I dag har jeg brukt fridagen min på å rydde og vaske til jul. Det som begynte som vanlig julerengjøring utviklet seg raskt til et litt annerledes prosjekt. Soverommet ble utviklet til et spillrom slash soverom.

Det er ikke helt ferdig enda, men har da kommet godt på vei, de fleste spillene er kommet på plass i hylla og har fått smelt opp noen plakater og annet spillstash.

Legger ved et bilde (dog i litt dårlig kvalitet da det er tatt med mobilkamera uten skikkelig blitz) av hvordan det ser ut hittil. Kommer til å oppdatere dere via denne bloggen ettersom spillrommet videreutvikles :)

I går natt rundt klokka 03.40 runda jeg Assassin's Creed til 360. Det var en vond bismak jeg satt igjen med da creditsen begynte å rulle. I denne bloggen vil det komme frem detaljer rundt spillets historie, og hvis du ikke ønsker å vite noe så ikke les videre. Anse deg herved advart.

Det hele begynte så utrolig bra, grafikken og designet er noe av det beste og markedsledende på dagens plattformer. Kontrollen er superinnovativ og det er enkelt å klatre selv de høyeste tårn. De første oppdragene er spennende og varierte, men så plutselig stopper det opp. Man klatrer opp tårn, samler spor på samme måter hele tiden, og redder sivile i nød som kommer med standardfraser enten de er bosatt i Acre eller Jerusalem. De første gangene er det kjempemoro å redde dem, men etter 20 ganger blir det mer og mer kjedelig.

Snikmordene man skal utføre ender som oftest i store sverdkamper med masse vakter og oftest virker det som om dette er meningen. Flere ganger har jeg spilt igjennom og forsøkt å få det til knirkefritt, men den gang ei. Mulig er det jeg som suger, men mest sannsynlig er det resultat av dårlig design av Ubisoft. Det blir naturlig å trekke en paralell til Hitman spillene, der man helt fint kan klare en bane uten å løsne skudd mot andre enn målet.

Altair er den arabiske versjonen av Rambo, jeg må ha drept nærmere 1000 soldater igjennom hele spillet, og liker du ikke å sloss med soldater er ikke dette spillet for deg. Kampene er ensformige, med idiotisk AI og soldater som rusler inn og finner 24 lik strødd og sier alltid den samme kommentaren "who did this"...

AIen til de sivile derimot er noe av det mest banebrytene til dags dato, de oppfører seg skremmende realistisk. Bare syns de ikke har programmert soldatene like bra...

Det største problemet til Assassin's Creed er at det gjentar seg selv hele tiden, alle mordene føles like ut, og man må igjennom de samme rutinene hver gang for hvert mord. De to første gangene er det kjempegøy, men så blir det rett og slett snooze fest 2007. Man klatrer opp i utkikkstårn, finner ledertråder og gjentar til man ikke orker mer.

Å være forberedt til mordet er viktig, eller? Nei, egentlig ikke, man får ikke noen vesentlige forskjellige scenarioer ved å finne alle sporene. Man kan like så godt bare ta to av de, og lykkes i like stor grad. Noen ganger får man subtile hint, og andre ganger er det rett og slett vissvass.

Et annet stort problem er når man ikke er Altair, men Desmond, fanget i en steril virkelighet i 2012. Da man skal bevege seg rundt som han går alt i slow, man får ikke løpe, så man må gå rundt i sneglefart for å finne de tre, fire tingene man kan bruke. Hvorfor de har valgt å sakke ned gameplayet slik skjønner jeg ikke, det ender med å bli dødskjedelig og man mister interessen veldig raskt.

Historien er spennende og dyp for den som tar seg tid til å grave seg ned i den. Man finner hele tiden spor hvis man leter igjennom epostene til Lucy og sinnalegen som jeg ikke husker navnet på i farta. Spillet er jo satt til 2012, i september, 21 desember 2012 vil verden forandres helt i følge Maya folket, og det er denne datoen som Templarene jobber mot å få skutt opp satelitten som de ønsker å kontrollere jorda med.

Det viser seg på slutten at man ikke skal få vite hvordan det går med Desmond, for når spillet er "ferdig" forlater Lucy og sinnalegen han og sier de kommer tilbake til han senere. Kjør rulletekst...

