Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk

Er det virkelig så deilig å være norsk i Danmark? #Sommer&Sol

Dette innlegget er kategorisert under: Stafettbloggen

Time will show.

Ukens tema og oppsumering

Så, sommeren, og med den også ferien, nærmer seg med stormskritt. Mange har kanskje allerede fått ferie. Andre får kanskje fra og med neste uke. Én ting som er sikkert er i hvert fall at denne sommeren kommer til å bli en av mine mest "hektiske" (så fremt en ferie kan være hektisk) på lang stund. Jeg skal til Danmark i én uke allerede neste fredag, sammen med mine tre bestekompiser og han enes storebror, før jeg fire dager etter hjemkomst reiser opp til gården til onkelen og tanten min i Hardanger. Etter det blir det nok en del LANing sammen med gjengen (bestående av de tre tidligere nevnte bestekompisene) før jeg reiser opp til søsteren og svogeren min i Vadsø for første gang i midten av juli sammen med min eldste bror.

Danmark er et land jeg har mye kjærlighet for, hvor enn fordanskingen av det norske språk plager meg. Hadde vi levd i en perfekt verden så skulle vi snakka islandsk, slik som vi også gjorde for tusen år siden, da norsk og islandsk var ett og samme språk. Men hadde vi levd i en perfekt verden er det nok mange ting som skulle vært annerledes. But I digress. Søsteren min studerte i København, svogeren min er dansktalende, jeg var på kroferie med foreldrene mine i 2007, vi leide et sommerhus der sammen med søsteren og svogeren min i 2013, og jeg liker egentlig språket veldig godt også, selv om jeg skulle ønske norsk var mindre dansk.

Danmark-turen blir faktisk den første turen min "alene", uten noen fra familien min. Det blir også det lengste jeg har vært borte fra noen av dem. Både tid og distanse. Men jeg gleder meg veldig. Vi har booka et meget fint sommerhus ved Kvie Sø i Sydjylland, med grill og stor hage som vi tenkte vi kunne spille badminton og lignende på, og vi planlegger å i hvert fall få tatt en tur innom LEGOLAND. Blir forhåpentligvis også en tur innom Flensburg for innkjøp av Nikoline og Faxe Kondi, verdens beste bruser. Utenom det så tenkte vi vi kunne se på hva annet de hadde i nærheten, bare kjøre på sightseeing, kanskje ta med en Switch eller noe vi kunne slappet av og spilt på...

Turen til Bjørke, gårde til onkelen og tanta mi i Hardanger, har vært en årlig tradisjon så lenge jeg kan huske, og det er noe av det kjekkeste jeg vet. Slekta til faren min er noen av de kjekkeste personene jeg vet om, og jeg elsker å være rundt dem. Vi pleier å reise opp dit om sommeren og hjelpe til med slotten, og selv om det til tider kan være tungt arbeid så ville jeg aldri vært foruten vår lille arbeidsferie i Norges aller beste, aller vakreste distrikt. Arbeit macht frei, tross alt.

Vadsø har jeg ikke så mye å fortelle om dessverre. Har ikke lagt noen planer for den turen enda, bestilte flybilletter i dag og søsteren min vet ikke at jeg blir med enda. Vi skal i hvert fall være der i 5 dager, og det blir veldig kjekt, da det som sagt er første gang siden de flytta opp dit at jeg besøker min søster og svoger. De har også nylig fått en hundevalp, som det blir kjekt å hilse på.

LANinga har vært en slags tradisjon lenge den også. Blir nok i hvert fall én uke i strekk nå i sommer. Passer å være en gjeng på fire, da de fleste co-op spill er for fire, enten det er delt skjerm på PlayStation eller online/LAN på PC. Introduserte de andre for Diablo III ved å spille lokal co-op på PS4 Kristi himmelfartshelga, som virkelig var en slager, så blir nok litt mer av det. Sikkert noen diverse PC-spill også. Begynte å spille litt Rust nylig, har lenge snakka om å prøve oss på Minecraft igjen etter alle disse åra. Har lurt på å spille Left 4 Dead og Killing Floor sammen også, da vi ikke har fått gjort det før. Ellers så er jo Heroes of the Storm og Overwatch noen slagere. Og så må vi ikke glemme spillinga av skrekkspill på storskjerm, som også har blitt en tradisjon. Holder foreløpig på å spille igjennom SOMA.

