Black Friday har inntatt Norge for alvor. Årets store handledag i USA har fått bedre og bedre fotfeste i Norge de senere årene, og undertegnede har i flere tilfeller benyttet seg av tilbudene som er å finne denne dagen. Nå har det hele mistet sjarmen, grunnet handelsstandens evne til å overdrive så til de grader.

Det finnes mange teorier på hva Black Friday egentlig er, men de fleste ser på dette som begynnelsen på julehandelen. Andre mener navnet kommer fra at butikker denne dagen går fra røde (negative) til sorte (positive) tall i regnskapet, og med dette gjør at flere butikker kan overleve. I tillegg indikerer også salgstallene fra denne dagen hvor bra julehandelen blir for butikkene, da man får et bedre innblikk i hvor løst pengene sitter i lommene til folk.

Konseptet er genialt. Butikker får solgt ut "ukurante" varer, og vi som kunder får kjøpt gode varer til lave priser. Tilbudene blir bare bedre og bedre for hvert år etter at det startet litt forsiktig her til lands. Nå ser man gjerne mange med tilbud på 50% og mer, mot rundt 20% før.

Tilbake til innledningen min med at det hele har mistet sjarmen. Nå er det ikke lenger snakk om Black Friday. Mange butikker annonserer nå "Black Week", eller enda verre, "Black Friday - hele uken!". Det siste får det til å knyte seg ordentlig i magen min ved å lese det. Hvorfor skal alltid nordmenn melke alt til det kjedsommelige?!

Vanligvis er jeg som sagt glad for denne dagen, og gjør flere innkjøp. I år har jeg bestemt meg for å være prinsippfast. Selv de beste tilbudene skal få gå forbi meg så lenge de kommer fra aktører som annonserer på ovennevnte måte. Black FRIDAY skal være denne ene dagen eller til nød kvelden i forveien slik de fleste butikkene i USA gjør det (etter middagen på Thanksgiving). Unntaket i USA er ofte bilforretninger, men det har jeg noe mer forståelse for.

Så får jeg heller se om noen av disse flotte tilbudene jeg går glipp av fra de som overdriver blir tilgjengelig på netthandelens store handelsdag, Cyber Monday førstkommende mandag.

Er du også lei overdrivelsen?

Som det kom frem i artikkelen vi hadde om skumle ting rundt halloween har jeg aldri lest en bok i hele mitt liv. Jeg vil nok for alltid mene at det er en grunn til at man har film, og at dette alltid er å foretrekke for min del. Sist mandag var det en ny form for kultur som skulle glede hverdagen min. Turen gikk til Trøndelag Teater og deres oppsetning av "Juleevangeliet - The Smash Hit Musical".

Foto: Marco Villabrille

Mitt aller første møte med teateret i voksen alder skjedde så nylig som denne sommeren. Den gang var det "Robin Hood - Rai rai i Sherwoodskogen" som ble besøkt. En fantastisk oppsetting i regi av Mads Bones bergtok meg, og fikk meg til å ønske nye opplevelser på denne arenaen. Et stykke fylt til randen av humor og gode trønderske låter fra oppveksten min gjorde det til drøye tre timer med pur nytelse. Samme Bones har også regien i min andre opplevelse i hovedsalen midt i Trondheim sentrum. Med andre ord var forventningene store.

Det noe annerledes Juleevangeliet som Bones serverer inneholder blant annet en kvinnelig Jesus, en Gud som er julenisse og de tre vise menn er et coverband som sikter seg inn på deltagelse i Eurovision Song Contest. Forestillingen er stappfull av ordspill som gjentatte ganger fikk undertegnede til å le høyt. Det i seg selv er imponerende ettersom jeg ofte er litt tilbakeholden i slike sammenhenger. Samtidig så er det enkelte element som får meg til å tenke at det er i overkant fremtvungen humor. Referanser til Kardemomme By er i mine øyne godt over holdbarhetsdatoen, og er et onde jeg bare må kvie meg gjennom under forestillingen. Heldigvis er det begrenset hvor mye dette kommer i fokus slik at jeg fint overlever det i de 180 minuttene jeg sitter i salen.

En strålende flink Henriette Malø (Maria) og debutant Leo Magnus de la Nuez (Josef) er hovedrolleinnehaverne i stykket, og leverer til meget god karaktér. Den store stjernen er riktignok Olve Løseth. Mannen som tok meg med storm som "Prins Johan" under tidligere nevnte Robin Hood-oppsetning leverer igjen på strålende vis. Som trønder blir jeg som oftest pinling berørt av å høre trøndere snakke på TV (hei Arnfinn fra Telenor-reklamene), men selv om Løseth er "erke-trønder" er det rett og slett en fornøyelse å høre han utfolde seg på scenen. Reaksjonene fra salen forteller meg også at jeg var ikke alene om å mene dette. Det var uten tvil scenene hvor Løseth deltok som gjorde størst utslag på desibel-nivået blant publikum.

Med det sagt så er det også noen småting å utsette på forestillingen. Ikke fra Olve Løseth, men mot sangene jeg blir servert i dette stykket. Dette var et av høydepunktene i Robin Hood-oppsetningen, og det der derfor ekstra skuffende at låtene er såpass kjedelige her. I tillegg var lydnivået på musikken i overkant høy slik at tekstene kom noe bort slik at det var vanskelig å høre. Jeg vil anta at dette justeres til riktig nivå i løpet av de neste forestillingene ettersom det ble påpekt litt for lav lyd på lørdagens premiere.