Når rulleteksten vel er over kan man gå rundt å bruke eaglevision å få se blodige gåter som gir hint om neste spillet. Blodige i den forstand, at subject 16 skrev det med sitt eget blod før han døde. Dette er i og for seg spennende, men herregud Ubisoft, hva tenker dere på når dere etterlater spilleren i et rom, uten noen skikkelig slutt? Tror dere at dette er noe som klassifiserer til en god slutt og god spillopplevelse. Denne gameren stemmer i et soleklart NEI FOR FAEN!

Helt siden 9. november har jeg spilt Mass Effect på Xbox 360, og jeg har vært nødt til å tie om mine inntrykk. Helt frem til nå...

Hva er Mass Effect?

Mass Effect er det nye spillet fra rollespillgigantene BioWare, de samme som står bak bla. Star Wars Knights of the Old Republic og Jade Empire til Xbox/PC. Har man spilt noen av disse vil man kjenne seg godt igjen i meny systemene og interfacen. En ting som virkelig BioWare er gode på er å gi spilleren mulighet til å forme sitt eget eventyr, man har full frihet til å velge den responsen man ønsker i dialoger. Denne gangen har også helten/heltinnen stemme, og er i likhet med resten av skuespillerbesetningen i Mass Effect av ypperste kvalitet. Det er også plass til noen kjente stemmer, skuespillerene Lance Henriksen, Seth Green og Keith David er med i diverse roller.

Hvem er du?

Man inntar rollen som John eller Jane Shepard, og man velger selv hva slags bakgrunnshistorie de skal ha. Alt dette gjør man via en fiffig "data" del der man blir bedt om å identifisere seg og rekonstruere profilen sin. Man velger klasse, hvilke egenskaper man vil ha og selvfølgelig hvordan man skal se ut. Selv spilte jeg som klassen Vanguard, en klasse som blander våpenegenskaper med biotics som er "magien" i spillet. Biotics brukes ved at man får inplants i kroppen som bruker mørk energi, eller Mass Effect.

Hva er dette med at man kan velge hva man vil si?

Valgene man blir stilt ovenfør denne gangen får i langt større grad enn i tidligere spill innvirkning på hvordan historien utspiller seg. Alle karakterene i spillet reagerer i forhold til hva du sier til dem, og relaterer seg til deg avhengig av hvordan du behandler dem. Med grafikk som er utrolig realistisk og stemmeskuespill som er troverdig blir spillopplevelsen noe av det aller mest filmatiske og gripende til dags dato.

Hvor stort er det da?

Størrelsen på spillet er det nok mange som lurer på, første gjennomspillingen min tok meg i overkant av 28 timer. Da var det fortsatt noen planeter jeg ikke hadde utforsket og noen subhistorier jeg ikke hadde opplevd. Det er ikke av det største rollespillet jeg har spillt, men desidert ett av de aller beste. Interativiteten som Mass Effect tilbyr spilleren er så spennende at ingen rollespill kan måle seg, og da blir de timene man bruker på spillet kjempebra.

Hva dreier det seg egentlig om?

Historien i Mass Effect er lang, dyp og involverende. Man begynner spillet som XO på skipet Normandy, og skal inn på et rutineoppdrag på kolonien Eden Prime. Kort fortalt går ting fryktelig galt, og det viser seg å bli noe helt annet enn et rutineoppdrag for Sheperd. Mer vil jeg egentlig ikke fortelle i frykt for å ødelegge overraskelsene som spillets historie byr på.

The breakdown

Når støvet har lagt seg og man har fullført spillets hovedhistorie er det fortsatt en god replay value, siden det er masse man garantert ikke ser ved første gjennomspilling.

Mass Effect fremstår som en av de sterkeste kandidatene til å vinne Årets Spill på Gullstikka 2007, og det vil overraske meg stort om det dukker opp noe som kan utfordre dette spillet på den tittelen.

Sega... Bare å tenke på navnet bringer frem utrolig mange herlige minner. Fra mitt første møte med Sega Master System var jeg solgt. Mens alle vennene mine hadde NES, satt jeg med min Sega Master System og smilte bredt.

