Utviklere og utgivere. To essensielle sider av spillindustrien, men med to vidt forskjellige mål. Utviklere er folk med ideer og visjoner til et spill som de og deres utviklerteam ønsker å skape, bruke tid på, og forhåpentligvis tjene penger på til slutt. Utgivere er interessert i fortjeneste og vil ha et produkt på markedet så snart som mulig. Denne uken skal jeg se på de to store hovedforskjellene mellom dem, og hva som er best av å enten la utgiverne eller utviklerne ha full kontroll.

Forholdet mellom utviklere og utgivere er ganske så interessant. Mest fordi det er veldig varierende, men også med tanke på hvor forskjellig resultatene på spillene blir. Vi har alle spilt, eller hørt om, spill som har falt helt til grunne fordi spillet ble sluppet for tidlig, eller rettere sagt, det ble sluppet da utgiverne krevde å få det utgitt. Flere ganger har utviklere måtte kutte ut deler av spill bare for å rekke fristene, og dette ender som regel med at spillet føles uferdig. I mange andre situasjoner blir spillene sluppet fulle av bugs som ødelegger spillopplevelsen eller som saboterer visse deler av spillet.

Dette er ikke alltid tilfellet. Noen ganger får faktisk utviklerne den tiden de trenger til å fullføre spillet helt. De får nok av tid til å teste alle deler av spillet for å finne bugs, se etter ting de kan endre på, og sørge for at alt de vil ha med i spillet er med ned til hver minste detalj. Dette er de store utvikler teamene som enten har muligheten til å utgi spillene selv, eller de har klart å komme på godfot med utgiverne at de er villig til å gi dem tiden dem trenger. Og det nettopp slik det bør være.

Det var faktisk Michael Pachter's forrige episode av Pach-Attack som fikk meg til å skrive denne bloggen, ettersom han tok opp dette emnet. Jeg har gjort det klart før at jeg ikke er enig med hans «kapitalistiske» holdning til spill, men jeg kan respektere det han gjør og hva han har oppnådd på samme måte som jeg kan respektere Hitler's lederevne.

Er det viktig å la utvikleren bli kjent, slik at det er han som får æren for spillet og gir det kvalitets stemplet, eller burde han holdes anonym slik at utgiverne kan gi oppgaven av å utvikle spillet til flere forskjellige utviklingsteam? Dette er selvfølgelig et både ja og nei spørsmål ved første øyekast.

Som Pachter sa, for utgiverne er det best å holde utvikleren anonym. Hvis utvikleren er anonym så blir ikke spillet gitt ut i hans navn, og vi, spillerne, vil ikke forbinde ham med spillet som et kvalitetsstempel. Utgiverne vil ha mulighet til å få flere utviklingsteam til å jobbe med spillet, og i mange tilfeller gir de oppgaven til et lite utviklerteam for å holde kostnadene nede. Selvfølgelig er det ikke bare små utviklerteam som får oppgavene; store selskaper gir gjerne oppgaven til store utviklerteam, men utgangspunktet er det samme. De vil ha spillet på markedet. Helst nå. Med en gang. Dette har sine konsekvenser på spillet både kvalitetsmessig og gameplaymessig.

Når utvikleren får bestemme er det en annen sak. Utvikleren har store visjoner for et spill. Han vet hva slags spill det skal være, hva han vil ha med i spillet, hvordan det skal lages, hvordan storyen skal være, hvordan gameplayet skal være, hvordan alle karakterene skal snakke og fremstå, og viktigst av alt, han vil lede prosjektet fra begynnelse til slutt. Det eneste problemet her er at dette kan ta tid, og kostnadene vil være betraktelig høyere, og det er tross alt utgiverne som skal være med på å investere penger i dette prosjektet. En annen ting er det at utvikleren kanskje vil prøve på noe nytt. Ta en sjanse med spillet sitt. Dette setter tvil blant utgivere og sponsorer som ikke liker å ta sjanser. De vil at produktet skal være sikkert og noe som er garantert kommer til å selge.

Men jeg syntes at dette blir det gode valget. Spillindustrien er en industri som er avhengig av at noen prøver på noe nytt; avhengig av at noen tar en stor sjanse på å bringe industrien videre. En annen ting er at om utvikleren har full kontroll over utvikling og utgivelse, altså de kan jobbe med spillet til de mener det er ferdig (så lenge de ikke kjører en Duke Nukem Forever), er at spillene fra disse folkene er betydelig mye bedre enn de som blir utviklet av utgivere som bare samlet et team for å lage et spill til en lisens de har liggende.

Et av hovedproblemene med spill der utgiverne bare gir jobben til et utviklerteam som de syntes passer er at det ikke er noen som sier «Dette er mitt arbeid!»