Selv med en skuffende sang-del er det enkelt for meg å anbefale dette stykket til deg som leser dette. Dette være seg om du ikke tar deg nær av "litt-på-kanten"-humor, eller synes Therese Johaug allerede har fått litt for mye tyn for sin dopingsak. Her får nemlig alle gjennomgå, fra dyslektikere til kolleger på teateret. Skal jeg gi mitt første terningkast noensinne, får dette bli en litt svak 5'er. Det gjør at det absolutt er verdt de snaue fem hundre kronene det koster å se dette stykket.

I mitt forrige blogginnlegg tok jeg for meg The Golf Club 2, og hvordan man kan forlenge levetiden. Nå er det dags for å finne et eksempel i andre enden av skalaen.

EA Sports har for øyeblikket monopol på ishockeyspill etter at 2K la bort sin hockeysatsning (til konsoll) etter utgivelsen av NHL 2K10 i 2009. Mange savner 2K-serien fortsatt, og spesielt ettersom det virker som EA hviler veldig på laurbærene ved å være eneste tilbyder. Fra år til år blir det mindre nytt i utgivelsene (om man ser bort fra NHL 16 som var det første virkelig spillet til PS4/XB1). Årets versjon, NHL 18 er ikke noe unntak selv om de prøvde seg med noe friskt som NHL Threes. Som ventet ble dette ikke noe særlig mer enn midlertidig moro.

NHL 18 fungerte egentlig greit nok "out of the box", og jeg så frem til å tilbringe mine vante tusenvis av timer med spillet. Ishockey er for meg en lidenskap, og det er ingen spillserier som kan overgå antall timer jeg bruker med disse. Spiller jeg ikke virtuell hockey selv, er jeg ofte å finne i den lokale ishallen for å se kamper eller ser hockey på TV. Enkelte vil vel påstå at jeg lever og ånder for hockeysporten, og jeg har problemer med å argumentere mot de.

Derfor er det så fryktelig synd at årets utgave blir bare dårligere og dårligere for hver oppdatering som kommer. Verdens raskeste lagidrett er plutselig på høyde med FIFA da det kommer til intensitet. For all del, jeg har ikke noe i mot FIFA jeg, men hockey skal foregå langt kjappere enn enhver gressidrett.

I tillegg til tempo er taklinger og fysisk styrke en stor del av hockeysporten. Her har også EA klart å gjøre en stor blunder. Etter den seneste oppdateringen skal det langt mer til for å treffe på en god kroppstakling. Dette fremprovoserer bruk av "poke check", eller bruk av kølla (...), på godt norsk. Så, hvordan løser de dette for oss som spiller? Joda, de gjør poke checken mindre effektiv enn før, slik at det nå er enda enklere å kjøre soloshow på isen. Det er selvsagt morsomt å drille av hele motstanderlaget før man setter pucken opp i redet, men det skal skje en sjelden gang, og ikke hele tiden som det nå gjør i NHL 18.

Som nevnt har jeg spilt mange timer med NHL, men nå er det like før det sier stopp. Den siste uken kan jeg telle på ÉN hånd hvor mange timer som har gått med til dette spillet. Før kunne det være vanskelig å få plass på en hånd hvor mange timer jeg hadde per dag.

Jeg håper, av hele mitt hjerte, at det etter hvert vil komme en utfordrer til EA Sports på hockeyspill-markedet. Kanskje det får de til å åpne øya.

The Golf Club 2 er et spill jeg har spilt i lengre tid, men selv om det alltid kommer nye baner som er interessante, og man aldri trenger å spille samme bane to ganger i så måte blir det litt begrenset med underholdning etter hvert.

I slike spesielle spill er det viktig å ha gode venner å spille med for å kjenne litt på konkurranseinstinktet. Dessverre så er det noe begrenset interesse for golf i PlayStation-vennegjengen min. Alle jeg kjenner som spiller golf går heller en mil for å irritere seg over baller slått i skog og mark fremfor å ta del i min virtuelle golfverden.

Derfor ble jeg overlykkelig da jeg kom over TGCTours.com som hver uke gir meg en ny turnering å konkurrere i mot andre likesinnede virtuelle golfere. Dette er en side som drives på frivillig basis, og derfor er det hverken noen kostnader ved å delta eller premier å vinne. Det gjør meg heldigvis ingenting ettersom jeg nå får utløp for konkurranseinstinktet mitt hver eneste uke.

Jeg er langt i fra noen ekspert på virtuell golf (ei heller virkelig golf for den saks skyld), men oppsettet til TGCT gjør at jeg konkurrere mot jevngode spillere til enhver tid. Dette gjør det hele langt mer interessant, og det er ekstra motiverende å kjempe om opprykk til grupperingen over. Så langt har jeg kvalifisert meg til "prøve-opprykk" én gang, og da ble jeg så nervøs i påfølgende turnering at det gikk rett ned igjen. Jeg får med andre ord kjenne litt på følelsen til en toppidrettsutøver som ikke bare skal kunne utføre oppgavene sine, men også kontrollere det mentale med spillet.

TGCTours er et genialt konsept som jeg håper blir mer og mer populært blant alle de litt mer sære spillene jeg spiller, og ettersom jeg er stor fan av amerikansk idrett så blir det en del av slikt for min del.