Alt i alt blir nok dette en meget god sommer, så lenge det gode været ikke er brukt opp. Starter med kjøp av ny bag i morgen, som blir stas. Så spørs det bare om jeg klarer å få med meg hjem all brusen jeg drømmer om å kjøpe. =P

HQ

#Hva/Hvis/Dersom Del 2 - cheezdoodle96 blir personlig (og angrer) 2/2

Dette innlegget er kategorisert under: Stafettbloggen

Fortsettelse av: http://www.gamereactor.no/blog/cheezdoodle96/92113/#3023913.

Hvorfor sa jeg alt dette? Bryr noen seg? Bryr jeg meg? Høres kanskje dumt ut, men jeg vil ikke at noen skal se annerledes på meg bare fordi jeg har ME. Sykdommen har tidligere blitt sett på som en ikke-sykdom, noe som sitter i hodet, og en betegnelse man gir hvem som helst som har antydning til tretthet. Jeg har som nevnt tidligere flere problemer enn bare ME, noe jeg kanskje føler for å utheve ettersom ME-navnet har blitt så belastet etter hvert. Men for meg sitter det definitivt ikke i hodet. Hadde jeg virkelig ville sittet hjemme i ni år hvis det gjorde? Men ja, jeg vil ikke bli sett annerledes på bare fordi jeg har ME. Det er veldig greit med familien min som tar hensyn hvis vi skal på tur eller noe, men jeg vil ikke bli sett på som syk. Var noen venner av foreldrene mine på middagsbesøk en gang. Hun ene begynte å snakke med meg litt etterpå, og vi hadde en normal samtale helt til hun fant ut at jeg var «den syke». Da begynte hun med en gang å snakke om hvor flink jeg var som hadde orka å bli med å spise, at det var kjekt jeg kunne bli med... Jeg synes ikke jeg var flink. Jeg tenkte ikke over det engang. Jeg ville bare spise pizza med foreldrene mine og vennene deres, så da gjorde jeg det. Det var ikke slik at jeg kavet og strevet for å komme meg til middagsbordet. Det var ikke et tema å ikke være der. Hvis jeg skulle vurdert i timesvis om jeg var i stand til å gjøre noe eller ikke så hadde jeg aldri fått noe gjort. Hvis jeg vil gjøre noe så gjør jeg det. Da får jeg heller være litt ekstra sliten etterpå. Du kan godt ha forståelse for at jeg kan slite med å si nei til ting jeg egentlig ikke orker, du kan ha forståelse når jeg begynner å gå saktere, når jeg ikke orker å bli med på ting. Men ikke behandle meg som om jeg er syk. Et vrak som så vidt greier å eksistere. Jeg husker ikke hvordan det er å være frisk. Jeg vet ikke om jeg kommer til å vite det om jeg en dag blir frisk. Jeg er vant til å være syk. Hvis noen spør hvordan jeg har det, aner jeg ikke hva jeg skal si. Jeg har det kanskje bra i forhold til meg, men i forhold til deg? Det var dette som var så bra med skoleverkstedet. Vi fortalte dem minst mulig om sykdommen min bare for å kunne ha noen upartiske, og de var virkelig vidunderlige. De var blide for å se meg når jeg kom, behandla meg som en helt vanlig elev, og hvis jeg ikke kom så var det full forståelse for det, med full beskjed om at de kom til å ta meg imot med åpne armer dagen jeg orka å komme tilbake. Selv etter snart to år borte.

Jeg vet ærlig talt ikke om jeg vet hvordan livet mitt hadde sett ut om ingenting av dette hadde skjedd. Jeg var fortsatt et barn da jeg ble syk, og til og med før det så hadde jeg blitt født med halv hoftekule på venstre hofte, som førte til at foten er én cm eller noe kortere, og at jeg måtte gå med alt fra rullator til krykker til rullestol, og jeg måtte gå til fysioterapeut bare for å lære å gå i en trapp med ett trinn per fot. Så helt normal har jeg vel aldri vært.