Spill som blir utviklet kun på bakgrunn av at noen har en lisens mangler visjon. De mangler den kunstneriske delen av seg. Det snevet av sjel og hjerte som er essensielt i all kunst. Det manglet en som stod der med en klar visjon om hva som skulle gjøres med spillet. En som sa at «Nei, denne delen passer ikke inn her!», «En boss her vil bare føles som et meningsløst hinder, plasser ham et annet sted!», og «Hvorfor oppfører AIen til NPCene seg slik? Det ser ut som om de var programmert med hjerneskade! Fiks dette. NÅ!». Dette høres kanskje ut som en haug med dritt, men det er nettopp dette som er nødvendig for å få til noe skikkelig. Du trenger en som kan lede arbeide og som kan gi skikkelig tilbakemelding på alt som skjer under utviklingen.

Spillene som blir utviklet kun på lisens mangler dette. Her blir en haug med utviklere satt på jobben, og det kan være dyktige utviklere, uten tvil, men de mangler noen til å lede dem gjennom hele prosessen, gi spillet en sjel - om jeg kan bruke det uttrykket - og gi dem visjonen og motivasjonen som trengs. Istedenfor å få et spill som er godt planlagt, så får vi et spill som er fult av bugs, NPCer som endrer personlighet fra samtale til samtale, og en generell tomhetsfølelse. Problemet er at disse utviklerne er for kjappe til å si «Dette er godt nok. Skulle det være noen problemer så fikser vi det i en patch.» og nettopp her står Fallout; New Vegas høyt på listen. Dette er feil tankegang. Et spill skal være ferdig når det utgis! Det skal ikke være nødvendig med store patcher som fikser problemer som lett kunne vært unngått om noen bare tok seg tid til å teste spillet skikkelig. Unntaket er selvfølgelig PC-spill hvor hardware står for mange av problemene.

Man kan faktisk se forskjellen på spillene som er laget av en utvikler med en visjon, og et spill som kun er laget pga. lisensen.

Spillene som er laget kun på utgivernes lisens vil være Fallout; New Vegas og Red Dead; Redemption. Begge er gode spill, og jeg har hatt gøy med begge, men de var fulle av bugs og feil, og man lurer på hvorfor ingen tok seg tid til å sette seg ned og teste spillene skikkelig. De har også vesentlig mangler som gjør at jeg ikke kan bli fanget av dem på den måten jeg skulle ønske de gjorde. Jeg har inderlig lyst til å bli dratt inn i et spill satt i en postapokalyptisk verden. Jeg vil inderlig leke cowboy i ville vesten. Likevel er det for mange feil og mangler som gjør at det ikke blir mulig.

For å nevne spill hvor utvikleren selv står sentralt kan vi nevne Fable og Metal Gear Solid. Begge er også gode spill, og i motsetning til de to nevnte øverst så er det minimalt med bugs. Riktig nok er ikke spillene perfekte, men de har likevel en følelse av at noen her virkelig ville få frem noe. Peter Molyneux er Fable. Uten ham vil vi neppe få et nytt Fable spill uten at det føles som at noen prøver for hardt å få til noe noen har gjort før. Tim Schafer er også et navn godt kjent i spillverdenen. Han stod bak det meget unike Psychonauts (et meget bra spill), og det nyere Brütal Legend. Sistnevnte ble kanskje ikke like bra, men viste at han prøvde å få til noe nytt.

Vi trenger ikke se lenge på et spill som Fallout; New Vegas for å se at det ikke har blitt gjort mye nytt, og at det egentlig bare var noe de lagde for å bruke Fallout lisensen igjen og tjene inn noen lette penger. Spillet føles rett og slett bare som en tilleggspakke til Fallout 3. Samme UI, samme grafikkmotor, osv.

Tenk på hva spillet kunne ha blitt (eller ikke blitt) om de fant en eller annen fyr som kunne ledet hele utviklingen av spillet. En som hadde store visjoner for et postapokalyptisk action-rpg, og som ville gjøre noe nytt med serien! En ny grafikkmotor, en helt annen UI, skapt en verden med mer variasjon, interessante NPCer istedenfor nikkedukker, og mest av alt, testet spillet grundig før release? Jeg vet ikke, men Fallout; New Vegas hadde store potensialer som det ikke tok nytte av.

Om spill skal kunne stå som en kunstform er det viktig at vi lar utviklerne, kunstnerne, få æren. Tenk på en fremtid hvor vi ser tilbake til de store kunstnerne opp gjennom historien; vi vil se kunstnere innenfor maleri, litteratur, film og musikk listet opp. Hvor mye hadde det ikke betydd for spillindustrien om spillutviklere fikk ta en plass blant dem? Som en fremtidig spillutvikler er det disse ideene og tankene jeg bærer med meg, og mitt mål er å kunne skape et spill som jeg kan bruke mye tid på å utvikle, og jeg skal faen meg ikke la meg komprimere av noen som ønsker spillet på markedet så kjapt som mulig. Som Blizzard sier «It will be done, when it's done ».

