Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Problemet mitt med Ubisoft

Problemet mitt med Ubisoft

Skrevet av AndyLonn den 28 mai 2015 klokken 11:14
Dette innlegget er kategorisert under: Ubisoft, Watch_Dogs, Assassins Creed, The Division, Far Cry 3, Far Cry 4, The Crew

Hva skjedde mellom oss Ubisoft? Jeg vokste opp på Prince of Persia, Rayman og Heroes III. Gikk inn i ungdomstiden med Silent Hunter, Rainbow Six, Splinter Cell og XIII. Etter jeg ble "voksen" har jeg storkost meg med noen av Assassins Creed spillene, No More Heroes serien og de nye Rayman spillene.

Men hvorfor har det seg nå at jeg ikke klarer å tilnærme meg de nye storspillene dere har gitt ut som feks. Far Cry 4, Assassins Creed Unity og Watch_Dogs?

Jeg tror det skyldes blant annet at utviklerne bruker av det jeg kaller "Ubisoft oppskriften for spill satt i åpen verden".

Denne oppskriften har nå har dukket opp i 8 Assassins Creed spill, 3 Far Cry spill og så langt 2 andre Ubisoft spill med "åpen verden". Suksessen har heller ikke gått ubemerket blant andre spill utviklere og Warner Brothers hit fra i fjor Middle-Earth Shadow of Mordor lånte kraftig fra denne oppskriften.

Men hva går nå denne oppskriften ut på? og hvorfor mener jeg den legger en sånn demper på min opplevelse med Ubisoft spill?

Vel, hver spill serie har sin egen lille vri på denne oppskriften men til syvende og sist er den slik: Spillet åpnes med at en liten del av hele kartet er synlig med de fleste sideaktiviteter i området merket klart og tydelig på kartet. Litt utover i spillet må spilleren bestige et tårn/ta over en base/hacke en sentral for å låse opp en ny region.

I de første spillene hvor denne oppskriften ble brukt kunne ikke spillerne gå inn i områdene før regionen var låst opp, men i senere år har det blitt til at enten fiendene er sterkere i områder du ikke har åpnet opp, sideoppdragene er ikke tilgjengelige før du har låst opp eller så vil enkelte spillmekaniske funksjoner ikke fungere i området du ikke har låst opp, slik som er tilfellet med Watch_Dogs.

I Assassins Creed II fungerte denne oppskriften ypperlig. Den viste at spillet hadde mye mer å by på en forgjengeren, noe som rett og slett var nødvendig hvis serien skulle overleve.

Men for hver gang oppskriften har blitt brukt har sideoppdragene blitt mer og mer meningsløse og føles ut som unødvendig polstring av spillet, måtene man låser områdene opp på har blitt mer en plikt jeg motvillig gjør en noe annet, og nå når dette har pågått en stund føler jeg at alle Ubisoft spill som kommer ut om dagen er mer "Klipp og Lim" enn fullverdige spillopplevelser. Oppdragstrukturen man finner i Assassins Creed serien er å finne i Watch_Dogs og Far Cry 4 ser egentlig bare ut som Far Cry 3 med litt penere grafikk og ny setting.

Dette er selvfølgelig bare noe jeg personlig føler og jeg er helt åpen for at andre kan mene noe annet.

Jeg for min del føler bare at jeg har blitt overeksponert for denne modellen, og på en måte kan man si at det er litt min egen feil. Jeg spilte AC II, Brotherhood og Revelations noenlunde rett etter hverandre. Jeg sto over AC III for jeg følte ikke det bød på noe nytt, mens jeg hoppet ombord når Edward Kenway satte seil i AC IV Black Flag, for selv om det er et Assassins Creed spill så klarer jeg ikke si nei til et ekte pirat eventyr!