Men jeg kan da prøve å «ruminate» om hvordan livet mitt kunne ha vært, hvor enn vanskelig det er. Siden jeg var så ung da jeg ble syk så er det vanskelig å si om sykdommen min har hatt noe å si på utviklingen min som person. Eller, den har jo det, men hvor annerledes hadde jeg vært uten? Ikke så veldig, forhåpentligvis. Men hvor hadde jeg vært i livet? Jeg hadde nok enten tatt en utdannelse som kokk eller som noe innen vitenskap. Kanskje noe med data. Vet ikke hvordan det er med jobber for vitenskapsmenn, så la oss si jeg ble kokk, en av to barndomsdrømmer (den andre? Paleontolog, eller dinosaurforsker som vi kalte det). Jeg hadde nok endt opp med å ta kokkelinja på Time videregående, og hadde per dags dato nok hatt en jobb som kokkelærling på en eller annen restaurant. Det er det som er dumt med utdanning og jobbing, at du må jobbe deg opp. Drømmen min er egentlig ikke å bli kokk, det er å være kokk. Ha bygd meg opp et godt nok rykte til å kunne starte opp min egen café. Med arcademaskiner, bøker du kan lese, sofaer du kan henge i, og selvfølgelig god mat. Drømmen er å allerede være en etablert kokk, ikke å måtte bli en. But I digress. Jeg hadde nok fortsatt bodd hjemme, hatt de samme vennene, kanskje et par nye, og... ja. Det hadde vært ganske likt. Men samtidig det totalt motsatte. Som sagt (tror jeg) så aner jeg ikke hvordan det er å være frisk. Har vært syk så lenge jeg kan huske, så er veldig vanskelig for meg å prøve å sette meg inn i skoene til en frisk person. Sikkert like vanskelig som det er for en frisk person å prøve å sette seg inn i mine sko.

Til sist så vil jeg beklage om/at dette har blitt en rotete blogg, men jeg er ærlig talt lei av å skrive den nå, så det får bli som det blir. Jeg var i et litt dystert humør da jeg starta, som jeg som regel må være for å snakke om sykdommen min. Og jeg er ikke dyster. Ikke egentlig. Jeg liker å si at jeg blir deprimert og begynner å gråte av noe (personlig) én gang før jeg kommer over det. Og det er i de fleste tilfeller sant. De få gangene jeg virkelig har tenkt på situasjonen min så har jeg bare blitt skikkelig lei over det én gang for hver tanke jeg har, hvis det gir mening. Jeg kan selvfølgelig bli deprimert nå også, men ikke på samme måten. Tror jeg. Jeg pleier ikke å tenke noe særlig på det, og lever bare hver dag som den kommer. Som sagt så var jeg i et trist humør da jeg starta på denne bloggen, noe jeg ikke lenger er, så det er derfor vanskelig for meg å avslutte bloggen. Nå gleder jeg meg bare til venna minne kommer bort og vi skal game Tekken 7. Dat hype doe.

#Hva/Hvis/Dersom Del 2 - cheezdoodle96 blir personlig (for personlig?) 1/2

Dette innlegget er kategorisert under: Stafettbloggen

Mye av dette var tungt å skrive. Jeg liker egentlig ikke å snakke om dette, pleier ikke å snakke om dette, har nesten aldri snakka om dette og er ikke helt sikker på hvorfor jeg bestemte meg for å gjøre det akkurat nå. Here goes nothing.

Del 1.

Da jeg var liten så jeg alltid for meg hvordan voksenlivet mitt skulle bli. Kanskje jeg hadde en motorsykkel jeg kjørte til og fra skolen, en kjæreste og en venn på den skolen jeg hang med når jeg ikke var med barndomsvennene mine. Kanskje jeg bodde i leilighet sammen med to av barndomsvennene mine og en katt. Kanskje jeg ble igjen mens alle venna mine flytta hjemmefra og jeg mista kontakt med de fullstendig. Kanskje jeg gikk på kokkeskole i utlandet. Kanskje jeg hadde oppfylt drømmen min om å bli kokk. Kanskje jeg drev min egen café.

