Som forhåpentligvis noen av dere vet er jeg noe over gjennomsnittet glad i superhelter. Dette er noe jeg har vist gjennom anmeldelsen min av Deadpool og bloggen min om "Er spill som kryptonitt for Supermann"

På Playstation Meeting i februar viste Sucker Punch frem sitt første klipp av InFamous: Second Son. Jeg kjente sånn noenlunde til serien fra før av, etter å ha mottatt InFamous 2 igjennom Sony sitt Playstation Plus program bare noen uker tidligere. Jeg falt ikke helt for InFamous 2 den første timen jeg spilte spillet så det ble lagt til siden til fordel av andre spill som var på min "to do" liste.

Klippet som ble vist frem overbeviste meg på ingen måte at dette var ett spill jeg bare måtte sjekke ut, men siden jeg allerede holdt på å jobbe meg igjennom de spillene jeg ikke hadde fått med meg på PS3 siden jeg spilte primært på en Xbox 360 frem til 2012, bestemte jeg meg for at det var på tide å gi InFamous serien en skikkelig sjanse.

Jeg tok for meg det første spillet i serien.

Første inntrykket av InFamous var ikke helt overbevisende, men ettersom jeg brukte mer tid på spillet viste det seg å være en av de beste "åpen verden" spillene jeg har spilt på lenge.

I wanna be your superhero

Man spiller som sykkelbudet Cole McGrath. En dag blir Cole gitt oppdraget i å levere en spesiell pakke. Etter at mottakeren nekter for at det er hennes pakke, blir Cole oppringt av en mystisk mann som tilbyr han 500 dollar for å åpne pakken. Inne i pakken er det en maskin som blir aktivert når Cole rører på den. Brått skaper maskinen en eksplosjon som legger flere kvartaler av Empire City flat og dreper en stor mengde av innbyggerne i den delen av byen.

Cole våkner i epi senteret av eksplosjonen og blir senere funnet av ett helikopter som leter etter overlevende, han blir så beordret av piloten til å møte ved en av evakueringsplassene. På vei dit oppdager Cole at han har fått elektro kinetiske superkrefter. Det er nå opp til Cole, kjæresten hans Trish og vennen hans Zeke å finne ut hvor pakken kom fra, hvem den mystiske mannen var og hvorfor Cole har fått de fantastiske kreftene sine

En av tingene som gjør at spillet markerer seg så ut til meg er måten den presenterer historien på. Stort sett alle videosegmenter er byttet ut med bevegelige tegneserier som står i stil med kildematerialet Sucker Punch har hentet inspirasjon fra. Spillet er også en av få eksempler innen for "åpen verden" sjangeren som har perfekt tempo. Cole sine evner utvikler seg over spillet, men aldri før man har mestret den forrige evnen man fikk.

På denne måten har Sucker Punch gjort det slik at man hele tiden opplever noe nytt med spillet og at man føler at man på lik linje med Cole, oppdager disse nye evnene og lærer oss å bruke dem samtidig som Cole gjør. Dette er noe jeg savnet i Assassins Creed II, ettersom hver gang man fikk en ny gjenstand av Leonardo Da Vinci, var pluselig Ezio mester i å bruke denne gjenstanden. Cole sine krefter tar tid å mestre å det gjør det hele litt mer trolig, selv om det faktisk er snakk om superkrefter.

Spillet tilbyr også det jeg vil argumentere for å være den beste måten å traversere en by på. Cole kan klatre på absolutt alt, Han kan hoppe fra en tak sats til telefon stolpe uten å bomme, det hele er lekende lett og det er også utrolig morsomt. Utover spillet oppdager Cole at også evnene hans kan hjelpe han med å traversere byen. og dette er også veldig kult.

InFamous lar spilleren velge sin egen vei som en mann med superkrefter. vil du være egoistisk å søke etter å forbedre evnene dine på bekostning av innbyggerne i Empire City kan du gjøre det, men du kan også hjelpe innbyggerne på bekostning av at enkelte evner som vil være låst, men til gjengjeld får man andre evner for å være en snill gutt.

Jeg skulle ønske at disse valgene var litt mindre svart/hvitt, men siden historien til Cole er mye den samme uansett så trekker det ikke noe særlig ned på spillet.