Når vi først er inne på utviklere som har stor innflytelse og kontroll over utgivelsene av spill så vil jeg faktisk innom Nintendo, men det sparer jeg til min neste blogg. Jeg avslutter denne med noen sitater som jeg syntes er passende for denne teksten.

Every portrait that is painted with feeling is a portrait of the artist, not of the sitter.
-Oscar Wilde

Vision without action is merely a dream, action without vision just passes the time, vision with action can change the world.
-Joel Barker

Den amerikanske spillanalytikeren Michael Pahcter - Spillverdenes menneskelige regnsky - har igjen kommet med en av sine uttalelser om spillverdenen og dens fremtid, og som vanlig innser han ikke hvor feil han tar. Som om det var noen nyhet.

De av oss som har vært innom Dagbladet.no har sikkert sett hans siste uttalelse om hva fremtiden vil bringe for både OnLive, Microsoft, Sony, og Nintendo.

«Båten har gått for Nintendo» står det med stor fet skrift, og et indre bilde av Michael Pachter formes inne i hodet mitt der han gir oss det seriøse ansiktsuttrykket for å indikere at han har sagt noe veldig viktig og vi bør virkelig ta dette seriøst. Hah!

Jeg hadde ingen planer om å skrive enda en blogg denne uken, men når noe fanger oppmerksomheten min såpass mye som en slik uttalelse, så føler jeg at jeg må sette ting i perspektiv. I en verden hvor alle følger den populære meningen uttalt av de store pengesekkene i industrien så er det viktig å vite at det enda er en solid sten av fornuft som du kan klamre deg til; meg!

I skrivende stund sitter jeg på en kveldbuss mellom Grimstad og Kristiansand, og om ikke det overbeviser deg om min dedikasjon, så vet jeg ikke hva gjør.

Problemet med Michael Pachter - bortsett fra at han utstråler like mye karisma som en gammel og muggen kjøkkenklut som har ligget og fordervet i bunnen av vasken din, men enda ikke utgjør en stor nok plage til at du har vurdert å fjerne den - er at han er en forretningsmann. Hvis du trenger bevis, noe du egentlig ikke burde trenge om du har sett på noen av klippene hans, så trenger du ikke se lenger enn hans fantastisk banner, som han har klistret over gametrailers.com, for å skjønne hvilken betydning spill har for ham. Herregud, man trenger ikke gjøre annet enn så se showet hans for å innse at alt i alt så snakker han om penger.

Når man tenker litt over ordet «spillanalytiker» så tenker man selvfølgelig på en som analyserer spill, men dette er jo noe en hver spillkritikker, designer, og spiller gjør. Pachter er ikke annet enn en helt vanlig markedsføringanalytiker. Han analyserer produkt, salg, og fortjeneste, og kommer med en eller annen kommentar om hvordan han tror det vil bli ut ifra salgstallene nå. Et spørsmål de fleste kan få svar på ved å bare søke opp salgstallene på Google. Likevel sitter Pachter der og tror han har noen som helst betydning for spillbransjen. De fleste i industrien driter i hva han sier, og for å være ærlig, så tror jeg seerne hans gjør det og. Kanskje et litt overdrevent utsagn fra min side, men når fyren fremstår like attraktiv foran kameraet som skoene til et lik så er det ikke mye som frister ved det hele.

Men han snakket om OnLive (les mer om det på fantomena's blogg eller bruk Google), fremtiden til Microsoft, Sony, og Nintendo, så la oss se på det!

Online streaming er fremtiden! Hva er vitsen med konsoller nå alt vil være å finne på nettskyen?

Vel, for det første, om han virkelig tror at stor selskaper som Microsoft og Sony bare skal legge konsoller på hylla for å utvikle spill i fellesskap for en streamingboks, så tar han feil. Det JEG antar at vil skje, er at både Microsoft og Sony vil komme med sine egne OnLive bokser, med egne «exclusive» spill, online-tjenester, osv. OnLive blir prøvekaninen på markedet. Her finner vi multiplatform spillene, og OnLive vil kanskje få en status slik Steam har i dag, men det vil fortsatt være andre konsoller på markedet som gjør det samme.

Nintendo er taperen sier Pachter, og igjen formes et bilde inne i hodet mitt av Pachter som ser tungsindig mot oss, og vi gjør ikke annet en å se rart tilbake på ham.

Men, faktisk, så skal jeg si meg enig med ham her. Nintendo vil tape. Og takk Gud for det!

