Spør dere selv, Hva er egentlig best? En konsoll som kommer ut og man har flere titalls spill som man må rote seg gjennom på lanserings dagen og ellers liten støtte i månedene som kommer, eller ha en konsoll som kommer ut med et lite knippe kvalitetspill på lanserings dagen og et løfte om en lovende fremtid av spill de neste måneden?

I 10 av 10 tilfeller velger jeg den sist nevnte, Ikke fordi jeg ikke er glad i å ha et bredt valg av spill, men fordi det solidifiserer konsollens satsing i tiden fremover.

"Det finnes ikke spill til Playstation Vita "

Når Playstation Vita kom i begynnelsen av 2012 var det mange som klødde seg i hode over at det ikke var noen skikkelig "system selger" spill knyttet opp mot lansering, Ei heller kom det mange spill de første månedene. Joda Vi fikk Gravity Rush og Uncharted: Golden Abyss som begge var på min reviderte topp ti liste av spill som kom ut i 2012, men nettsamfunn som NeoGAF og lignende dømte konsollen nedenom og ut på grunn av manglende software støtte

Det står i skrivende stund 463 spill oppført på Wikipedia's lister av utgitte spill til PS Vita. Er det ett problem som møter PS Vita eiere nå så er det ihvertfall ikke mangel på spill. Ikke alle spillene er av høy kvalitet, men likevel, man kan ikke lenger leve på løgnen om at det ikke finnes spill til systemet.

Neste generasjon starter for tidlig, PS4 sliter med lanseringspillene

Etter nyheten om at Watch_Dogs og DriveClub blir forsinket har det dukket opp mange artikler på nettet hvor folk er nervøse for PS4 lanseringen som er nært forestående. Dette til tross for at det vil finnes 32 forskjellige spill klare til lansering. Ikke alle av disse er store titler som Assassins Creed IV eller Killzone, og noen spill, som Flower og Flow har vi kunne spilt på PS3 tidligere, Men å være nervøse over at vi ikke har nok spill å spille trenger vi ikke være. Det kommer også 21 nye spill i løpet av "lanserings vinduet" som strekker seg fra den amerikanske lanseringsdatoen 15.november helt frem til Mars 2014

Xbox One tilhengerene har heller ikke noe å bekymre seg for, bortsett fra at vi ennå ikke vet når vi faktisk får konsollen her til lands. Det er 21 spill som er klare på den amerikanske lanseringsdatoen og 6 spill som kommer i lanseringsvinduet (frem til Mars 2014)

Hvor stort hopp gjør egentlig konsollene?

Som vi kan se basert på informasjonen jeg har hentet fra IGN.com's wiki sider, kommer vi ikke til å slite med spill på de nye konsollene. Men hvis det absolutt skal være en ting å være bekymret over, så er det i mine øyne verdt å spørre seg selv: Hvor stor forskjell blir det på PS4 og PS3 de første månedene?

Jeg er bare 23 år gammel, men har likevel vært med helt siden midten av 90 tallet på spillfronten. Jeg husker godt hvor engasjerte vi var da vi endelig kunne spille som Mario i et 3D spill på N64 etter å ha levd i 16-bit på Super Nintendo og Sega Mega Drive. Jeg husker også hvor kul og revolusjonerende den første Playstation var, og igjen det store hoppet opp til Playstation 2 da den kom. Til og med mellom PS2 og PS3 var det betydelige forbedringer. Bare prøv å sammenlign et av de siste spillene til PS2 med et av de første PS3 spillene. Det er av en helt annen verden når det kommer til forskjeller visuelt og for ikke å si rent teknisk.

Men har vi virkelig sett noe grensesprengende til den neste generasjonen av spillkonsoller?

Flere av spillene som er klar til lansering kommer ut på 360, PS3, PS4 og XbOne. Det synes jeg egentlig er rart, ikke fordi jeg forventet at utgivere som EA og Activision kom til å forlate konsollene med en gang, det var aldri en realistisk virkelighet, de kan soleklart hente mest penger ut av denne generasjonen det neste året fremover. Ikke alle kommer til å hoppe på å kjøpe seg en ny konsoll med det første.

Men jeg føler likevel at utgiverne ikke har kommunisert godt nok hva som er fordelen av å spille Battlefield 4 eller CoD på PS4. Og det mener jeg kan være ett problem...

Hva syns dere?

