Så har vi fått omgangssyken i huset. Den eldste sønnen har kastet opp og skreket hver halvtime på grunn av vondt i magen. Nå går vi bare å venter på at resten av familien blir smittet. For en familie har jo nær tilknytning til hverandre og sjansene for å bli smittet er veldig store. Er det noe jeg hater så er det omgangssyken. Jeg vil heller ha influensa! Spesielt barna har det hardt. De klarer ikke å komme seg til doet, eller bøtta, mens vi voksne klarer til en viss grad å holde kontrollen. Marerittet er om minsten på 2 år får omgangssyken, da kan vi gjøre oss klar til massiv vasking av klær og sengeklær. Nei, den hersens omgangssyken - HATER DEN SOM PESTEN!!!

Et lite lysglimt i denne sykelige hverdagen er Rainbow Six: Vegas til PC. Makan til spill skal man lete lenge etter. Jeg har ikke kommet så langt enda, men det jeg hittil har spilt er så inn i helv.... breath taking at jeg ikke kan få sagt det. Måten spillet er bygd opp, A.I'en og grafikken tar regelrett pusten fra meg. Spesielt på mitt 8800 GTX-kort er dette en fryd å spille. Selvsagt kjører jeg på maks grafikk og effekter, men selv på mindre oppløsning var spillet er fet opplevelse. Når spillet jeg når jeg har anledning og håper snart på å komme meg til Las Vegas, for foreløpig befinner jeg meg i Mexico...

Nei nå må jeg gå, størsten skriker og jeg får vel trøste han, mens madammen ordner med mer utrørt Cola og mariekjeks. Ellers håper jeg dere andre har det godt og jeg misunner ingen omgangssyken - selv ikke mine verste fiender... go søndag folkens!

Med mine 34 år har jeg opplevd mye innen mine mange år som gamer og det har opp igjennom tiden blitt mange store spilløyeblikk. Noen er VELDIG store mens andre ikke fullt så store. Opp igjennom tiden har jeg hatt mange spillmaskiner og de maskinene jeg husker best er Commodore 64, Amiga 500, Amiga 600 og Amiga 1200. Etter Amiga 1200, kjøpte jeg meg min første PC som var en Compaq Pressario 486 DXII med interegrert skjerm. Var meget fornøyd med den maskinen og på den gjennomførte jeg det aller første Need for Speed spillet.

Som dere sikkert har funnet ut er jeg en stor fan av Last Ninja-serien på Commodore 64 og et av mine største spilløyeblikk var da jeg gikk igjennom Last Ninja 2. Spillet var vanskelig og krevde både presisjon og kløkt for å komme igjennom. Grafisk var spillet ufattelig bra sammenlignet med andre spill på den tiden. Lyden og musikken var vanedannende og jeg gikk og nynnet på den i lange tider.

Så fikk jeg min første Amiga som var en 500 og der var det spill som Great Giana Sisters (Super Mario-klone), Sensible Soccer og Settlers som skapte de største minnene...okei da sjø, skal vel heller ikke glemme Super Frog. Det kom mange fete spill til Amigaen og vi så på den som den maskinen som skulle redde oss gamere i fremtiden. For de av dere som ikke visste det, så ble Amiga 500 produsert av Commodore og med tiden kom både Amiga 600, Amiga 1200 og tilslutt PC-lignende maskinen Amiga 4000 som også var flaggskipet til Commodore. Mine største spilløyeblikk kommer fra den tiden da gutterommet mitt var fyllt til randen med venner og samlet til kamp i Sensible Soccer. Vi hadde turneringer som strakk seg i månedsvis og det beste var vi alle sammen vant en runde. Det var ingen av oss som var overlegen gode og dette førte til massiv spenning.