Jeg syntes historien i spillet var svært god og etter at jeg var ferdig med spillet, hoppet jeg over til neste spill.

InFamous 2 fortsatte akkurat der det forrige spillet sluttet og bygger videre på Cole's historie. Denne gangen er spillet hovedsakelig satt i byen New Marais som Sucker Punch har modellert etter New Orleans.

Historien i dette spillet var muligens enda bedre, og de nye kreftene til Cole gav spillet den samme følelsen av å oppdage noe nytt, på lik linje med det første spillet.

På tross av dårlige første inntrykk falt jeg for serien og etter to fantastiske spill har jeg funnet en ny spill serie som jeg virkelig liker.

DLC done right

Helt siden nedlastbart innhold først ble en "ting" i spill industrien har jeg slitt med å bestemme meg for hva jeg egentlig synes om det hele. På en måte er det bra, spillskaperne får muligheten til å skape mer innhold til spillet for å holde spillerne engasjerte i spillet, men det er også en veldig enkel måte for de samme utviklerne/utgiverne å presse spillerne for mer penger.

Jeg har i senere tid bestemt meg for at det finnes noen gode løsninger og noen dårlig løsninger utviklere/utgivere kan velge håndtere nedlastbart innhold på. Den dårlige måten er når de spillerne som ikke punger ut for ekstra innholdet går glipp av en del av spillet de kjøpte for fullpris i butikken.

Denne måten ble for eksempel benyttet av Ubisoft på Assassins Creed II. Oppdragene "Battle of Forli" og "Bonfires of the vanities" ble klippet rett ut av spillet slik at de kunne tjene penger på dem ved en senere anledning selv om oppdragene var integral for historien spillet fortalte.

Ett eksempel på den gode måten å håndtere nedlastbart innhold kan finnes i Rockstar spillet Red Dead Redemption. Her utviklet Rockstar ett eget stand alone spill ved siden av Red Dead Redemption som spiller seg ut som en zombie historie fortalt i Red Dead universet. På denne måten har alle de som kjøpte Red Dead Redemption fått hele spillet uten å måtte betale mer, mens de som var sultne på mer kunne kjøpe ekstra innholdet. Undead Nightmare var også spillbart uten at man eide original spillet, så hvis det var noen som var interessert i Red Dead Redemption kunne de kjøpe Undead Nightmare først for så å se om de likte det før de investerte noe mer i spillet.

Heldigvis valgte Sucker Punch den sistnevnte måten når de skulle lage InFamous: Festival of Blood.

Denne ekstra pakken til InFamous 2 fungerte som, i god tegneserie stil, en One Shot historie hvor Cole ble transformert om til en vampyr av en ond kult fra New Marais. Cole og Zeke har en natt på seg til å finne en kur for Cole, og hvis Cole ikke blir frisk igjen, så er alle innbyggerne i New Marais fritt vilt for den nye vampyren med superkrefter

Festival of Blood introduserer ett par nye superkrefter som spilleren kan leke seg med. For eksempel kan Cole nå i sann vampyr stil, så sant du ikke liker vampyrene dine glinsende, gjøre seg om til flaggermus som spillerne da kan bruke til å fly gjennom byen med så lenge Cole har drukket nok blod.

Historien er presentert av Zeke, den noe tvilsomme bestekompisen til Cole, så hvor mye den kan knyttes opp til den faktiske historien fra InFamous 2 er helt opp til hver enkelt spiller. Historien er ganske morsom og kombinert med de nye kreftene vi fikk leke oss med var det hele vel vært de 90 kronene som den koster på PSN

Fremtiden til Infamous serien

Vi har nå kommet full sirkel i dette blogg innlegget og tilbake til fremtiden (88 mph style) av Infamous serien. Second Son fortsetter i samme univers som de andre spillerne men introduserer en ny hovedperson og en helt ny setting. Denne gangen vil det spille seg ut i Seattle, som i motsetning til Empire City og New Marais faktisk er en ekte by borte i statene.