Jeg spilte aldri Far Cry 3 noe særlig, selv om hypen for det spillet var ganske stor. Jeg var derimot ikke vanskelig å be når de gav ut Far Cry 3: Blood Dragon som var akkurat min type humor. Selve spill opplevelsen blåste meg ikke over ende på noen måte, ettersom jeg mener det finnes bedre førstepersonskytespill opplevelser men den dumme hyper-80-talls action film humoren var det som fikk meg igjennom.

Jeg kjøpte Far Cry 4 på salg for en stund tilbake men klarer rett og slett ikke å tilnærme meg spillet, for alt jeg ser når jeg spiller det er hvor de har tatt ideene sine fra og hvor lite imponert jeg er over produktet i sin helhet. Misforstå meg rett, Det er et kvalitetsprodukt Ubisoft har skapt med Far Cry 4, men det er for lite nytt til at jeg føler det givende å bruke tiden min på. Det samme skjer med Watch_Dogs, men det spillet har mange, mange flere problemer enn bare litt mangel på innovasjon.

Mye av dette tyder på at det jeg har hørt folk som Jim Sterling og diverse andre har sagt de siste par årene stemmer ganske bra. AAA spillene, og da spesielt AAA spillene til Ubisoft har blitt fokustestet til døde.

Trangen etter å oppnå salgstall som overgår det forrige er nok til at de velger ut de delene av spillet fokusgruppen liker best og bygger spillet rundt dette. Det en sitter igjen med er velpolerte spill med elementer folk liker, men jeg føler at spillene mister litt av det som gjør de særegne.

Fokustest problemet til Ubisoft handler ikke bare om oppskriften deres. Splinter Cell, en av mine favoritt serier har fått en kraftig makeover de sise årene i et forsøk på å fri til en større demograf.

Splinter Cell som i utgangspunktet var et snikespill med særlig fokus på sniking fikk et mye større fokus på action i Conviction og i oppfølgeren Blacklist gikk de så langt at de byttet stemmeskuespiller på Sam Fisher fra skuespillerveteranen Sam Fisher til Smallville skuespilleren Eric Johnson.

Ubisoft selv sa at dette var for å kunne levere en mer troverdig Sam Fisher gjennom motion capture, men figuren gikk fra å være en bitter gammel mann til å være en dårlig Ethan Hunt klone, så de kan vel egentlig si hva de vil, For meg virker det som et tiltak for å nå et bredere publikum.

Mens jeg skriver denne bloggen sitter jeg å tenker på om det er noen Ubisoft spill jeg egentlig ser frem til. Det måtte i så fall være The Division eller Rainbow Six Siege, men jeg har sett alt for lite av begge til å kunne si rett ut at dette er spill jeg gleder meg til.

En skremmende tanke sniker seg innpå meg her jeg sitter: Kanskje Ubisoft spillene rett og slett ikke er "for meg" lengre?

Jeg beklager både lengden og den noe rotete strukturen på denne bloggen, Jeg har gått rundt å tenkt lenge på denne bloggen, på hva vinkling den skal ha, hvordan jeg kan best få frem hva jeg mener om spillene til Ubisoft nå om dagen og ikke minst få frem hvorfor jeg mener det jeg mener. Det jeg ente opp med var å skrive rett fra leveren, hovedsakelig for å få denne bloggen ut av systemet mitt, slik at jeg kan rette tankene mine mot nye temaer. Forhåpentligvis leser noen av dere bloggen slik den står, men jeg forstår godt hvis den kan være vanskelig å komme igjennom

HQ

Mine tanker om Steam Workshop

Skrevet av AndyLonn den 26 april 2015 klokken 20:25
Dette innlegget er kategorisert under: Modding, Steam, Valve, Skyrim

De siste par dagene har jeg vært vitne til tre ting: Valve annonserte deres nye plan for hvordan de håndterer modding av spill gjennom Steam Workshop, Hvordan spillinteresserte har reagert på dette og til syvende og sist Gabe Newell sin reaksjon på spillernes reaksjoner.

