastet inn i et utilgivelig vanskelig rideoppdrag hvor man styrer Korra og isbjørnen hennes Naga i et slags psuedo-minispill som hadde passet seg best på en smart telefon.

Anmeldelse: The Legend of Korra

Hva tenkte dere på Platinum?

Hvor i granskauen Platinum fikk ideen om at disse to typene spill kunne passe sammen aner ikke jeg. Det føles ut som noen hos Activision så på kampsystemet Platinum hadde laget for spillet og sa: "Hei, det der ser litt for vanskelig ut for demografen vi prøver å nå, Legg inn litt Temple Run der det skulle passe seg" og at Platinum svarte med å gjøre "Temple Run" delen frustrerende vanskelig. Jeg er helt for variasjon av spill, men man sper ikke ut Dark Souls med Candy Crush, for det er slik det føles ut her.

Fiendene i kampsekvensene er også latterlig lite varierte. Det finnes hovedsakelig tre typer menneskelige fiender man møter hele tiden og alle oppfører seg noenlunde likt. Den ene er litt tregere en de andre, en teleporterer seg bort fra deg hvis du gir han sjansen, og en blokkerer frustrerende ofte. Man må også slåss med en stor Mech i første Boss kamp, og etter en stund blir denne typen fiende også å finne i de vanlige kampsekvensene. På et nivå sloss man også mot ånder som tåler svært lite, men det er svært mange av dem og angrepene deres kan være vanskelig å blokkere.

Det virker til at Platinum tøyser med det faktum at det bare finnes tre typer fiender i spillet, for det er tre minibosser som dukker opp hele tiden som gjenspeiler disse tre typene. Det blir helt komisk hvor ofte man må bekjempe disse fiendene, og de blir heller ikke noe vanskeligere fra gang til gang. Det føles ut som de bare er der for å minne spilleren på at Korra blir sterkere etterhvert som nye evner blir låst opp.

Visuelt sett er spillet ganske vakkert med sin Cel-shadet fremtoning. Det ser faktisk ut som det er satt i tegneserien, og det er mer en jeg kan si om Teenage Mutant Ninja Turtles: Out of the Shadows, som også ble gitt ut av Activision under lisens fra Nickelodeon. Korra er godt gjenskapt i spillet, men likevel føles verdenen litt uinspirert ut. Omgivelsene fungerer som en mager bakgrunn for selve kampsystemet og til syvende og sist er det helt greit. Men jeg skulle ønske det var lagt litt mer arbeid i det. Musikken føles autentisk og stemmeskuespillet er på høyde med serien.

Hvor lander dette spillet på skalaen egentlig? Jeg hadde det til tider gøy, men det føles som om hver gang jeg hadde det gøy, ventet frustrasjonene rett rundt hjørnet, enten den stammet fra rideoppdragene eller kampsystemet som ble for avhengig av blokkering og parrering. Jeg begynte på andre gjennomspilling og fant at spillet var mye gøyere i "New Game+" modus. Men det var en mager trøst etter 6 timer med en kvalitetsmessig berg og dal bane.

Legend of Korra får en 5/10

HQ