Etter hendelsene i InFamous og InFamous 2 har all form for superkrefter blitt forbudt, og personer med superkrefter, også kallet Conduits, er nå stemplet som Bio-terrorister og blir fengslet hvis styresmaktene får tak i dem

Vi skal spille som Delsin Rowe, en mann som på lik linje med Cole, oppdager at han har superkrefter. Istedenfor elektriske krefter slik som Cole hadde har Delsin krefter som baserer seg rundt røyk og eksplosiver. Delsin har også evnen til å absorbere andre Conduit's sine krefter, og jeg er sikker på at dette skal spille inn på moralitet systemet i spillet.

Jeg gleder meg veldig til dette spillet siden alle sniktitter vi har fått ser helt fantastiske ut, og jeg krysser fingrene for ett Vita spill satt i samme univers

Så da gjenstår spørsmålene: er dere spent på Infamous: Second Son? Hva er du, en Superhelt eller Superskurk

I løpet av denne konsoll generasjonen har det som jeg oppfatter som en lei trend tatt rot i spill industrien. Årlige oppfølgere. Oppfølgere alltid har vært en del av spill industrien, Bare se på Mario eller Final Fantasy. Men etter braksuksessen som er Call of Duty har det blitt en standard satt for hvor ofte det skal pumpes ut oppfølgere: Noen serier går for årlige oppfølgere mens andre går for annenhvert år eller sjeldnere.

Markedet er oversaturisert av oppfølgere. Jeg føler ikke at jeg kan gå inn på ett eneste spillnettsted uten å se hype for enten det neste Call of Duty, det neste Assassins Creed eller det neste hvasomhelst

Over de siste 4 årene har nye spill ideer nærmest forsvunnet fra mainstream markedet. Utgivere våger ikke å satse på nye konsept på grunn av at andre etablerte serier selger som hakka møkk, og kostnaden av å lage ett nytt spill som kvalitetsmessig skal kunne kjempe med de etablerte seriene om å fenge dagens spillere er så stor at de fleste anser det som en for stor risiko.

Heldigvis finnes det håp

Indie bevegelsen som har sveipet over industrien de siste 2 - 3 årene viser en helt annen holdning enn det utviklerne som jobber for de store utgiverne har. Her er ingen konsept for sprø, ingen konsept for risikofylte og indie utviklerne har som oftest ingen andre å svare til enn seg selv Hvis spillet ikke skulle møte salgstallene

I juni i år kom Naughty Dog ut med spillet The Last of Us eksklusivt til PS3. Som kjent er ND en av Sony sine største utviklere. Tidligere har de lagd spill som Crash Bandicoot 1 -3. Jak and Daxter 1 - 3 og kanskje størst av de alle Uncharted serien.

Det som er pussig med utgivelsen av The Last of Us er at det ikke er mange utgivere som er villige til å satse på ett nytt spill konsept så sent i konsollens levetid, mye mindre når det er snakk om en eksklusiv tittel som kun de som eier en PS3 kan kjøpe. Med andre ord en tittel som mest sannsynligvis ikke når de skyhøye salgstallene som AC og CoD serien klarer.

Men over til det jeg egentlig ville snakke om i dette blogg innlegget

The Last of Us ble sluppet og fikk strålende anmeldelser fra så å si alle hold, og mange holder spillet som sin foreløbige kandidat til «Årets spill».

Og så skjer det som alltid skjer etter at ett spill blir lansert til en slik mottagelse. Det begynner å murre om en oppfølger til spillet.

Jeg vet at ikke alle her har spilt The Last of Us så for å unngå å ødelegge historien for dere skal jeg bare si at spillet er muligens en av de beste spillene jeg noensinne har spilt og historien som Naughty Dog forteller med spillet er en jeg holder høyere enn noen andre historier fortalt gjennom spillmediet.

Historien har en perfekt begynnelse, mid-parti og ikke minst slutt. Det er derfor jeg så inderlig håper at Naughty Dog lar historien være slik den står og istedenfor å lage en oppfølger heller fokusere på andre prosjekter. For jeg trenger ikke mer av Joel og Ellie sin historie. Og selv om de skulle lage en oppfølger som ikke fulgte de to personene så føler jeg, uten at jeg vet hva Neil Druckmann og karene hos Naughty Dog har planlagt, at en oppfølger bare vill gjøre opplevelsen i The Last of Us mindre relevant.