Joda, til tider var det artig å stikke innom en kompis å spille litt Super Mario Bros, men når jeg kom hjem hadde jeg en rektangulær boks med glede som ventet på meg. Jeg var en ekte Sega fanboy, og er det fortsatt når jeg kjenner etter.

Hvorfor var så Sega sin konsoll så overlegen da? Det skal jeg fortelle deg...

For det første hadde den innebygde spill, den hadde både Hang On og Safari Hunt. Hvorfor gå på kjedelig andejakt, når jeg kunne gå på jakt i en jungel full av ville dyr? Hvem bryr seg vel om å hoppe på skilpadder og spise sopp, når det står en superrask motorsykkel og venter på deg? Joda, Sega var best, det fantes ingen tvil om det.

For det andre så kunne konsollen min spille både carts og cards. Det måtte jo være en fordel sammenlignet med NES, ærlig talt, her hadde jeg en konsoll som taklet to formater. Helt overlegent, det fantes ingen tvil om det.

For det tredje var spillene som fantes mye bedre enn de som fantes til Nintendo. Castle of Illusion Starring Mickey Mouse, Phantasy Star, Alex Kidd in Miracle World, Wonderboy in Monster World, California Games, Wonderboy III: The Dragons Trap, Streets of Rage, Shinobi, Golden Axe, Ecco the Dolphin, for å nevne noen. Bedre spill til Master System, det fantes ingen tvil om det.

Den fjerde og siste grunnen var et blått pinnsvin som kunne løpe raskere enn den nevnte motorsykkel ovenfor. Hans navn kjenner alle, Sonic the Hedgehog. Den blå ballen som hadde mer attitude i sin høyre sko enn Mario hadde tilsammen. Sonic var mye kulere enn Mario, det fantes ingen tvil om det.

Det finnes nesten ingenting som er så deilig som å drømme seg tilbake til barndommens uskyldige spilleglede. I en tid da grafikk og lyd var det som betød minst for meg, i en tid da jeg kun spilte for spillets skyld. Jeg vokste opp med et Sega som var en ung rebell, en rebell som ikke brydde seg om hva alle andre gjorde. En rebell som gikk sin egen vei, og våget å gå der ingen andre torde.

Desverre er det ikke alltid like lønnsomt å være ung rebell, noe som Sega fikk smake på den mest smertefulle måten. Men jeg er glad for at de var det, hvis ikke ville nok barndommen min blitt ganske så annerledes. Så selvom Sega nå ikke lenger er en konsollutvikler, og ikke lenger risikerer prosjekter som Shenmue, så elsker jeg de fortsatt. Uforbeholden kjærlighet som bare en ekte Sega fanboy kan gi.

I'm down with Sega, are you?

En av grunnene til at jeg foretrekker å spille på Xbox 360 kontra noen annen plattform akkurat nå er achivements. At jeg for noen år siden spilte spill uten å få disse små herlighetene er nesten ufattelig å tenke på nå.

Å samle poeng har alltid vært en av grunnpillarene til gamingkulturen. Sette high-score og være den med mest poeng. Nå har jeg ikke noen aspirasjoner om å få mest Gamerscore av alle, men jeg syns det alikevel er veldig moro å øke scoren min etterhvert som jeg spiller. Disse achivementsene har rett og slett økt min motivasjon til å spille igjennom spill, istedenfor å forlate det halveis gjennomført.

Følelsen jeg sitter med når jeg endelig klarer en skikkelig vanskelig achivement er skikkelig deilig. Som i går da jeg endelig klarte å spille en sang perfekt i Guitar Hero 2.

Det har også gått opp for meg at jeg ikke er alene om å sette pris på dette ganske så enkle men geniale konseptet. Flere av mine kompiser er blitt like hektet på å samle disse poengene.

Siden jeg ikke fikk Xboxen min online før her i sommer har jeg ikke fått opparbeidet meg den verste summen enda, men lokalt på maskinen ligger min andre profil som også har en god del poeng som jeg ikke fikk overført. Det var en rimelig deprimerende følelse å begynne helt fra scratch, men det gikk seg raskt til.

Hvordan er det med deg, er du også en achivementjunkie?