Så kom PC på markedet med sine 486-maskiner og jeg ble lamslått av den grafiske fremstillingen spillene fikk. Det første spillet mitt ble Need for Speed etterfulgt av Little Big Adventure. Begge disse spillene har satt dype spor i minnet mitt og har hatt utrolig stor glede av de. Men så kom spillet Dune og jeg var fortapt. Utvikleren Westwood lagde et strategisk spill tatt fra Dune-universet og jeg elsket det spillet. Dune 2 kom i kjølvannet og etter det var det Command & Conquer som virkelig var grensesprengende på mange måter. Med sine mange filmsekvenser og heftige grafikk, hunsker jeg den dag i dag avslutningsekvensen der jeg knuste Kane og kunne se hans palass kollapse. Ville Kane overleve. Jo da, han overlevde og ett godt eksempel på det er at nå er klar til et nytt comeback i Command & Conquer 3: Tiberium Wars.

Opp igjennom min gamingtid har det blitt både Xbox, PS2, PSP, Gameboy Advanced og Nintendo DS hvor det har blitt en god porsjon små og store spilløyeblikk. For ikke å glemme mange store PC-spill som har kommet. Far Cry har gitt meg masse god underholdning og med Battlefield 3 snart på markedet håper jeg på flere store spilløyeblikk i fremtiden...

Hva med dere? Har dere noen store spilløyeblikk som du kunne tenkt deg å delt med oss andre? Det er alltid moro å lese slikt!

Nei nå må jeg vel gjøre meg klar, det er søndag og solen skinner fra nesten skyfri himmel og jeg skal til å gjøre klar tursekken. I dag skal jeg og madammen på tur med barna i en bakke i nærheten og jeg regner med at det blir mange turer med akebrett og rumperacere samt grillpølse og lumpe ...

God søndag folkens!

Btw - bildet nedenfor stammer fra spillet LAst Ninja 2 til Commodore 64!

Jeg må bare beklage at jeg ikke har skrevet noe blogg på lange, lange tider. Nå er tiden inne å begynne å skrive litt igjen!

Onsdag 21. februar var jeg på Oslo-tur og besøkte mine kunder samt treffe en del av skribentene i Gamereactor. At turen skulle bli så innholdsrik hadde jeg aldri trodd.

Kl. 0240 var jeg oppe av den varme sengen, ga madammen et stille kyss og listet meg forsiktig ut av soverommet i håp om ikke å vekke minstemann. Spiste så ei lita blings og var klar til å dra. Klokken visste nå 0310. Nå skulle jeg kjøre til Værnes fra Snåsa. Turen ta ca. to timer. Det var kaldt ute, meget kaldt. Temperaturen visste hele 15.4 grader og det blåste hardt, faktisk opp i liten storm i kastene. Den effektive temperaturen var opp i mellom 35-45 minus. Jeg hutret meg i vei til bilen og fikk startet den opp. Nå skulle ingen stoppe meg. Med blikket mitt festet til veien etter elg eller andre farer, gikk turen pent og pyntelig til Trondheim Lufthavn. Flyet mitt gikk kl. 0610, så jeg hadde ikke så altfor god tid. Vel på flyplasse, satte jeg fra meg bilen i parkeringshuset og gikk mot terminalen. Sekken var med og jeg var nå klar til å bli sikkerhetssjekket. Men dum som jeg var glemte jeg de nye "veskereglene" at man ikke kan ta med mer enn 10 cl og i sekken min lå det ei 1/2 liter Cola og lyste skummelt på skjermen til Sikkerhetsvaktene. Ikke nok med dette. det bipet da jeg gikk igjennom sikkerhetskontrollen og ble kroppsvisitert. For bipen kom av beltespennen min og den var årsaken til kroppsvisitasjonen (heldigvis ikke noen intim kroppsvisitasjon). Cola-flasken måtte jeg se langt etter. Den gikk til grunne og måtte gå slukkøret videre til utgangen til der flyet mitt stod. Vel ombord i flyet, satte jeg meg ned i spillet og spilte et par runder med Lumines II på PSP'en og satte meg ned får å se igjennom møteplanen min.