Men nei. Det blei aldri slik. Jeg har ikke motorsykkel, jeg bor ikke i en leilighet med to av bestekompisene mine (og en katt), de flytta ikke hjemmefra (enda, i hvert fall), jeg mista ikke kontakt med de, og jeg gikk aldri på kokkeskole i utlandet. I stedet satt jeg hjemme. Jeg satt hjemme, mens jeg så tida passere rundt meg. Mens folk ble eldre, fullførte skolegang, begynte på diverse universiteter eller i forsvaret, satt jeg fortsatt hjemme. Jeg sitter fortsatt hjemme. For niende år på rad. Alle tenårene mine forsvunnet, mens jeg bare satt hjemme. Det hele begynte da vi kom hjem fra en tur til Amerika i 2008. Jeg hadde blitt syk på flyet hjem, etter å ha hatt et utslett på venstre lår store deler av turen som endte med at jeg måtte ha rullestol da det gjorde så vondt å gå. Jeg hadde fått kyssesyke, og det var ikke fordi jeg hadde kysset for mange jenter, slik tilfelle var da broren min fikk det noen år tidligere. Jeg hadde aldri kyssa noen i hele mitt liv. Jeg ble heller aldri frisk.

Jeg husker ikke hvordan det var å ha kyssesyke. Jeg husker ikke hvor lenge jeg hadde det, og jeg husker ikke når jeg ble frisk. Jeg klarer heller ikke helt å skjønne hva tidslinja for alt dette er, da alt føltes så lenge ut, mens årene føles så få i ettertid, så jeg kommer nok til å rote litt, si selvmotsigende ting. Det beklager jeg på forhånd, men jeg klarer virkelig ikke å skjønne hvordan så mye kan ha skjedd på så få år, som det gjorde.

Jeg gikk på skolen fullt fra første til sjette, men desto høyere jeg steg i trinn, desto flere dager var jeg borte fra skolen. Det er her det blir litt surrete, da jeg mener jeg slutta å gå på skolen i sjette grunna dårligere og dårligere helse, før jeg starta igjen i syvende og gikk frem til starten av niende (som jeg gjorde). Men jeg husker veldig godt at uka jeg slutta å gå for alvor, og ikke bare gå annenhver dag/uke av og på, var uka vi skulle på leirskole, som jeg trodde var eneste grunn til at man gikk i syvende. Eller var det grunnen for at vi gikk i sjette? Eller var det Utstein kloster? Leirskolen, ja. Det vi hadde gått å gleda oss til hele året. Hadde vært på skolen så sent som uka før, men selvfølgelig var det akkurat da jeg måtte «bestemme» meg for å bli hjemme... Er fortsatt sykt trist over at jeg ikke fikk oppleve det. Er vel flere ting jeg ikke har fått opplevd, men det var tingen som gjorde mest vondt. Har hørt så mange gode historien om leirskolen før, og flere etter. Men så jeg slutta å gå på skole enten i sjette eller syvende, og på min 12-årsdag, etter å fa fått først gått ut og feire bursdagen min ved å spise italiensk, ble jeg innlagt på Stavanger universitetssjukehus.

Det første jeg ble møtt med var leger som mente jeg burde begynne å gå til skolen, spise mindre chips og drikke mindre Cola. Jeg hadde alltid gått til skolen, chips var en uting som jeg sjelden hadde sett innenfor husets vegger, og Cola var noe man bare drakk til fredags- og lørdagsmiddagen, hvor man fikk streng beskjed om man prøvde å ta seg et glass før middagstid. De tok flere tester, blodprøver, sprøyter. Tror de konkluderte med at det kunne være diabetes type 2 jeg hadde, og ba meg gå ned 20 kilo jeg hadde for mye grunnet fettdannelse rundt leveren min eller noe sånt. Dette startet et av mine verste år, hvor jeg gikk på en helt forferdelig lavkarbo-diet. Ketolysekuren, tror jeg den het. Jeg kaller den like så godt helveteskuren. Kunne spise maks 20 g karbohydrater per dag. I en porsjon ris er det kanskje oppimot 30. Etter å ha gått på denne kuren i hvor enn lang tid det var, gått ned de 20 kiloene og blitt matlei så det holdt for de neste par åra bar det tilbake til sykehuset. Fettdannelsen rundt leveren minket, og jeg tror jeg begynte på skolen igjen kort tid etter. Begynte igjen en eller annen gang i syvende, og gikk så å si hele åttende. Kunne da ha flere perioder hvor jeg gikk annen hver dag, men jeg gikk i hvert fall. Slik hadde jeg det frem til niende. To uker inn så sa det pang, og jeg slutta å gå totalt. Dette til stor frustrasjon for klassekompisene mine, som mente kokekjøkken (som er eneste grunn til at man går i niende) vår håpesløst uten meg.