Hvorfor sier jeg det som om det er en bra ting? Vel, om du fortsetter å lese så skal jeg forklare. Nintendo vil tape fordi de ikke kommer til å ta del i denne kampen. De store feidene om hvem som kan tilby de beste tjenestene, beste spillene med den beste grafikken, de mest hardcore spillene, de mest konkurranse fokuserte spillene, er en kamp mellom Microsoft og Sony. Nintendo har alltid hatt underholdning, kvalitet, og initiativ i fokus. Shigeru Miyamoto har selv sagt at i denne bransjen er det viktig at noen tar initiativ, ellers blir alt for ensidig, og det er nettopp det Nintendo gjør. De går sin egen vei. Bare se på Wii; da den først ble vist frem gjorde både Microsoft og Sony narr av den og mente at den ikke kom til å slå an, og at deres konsoller ville overgå den. Tror du virkelig Microsoft og Sony ville tatt sjansen på å lansere Kinect og Playstation Move ved lansering av sine konsoller? Nei, for dem var motion sensor Nintendo sin greie, og de lo av den. Inntil de så salgstallene som fikk dem til å sikle blod.

Jeg tror at når den tid kommer hvor streaming blir det store nye, så kommer vi til å se streamingtjenester fra både Microsoft og Sony, og de kommer nok til å kjempe om plassen slik de har gjort de siste ti årene, og Nintendo kommer til å gjøre hva de alltid har gjort; vært ganske så lite opptatt av striden mellom de to andre firmaene og heller kjøre sitt eget løp. Nintendo kommer nok til å ta del i streamingen, men de kommer nok til å ha sin helt egen greie, og med store titler som Zelda, Mario, PokéMon, Donkey Kong, Metroid, osv. til å holde dem oppe, så ser jeg virkelig ikke grunnen til at de ikke vil stå minst like sterkt i fremtiden.

Denne uken skal jeg snakke om story og hvilke problemer moderne spill lider av!

Det som fascinerer meg med spill er hvordan alt bortsett fra selve storyen har forbedret seg over årene. Story i spill var ganske simple om vi går helt tilbake til de tidligere konsollene som Atari 2600, Commandore 64, osv. Spill var veldig begrenset i hva de kunne presentere og måtte ofte velge mellom story eller gameplay; mange spill valgte sistnevnte. Spillene som valgte gameplay var ofte de enkle og ikke så kompliserte plattform spillene, mens spill som valgte story endte opp med å være veldig tekstbaserte, som for eksempel det originale The Hitchhiker's Guide to the Galaxy spillet.

Senere forsøk på å blande sammen story og gameplay kom ut da Nintendo fikk dominans over spillmarkedet. Det første Zelda spillet klarte å kombinere gameplay og story; riktig nok var storyen ganske simpel, men det var en start, og spillet klarte å få frem følelsen av at man tok del i et eventyr. Senere ville Final Fantasy følge og igjen gi oss kombinert story og gameplay, men også her var storyen enkel, og gameplayet ikke særlig avansert, men likevel nok til å få det til å virke nyskapende. Selv om story og gameplay prøvde å holde samme forble det et skille mellom dem, til tross for at de begge fikk oppgraderinger. The Secret of Monkey Island og Full Throttle er gode eksempler på story og dialog baserte spill som fikk oppgraderinger på både gameplay og grafikk og vi fikk point and click adventure game sjangeren; story baserte spill med et simpelt gameplay og kontroll. Det første Alone in the Dark var et gameplay spill som prøvde å feste mer story på knokene, riktig nok ble gameplayet og kontrollen begrenset, men vi fikk det som senere skulle utvikle seg til den høyt elskede, men svært nedprioriterte, survival-horror sjangeren.

Men så kom revolusjonen! Noen kan si at den startet med Super Nintendo, andre mener at den ikke started før Playstation og Nintendo 64 kom på markedet, og PCer begynte å vise hva de kunne, men uannsett så var det på 90-tallet at story og gameplay endelig ble kombinert på en god måte. Spillkonsollene, og PCer, var kraftige nok til å vise frem både grafikk, gameplay, og story, noe som førte til at det skjedde mye i spillverdenen i denne perioden; den såkalte gullalderen for spillmarkedet, med spill som Half-Life som beviste at til og med FPS-spill kunne ha en dyp og gripende story.

Men nå skal ikke jeg snakke for mye om historie her, og heller gå tilbake til hovedemnet; story.

Etter denne perioden har det nemlig stått stille for story i spill. Alt annet har forbedret seg, måten vi presenterer storyen på og forteller den på har blitt bedre, takket være bedre grafikk og nye gameplay elementer. Men storyene, i seg selv, har stått stille. Man kan ta et hvilket som helst spill laget per dags dato, og sette det inn i et spill på Playstation eller Nintendo 64. Riktig nok vil ikke presentasjonen være like god, men storyen vil like vel kunne bli fortalt på disse konsollene, men om du hopper enda 10 år tilbake i tid, så var det ikke mulig å få disse fortalt, så storyen i spill har gått igjennom en egen revolusjon; karakterene ble dypere og mer sofistiske, og det samme gjaldt dialoger og selve spillverdenen, men nå virker det som om det har stoppet helt opp.