Gjennom den nye planen om å la Moddere ta seg betalt for modifikasjonene de lager, håper Valve å løfte moddingen til nye nivåer. Jeg har sett noen rimelig fantastiske modder opp igjennom årene, og slik jeg har forstått det har Skyrim fått et nytt liv utenom det vanlige gjennom diverse modefikasjoner og forbedringer.

Etter det jeg har lest på de diverse spillnettsidene virker det som om Valve og utgiveren vil ta tilsammen 75% av inntektene til disse moddene mens selve modderen sitter igjen med 25%. Til å begynne med syntes jeg dette hørtes litt urettferdig ut, men etter nærmere ettertanke syntes jeg det virker som en fair fordeling.

For Valve stiller med plattformen hvor spillene og moddene distribueres, mens utviklerene/utgiverene stiller med spillet hvor modifikasjonen hører hjemme. Hadde modderne fått brordelen eller for den sagt skyld alt av pengene så vil det i praksis tillate at de kan tjene mer penger på et spill som de ikke har vært med på å lage enn hva utgiveren gjør, og det er ikke en situasjon utgiverne er villige til å sette seg i.

Se bare på hvor mange kopier som ble solgt av Just Cause 2 når mutliplayer modifikasjonen kom ut. De fleste som kjøpte det etter den kom ut kjøpte det for rundt 12 til 25 kroner. Tenk da hva som hadde skjedd om modderen tok 100 kroner for hver person som installerte modifikasjonen. Da sitter plutselig utgiveren igjen med mye mindre enn hva modderen sitter med. og det hadde ikke vært gunstig for dem, og ville til slutt ledet til at steam salg og rabatterte priser ville falt bort på de spillene hvor det er aktuelt.

Ved å tillate modderene å tjene penger på moddene sine, selv om det bare er 25% av salgsprisen, vil gjøre modding til en mye mer attraktiv arena og på denne måten kan vi alle spille spillene vi spiller lengre og med nye vrier selv etter at utviklerne selv har sluttet å utvikle innhold til spillet, slik vi nå ser med Skyrim. Og hvem vet, etter modderne har fått litt erfaring, kan det hende de vil starte sine egne spillprosjekter som leder til spillopplevelser vi ellers ikke ville sett.

For meg hadde det ihvertfall vært betryggende om jeg kunne se om utvikleren som spør etter penger gjennom Kickstarter feks. har lagd en mod som mange likte og var villige til å betale for. Om de også kan vise til salgstall er det bare enda bedre.

Mine tanker om Steam Workshop

Jeg hadde gladlig betalt for å få Deus Ex i HD

Det finnes selvfølgelig fallgroper. Enkelte vil nok prøve seg på å gi ut ubrukelige modder, eller å gi ut modder som de har stjålet fra andre. Her gjelder det selvfølgelig for oss som sluttbrukere å være aktive med å rapportere når vi ser mistenkelig aktivitet.

Så lenge planen med Steam Workshop ikke kommer i veien for de som faktisk har lyst til å gi ut innhold gratis, så ser jeg ingen problemer med løsningen Valve har presentert. Joda, modderene kunne kanskje fått en større andel av salgsprisen, noe rundt 33% føles riktigere ut. men det er selvfølgelig Valve og utgiveren som styrer showet, Det er nemlig de som tillater at privatpersoner som meg og deg kan tjene penger på å selge noe som knyttes opp mot produktet de har skapt. Så avsluttningsvis vil jeg si at jeg er positiv mot det å betale for Modder

Enhver kommentar jeg kan gi om dette vil selvfølgelig kun være min subjektive mening og hvis noen av dere mener noe annet, eller mener at jeg overser enkelte sider av denne saken så må dere gjerne hyle ut i kommentarfeltet.