Har du noen gang kjøpt ett spill basert på en anmeldelse alene? Er dette fordi spille fikk en høy karakter eller fordi anmelderen overtalte deg med sine beskrivelser av spillet?

Fokus på tall

Fra 2007 frem til tidlig 2012 var Gametrailers en av mine "go to" sider når det gjaldt anmeldelser. De hadde video anmeldelser av alskens spill og jeg fikk vite det jeg følte jeg trengte å vite om spillet jeg vurderte å kjøpe i løpet av ett par minutter. Grunnen til at jeg nå ikke bruker GT.com som min kilde for anmeldelser er at jeg oppdaget enn skremmende trend i forholdet mellom anmelderne og publikumet man finner på slike sider.

Ett sted i løpet av disse årene ble karakteren satt høyere enn anmeldelsen selv. Alle spill som fikk 8 eller oppover ble sett på som gode og alt under trengte man ikke tenke på å kjøpe så sant man ikke var virkelig interessert. Etter fremveksten av høyproduserte AAA titler har det blitt mindre plass i markedet for spill som gjerne gjør mye spennende men som sliter rent teknisk sett.

Spill serier som sjelden fornyer seg får 9 av 10 og 10 av 10, og blir holdt opp som det beste av det beste blant spill. Mens spill som prøver noe nytt men mangler finpuss får 7 av 10, som nå er nærmest blitt en dødsdom blant spillere.

Enkelte spillere vurderer ikke ett spill som får 7 eller lavere i det hele tatt, og dette gjør at spillet ikke selger så bra som det kanskje burde. Igjen har dette en domino effekt for utgiverne som ikke vil sponse ett prosjekt de ikke ser høye avkastninger på.

Utfordringer for spillpressen

Nettsider som IGN og lignende sliter med at anmelderne blir angrepet i kommentar feltet under anmeldelser som får lavere enn 8 av 10. Det er klinkende klart at de som går til angrep ikke leste anmeldelsen i det hele tatt men bare scrollet ned til karakteren for å se om anmeldelsen levde opp til deres forventninger av hva spillet fortjente i ett 10 punkt karakter system

Adam Sessler har ofte talt sin sak om hva han syns om 10 punktsystemet og sider som Metacritic som, basert på anmeldelser som bruker 10 punktsystemet, gir ett spill en slags snittkarakter som igjen brukes av utgivere for å belønne eller ikke belønne utviklerne med bonuser alt etter hvor høy snittkarakter spillet fikk.

Det som er åpenbart feil med dette systemet er at hvorvidt en spill utvikler har råd til å ta seg ferie blir avgjort av av anmeldere som kan ha en annen smak en hva spillet tilbyr, en dårlig dag eller andre grunner til å score spillet lavt. Metacritic har riktig nok tatt høyde for dette med å prøve å lage en gjennomsnitts karakter som er representativt av flertallet, men det sies også at de legger mer vekt på enkelte anmeldelser enn andre, og da blir det feil igjen, ihvertfall i mine øyne.

Metacritic selv sitter ikke med all skyld

Hvorfor ble det plutselig sånn?

Hvorfor må vi på død og liv koke ned en 7 - 60 timers opplevelse til et tall på en 10 punktskala som liksom skal være representativt for kvaliteten til spillet?

Den enkleste forklaringen er nok at vi som spillere krever høy kvalitet av spillene våre og ett slikt karakter system er den beste måten å få en noenlunde oversikt over hvilke spill man bør spille og hvilke spill man bør styre unna. Vi bruker tross alt mye penger på spill, og det hadde vært urimelig om vi ikke skulle vite litt på forhånd før vi investerer 5-600 kroner i ett produkt.

Det var tross alt det som skjedde med E.T: The Extra Terrestrial fra 1982. Forbrukerne forventet ett kvalitets spill og ble så skuffet at spillet nesten brakk ryggen på spillindustrien i det som er bedre kjent som "Videospillkrakket".