Men når The Last of Us solgte 3.4 millioner kopier i løpet av de første tre ukene etter det ble lansert er kjangsen for at det skjer mer eller mindre lik null. Fordi forretningsmessig er det veldig smart av Sony og Naughty Dog å kapitalisere på suksessen med å gi ut en oppfølger.

Men hva med den artistiske integriteten?

Neil Druckmann sa i ett intervju med PS Blog at verdenen de har skapt er bygd slik at de kan ha flere historier men at han selv mente at Joel og Ellie sin historie slutter i TLoU. Og at hvis de aldri lagde enn oppfølger til spillet så var de fornøyde med det ettersom de fikk fortalt historien de ville fortelle.

Den nylig avdøde Robert Ebert er en verdenskjent filmkritiker som gjennom sitt lange liv kjempet for at filmer skulle bli sett på som noe mer enn kun lettbent underholdning. Men når det kom til spillmediet så mente han at «det var en mindreverdig medieform i forhold til medier hvor forfatteren styrer handlingen, som for eksempel bøker og film» og at «den interaktive delen av spill gjorde at mediet aldri kunne bevege seg forbi det å være ett håndverk over til det å være kunst»

Jeg mener hvis spillmediet noen gang skal få den plassen den fortjener så må vi kvitte oss med «mye vil ha mer» mentaliteten. For når ett spill som The Last of Us, som har en så fantastisk historie, kommer og revolusjonerer hvordan vi ser på spillmediet når det kommer til historie fortelling, så er det, i hvert fall for meg, mye sterkere hvis spillet får stå som ett skinnende eksempel på god historie fortelling uten at det skal lages en serie ut av det.

Spec Ops: The Line

Mye har blitt sagt og kommer til å bli sagt om spillet «Spec Ops: The Line». Ved første øyekast dømte mange, inkludert meg selv, spillet for å være enda ett militært skytespill som ville konkurrere med Battlefield og Call of Duty. Vi kunne ikke tatt mer feil. Det du får levert i «Spec Ops: The Line» er en dyp historie som tar for seg seriøse tema som for eksempel post traumatisk stress syndrom og desensitiseringen av vold i data spill. I motsetning til andre skytespill tar Spec Ops ett oppgjør med spilleren og spør: Hvorfor er du villig til å gjøre tingene du gjør i ett skytespill?

Igjen ønsker jeg ikke å avsløre for mye om spillet men jeg anbefaler alle på det varmeste å spille det hvis de har kjangsen til det.

Spec Ops: The Line møtte ikka salgstallene Take Two hadde håpt og det blir mest sannsynligvis aldri lagd en oppfølger til spillet.Men jeg tror at dette er det beste som kunne ha hendt spillet.

Hadde ikke spillet under prestert så hadde spillet mest sannsynligvis ikke dukket opp på radaren til de som har spilt det i ettertid og det hadde ikke fått den anerkjennelsen det har fått

Spillets dype karakterstudie og evne til å stille de vanskelige spørsmålene er det som gjør Spec Ops: The Line så spesielt. Hvis spillet hadde vært en suksess så hadde det vært stor fare for at det som gjorde spillet spesielt hadde blitt vannet ut over tiden og til slutt hadde vi hatt det som vi alle trodde spillet var til å begynne med: ennå ett spil som prøver å konkurrere med BF og CoD

Forretningsmessig gav det ikke mening for Take Two å bestille en oppfølger, men til gjengjeld får den artistiske visjonen til utvikleren stå uberørt. Og i fremtiden kan vi se tilbake på Spec Ops: The Line sin historie og tematikk uten at den blir veid ned av hvordan oppfølgerene var.

Avsluttningsvis vil jeg bare si at selv om jeg mener at: «spillindustrien må kvitte seg med «mye vil ha mer» mentaliteten» så er det fortsatt plass til spillserier som Call of Duty, Battlefield og alle andre spill som kun blir spilt på grunn av underholdnings verdien.

Salgstallene snakker for seg selv, og selv om jeg personlig ikke er en tilhenger av de to første jeg nevner, ser jeg at det er folk som setter de spillene høyt.