Hva skjedde med å prøve å utvikle storyen til spillene etter hvert som teknologien utvikler seg?

Jeg sier ikke at storyen i spill nå til dags er dårlig, tvert imot er de både gode og dårlige, men de utnytter ikke de teknologiske mulighetene lenger. Da utviklere først fikk mulighetene til å skape mer utdypende story i spill så ble det tatt imot med glede. Endelig ble spill mer enn å bare å slå sin egen high-score, eller redde Prinsesse Peach for... hvor mange ganger har hun blitt kidnappet nå?

Uansett, spill ble mer avanserte, ga oss mer å sette tennene i, ga hjernen vår litt mer å tygge på, og selvfølgelig ønsket mange å se det fortsette slik; at storyen i spill ble mer kompleks og utfyllende etter hvert som utviklerne fikk flere muligheter og midler tilgjengelig. Slik ble det dessverre ikke. Utviklerne satte story akkurat der det var havnet og valgte å bare gå videre med grafikk, lyd, og gameplay. Det er ikke noe galt i å få bedre grafikk eller lyd. Lyd og grafikk har mye å si på presentasjonen til både storyen, karakterene, og gameplayet.

Men uansett hvor realistisk vi klarer å få karakterene, uansett hvilken fantastisk voice-actor vi finner til å stimulere hørselen vår, så mangler storyen et viktig element; helhetsbildet.
Story omfatter ikke bare selve historien i et spill, det omfatter også karakterene, hva de sier, hva som blir beskrevet, og alt annet som er med i spillet, alt er en del av storyen. Så hva er mitt problem? Det at det mangler det siste snev av dybde som gjør at verdenen faktisk virker ekte og levende!

Dette er ikke et problem bare i spill, men også i filmer; flere og flere som skriver story innenfor spillindustrien leser ikke bøker, og tar heller inspirasjon og ideer fra filmer. Hvorfor er dette et problem? Jo, fordi de mangler den viktige fortellerevnen. Evnen til å skrive og fortelle en historie som gir et godt inntrykk av både karakterer og verdenen rundt dem er noe som kun oppnås ved å lese litteratur. Takket være bloggen til Ingar Hauge så vet jeg at det er en god del her som leser, så dere skjønner sikkert hva jeg mener.

Det er vanskelig å forklare helt nøyaktig hva jeg mener, så jeg vil forholde meg til karakterene i spill for å prøve å gjøre det så enkelt som mulig. Når jeg sier at det mangler et helhetsbilde så er det fordi karakterene mangler de sidene av dem som skal gjøre dem menneskelige. En god forfatter vet å gjøre karakterene hans spennende og interessante, eller rettere sagt, det må ham om han skal kunne klare å gripe leseren. Det er tross alt snakk om ren, svart på hvitt tekst, og når man setter seg ned for å lese en bok er det viktig at forfatteren klarer å fange deg inn i hans verden ved å danne et bilde av en verden, og dens karakterer, mens du leser.

Karakterene i bøker er ofte skrevet og laget for å være tilpasset det forfatteren ønsker å gjøre med dem, men han har ikke bare laget dem for denne oppgaven, nei, en god forfatter vet å gi sin karakter alle de nødvendige sidene. Man vet at det er slik karakteren er, men man kan også ane at han har en annen side som ikke vises. Av og til kan disse sidene bli mer tydelige gjennom valgene og utfordringene karakteren gjennomgår, men uansett hvordan han blir presentert så får man den gode følelsen av at det er mer til karakterene. Dette er jo noe spill burde klare minst like godt! Ikke nok med at de presenterer karakteren for deg i fantastiske visuelle bilder, men de lar deg til og med styre ham!

Slik er det ikke. Når jeg spiller et spill er, i de fleste tilfeller, mitt inntrykk av karakteren «Dette er hvordan karakteren er, han er laget for denne oppgaven, mer kan han ikke», men om jeg setter meg ned med en bok så er inntrykket mer «Denne karakteren er interessant, han viser evne til å gjøre ting på forskjellige måter og jeg ville likt å se ham i flere situasjoner.»