Etter dette skjedde også en del ting jeg ikke helt klarer å finne ut tidslinja på. Vi prøvde i hvert fall mye for å finne ut hva som var galt med meg. Legene på SUS vant selvfølgelig ikke ut noen ting som helst, og etter å ha prøvd diverse medisiner så ble vi henvist til Haukeland universitetssykehus i Bergen. Nærmest det første vi ble møtt med der var spørsmålet om vi hadde hørt om ME. Det er morsomt, eller «morsomt», siden jeg husker etter å ha sovna mens jeg skulle gjøre lekser og å ha sett noen på TV snakke om det sa jeg til min mor at det hørtes ut som meg. ME var også noe av det første min mor foreslo til legene på SUS, men de bare feide henne vekk. Så, etter flere tester, blodprøver, drikking av varmt druesukkervann (som er helt forferdelig) så konkluderte legene på Haukeland den ett-eller-annet januar 2011 med at jo, jeg hadde ME (i tillegg til noen andre ting som insulinresistens og svekka immunforsvar). Før dette hadde vi hadde en del besøk hos Dr. Fedon Lindberg i Oslo hvor jeg fikk noen tabletter som skulle hjelpe, og Haukeland var selvfølgelig veldig nysgjerrige på akkurat hva disse tablettene gjorde. For å finne ut dette så ga de meg beskjed om å slutte å ta tablettene (som består av en jeg tar morgen og kveld og en jeg tar hver gang jeg skal spise noe) i én uke. Dette førte til at jeg gikk opp de kiloene jeg hadde tatt av under helveteskuren, hvilket gjorde alt det nyttesløst, og nådde en vekt jeg har hatt siden. Hvis jeg skal være ærlig så er jeg ikke helt sikker på hva nøyaktig tablettene gjør, men det som er greia med insulinresistens er at kroppen min ikke klarer å ta opp sukker, karbohydrater og lignende skikkelig. Hvilket betyr at uansett hva jeg spiser så blir det tatt opp feil, og jeg legger på meg. Hjelper ikke hvor sunt jeg spiser. Tablettene jeg tar før måltid (Glucobay) hjelper med dette, og gjør at jeg da ikke legger på meg. De kiloene jeg fikk for mye er det heller ikke så lett å bli kvitt, da jeg ikke akkurat kan trene med ME. Går turer og slikt, så det er ikke det at jeg ikke er aktiv, men jeg blir sliten nok bare av å gå i en halvtime.

For å raskt oppsummere de neste årene så var jeg på Catosenteret i 2012, noe som ikke gjorde noe som helst for tilværelsen min, men jeg hadde en veldig kjekk periode der, og møtte tidenes kuleste danske ved navn Allan. Jeg klatra også i klatrevegg, som med min ekstreme høydeskrekk var litt av en prestasjon, hvor enn kort jeg faktisk klatra. Jeg fikk da forresten noe ut av oppholdet, for det endte med at de fikk satt opp en skoleordning og en fysioterapi-ordning for meg. Fysioterapien slutta etter noen år da den første fysioterapeuten min ble gravid og vikaren hennes (som jeg forresten greide å bli forelska i) ikke fikk fast jobb. Skoleordningen var i noe som kalles skoleverkstedet ved Gand videregående. Jeg starta der i 2013, og med det også et av mine beste år. Tror 2013/14 var noen av mine bedre år i nyere tid. Jeg var i generelt bedre form, gikk først én time i uka på skolen, deretter én dobbeltime, som var et veldig stort steg for meg. Jeg fikk 6'er i engelsk, fikk brukt hjernen min til å skrive flere historier og presentasjoner... Så gikk alt galt i 2016. Eller kan det ha vært 2015? Jeg ble i hvert fall dårligere og dårligere, og nå har jeg ikke gått på skole på i hvert fall to år. Føles helt merkelig å faktisk skrive det, at det virkelig har gått så lang tid. Men det har det. Jeg greide forresten også å bli forelska i lærer'n. Just FYI.