Jeg håper er at vi kan få i både pose og sekk. At vi kan ha spill som bare underholder og spill som gjerne er litt dypere enn som så

<I>Du kan lese intervjuet med Neil Druckmann her: http://www.playstationlifestyle.net/2013/06/07/naughty-dog-on-the
-last-of-us-if-we-never-do-a-sequel-were-okay-with-it/)

Du kan lese om Robert Ebert sitt syn på spillmediet her:
http://www.rogerebert.com/answer-man/why-did-the-chicken-cross
-the-genders</I>

Teenage Mutant Ninja Turtles er noe som nært og kjært for meg. De fire antropomorfe skilpaddene som ble trent til å være ninjaer har i løpet av sine 29 år vært en hit blant både voksne og barn i alle aldre.

Populariteten var på sitt høydepunkt på slutten av 80 - begynnelsen av 90 tallet når TMNT var en naturlig del av lørdagsmorgen underholdningen til barn. "Alle" kjente navn som Donatello, Leonardo, Michelangelo og Raphael. Tv serien var så populær at det ble lagd 3 live action spillefilmer, og det var gjennom disse jeg ble kjent med skilpaddene for første gang.

Når jeg var liten hadde foreldrene mine tatt opp «Teenage Mutant Ninja Turtles 2: Secret of the Ooze» på VHS en kveld den hadde gått på TV2. Videokassetten har hatt utallige timer i VHS spilleren etterpå. På samme måte som at jeg har memorert all dialogen fra Ringenes Herre nå kunne jeg alt fra den filmen da.

Populariteten til Turtles dalte mot slutten av 90 tallet, men jeg prøvde så godt jeg kunne å få med meg alt som var å finne av tv program, filmer, tegneserier og tegnefilmer, og nå i en alder av 23, tror jeg ærlig talt at jeg kan si jeg har vært innom det meste om ikke alt.

Når nyheten kom om at Michael Bay skulle lage en film om TMNT hadde jeg blandede følelser, Tidligere har Bay regissert filmer som The Rock, Bad Boys og Armageddon som alle er blant mine favoritter. Men på den andre siden så har han også skapt Pearl Harbor, I Am Number Four og, verst av alt, Transformers 2: Revenge of the Fallen

Håpet på at vi kan få en film som fansen fortjener har svunnet etter at flere og flere detaljer om den kommende filmen har lekket ut. For eksempel skal de ikke være skilpadder som ble utsatt for ett mutagen lengre, men rom-vesener. De skulle heller ikke være tenåringer men voksne, Filmen ble omdøpt til Ninja Turtles, og til slutt fikk vi beskjed om at Megan Fox skal spille April O'Neil.

Spiker i kista

Alle nyhetene som lekket ut om filmen har blitt møtt med overveldende kritikk fra fansen og filmen har blitt utsatt flere ganger. Michael Bay har flere ganger gått ut i media for å prøve å redde det synkende skipet, og det kan endelig se ut som filmen er på rett kjøl, men jeg er fortsatt noe skeptisk for minnet om Transformers 2 er alt for ferskt.

Men det finnes ennå håp

Blandt alle nyhetene som kom om Ninja Turtles filmen, dukket det nemlig opp en ny tv serie om Leo, Donnie, Raph og Mikey. Dette er den tredje tv serien basert på TMNT lisensen og den er glimrende. Serien har rett dose humor blandet med action og stemme skuespillerne gjør en strålende jobb. Så viss det finnes noen sultne fans av Turtles der ute så anbefaler jeg denne serien på det varmeste.

Nickelodeon har gjort ett navn for seg de siste årene å satse på gode tv serier som Avatar: The Last Airbender og Legends of Korra, og nå når de har TMNT i stallen sin virker det som om gamle Nick har full fart fremover.

For å vri denne bloggen inn på spill temaet igjen, kan jeg også nevne at det ble laget opptil flere spill om skilpaddene. Noen er veldig bra og noen veldig dårlig.

Ett godt eksempel på ett bra spill er «Turtles in Time» som først ble gitt ut som ett arkade spill, for senere å bli gitt ut på Super Nintendo. Spillet er et Beat em up i klassisk stil hvor 4 spillere kunne traversere flere tidsepoker som de 4 skilpaddene etter at de hadde blitt sendt tilbake i tid av erkefienden Shredder

I mars ble det annonsert ett nytt spill: «Teenage Mutant Ninja Turtles: Out Of The Shadows».