Fordi mange som skriver story til spill mangler denne egenskapen, så får ikke spillene den gløden de burde hatt. Karakterene er så, hva skal jeg si, integrert i den ene rollen de har fått at det er vanskelig å se dem i en annen situasjon. Ta Gears of War soldatene; heftige muskelbunter av spacemarines, med en macho personlighet som ikke gir rom for noe annet enn brutalitet og høye grynt, som om de ble sodomisert i et fengsel. Og de nøt det. Det er vanskelig å se disse karakterene i noen annen rolle, nettopp fordi de ikke viser noe fleksibilitet, ikke noe snev av menneskehet, for det er nettopp det vi mennesker er; vi er fleksible og vi kan tilpasse oss alle roller i livet. Spill karakterer mangler dette.

Kratos, fra God of War serien, er mer menneskelig - Ok, riktig nok så dreper han alt i sin vei, og viser klare psykopatiske symptomer, men han er likevel mer menneskelig - nettopp fordi vi får se den andre siden av ham. Vi får gjennom flashbacks høre historien om en mann som ble lurt av gudene og mistet sin familie, vi blir møtt med en menneskelig side av Kratos som gjør at vi faktisk kan se for oss ham i en tid før all volden og elendigheten, tilbake til den tid hvor han var en familiefar. Om han var en god eller dårlig familiefar er uvisst, men det trenger vi ikke tenke for mye på nå...

Det gjelder ikke bare karakters, men også selve spillverdenen. For meg er en god spillverden den som virker levende; en verden som er der, lever, vokser, og gir følelsen av en egen eksistens utenfor spillet. En dårlig spillverden er den verdenen som gir inntrykk av at den kun er der for å gi spillhelten(e) plass å løpe rundt i. Et par eksempler jeg kan gi på dette er spill som Fable III, Fallout: New Vegas, og GTA serien.

I Fable så får verden en slags levende glød. Dette er fordi man kan se Peter Molyneux' lidenskap for folkeeventyr og fantasi reflektert i nesten hvert element av spillet. Albion blir fremstilt som et land med fantastisk natur, stille og fredelige landsbyer, men samtidlig fult med mange skjulte farer. En verden som har utviklet seg og levd et eget liv uavhengig av helten, en verden man har lyst til å utforske. Riktig nok er den ikke perfekt, men den er på riktig vei.

I Fallout og Oblivion så er verden alt for ensidig. Den viser ikke noe tegn til liv eller fremskritt bortsett fra det som skjer rundt hovedpersonen. Riktig nok så er det et massivt landskap i Fallout, men det er bare stort på kartet. Når man løper rundt er det lite som får det til å skille seg ut. Det er lite som tyder på at det i det hele tatt vil skje noe, eller har skjedd noe, og de store landskapene gir bare følelsen av at de kun eksisterer for at du skal ha noe i mellom område A og B. Man får ikke den gode følelsen av at dette er en verden som er verdt tiden det vil ta å utforske den.

Alt dette er en del av storyen til et spill ned til hver minste detalj som skal presenteres, og når man skal lage et gangster/mafia spill, så hjelper det ikke å bare gjøre research ved se Scarface eller Gudfaren tjue ganger. Les de mange bøkene vi har der ute om det kriminelle livet, les de mange biografiene om folk som har levd midt opp i det hele. Alt dette vil hjelpe å danne et helhetsbilde som igjen vil hjelpe å skape en mer realistisk story og verden. Faktisk, så måtte jeg trekke på smilebåndet da jeg først så at starten til GTA IV er helt lik begynnelsen på komedien The Guru.

Så, for å avslutte det hele. Det jeg prøver å få fram er; jeg forstår at det er mye som må vurderes når man skriver en story til et spill. Storyen må kunne fungere og følge de mange elementene vi har i spillet; dialog, valg funksjoner, kamp, osv. og de som skriver storyen er ofte folk som blir leid inn fra utsiden, eller de er den heldige jævelen i utvikler teamet som blir satt på oppgaven fordi han fikk en 6. på norsk stilen han leverte på ungdomskolen, men det betyr ikke at storyen i spill ikke kan prøve å bli mye mer utfyllende enn den allerede er. Les mer bøker, forstå hva som skal til for å skape interessante og levende karakterer, og en verden som i seg selv gløder av liv. Bøker er og forblir den fundamentale grunnsteinen til alle medier som vil formidle en historie, og bøker er langt ifra på vei ut. Bøker har, som med alle medier, utviklet seg over årene, og vi sitter med eBooks og Kindle, men uansett så forblir bøkene den store læren bak fortellerteknikk, og om du ikke vet hvordan du skal skrive, lese, eller formidle en historie, så kan du ikke håpe på å skape et godt spill.

Phew! Da var jeg endelig ferdig med en slitsom obligatorisk oppgave så nå har jeg tid til å sette meg ned og skrive igjen! Tenkte jeg skulle skrive et innlegg hver uke, så vi får se hvordan det går.

Forrige uke skrev jeg om casual og hardcore gamere, og denne uken tenkte jeg å snakke om en annen kategori vi settere gamere i men som vi kanskje ikke helt legger merke til; girl gamers!