Nå ble kanksje dette en litt trist blogg, men jeg er egentlig ikke en trist person. Sure, jeg har mine deprimerte øyeblikk, har hatt noen netter hvor jeg ikke fikk sove fordi jeg gråt så mye, men, selv om det noen ganger kan virke (og være) annerledes, så er jeg egentlig en positiv person, og har det egentlig fint på en generell basis. Så fint som jeg kan, i hvert fall. Jeg har tre veldig gode venner jeg pleier å henge med, gå på kino med, ha LAN med, og en fantastisk familie. Jeg tar hver dag som den kommer, ser TV, spiller spill... Har blitt så vant med det nå at jeg egentlig ikke tenker så mye over det. Lever vel omtrent som noen som har ferie. Noen ganger er jeg oppe lenge og står opp sent, andre ganger legger jeg meg tidlig og står opp tidlig. Jeg har kommet en lang vei fra tida hvor dagens høydepunkt var å sitte og håpe at noen av vennene mine skulle ta turen innom huset mitt på vei hjem fra skolen.

Det som er greia med ME, for meg i hvert fall, er at det føles mer som en forsterker av andre sykdommer enn en sykdom i seg selv. Som en buff, om du vil. Jeg er ikke som de du kanskje har sett på TV som bare ligger i et mørkt rom dag inn og dag ut (heldigvis). Jeg blir ekstra fort sliten og ekstra sliten av lite aktivitet. Jeg får veldig fort melkesyre, har nesten konstant hodepine i varierende grader og er en del plaga med leddsmerte. Hjelper heller ikke at jeg har et idrettsskada kne oppå det hele. =P Problemet er at det ikke er konsistent. Jeg vet aldri hvordan jeg kommer til å være, eller bli. En dag kan jeg få så mye melkesyre i beina at jeg nesten ikke klarer å gå opp kinotrappa, andre ganger kan jeg gå opp både opp og ned uten problem.

Jeg blir aldri uthvilt, og er vel egentlig alltid trøtt. Noen ganger blir jeg aldri trøtt nok til å legge meg, andre ganger blir jeg. De gangene jeg får sove så pleier det å føles godt da, selv om jeg ikke blir i nærheten av uthvilt. Nå høres det kanskje ut som om jeg ikke sover, men jeg pleier å sove. Tar bare lenger tid noen ganger.

Selvfølgelig ble også denne for lang (Del 2 2/2).

#Hva/Hvis/Dersom Del 1 - En verden uten spill

Dette innlegget er kategorisert under: Stafettbloggen

Ukens tema og oppsummering.

Jeg har alltid på en måte syntes synd på folk som ikke spiller videospill. Hva er det de gjør på om dagene liksom? Å henge med venner uten noe som helst å gjøre? Bare sitte der? Jeg og mine venner har selvfølgelig snakka en del sammen, vi trenger ikke alltid å spille noe for å henge sammen, men jeg synes fortsatt det er vanskelig å se for meg et liv uten videospill. De funker bare så bra som bakteppe for å bare snakke om random ting, snakke om selve spillet, og alt imellom. Og så kan du selvfølgelig bare spille spillet, uten å snakke om noe spesielt. Har ikke hatt det så gøy på lenge som da jeg spilte Diablo III lokal co-op sammen med mine tre bestevenner forrige helg.

Jeg har flere interesser enn bare spill, men det er vel få som omgir meg på samme måte som spill. Jeg lager ikke mat 24/7 (enda i hvert fall), jeg ser ikke filmer hele tida, jeg leser ikke hele tida, jeg skriver ikke historier hele tida, jeg spiller ikke D&D hele tida... Eller, shit. Jeg vil ikke snakke ned viktigheten til de andre interessene mine, jeg ville virkelig ikke vært foruten noen av dem, spesielt ikke min lidenskap for mat og matlaging, men jeg føler ikke det er noe som kan bli bytta ut/tatt bort på samme måte som spill. Så derfor har jeg bare gått for scenarioet med hvordan livet mitt ville sett ut uten spill.

Spill er en så viktig del av livet mitt at det er veldig vanskelig å se for meg et liv uten. Det hadde nok vært mye kjedeligere, det er sikkert. Det er ikke sikkert at cheezdoodle96 hadde eksistert engang. Jeg hadde kanskje sett flere filmer. Satt på en film i stedet for å starte et spill. Spill har også vært utrolig viktig for meg de siste åra, og hjalp meg virkelig igjennom en vanskelig periode, som jeg kommer til å skrive mer om i del 2. Speaking of which:

Som seg hør og bør så endte jeg sjølvsagt opp med å skrive en mildt sagt lang blogg, så jeg har altså valgt å dele bloggen i to. Del 2 finner du her.