Spillet basert på den pågående tv serien, med litt inspirasjon hentet fra de gamle, mer voldelige tegneseriene. «Out of the Shadows» er ett action eventyr hvor du og fire venner kan spille som de forskjellige ninjaene mens de er ute på oppdrag. Det er heller lite jeg kan si om spillet uten å ha prøvd det men det jeg har sett virker veldig lovende

Spillet er satt til å bli gitt ut 28 august på Xbox Live og Steam, og 24 september på PSN
og hvis dere er interessert i å vite mer burde dere sjekke ut Rev3 sin video på Youtube hvor de spiller spillet med utvikleren: http://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=pczri
EDHpds

Spillet skal anmeldes når jeg har fått spilt gjennom det så vær på utkikk etter den i September

Har dere noe forhold til Teenage Mutant Ninja Turtles

På slutten av 80 tallet når Nintendo hersket over verden med sin Nintendo Entertainment System vokste det frem en japansk subsjanger av den etablerte rollespill sjangeren, som senere ble kalt JRPG, kort for Japanese RolePlaying Games. Sjangeren består av kjente og kjære spill som Final Fantasy serien, Dragon Quest serien, Secrets of Mana, Chrono Trigger og mange mange fler

Mitt første JRPG spill kom ganske så sent med tanke på at jeg begynte å spille spill på midten av 90 tallet. Spillet var Final Fantasy X på PS2 og tilogmed da var jeg usikker på om dette var noe jeg var interessert i å spille.

Jeg ble tipset om spillet av en god kamerat av meg som sverget til spillet før det i det hele tatt var kommet ut. Mikhael (som han heter) gjorde en god jobb i å hype spille opp for meg, faktisk så gjorde han en bedre jobb en Squaresoft gjorde på den tiden.

På den tiden fikk jeg stort sett inntrykkene til nye spill serier via venner og kjente oftere enn jeg fikk dem fra Internett, og jeg måtte ofte stole på de som anbefalte spillene før jeg fikk bestemt selv hva jeg syntes.

Jeg husker ikke om det var ett Official Playstation Magazine eller Gamereactor som hadde en sniktitt på spillet, men jeg husker at vi brukte timevis på å studere bildene og lese inntrykkene anmelderen hadde fått av sin tid med spillet. Det fantes ingen gameplay videoer som fortalte oss hvordan spillet en dag kom til å bli men på den tiden forventet vi ikke det heller.

Tiden gikk og min første sjanse til å spille en bit av spillet kom fra en demo disk som fulgte med en utgave av Official Playstation Magazine som jeg fikk låne av en annen kamerat. Jeg ble helt oppslukt av demoen. I 2001 var grafikken helt konge, figurene var rå og historien så langt den ble presentert i demoen var spennende og engasjerende. Men kampsystemet var noe helt nytt for meg.

Mens jeg var mest vant med spill som forløp i «Real time» var kampene i Final Fantasy tur baserte, hvor alle medlemmene av gruppen med figurer en hadde samlet opp fikk gjøre sine angrep i tur og orden. Borte var button mashing og velplasserte angrep, nå var det mye viktigere å lande de rette angrepene og å huske være forberedt på hvilke angrep fiendene kom til å gjøre neste runde.

Jeg var kjent med tur baserte spill fra spillserier som Heroes og Civilization, men dette var første gangen jeg fikk oppleve systemet utenfor strategi spill sjangeren. Jeg var positivt overrasket over det «nye systemet».

Lite viste jeg at det var slik JRPGs hadde vært de siste 12 - 13 årene

Release dagen kom og gikk, og hele spillet gikk i glemmeboken for meg. Noen år senere fikk jeg låne spillet av kameraten som anbefalte spillet til meg. Men for meg var noe av magien borte.

Jeg var eldre og mer utålmodig, så den langdradde historien, det noe kronglete leveling systemet og den enorme tiden spillet krevde av meg var nok til at jeg endte opp med å legge spillet fra meg.