Flyturen tok litt over 50 minutter og vel fremme på Oslo Lufthavn, skulle jeg vente på at min sjef - Morten Reichel skulle dukke opp. Men på grunn av snøstorm på Kastrup flyplass i Danmark, var flyet hans forsiket. Jeg gikk og travet frem og tilbake og etter hvert ble det opplyst over høytalerne at flytoget hadde problemer og annenhvert tog ble innstilt på grunn av feil på lyssignalsystemet i Romeriksstunnelen. Så etter ca. en time forsinket dukket Morten opp og det var et gledelig gjensyn. Det er jo snart ett år siden vi sist møttes.

Vårt første møte skulle egentlig ha startet kl. 0930, men måtte forflyttes til kl. 1000 med forsyvinger på de andre møtene før lunsj. Da vi var fremme i Oslo fikk jeg oppleve en Tigerstad som nesten var like kald som Snåsa, selv om temperaturen ikke var like lav og vinden like sterk som hjemme. Men luftfuktigheten er mye høyere i Oslo slik at temperaturen føles totalt annerledes enn det den gjør på Snåsa. Vi gikk til første møte som ble en meget kald opplevelse.

Endelig etter noen produktive møter, var det på tide å møte Frode og Carl Thomas over lunsj. Carl Thomas har jeg møtt tidligere, men Frode var første gangen jeg møtte. I mine øyne er Frode en liten sjarmerende kar med glimt i øyet og ufattelig grei person. Det er nå også forsåvidt Carl Thomas også, men i og med at jeg ikke har møtt Frode før, var dette en opplevelse jeg så frem til. Klart, jeg har jo snakket med Frode mange, mange tusen ganger, men det blir liksom ikke det samme. Etter litt snakking om løst og fast, fant Frode og Carl Thomas en trivelig restaurant som vi satte oss ned og spiste en god lunsj. Jeg for min del bestilte meg en Spansk Sandwich som var meget god. Under lunsjen snakket vi slevsagt om spill, blad og nye strategier for Gamereactor som jeg ikke skal gå inn på nå, men som heller får komme som en overraskelse etter hvert som de dukker opp.

Så var lunsjen spist og jeg og Morten måtte videre. Carl Thomas og Frode hadde sine gjøremål og vi avtalte at jeg skulle møte Carl Thomas på Oslo S kl. 1620. Etter et veldig produktivt møte, var vi på tur til den siste kunden, men vel inn i lokalene fikk vi vite at hovedpersonen vi skulle møte var blitt syk og kunne ikke komme. Slukkøret gikk vi ut og bestemte oss for å dra til Oslo S. Morten var selvsagt nervøs for at flyet hans var forsinket eller i verste fall innstilt på grunn av problemene på Kastrup. Carl Thomas kom som avtalt og vi sa farvel til Morten kl. 1615.

Så var det på tide å finne noen bygaver til barna og madammen og brukte en liten halvtime på det. Da kl. var 1650 var vi fremme på møtestedet - Cafe Mono - et trivelig sted hvor jeg etter hvert skulle få møte Joachim, Kristian og David i tillegg til Frode og Carl Thomas. Der ble vi sittende å kose oss med øl og jeg som ikke drikker øl, fikk servert brus. Jeg må ærlig innrømme at møtet med den glade gjengen i Gamereactor gjorde et godt inntrykk på meg. Ikke bare var gjengen veldig godt sammensatt, men stemningen var ufattelig god. Vi snakket om løst og fast og tøyset med hverandre som en guttegjeng normalt bruker å gjøre. Det var med nesten tårer i øyne, da jeg dro fra Mono i lag med Carl Thomas. Etter en så snill og grei en gjeng, kunne jeg nå ha tenkt meg å bodd i Oslo selv om mine røtter befinner seg på Snåsa.