Livet er #Short'n'sweet - cheezdoodle96 sine blogger er ikke

Dette innlegget er kategorisert under: Stafettbloggen

Ok, noen ganger kan det være ganske langt og jævlig også. Andre ganger kort og jævlig. Eller langt og sweet, alt ettersom. Men dette har egentlig ingenting med bloggen min å gjøre, var bare en tullete overskrift jeg kom på i farta. Eller vent nå litt, kan faktisk dra paralleller (dette er forresten noe av det første som kommer opp når du googler "dra paralleller") mellom det jeg nettopp sa og spillverdenen. Der redda jeg meg inn, gitt! Nicely done. Another happy landing.

Ukens tema og oppsummering

Spill kan være #Short'n'sweet, de kan være lange og jævlige, korte og jævlige eller lange og søte. Det finnes veldig mange gode spill som kan vare i flere titalls timer. De fleste rollespill, med sine utallige sideoppdrag, strategispill hvor kampene kan vare fra noen minutter til flere timer, for ikke å glemme onlinespill, eller andre lignende spill uten noe egentlig mål. Spill som kan vare uendelig. World of Warcraft, Minecraft, Rust, Dead By Daylight, Overwatch. Du jobber deg kanskje opp mot et mål. Få tak i en spesiell rustning, bygge det største huset, få de beste skinsa eller perksene, men spillet slutter ikke bare fordi du har nådd målet ditt. Spillet fortsetter så lenge du fortsetter. Det er vel og greit det, jeg liker lange spill, og jeg liker alle spilla jeg har nevnt, men det er noe med de korte spillopplevelsene også. Et spill hvor du kan skru på Spotify eller Radioresepsjonen i bakgrunnen og bare slapp av og spille i alt fra et par minutter til et par timer. Eller et spill som rett og slett ikke varer lenger enn et par timer. Det er som med en god film. Du blir vel ikke sur når du finner ut at filmen varer i én og en halv time, så hvorfor bli sur når du finner ut at spillet varer i åtte? *Host* *Hark* The Order 1886 *Host* *Host*

Hva er verst, et spill så langt at du går lei før du fullfører det eller et spill så kort at du føler du så vidt har kommet i gang før rulleteksten kommer?

Vel, ingen av delene trenger å være så ille, egentlig. Jeg regner med de aller fleste bare spiller gode spill, enten det er objektive gode spill eller subjektive gode spill. Hvis spillet fikk deg til å spille så lenge og så mye at du til slutt gikk lei så er vel det et tegn på kvaliteten til det spillet? Det må da ha vært bra hvis det klarte å fengsle deg på en slik måte. Og det spillet som var så kort. Det må da være et godt tegn om du ikke ville det skulle slutte?

Du kan ha hatt din morsomste tid i et spill på lenge mens du ser timene fly forbi i Final Fantasy XV, eller du kan bli rørt på en måte du ikke har blitt før etter å ha spilt igjennom What Remains of Edith Finch en grå ettermiddag. Antall timer har altså ikke noe å si på kvaliteten. Et spill som varer i én time kan være like bra som et som varer i ti timer. Et spill som Rocket League hvor du gjerne setter deg ned og spiller fem minutter om gangen kan være like bra som Red Dead Redemption, et spill med en kontinuerlig historie som kan vare i flere titalls timer om du så føler for det.

Men denne ukens Stafettblogg handler da altså om spill som er #Short'n'sweet, så da har jeg tenkt å gi dere en liten liste (som alltid i helt tilfeldig rekkefølge) med noen spill jeg synes er korte og søte, enten hele spillet er kort og søtt eller om det kan nytes i korte og søte biter. Enough with the chit-chat, here goes:

#1 Three Fourths Home

Three Fourths Home er ikke så mye, men det det er, er noe helt spesielt. Det er et spill med fokus på historie fremfor gameplay, hvor interaktiviteten blir brukt som et middel til å fortelle en historie, og ikke særlig mye mer.

Three Fourths Home er en såkalt «visual novel», eller kanskje «visuell novelle» er et mer passende begrep. Det handler om ei jente som er på vei hjem til foreldrene sine. Det starter med at du tar en tur til et gammelt hus, før du starter kjøreturen hjem til foreldrene dine og får en telefonsamtale som kommer til å endre livet ditt for alltid. Telefonsamtalen, kjøreturen og spillet varer omtrent én time, men hvis du liker visual novels så er det så absolutt verdt å sjekke ut.