Det er ingen nyhet at det er flere gutter enn jenter som gamer. Siden data og spill først kom på markedet har det vært oss gutta som har fattet størst interesse. Den gang var datanerden, spillnerden, og hvilken som helst annen uimotståelig kjekk person med en unik interesse ofte avbildet som en tynn, kvisete nerd, med fett hår, tykke briller og bukseseler. En stereotypi som var vanskelig å se for seg jenter i.

Med nå er denne stereotypien faktisk så langt ifra sannheten som den kan komme. Jeg vil faktisk si at den aldri var sann til å begynne med. Spill har blitt så mye mer over tiden at det er latterlig å si at det kun er gutter som kan fatte interesse for det, faktisk, med det store utvalget spill har fått de siste ti åra, så er det minst like mye der ute som jenter også kan ha det gøy med. Så hvorfor velger da jenter som gamer å plassere seg selv i en helt annen kategori enn gutter?

Nå skal jeg ikke snakke for mye om likestilling, men jeg syntes det er merkelig at i en tidsperiode hvor full likestilling fortsatt er noe som kjempes for, så velger jenter å stille seg utenfor. Så vidt jeg vet, så er det ikke noe som heter «boy gamers», og det har heller aldri vært slik, så hvorfor da kalle seg for girl gamers?

Jeg mener at det er mer skadelig for gamere i lengden å faktisk dele det opp i disse to gruppene. Ordet gamer har, enten vi liker det eller ikke, ikke en særlig positiv ladet mening i media verdenen. Hver gang gamere blir avbildet i media er det enten fordi de nettopp arresterte Psykopatiske Massemorder Holocaust Glenn, og de fant en kopi av My Little Pony; Collector's Edition på PCen hans som er den helt tydelig grunnen til mannens ugjerninger.

Det er alt for mange der ute som tenker at gamere er en haug med asosiale sosiopater, med stor angst og forakt for menneskeheten, og som bare venter på at «The Really, Really, Really Violent Game IV» skal sende dem ut på en massakre. Hva godt gjør det da oss å få dem til å tro at girl gamers er noe helt for seg selv? En gjeng sadistiske, manipulerende, golddiggers som ikke kan vente med å forgifte ektemannen med et glass gift bare for å få bankkontoen hans?...Tror jeg nettopp beskrev en av eksene mine der, men det er en annen historie.

Jeg har absolutt ingenting imot jenter som spiller, jeg syntes det er fantastisk at det er flere og flere jenter som åpner opp for spill og hva de har å tilby, men jeg ser bare ikke nødvendigheten å sette seg i en helt annen kategori. Er det virkelig så mye forskjell mellom en gutt eller jente som gamer? Nå har jeg ikke så mye peiling på sport, men grunnen til at vi har satt menn og kvinner i to forskjellig kategorier der, er på grunn av de fysiske forskjellene mellom menn og kvinner. Dette er da virkelig ikke et problem i gamingverdenen.

Selvfølgelig er det forstålig at begrepet girl gamer kommer fra den tiden da gutter så på seg selv om de eneste gaming interesserte, og jenter var da gudinner som de bare kunne drømme om å sette sine kåte, klamme fingre på. Men nå har det skjedd såpass mange endringer innenfor spillverdenen at det skulle ikke lenger være nødvendig for slik en kategorisering. Gamere er ikke en haug med asosiale freaks slik mange tror - selv om det finnes mange av dem og - de fleste av oss er godt rustede mennesker som fint kan klare oss i den sosiale verden og ha kontakt med andre mennesker rundt oss. Jeg kan ta opp mine egne interesser som eksempler.

Jeg spiller spill fast og daglig.
Jeg spiller Magic the Gathering og WoW TCG.
Jeg sier ikke nei til en kampanje med Dungeons and Dragons (3.5, mind you).
Jeg leser aktivt bøker. En bok i uka.
Jeg er innadvendt og ikke den mest sosiale druen i klysa.

Dette er mine hovedinteresser, og jeg ser heller ingen grunn til at jenter ikke kan interessere seg for dem. Jeg kjenner flere jenter som er interessert i dette, og som jeg er med på disse aktivitetene med, så hvorfor velger jenter å nærmest fremmedgjøre seg selv fra gutter når det gjelder gaming, er det virkelig så ille å være sammen med spillinteresserte gutter, og hvorfor går det så langt at det utgis bøker om girl gamers?

Det virker som om gamingkulturen, og internettkulturen, prøve å få kvinnelige gamere til å fremstå om et sjeldent naturfenomen, og disse jentene blir, i noen tilfeller, ganske så arrogante over sin posisjon.