Da klokken visste 1855 kom flytoget og som vanlig var det forsinket. Flyet mitt gikk fra Oslo Lufthavn kl. 1940 slik at det ble en kamp med klokken. I tillegg til at toget var forsent, ble vi ytterligere forsinket på grunn av et annet tod som kjørte saktere og vi måtte slakke av på farten. Kl. 1930 var jeg på Gardemoen og jeg løp som et olja lyn frem til utgangen og som siste person ombord i flyet, var jeg nå klar til hjemreisen. Etter en liten halvtime i luften kommer en dame og spø meg om jeg vil ha en kaffetår og jeg som ikke drikker kaffe sier selvsagt nei. Men tro det eller ei, damen hørte tydeligvis ikke svaret mitt og kommer med en kopp varm rykende varm kaffe. Hmmm! Hva skulle jeg gjøre. Skulle jeg si "beklager jeg drikker ikke kaffe" og levere den tilbake til damen eller skulle jeg bare drikke den? Jeg drakk opp kaffeen og tenkte at jeg neste gang skal svare nei og samtidig riste på hodet slik at det ikke går an å missforstå. Selvsagt kan jeg ikke klandre damen, men meg selv...

På turen ned til Trondheim Lufthavn var det skikkelig turbulens og mange ble litt forferdet på grunn av den kraftige ristingen. Etter landingen, var det bare å komme seg til bilen og ta fatt på den lange turen hjemover. Da kl. visste 2315 var jeg hjemme. Der kom madammen og tok imot meg med åpne armer og varme kyss. Vel i seng, ble jeg liggende å tenke på den innholdsrike turen og den snille og artige gjengen i Gamereactor. Takk for en god dag, men som jeg bestandig sier, borte bra men hjemme best og det var historien min om min Oslo-tur!

PS! Bilde av Gamereactor-gjengen på Cafe Mono kommer senere!

Som vanlig snakker jeg masse med folk både her til lands og i utlandet og inne mellom får jeg høre at jeg er for gammel til å spille. Spørsmålene som jeg som oftest får er; Neimen, spiller du, er du ikke for gammel til det? For med mine 34 år er jeg vel kanskje det ... eller? For før i tiden var en som spilte en nerd som befant seg ned i en mørk kjeller med en PC som pumpet ut det ene spillet etter det andre, mens brillene ble presset hardt på nesen og konsentrasjonen satt på prøve. I dag er man ikke en nerd dersom man spiller, klart hadde jeg spilt så og si hele døgnet rundt, kunne jeg vel ha havnet i kategorien nerd, men det gjør jeg ikke. Spillingen er min hobby og mitt arbeid og ingen skal komme å si at jeg er for gammel til å spille. Når jeg får det spørsmålet om jeg er for ung til å spille, sier jeg nesten bestandig at jeg er ung til sinn og kommer nok til å ta med meg PC'en ned i grava når den tid kommer. For spillingen er en del av livet mitt og det har det vært de siste 20 årene. Det andre spørsmålet jeg får med tanke på at jeg spiller, er "men hva med familien din når du spiller?" Ja hva med den? Det er ikke det at jeg sitter på timesvis og spiller. I løpet av en uke kan det hende at jeg får til å spille 10 timer tilsammen og det er ikke så mye. Resten av tiden bruker jeg på familien min og sørger for å tilbringe mest mulig tid i lag med den. Så skal sant sies at det er stort sett gamle folk som har ristet på hodet, når jeg forteller at jeg bruker litt av fritiden min til å spille og de er vel fortsatt litt gammeldagse og ser for seg en familiefar sørge for økonomien, mens kjerringene lager mat, vasker hus og tar av seg barna. Heldigvis er det ikke slik hos familien min og det er jeg glad for.

I dag ble jeg stoppet i bilbelte-kontroll og lensmannen på Snåsa kunne som vanlig konstatere at jeg satt godt fastspent i bilbelte på lik linje med barna. På nyhetene i det siste har det vært så mye snakk om å bruke bilbelte og jeg kan ikke skjønne hvorfor man ikke bruker det. Er man feig dersom man gjør det eller er det slik at man ikke gidder å ta det på seg? Alltid lurt på dette. For meg er det en refleks. Straks jeg setter meg inn i bilen, klasker jeg bilbelte ned i festet og tenker ikke ett sekund på ikke å gjøre det. Til og med barna blir fulgt nøye med om de har på seg bilbelte. Dette må lærer med morsmelken. Nei, folkens! Bruk bilbelte, man vet aldri hva man kommer ut for!