Monster Hunting: High and Low

Skrevet av AndyLonn den 24 februar 2015 klokken 21:07
Dette innlegget er kategorisert under: Capcom, Monster Hunter, MH4U, ProJared

Hallelujah, Jeg har blitt frelst.

Jeg vet det er slik tre av de jeg omgås med ville at jeg skulle starte denne bloggen. Så til Johan, Øystein og Tor Olav: Værsågod.

De kjappeste av dere har kanskje allerede skjønt at denne bloggen handler om det nyeste spillet i Monster Hunter serien. MH4 Ultimate. Jeg har lenge sett på denne serien fra avstand, men har aldri helt skjønt greia. Etter jeg fikk meg 3DS, og spilt gjennom de spillene jeg hadde samlet opp over årene, endte jeg opp med å kjøpe Monster Hunter 3 Ultimate til den, da det var på tilbud på Nintendo E-Shop.

Jeg skjønte raskt at det var noe spesielt med spillet, og forstod hvorfor noen av vennene mine forgudet denne serien slik de gjorde. Men det fantes andre spill å spille, og mengden arbeid som måtte legges i det å komme inn i spillet, gjorde til at det ble utsatt og utsatt. Når MH4U ble annonsert, og etter å ha kikket på noen av videoene til https://www.youtube.com/watch?v=tA5sR5aLEYY" target="_blank">ProJared</a> bestemte jeg meg for å sette meg ned med 3 Ultimate, om bare for å se om MH4U var noe jeg ville sette i gang med.

</b>Det er det!</b>

Etter Dark Souls brukte bedre parten av et år med å overbevise meg om at det var et spill verdt å spille, har jeg satt mer og mer pris på spill som bruker bevegelsene og animasjonene som en slags "innsats". I poker og andre spill med høy innsats, skal du aldri vedde mer en du våger å tape, og det er også definitivt sant med Souls serien, og tildels sant i Monster Hunter.

Om du bestemmer deg for å gå "Gung Ho" mot en fiende, så er alt som følger den avgjørelsen helt og holdent ditt ansvar. Alle slagene du velger å slå, har også bakdelen med å sette deg i en situasjon hvor du kan bli angrepet hvis du ikke er god nok. Måten du fordeler ressursene du får med deg ut i strid er også helt opp til deg, og hvis du ikke er forsiktig, eller ikke forbereder deg nok, så kommer du raskt til å angre på det.

Så hva er Monster Hunter?

Jeg vet ikke helt. Det er et action spill, men likevel ikke. Det minner om et rollespill, men det har ikke et leveling system. Det kunne ha vært et eventyrspill, men historien er ikke i fokus nok til at jeg ville kalle det det heller.

Spillene består av en serie med oppdrag hvor formålet er å fange eller drepe store monster. Spilleren kan velge mellom mange forskjellige våpen, som alle har sin egen stil i form av hastighet, styrke, animasjoner etc. For eksempel er Greatsword et stor sverd som det tar tid å slå med, men styrken av slagene er nesten umulig å matche. Derfor krever bruken av dette våpenet at spilleren er bevist på det han gjør til en hver tid, ettersom tiden man investerer i et slag, åpner spilleren opp for angrep fra fiendene. Til motsetning er Dual Blades et våpen som tillater for mange raske slag, men skaden de gjør er dog mye mindre.

Det endelige målet med jaktene er å samle ressurser fra monstrene som kan brukes til å oppgradere våpnene og rustningene til jegerne. Spillet har ikke et leveling system, så spilleren må skaffe seg bedre utstyr og stole på egne evner for å klare seg i den nådeløse verdenen Monster Hunter spiller seg ut i.

Før hver jakt kan spilleren skaffe seg ingredienser for å lage forskjellige miksturer og livgivende drikker som kan brukes i kampen mot monstrene. Alle monstrene må håndteres forskjellig, og mange av dem har forskjellige angrep som spilleren må planlegge imot.