7 av 10 er ikke en dårlig karakter

Gamereactor's definisjon av 10 punktskalaen er som følger:
1/10 Selvpining, 2/10 Elendig, 3/10 Fryktelig, 4/10 Dårlig, 5/10 Middels, 6/10 Okay, 7/10 Bra, 8/10 Veldig bra, 9/10 Fantastisk og til slutt 10/10 Mesterverk

Dette gir ett større spillerom for hvor vi setter spill på skalaen. Alt fra 5 og oppover er i mine øyne verdt å vurdere, det fins mange uslipte diamanter i mellom 5eren og 7eren

Jeg vet at de som vanker her på Gamereactor mest sannsynligvis ikke er av den demografien jeg peker til lengre oppe i bloggen men min bønn til dere som leser er likevel at neste gang dere tar dere selv i å scrolle ned til karakteren på en anmeldelse så tenker dere over hvorfor dere gjør det, om ikke dere hadde vært bedre tjent med å lese <b<hvorfor</b> spillet fikk den karakteren det fikk, og om du og personen som anmelder spillet har noenlunde samme syn på ting

Av og til går jeg rett og slett lei de «vanlige spillene» som jeg spiller, og trenger en helt spesiell opplevelse for å minne meg på hvorfor jeg er så lidenskapelig interessert i spillmediet. «Fahrenheit» var et slikt spill for meg.

Skaperne bak

David Cage og studioet hans Quantic Dream er i dag velkjente spillskapere med titler som «Heavy Rain» og dagsaktuelle «Beyond: Two Souls» under beltet. Under Playstation Meeting i februar viste de også frem tech demoen «The Dark Sorcerer» som imponerende nok skal ha kjørt på PS4 maskinvaren. Men før alt dette stod de også bak to andre, litt mindre kjente spill: Det første het «Omnikron: The Nomad Soul» og det andre var «Fahrenheit».

Spillene til Quantic Dream faller under kategorien Interaktiv Drama og er en nisje sjanger som David Cage har vært en frontfigur for de siste årene. Den nærmeste sammenligningen til disse spillene er «Choose-Your-Own-Adventure» bøker hvor man som leser tar valgene som protagonisten(e) i boken blir stilt ovenfor, og slik styrer man hvor historien går, selv om man ikke vet utfallet av de forannevnte handlingene på forhånd.

Fahrenheit

Mitt første møte med spillet var enten i 2005 eller 2006, da en kamerat hadde kjøpt det til Playstation 2, Men det var ikke før desember 2009 jeg virkelig fikk oppleve alt spillet hadde å by på. Jeg husker at det første som slo meg med spillet var hvor annerledes spillet var i forhold til andre spill jeg spilte på den tiden.

Istedenfor å bruke de konvensjonelle kontroller input hvor man styrer hovedpersonen rundt med analog stikkene og gjør handlingene med sirkel, kryss, firkant og triangel knappene bruker «Fahrenheit» analog stikkene til det aller meste. Man styrer figurene med den venstre spaken mens den høyre blir brukt til såkalte «kontekstavhengige handlinger».

Foreksempel hvis en av figurene man styrer står ved ett bord som har et glass vann på seg, og spilleren skyver spaken i en spesiell retning vil figuren sette seg ned ved bordet, skyver spilleren spaken i en annen retning vil figuren kanskje drikke fra glasset. Handlingene som er tilgjengelige er avhengig av situasjonen figuren er i. «Fahrenheit» bød også på mitt første møte med «Quick Time Events» eller QTE som de ofte blir forkortet til. Dette er en spillmekanikk som har blitt gjort til døde de siste årene men «Fahrenheit» er et glimrende eksempel på hvordan det kan gjøres bra.

En annen ting som slo meg som nytt for spillmediet på den tiden var at man fikk spille spillet fra forskjellige synspunkter, og at disse synspunktene til tider jobbet imot hverandre. For å utbrodere dette konseptet må jeg fortelle litt om historien i spillet.

En kald vinter kveld i New York...

Man starter spillet som Lucas Kane. Når vi først møter han er Lucas i en slags transe hvor han gjentatte ganger knivstikker en mann til døde på ett toalett inne på en kafe i den østrebydelen av Manhattan.

Lucas kommer etterhvert til hektene og er sjokkert over hva han har gjort. Han skjønner fort hvordan dette kommer til å se ut for politiet og han prøver å skjule drapet så godt han kan, slik at han selv kan etterforske drapet hvor han selv var morderen.

NYPD betjentene Carla Valenti og Tyler Miles blir kalt til kafeen etter liket blir funnet men Lucas er ikke tilstede i kafeen. Slik starter deres jakt på Lucas Kane og det er opp til spilleren og lose de forskjellige protagonistene gjennom denne thrilleren i søken på svar.