#2 What Remains of Edith Finch

What Remains of Edith Finch er det nyeste spillet til Giant Sparrow, gjengen bak kult klassikeren The Unfinished Swan (et spill jeg foreløpig ikke har fått spilt, men som er høyt på lista mi, spesielt etter å ha spilt What Remains of Edith Finch), og kom ut for rundt nøyaktig én måned siden. Jeg fullførte spillet over to kvelder, og det var noen kvelder jeg sent kommer til å glemme.

Spillet handler om Finch-familiens liv og levnet. Om denne svære herregården som på etter eller annet tidspunkt har huset hele Finch-familien. Spillet er dypt emosjonelt, rørende, morsomt, underlig. Jeg trodde alltid at spillet var skrevet med et spørsmålstegn på slutten, og at det var et murder mystery à la The Vanishing of Ethan Carter, med trykket på Edith sine «Remains». Mer feil kunne jeg vel ikke tatt. Spillets tittel er ikke et spørsmål, eller en gåte. Spillets tittel forklarer deg hva det handler om. Hva poenget med spillet er. Og det er å vise deg nøyaktig hva som gjenstår av Edith Finch. Dette er hva som gjenstår av Edith Finch. Og det er en helt fantastisk spillopplevelse jeg sent kommer til å glemme. Var virkelig ikke å klar for å legge fra meg kontrolleren når rulleteksten kom. Skulle gjerne sagt noe om de forskjellige historiene, men ved fare for å røpe noe så vil jeg bare si at Barbara sin del var totalt uventa og totalt awesome, og Calvin sin historie ga meg en følelse (ikke emosjonell) jeg aldri har følt i et spill før. Spoiler:Spoiler:Føltes virkelig som jeg var på den dissa, og jeg innså hvor kult det faktisk må være med VR. Lewis sin historie gjorde forresten også veldig inntrykk. Alt i alt fantastiske historier, alle sammen.

#3 Dynasty Warriors/Samurai Warriors

Ah, Koei sine Warriors-spill. Mange har disse spillene som sine guilty pleasures. Fuck that shit! Jeg elsker spillene og Koei helt innmari mye, og jeg skammer meg ikke det grann! Det var de som gjorde meg interessert i asiatisk kultur og historie, og Samurai Warriors spesielt gjorde meg veldig interessert i Japans Sengoku-æra. Samurai Warriors 2 har vært favoritten helt siden min mor plukka det med seg fra Spider-man (forgjengeren til... Game... hvil i fred, gamle venn) en kveld hun kom sent hjem fra jobb. Det var det som sparka i gang det hele, og jeg er min mor evig takknemlig.

Spillene er en til tider meget fiksjonalisert av henholdsvis den kinesiske Three Kingdoms-æraen og den japanske Sengoku, eller Warring States-æraen. Jeg elsker de forskjellige historiene og karakterene, men det er noe som skal sies for «free play»-modusen. En modus hvor du kan spille en hvilken som helst bane med en hvilken som helst karakter, og som kan vare akkurat så lenge du vil. Spillene har jo i senere tid blitt kjent for sine høye antall med fiender, hvor du fort kan havne oppi over tusen knock outs. Kombiner det med free play og du har en uslåelig kombinasjon, enten du bare vil spille noe «mindless», vil slå i hjel litt tid eller om du bare vil kutte ned en haug med fiender i en asiatisk setting. Perfekt hvis du vil ha noe å spille mens du hører på musikk, podkaster eller ser på YouTube.

#4 Home - A Unique Horror Adventure

Så, last but not least: Home - A Unique Horror Adventure. At noe så simplistisk kan virke så bra. Som tittelen avslører er altså Home et skrekkspill. Eller nei, et skrekkeventyr. Et unikt et, sådan. Spillet starter som et mysterie og blir gradvis mer som et «choose your own adventure». Det har en simpel pixelert art-stil som funker som bare det, og en atmosfære tykkere enn kirsebærsirupen jeg lagde på mandag. Spillet varer rundt halvannen time, og hvis du liker skrekkspill med atmosfære fremfor alt, så tror jeg virkelig Home kan være verdt en titt.