Monster Hunting: High and Low

Det desidert gøyeste med hele Monster Hunter serien er multiplayeren. Jeg hørte forleden en sammenligne opplevelsen med Jazz. Her har du 4 enkeltstående spillere som bringer sine egne spillemåter over til et samarbeid og skaper magi. Det er ingen klassesytem i Monster Hunter, Du defineres av våpnene du velger å bruke, og hvert av våpnene tilbyr en unik spillestil.

Hvis for eksempel jeg, som er en Greatsword bruker, ikke er forsiktig kan jeg ende opp med å sende en av samarbeidspartnerne mine flyvende. Men dette trenger jo ikke være en negativ ting. For sammen kan vi gjøre dette til et angrep. Hvor jeg sender han flyvende mot monstret mens han angriper.

Jeg skal spare resten av hyllesten til Monster Hunter serien til anmeldelsen min som jeg lover at skal komme. For dette er faktisk bare helt fantastisk. For nå vil jeg bare si til de av dere som sitter på gjerdet. Ta hopper. Spillet koster rett under 400 kroner på Nintendo E-Shop og jeg kan ikke gjøre noe annet enn å anbefale det på det varmeste til alle som i det hele tatt har vurdert det. Jeg vil likevel presisere at det ikke er for alle, og at man kanskje burde ta en kikk på youtube for å se om dette er noe for deg.

Hjelpesløse Norske TV-seere

Hjelpesløse Norske TV-seere

Skrevet av AndyLonn den 24 november 2014 klokken 20:23
Dette innlegget er kategorisert under: Constantine, NBC

Ah, så var vi her igjen. Det føles så lenge siden sist, men når jeg tenker meg om så er det ikke mer en halvannet år siden. Nok en gang har jeg forelsket meg i en TV serie som så alt for få ser på, at den nå står i fare for å bli kansellert.

Forrige gang var det Hannibal, som på nære nippet ble kansellert før den fikk grønt lys for sesong 2. (og for en sesong det ble!) Nå er det Constantine's tur. Serien hvis pilot episode jeg skrev en rosende anmeldelse om tidlig høst/sensommeren.

Standard praksis i TV bransjen er at man lager en pilot episode. Basert på hvordan den episoden gjør det i test gruppene bestemmes det hvorvidt det skal lages flere episoder. Så kommer det først en bestilling på omtrent 13 episoder, med opsjon på 9 til hvis tv selskapet som eier nettverket har tro på serien eller den har gode seertall.

Constantine har hatt sine start problemer. Så langt har jeg digget hvert sekund, men jeg ser hvordan andre seere kan ha falt litt av lasset, spesielt de som ikke har lest Hellblazer tegneserien. Det er nå blitt bestemt at NBC ikke bestiller flere episoder for denne sesongen. Men det er ikke med det sagt at serien er dømt til å bli kansellert, for den har fortsatt et håp om å bli fornyet, hvis seertallene blir bedre i løpet av de neste 8 episodene.

Men det er her min klagesang kommer til rette. Jeg føler meg så maktesløs som en norsk seer av en amerikansk tv serie. Jeg kan anbefale serien til alle jeg kjenner, men det er ytterst få av de som faktisk tar meg på ordet ang. serien som vil ha noen slags innvirkning på om serien får leve eller ikke. At vi her i lille Norge ser episodene, uavhengig av hvordan vi får tak i den, gjenspeiles ikke i seertallene de som styrer showet sitter med.

Constantine kan f.eks sees på Hulu.com, men for at vi nordmenn skal ha tilgang til det må vi ty til "mindre en lovlige" midler som VPN adresser osv, og følgelig ser det ikke ut til at NBC bestemmer skjebnen til en serie basert på Hulu seertall.

Dette er skyggesiden av en gammel måte å gjøre ting på. NBC håper å tjene penger på å selge lisensen til å vise seriene sine til en tredjepart som igjen selger det til norske kanaler som viser dem, som oftest, på et mye senere tidspunkt.