Noen år senere ble oppfølgeren Final Fantasy X-2 gitt ut, og med fornyet gnist angrep jeg FFX med håp om å fullføre det før jeg skulle starte på X-2. Igjen endte forsøket i at jeg til slutt gav opp.

Jeg fikk aldri oppleve slutten av historien til Tidus og Yuna.

Dette startet en lei trend som jeg opplever nesten hver gang jeg tar for meg ett JRPG spill. Jeg kjøpte FF X-2 men klarte aldri å fullføre det. Final Fantasy XII endte samme skjebne osv osv.

Jeg fikk derimot fullført Final Fantasy VII, og jeg holder dette spillet som en av mine absolutte favoritt spill, men alle andre forsøk på å spille JRPGs har stort sett endt opp på samme måten.

Det hele starter alltid like bra, jeg er dypt engasjert i spillet, men så kommer det til ett punkt i spillet hvor jeg må enten bruke lang tid på å forbedre figurene mine slik at jeg klarer neste utfordring, eller jeg må løse en slags absurd puzzle, så legger jeg fra meg spillet for så å aldri fullføre det.

Over lengre tid har jeg styrt unna JRPGs akkurat på grunn av dette. Jeg synes sjangeren er kjempe flott og jeg liker historien, men tiden spillene krever av meg kombinert med repetive kamper dreper hele sjangeren for meg.

Når jeg kjøpte meg PS Vita så var en av de første spillene jeg kjøpte Persona 3 Portable i det jeg ventet på Persona 4 Golden, som jeg hadde hørt skulle være helt fantastisk.

Igjen var jeg helt oppslukt, jeg brukte timevis på spillet hver kveld. Jeg spilte det til og med på vei til og fra jobb som bare er en 30 minutters kjøretur (Jeg vil presisere at det ikke var jeg som kjørte bilen)

I skrivende stund har jeg brukt 35 timer på spillet og jeg har så å si gitt opp i å prøve å fullføre det. Persona 3 falt nemlig i samme felle som mange andre JRPG spill, det ble for langdradd. I følge kameraten min som har fullført spillet har jeg ca 45 timer igjen av spillet, og det blir bare alt for mye av det samme for meg.

Ni No Kuni er mitt siste inntog i JRPG sjangeren. Som med de fleste andre spillene jeg har listet her så elsker jeg historien. Jeg har over lang tid vært fan av Studio Ghibli filmene og spillet føles akuratt ut som en av deres filmer. Jeg har tatt spillet for meg i veldig små doser over de siste 6 månedene, men håper nå at jeg endelig skal få brutt denne forbannelsen som hviler over meg.

Har dere noen lignenede opplevelser med JRPG eller andre sjangere?

Batman har klart det, Spider-man også med noe varierende suksess, Til og med Hulk, X-men, Wolverine og Deadpool har klart det.

Men hvorfor klarer ikke Superman det?

Jeg snakker selvfølgelig om spill. I oktober kommer det tredje spillet i Arkham serien ut som ett slags siste hurra før vi går inn i overgangen til den nye generasjonen med spill konsoller som står på trappene

Både Arkham Asylum og Arkham City er høyt oppe på mange sine lister som denne generasjonens topp spill, og det knyttes store forventninger til Arkham Origins, på tross av at dette er det første spillet som hverken utvikles av Rocksteady, eller har de originale stemmene fra Batman The Animated series, nemlig Kevin Conroy som Batman og Mark "Luke Skywalker" Hamill som Joker.

Kevin Conroy var også litt uheldig da han tweetet om det mange av oss har mistenkt en stund nå, nemlig at Rocksteady holder på å utvikle ett fjerde Batman spill, men om dette spillet vil være knyttet til Arkham universet gjenstår å se.

Men oppe i all denne hypen for de(t) kommende Batman spillene, stiller jeg meg selv ett spørsmål:

Hvorfor finnes det ikke ett dugende spill basert på den største superhelten av de alle, nemlig den siste sønnen av Krypton, Mannen av Stål, Morgendagens mann, Superman?