Den unike dynamikken «Fahrenheit» tilbydde var det at man kunne selv velge hvor lett eller hvor vanskelig man skulle gjøre det for heltene i historien. Ikke alle valgene hadde åpenbare utfall og jeg ble svært ofte overrasket over hvordan de minste detaljer kunne endre historien drastisk.

Spillet har også ingen «Game Over» skjerm. Handlingene du tar, på godt og vondt, definerte hvor historien bar. Om du var så uheldig at du blandet piller og alkohol, så sluttet historien til den figuren slik den ble oppfattet av omverdenen på det tidspunktet. Joda man fikk gå tilbake å endre disse valgene om man var så uheldig og begikk en skjebnesvanger handling, men de valgene som har mer underliggende konsekvenser måtte man leve med og til slutt var de med å avgjør hvilken slutt man fikk oppleve.

«Fahrenheit» gjorde flere unike ting, og traff meg på ett tidspunkt hvor jeg var mettet på spill som ikke tilbydde noe «nytt». Jeg har i senere tid funnet ut at jeg av og til må ha slike radikalt nye opplevelser for å friske opp interessen for spillmediet. Tidligere denne måneden fullførte jeg «The Walking Dead» som var absolutt fantastisk. I skrivende stund er det under en time siden jeg fullførte «Heavy Rain» og neste spill på listen min er «Beyond: Two Souls» og etter det håper jeg på å få spilt Telltale Games nye spill «The Wolf Among Us.

Alle disse spillene er egentlig ganske forskjellige fra de spillopplevelsene jeg vanligvis utsetter meg selv for, men jeg er vist i et slikt humør for tiden. Jeg håper ihvertfall at jeg kanskje har inspirert noen til å prøve «Fahrenheit» eller «Heavy Rain», Det kommer en anmeldelse av sistnevnte forhåpentligvis i løpet av de neste dagene.

I lys av at jeg tidligere denne måneden anmeldte «The Walking Dead: The Game Season 1» tenkte jeg at det var på sin plass å følge opp en blogg om ett tema jeg har tenkt på over lengre tid. Hvorfor er spillindustrien så opptatt av de levende døde, og hvorfor er det lagd så mange spill om dem.

Hvor stammer zombiene fra?

De levende døde, eller zombier som de oftest blir kalt, har sine røtter fra forskjellige kulturer, i følge Wikipedia er den første referansen som er funnet til skapningene i diktet «Epic of Gilgamesh» fra Mesopotamia, hvor gudinnen Ishtar sier:

I will knock down the Gates of the Netherworld. I will smash the door posts, and leave the doors flat down, and will let the dead go up to eat the living! And the dead will outnumber the living

Diverse forfattere som foreksempel Mary Shelley (Frankenstein), HP Lovecraft (Cthulu) og Richard Matheson (I am Legend) har dratt inspirasjon fra europeiske myter og legender om de levende døde og har med sine egne verk vært med å skape mytologien rundt zombier slik vi kjenner den idag.

Den aller største bidragsyteren var nok likevel film regissør George A. Romero og hans film «Night of the living Dead» fra 1968. Dette var den første filmen som introduserte dagens zombier til massene siden tidligere filmer, eksempelvis Victor Halerin's «White Zombie» og Jacques Tourneurs «I Walked with a Zombie» omhandlet levende personer som ble brukt som zombie slaver av en Voodoo heksedoktor, Mange av filmene var også satt i Karibien mens Romero's film var satt midt i Amerika noe som brakte konseptet nærmere til folket.

Zombier i spill

«Night of the Living Dead» og oppfølgerne inspirerte utallige filmer, tv episoder, og spill. De mest kjente spillene som er inspirert av filmen er «Resident Evil», «Dead Rising» og «The House of the Dead». Zombier har eksistert i spill siden 80 tallet, ZX Spectrum spillet «Zombie Zombie» fra 1984 er i følge Wikipedia regnet som det første spillet fokusert på zombier, men det var etter det første «Resident Evil» spillet i 1996 paret med lys-pistol spillet «The House of the Dead» fra 1997 at zombier først fikk skikkelig fotfeste hos spillere verden over.

«Resident Evil» solgte 2.75 millioner eksemplar i USA alene og suksessen resulterte i at serien ble blant de største i spillindustrien og både filmer og bøker har også blitt sluppet i samme serie.