Men det trenger ikke være sånn

Serier som Orange is the New Black og House of Cards kunne teoretisk sett ha overlevd med lavt seertall hos det amerikanske publikum fordi Netflix selv er utgiver, og bestemmer selv hvilke regioner som skal se det, og tjener seg dermed høyere seertall ved å lansere dem mer eller mindre globalt. Disney/Marvel har nylig inngått et partnerskap med Netflix hvor det skal produseres 5 series satt i Marvel Universet, og med dette kan de nå frem til fansen uansett hvor de måtte befinne seg, løs fra alle slags regionsperrer som har plaget tv seere her til lands helt siden Twin Peaks på 90 tallet.

Hadde Netflix eksistert for oss som ikke bor i Amerika tidligere så hadde kanskje serier som Dollhouse, Moonlight, Firefly eller Terminator: The Sarah Connor Chronicles fått en lengre levetid og en mer verdig avslutting.

Men nei, "Den gamle måten er best" sier tv selskapene, mens nok en serie står i fare for å bli kansellert før sin tid.

Har du fulgt med på noen serier som har blitt kansellert før sin tid? Tror du den hadde hatt et bedre liv på Netflix?

Sonic Generations, et mye bedre kjøp en Sonic Boom

Skrevet av AndyLonn den 24 november 2014 klokken 19:42
Dette innlegget er kategorisert under: SEGA, Sonic, Generations

Sonic Boom er ute, og det ser ut som til å være et nytt lavmål for "The Blue Streak". Dette er ikke noe nytt for oss Sonic fans. men i lys av dette tilsynelatende elendige spillet, benytter jeg sjansen til å rette søkelyset mot et ganske så bra Sonic spill som kom ut for noen år siden. Og det spillet er

Sonic Generations, et mye bedre kjøp en Sonic Boom

Som mange andre så jeg lanseringstraileren for Sonic Generation og sukket dypt. Nok en gang skulle SEGA dra frem den en gang så populære maskoten sin, for å gi ut et spill som aldri hadde et håp om å leve opp til glansdagene på Sega Mega Drive. Ikke bare det, men konsept vis kunne Generations faktisk stått i fare for å gi meg dårlige assosiasjoner til de gamle spillene, ettersom Generations tar for seg Sonic's tidligste eventyr på en slags "Back to the Future" måte. Heldigvis ble Sonic Generations noe helt annet.

Det er Sonic sin bursdag, og alle vennene hans er tilstede. Dette kan selvfølgelig ikke gå knirkefritt, så en mystisk skapning kjent som "Time Eater" dukker opp, kidnapper vennene til Sonic og plasserer dem i forskjellige tidsepoker fra Sonic's fortid. Sonic våkner opp i en dimensjon utenfor sin egen og forsøker å redde kompisen Tails fra Green Hill Zone. Etter at han og Tails er gjenforent oppdager de at de ikke er alene lenger. De står nemlig på samme sted som sine "mindre moderne" selv, nemlig Classic Sonic og Classic Tails. Sammen konkluderer Tails'ene at Time Eater har ødelagt "tid og rom" barrièrene, og sammen må Sonic og Classic Sonic reise gjennom sin delte historie, i både 2D og 3D, for å redde vennene sine og fikse verdenen.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg hadde ambivalente følelser i forkant av selve spillet. 2D Sonic spillene er noe av det kjæreste jeg har av spillminner. Sonic, Sonic 2 og Sonic 3 & Knuckles er blant det jeg definerer som "Gullstandard" for 2D plattforming spill. Men på den andre siden er det ingen Sonic spill som har levd opp til hva den første trilogien klarte. Sonic CD var et verdig forsøk men roter seg bort i å være alt for obskurt og intrikat med sitt nivå design. Sonic Adventure serien var et verdig forsøk på noe nytt, men ble holdt tilbake av dårlig optimalisering og maskinvare begrensningene på Dreamcast. Etter det har det vært slag i slag med alt fra det dårlige, til det helt forferdelige.