Mange har prøvd, få har lykkes

Det har blitt laget spill basert på Kal El hele 14 ganger, 21 totalt viss man teller med spill hvor du kan spille som Superman, men han alene er ikke spillets fokus. Av de 14 spillene som kun er basert på Superman mythosen alene er det ikke ett spill som er på høyde med de siste Batman spillene.

Superman 64 er uten tvil det mest forhatte av dem alle. Spillet har klart å bli kåret til det verste spill foran Atari spillet basert på E.T. på en av Gametrailers' kåringer. Spillet var nærmest umulig å spille, det har uresponsiv kontroll, grafikken er helt forferdelig, og det er ytterst lite som gir deg følelsen av å spille verdens mektigste superhelt.

Ett annet skrekk eksempel er Superman Returns basert på filmen med samme navn. I ulikhet med Superman 64 går det faktisk an å spille dette spillet. Problemet derunder er at det ikke er ett interessant spill i det hele tatt. Istedenfor å gi Superman enn health bar, siden han så å si er udødelig, så gav de byen Metropolis en health bar, og basert på hvor kjapt det gikk å tømme den skulle man kunne konkludere med at Metropolis er lagd av glass, Veldig veldig skjørt glass

Spillet hadde også ingen interessante spillmekaniker, og endte opp med å være en easy cash in på filmen som kom ut. Official Xbox Magazine gav spillet prisen: "Best Graphics...... If it was released on Playstation 1".Forøvrig er jeg ikke en veldig stor fan av filmen heller.

Men finnes det ingen gode spill der man spiller som Superman??

Jo, det gjør det. Lego Batman 2 foreksempel er ett glimrende spill hvor du kan spille som Superman og resten av Justice League etter at man har fullført deler av hovedhistorien i spillet

Det finnes faktisk ett bra spill med Superman i hovedrollen óg. "The Death and Return of Superman" er ett klassisk beat em up spill der man spiller som Superman og diverse andre figurer fra tegneserie historien med samme navn. Spillet er faktisk ganske bra i det å være en bra beat em up, ett spill som kan stå ved siden av spill som "X-Men: The Arcade Game" og "TMNT: Turtles in Time". Problemet er bare det at spillet fanger ikke følelsen av å være Superman på samme måte som Arkham spillene fanger essensen av det å være Batman

Men det er slettes ikke enkelt å lage ett spill basert på en superhelt så fantastisk som Superman heller.

Se for dere følgende eksempel: Teamet ditt har fått i oppgave om å designe ett spill basert på Superman lisensen. Dere har fått beskjed fra Warner Brothers om at de ønsker seg noe lignende Arkham serien men at dere utenom det har frie tøyler. Hvordan takler dere denne oppgaven?

Slik jeg ser det så er det flere ting med Superman som figur som gjør det veldig utfordrene å designe spill rundt han. Han er så og si uovervinnelig i en fair fight, så hvordan skal spillet være utfordrende for spillerne uten å være urimelig? Han kan fly hvor som helst så å holde spille inne på en plass slik Arkham City gjorde er ikke bare bare. Og hans eneste svakheter er magi, andre fra krypton som har fått krefter fra den gule solen og sist med ikke minst Kryptonitt.

Jeg misunner virkelig ikke de utviklerne som må holde seg innenfor disse parameterne når de skal utfolde sin artistiske visjon og i samme slengen ta hensyn til 75 år med historie

i 2008 når The Dark Knight filmen rullet over kino skjermene, var det flere i spill pressen som kommenterte på at det ikke fantes ett tie-in spill basert på Batman lisensen denne gangen. Forrige Batman spill før det var basert på filmen Batman Begins. Spillet var på ingen måter fantastisk, men det var ikke direkte dårlig heller.

Mange anså det at det ikke fantes ett spill basert på The Dark Knight, som ett dårlig trekk forretningsmessig siden filmen var en så stor hit som den var.

Det få viste var at i hjertet av England satt ett til nå ukjent studio å jobbet på det som evt. skulle bli Arkham Asylum.

Fast Forward 5 år senere. The Man of Steel har gått sin seiers gang på kinoer over hele verden, Oppfølgeren "Superman Vs. Batman" har allerede blitt annonsert

Tørr vi håpe at vi endelig får se ett spill basert på Superman på høyde med Arkham spillene i fremtiden?