Det er per dags dato 128 spill på Wikipedia sin liste over spill/spillserier med zombier. Wikipedia selv sier at listen er ukomplett, og siden spillserier som «Resident Evil», «House of the Dead», «Dead Space», og andre serier med 3 eller flere oppfølgere er talt som én på listen kan det med ganske stor sikkerhet sies at vi det eksisterer over 200 spill som enten omhandler zombier, zombie apokalypser eller hvor man på ett eller annet punkt i spillet bekjemper zombier, uansett om spillet omhandler zombier eller ikke.

Hvorfor har det seg slik at det er så mange spill som har zombier i seg? Og hvorfor er vi så fascinert av dem?

Jeg tror at mye av populariteten rundt zombier i spill skyldes det at «Resident Evil» ble den kassasuksessen som det ble. I følge listen på Wikipedia var det 15 spill som inneholdt zombier som ble sluppet før «The House of the Dead» og «Resident Evil» og de resterende spillene på listen har blitt sluppet etterpå. I løpet av 17 år har vi altså sett rundt 175 spill inneholder zombier på ett eller annet vis.

En annen forklaring er også at zombier er en lett fiende å kaste med i ett spill, Alle vet hva en zombie er, og alle vet at de skal plaffes ned så snart som mulig. Spill som «Left 4 Dead», «Dead Rising» og «The House of the Dead» handler utelukkende om å overleve horder av zombier og plaffe ned mest mulig av dem. Det er også ett skrekkelement rundt zombier, siden en aldri vet hvor og når de dukker opp og dette får spilleren til å sitte på kanten av setet mens de spiller og alle vet at vi som mennesker liker å bli litt skremt.

De første «Resident Evil» spillene er godt husket for å være både skremmende og utfordrende. Det var mye av grunnen til at det ble populært til å begynne med. Når noen snakker om spillet nå så nevner de som oftest første møtet med zombiene eller når zombiehundene knuser gjennom vinduet. Nyere spill som «Amnesia: The Dark Descent», «Outlast» og de forskjellige «Slenderman» spillene viser også at skremmende spill fortsatt fenger folk.

Men blir det for mye Zombier?

Når man tenker over at det fra 1996 til idag har blitt sluppet over 175 spill hvor man bekjemper zombier er det «fair» å spørre om det blir for mye av det gode. De siste årene har jeg følt at det alltid dukker opp ett nytt zombie spill. Enten om det er «Dead Space», «Dead Island» eller den fantastiske utvidelsepakken til «Red Dead Redemption»: «Undead Nightmare».

Selv om det ikke er noe «galt» med at så mange spill inneholder zombier, så bør vi spør oss selv om de ikke blir brukt litt for ofte, om ikke vi skulle hatt større bredde blant spillene våre, at ikke «alle» omhandler å slakte en stor andel av zombier.

Joda, jeg er klar over at det siste poenget der er litt oppblåst, og så lenge det er etterspørsel for spill hvor man dreper zombier så vil de bli gitt ut. Og det finnes flere spill som virkelig utfordrer standarden som er satt av spill som «Resident Evil» og «House of the Dead» og drar spillsjangeren videre.

Men når alt kommer til alt er svaret på spørsmålet mitt: Nei, det er ikke «for mye» Zombie spill. Ja jeg skulle gjerne sett de utviklerne som lager de «overflødige» zombie spillene prøve sin hånd på andre sjangere for å se hva de kunne gjort der. Men så lenge vi har ett bredt spekter av spillsjangere hvor alle kan velge og vrake blant sine favoritter, vil det aldri bli for mye av en spillsjanger.

Bortsett fra militær baserte skytespill. For de er det seriøst mange av....

Vil starte denne bloggen med å poengtere at jeg ikke blir betalt av Komplett for å skrive denne bloggen, men heller ville gi samfunnet på Gamereactor og alle andre som skulle finne på å lese bloggen min ett innblikk i hvorfor jeg mener Komplett.no er en av de beste forhandlerene på nettet.

I 2010 hadde jeg vært i fast arbeid i ett år. I Norge betyr dette at man enten får igjen på skatten eller får rest skatt alt ettersom. Jeg var heldig og var i den første kategorien og fikk tilbake en relativt stor sum for en på 20 år. Jeg bestemte meg da for å gå til innkjøp av en stasjonær pc. Jeg hadde siden 2008 hatt en Dell laptop PC som i 2010 hadde sett bedre dager. Skjermen fungerte knapt og batteriet var dødt, så denne hadde jeg «konvertert» til en stasjonær ved hjelp av en 20'' Compaq CRT skjerm. Det eneste denne maskinen dugde til mot slutten var å kjøre World of Warcraft som jeg egentlig aldri var særlig interessert i.