For noen år siden annonserte SEGA at Sonic Team jobbet på Sonic the Hedgehog 4, som skulle være det første nye spillet i den gamle 2D serien på nesten 15 år. Jeg husker godt teaser traileren og markedsførings kampanjen hvor SEGA hadde silhuettene til alle Sonic figurene på en side, hvor en etter en ble krysset over til det kun gjenstod Sonic. Dette som svar på at kjerne fansen fra den orginale serien ofte har assosiert alle vennene til Sonic med hvordan kvaliteten på spillene stupte. Desto flere venner Sonic hadde i spillet, desto verre var selve spillet. Sonic 2 og 3 er selvfølgelig unntakene her.

Sonic the Hedgehog 4: Episode 1 ble sluppet 7. oktober 2010, og var slettes ikke så verst når alt kom til alt. Det føltes ikke helt ut som et Sonic spill slik jeg var vant til, nivå designet hadde litt for mange "bottomless pits" og "Lock On" angrepene fra Sonic Adventures var kommet for å bli på godt og vondt, men til tross for dette var Sonic 4: Episode 1 et bra spill.

Jeg lot det være med det og spilte aldri Episode 2, ettersom det fikk en del negativ omtale. Jeg kommer nok til å spille det en gang, men det får bli når jeg er ferdig med den enorme backloggen jeg har per idag. Men nå har jeg sporet av lenge nok: tilbake til temaet.

Sonic Generations spiller på nostalgi, og gjør det særdeles godt. Kun det beste av det beste av nivåer er plukket ut. Utvikleren har ikke kopiert nivåene eksakt som de var i de tidligere spillene, men de har tatt kjerne elementene og tolket dem på nytt i både 2D og 3D. Som Classic Sonic skal man travarsere 2D nivåene med spillmekanikk som er nærmest kopiert rett fra Sonic 3 og på 3D nivåene spiller man "moderne" Sonic slik han er å finne i Adventures serien, og spillmekanikken fremstår som en mye bedre utgave av de beste øyeblikkene fra Sonic Unleashed.

Det vil si, alle øyeblikkene der man ikke er i en Super Mario Sunshine aktig "hub verden" eller spiller som en "Werehog" *sukk*...

Banene er designet på en dyp men brukervennlig måte med så mye som 4 til 5 forskjellige ruter for Sonic å ta på hver bane. Man kjemper mot sin egen tid for å få S-Rank på de forskjellige nivåene, samler stjerner og ringer for å kjøpe nye evner og oppgraderinger som f.eks Super Sonic. Man kan også låse opp design dokumenter, lydspor og bilder som oser av nostalgi.

Musikken er fantastisk og herlig nostalgisk for oss som vokste opp med Sonic på Sega Mega Drive, og det som bedre er, den former seg etter hvordan du spiller. Desto høyere hastighet Sonic får på 3D nivåene desto raskere og mer episk blir musikken.

Spillet er ikke helt uten sine skavanker. Historien blir litt for oppslukt i sin egen greie. Utfordringene i spillet er ikke særlig utfordrende og sideoppdragene man må gjennom for å fullføre spillet 100%, er til tider dårlig designet. For eksempel kan det være greit å si det her: Ikke la deg friste av Casino Nights DLCen, den er en skitten cash grab for SEGA, og minner slettes ikke om Casino Nights fra Sonic 2.

Men hvis du er ute etter fart og spenning som kun Sonic kan tilby, så slår du ikke feil med Sonic Generations. Om du som meg er oppgitt over hvordan SEGA mishandler maskotten sin med å gi ut, tilsynelatende, søppel som Sonic Boom, så stem med lommeboka di. Ikke kjøp Sonic Boom.

Kjøp Sonic Generations for et par hundrelapper på Steam.