Som dere sikkert vet, tester vi i Gamereactor ut barnespill og i mine øyne er disse spillene like viktig for de små barna og ikke minst oss foreldre, som spillene er for dere andre. Med dette har jeg og Børge Fjeld hatt den store gleden å kunne teste ut barnespill og på samme måte som spill for eldre barn og unge, så finnes det gode og dårlige barnespill. Mange har stilt seg kritiske til at vi anmelder barnespill og det kan jeg faktisk ikke skjønne. Spill er spill, om spillet er for en syvåring eller for en på 16 år, kommer det på det samme. Målet vårt i Gamereactor er å skrive om alle spill som omfatter alle aldre og da kommer barnespillene inn som en viktig rolle. Hvis man ikke ønsker å lese om barnespill, ja så ikke gjør det da - det er mitt råd. Jeg digger å se hvordan barnespillene blir utviklet og hvordan kvaliteten er med tanke på at barna ikke er like kresne som oss eldre. Men barnespillene bør også gi de små glede av å spille samt at opplæringen bør være tilpasset de. Det finnes nok av spill som bare roper etter lommeboken og som bare kanskje inneholder noen få timer spilling. Disse spillene er det viktig å få opplyst om og hvilke spill vi anbefaler foreldre og barn. Faktisk finnes det noen foreldre her på sidene våre og de er nok sikkert også interesserte i å vite om hvilke spill de skal kjøpe til barna sine. Da er det godt å vite at vi kan komme med råd om dette.

Omsider ble jeg ferdig med Need for Speed Carbon og må nok ærlig innrømme at spillet var bra. Men det var en ting som skuffet meg litt og det var avslutningen på historien. Den var tam. Hadde forventet meg en skikkelig avslutning, spesielt med tanke på hvordan historien bygde seg opp. Er det bare meg som er skuffet over den? Ellers ser jeg igjen frem mot et nytt Need for Speed, for kan ikke få nok av bilspill. Hvis du ikke har fått det med deg - Juiced 2 er på tur og det gleder jeg meg som en liten unge til. I tiden fremover vil du kunne lese mer om Juiced 2, for vår svenske redaktør - Petter Hegevall er nå å prøver ut spillet - heldiggris!

Nå er det heller ikke lenge til februar-utgaven av Gamereactor er på gata. Under tre uker til det og jeg ser frem til et blad med masse snacks...!

For de av dere som leste bloggen min - en riktig god dag til dere og kos dere godt på denne kalde januardagen!

Det er mange som har hørt om Snåsakailln og hans helbredende evner og i dag stod det i Trønder-Avisa at han er kåret til årets Nord-trønder ( http://www.t-a.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20061230/NYHETER/1
12300063 ). Men hva er det som gjør han så spesiell og hvorfor har en del personer evnen til å helbrede folk? Snåsakaill'n som heter Joralf Gjerstad har helbredet ufattelig mange personer og min mor som i 1994 døde av leukemi gikk ofte til han like før hun døde. Etter hver gang hun hadde besøkt han, følte hun en enorm varme strømme igjennom ryggen og hun var pigg i mange dager etterpå. Nei, det er mye mellom himmel og jord man ikke kan skjønne, men en ting er i alle fall sikkert, all ære til Joralf og den "jobben" ha har gjort nå i mange, mange år. Jeg kan ikke annet enn å ta av meg hatten og kaster meg på hyllesten av denne meget folkekjære personen.

Folk kommer strømmende fra alle landets kroker for å bli helbredet og han tar imot de med åpne armer. Alle som har møtt han har fått følelsen av varmen som han utstråler samt å bli helbredet for sin sykdom. Er han en gudt mann og hvorfor har personer slike evner? Jeg bare spør meg selv. Hadde det ikke vært for han hadde mange den dag i dag slitt med plager.

Takk for at du hjalp min mor og jeg håper at du kan hjelpe mange, mange flere. Jeg unner deg all oppmerksomhet... Takk Joralf og for den hjelpen du ga min mor!