Familien min hadde hatt stasjonære pcer før, og jeg hadde arvet en PC og to over årene men aldi satt meg inn i oppbyggingen av pcen fra hardware synspunkt, men var ganske godt verset i software oppbyggingen. Med pengene på konto såg jeg en gyllen mulighet: Jeg kjøper alle delene og bygger pcen selv. Heldigvis hadde jeg en kollega som var svært behjelpelig med å fortelle meg hva jeg trengte og hvorfor, og etter ett par timers surfing på Komplett.no var pcen bestilt.

Jeg må ha sett ganske rar ut der jeg gikk inn på Rimi butikken i Sveio sentrum med en handlevogn og kom ut med 4 store pappesker som det egentlig ikke var plass til i vogna. Jeg hadde jo kjøpt både kabinett og skjerm i tilleg til alt jeg måtte ha inni kabinettet. Pcen ble satt sammen uten store problemer og den var oppe å gikk etter ett par timer.

I ettertid har jeg begynt å bruke Komplett.no mer og mer eksklusivt som min forhandler av elektronikk. Jeg har kjøpt TV, Videokamera, Laptop, Trådløst Headset, Ekstrautstyr til pcen. Og har oppfordret venner av meg som jeg bygger pcer for til å benytte seg av Komplett.no

Det noen av dere sikkert lurer på nå er hvorfor jeg, basert på de opplevelsene, synes at Komplett.no er en såpass god forhandler?

Vel, jeg har hatt ett og annet problem med pcen over årene, og det har aldri vært verre enn at en kjapp telefon eller mail til Komplett.no har fikset det. Kundeserviceen hos Komplett.no er eksemplarisk og flere og flere butikker burde begynne å gjøre det som de gjør. Jeg kan ta ett eksempel som skjedede meg svært nylig

Jeg kjøpte som sagt Pcen min i 2010, og foruten om en prosessor vifte har innmaten forblitt slik jeg kjøpte den. En dag jeg skulle fikse pcen til en kamerat, måtte jeg slå av pcen min og koble den fra skjermen. For å få plass til pcen til kameraten så måtte jeg plugge pcen ut av veggen. Etter at jeg fikk liv i pcen til kameraten, Satte jeg pcen på plass og plugget den i. I det jeg skrudde på strømforsyningen, røk sikringen. Jeg gikk til sikringskapet og la inn sikringen og det gikk helt fint.

Men det som nå var skjedd var at pcen gikk på men jeg fikk ikke bilde ut, Etter lang feilsøking fant jeg ut at strømforsyningen og hovedkortet antagligvis var skadet så jeg sendte en mail til Komplett.no med en forklarende tekst, mye lik den jeg nå har skrevet her. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte sende inn delene jeg trodde var defekte, så jeg demonterte hovedkortet, strømforsyningen og prosessoren, pakket de inn og fikk sendt dem avgårde sammen med det trådløse headsettet jeg kjøpte tidligere siden det også hadde blitt defekt ett par uker i forveien.

Etter Ca. En uke får jeg denne mailen tilbake

Melding fra Kundesenter:

Strømforsyningen og hovedkortet har blitt testet defekt og blir erstattet med nye deler.

Prosessoren har blitt testet OK, men siden denne blir inkompatibel med hovedkortet vi gir deg, erstatter vi denne også.

Mvh. Returavdelingen

Jeg ble helt slått over ende. Etter flere sure møter med kundeservicen hos flere av de store elektronikk forhandlerene her i distriktet var jeg lamslått over hvor høflig jeg ble motatt når jeg meldte delene defekte, hvor raskt det tok å få svar etter delene var sendt inn og til slutt at de var villige til å erstatte delene som var defekte i tillegg til en del som ikke var defekt, men inkompatibel med det nye hovedkortet de sendte. Jeg fikk også beskjed om at headsettet jeg sendte inn var også bekreftet defekt og at jeg her skulle få pengene tilbake siden de ikke hadde den samme modellen inne.

Her har Komplett.no virkelig overrasket en av kundene deres, og forsikret seg at jeg også kommer til å være kunde hos dem i tiden fremover. Jeg håper også at noen av dere som leser dette kanskje vurderer komplett.no neste gang dere skal handle dere elektronikk.