Det har også vært flere situasjoner hvor jeg har møtt jenter i online spill som utnytter sin stilling bare fordi de er jenter. Jeg har ved fire anledninger møtt jenter i World of Warcraft som har prøvd å smiske seg til flere epic items. Og jeg må si jeg syntes det er like tragisk hver gang. Særlig når de faktisk får dem.

Til og med i Team Fortress 2 har jeg møtt en jente som var arrogant og irriterende.
Det er sjeldent jeg spiller TF2 med headset når jeg ikke er med venner, men denne gangen gjorde jeg et unntak. Jeg spilte på en server som kjørte mappet Balloon Race, og jeg hadde nettopp fått buen til Sniper, så dette var jo en meget flott map å teste den på. Men en av de første tinga jeg merket var at det faktisk var en jente der. «Mhm, interessant» tenkte jeg, men så merket jeg at hun snakket mye, og hun var veldig irriterende og sa mye dritt, og det var heller ikke mange som prøvde å skyte henne. Nettopp fordi hun var jente.

Her skal jeg i form av samtalen som utspilte seg da jeg faktisk begynte å skyte på henne prøve å forklare hva som skjedde. Skriver det på Engelsk siden det var slik jeg husker det. Navnene er endret på, bare så dere vet det på forhånd.

AnnoyingBitch015: Wah wah wah wah wah I'm better than all of you wah wah wah wah I AM A GIRL wah wah wah!

MrDipShit666: *sucking her up* Oh, yes, you're amazing *keeps on sucking her up*

*Thock!* AnnoyingBitch015 died!

AnnoyingBitch015: OMG! I GOT KILLED!

MrDipShit666: OMG WHO DID THAT!?

DoanDavid: Hey, this bow is pretty good.

AnnoyingBitch015: HEY! YOU'RE A DICK!

DoanDavid: Oh? I'm only playing the game, darling.

MrDipShit666: LEAVE HER ALONE YOU ASS!

*Thock* AnnoyingBitch015 died!

DoanDavid: Hah! It actually nails people to the wall!

AnnoyingBitch015: OMG YOU DID IT AGAIN!

DoanDavid: Yeah, you're the perfect target practise. Just standing there in the open.

AnnoyingBitch015: SERIOUSLY! KILL ME ONE MO---

*Thock* AnnoyingBitch015 died!

DoanDavid: He he, I'm starting to get the hang of this.

AnnoyingBitch015: OK, THAT'S IT! I'M LEAVING!

AnnoyingBitch015 left the server!

MrDipShit666: DUDE! You made her leave!

DoanDavid: And thank God for that!

MrDipShit666: She was a girl...

DoanDavid: Yeah, whom I suspect have serious daddy-issues.

MrDipShit666:....You're an idiot

DoanDavid: Whops, my mistake, I thought we were playing Team Fortress, not Team I-am-so-desperate-for-a-girlfriend-that-I-will-suck-up-anyone.

DoanDavid was kicked from the server

Merkelig nok etterlot dette meg med en meget god følelse i magen.

Så, tilbake til innlegget. Til dere jenter her, hvordan ser dere på dere selv som gamere? Føler dere at dere trenger deres eget community, eller har de fleste av dere vett nok til å faktisk innse at dere ikke er noe spesielle og at dere ikke er det gran bedre enn andre gamere? Dette innlegget har kanskje ikke så mye med noe å gjøre, men jeg har bare aldri forstått meg på jenter som faktisk går rundt å kaller seg for girl gamers. Jada, dere liker action, FPS, og MMO spill, men det er da virkelig ikke nødvendig å skille seg ut fra alle andre som gamer. Vi setter da ikke jenter som liker action-filmer inn i en egen kategori, så hvorfor skal dette være så nødvendig i gamingverdenen?

P.S

Bildet er fullstendig irrelevant, men jeg fant det da jeg søkte etter bilder angående girl gamers og dette er et av resultatene. Tusen takk, Google Image Search!

The Casual, The Hardcore, And That One Guy Who Just Enjoys Videogames

Dette innlegget er basert på en samtale jeg hadde med en venn før helgen. Det hele startet med at vi diskuterte noen kommende spill titler som Fable III, Assassin's Creed Brotherhood, osv.
Midt under samtalen spurte kameraten min(la oss bare kalle ham Tim) om jeg så på meg selv som en hardcore eller casual gamer.

Spørsmålet fikk meg til å tenke litt, og jeg valgte å stille flere spørsmål rundt emnet før jeg svarte. Samtalen var omtrent slik(forkortet for å spare plass);

Meg: Hva mener du med det?

Tim: Vel, spiller du mest casual spill eller hardcore spill?

Meg: Kommer an på. Hva er det du kaller et hardcore og et casual spill?

Tim: Du vet, hardcore, som i Halo, Counter-Strike, WoW, osv. Casual er alt det Nintendo lager.

Meg: Så, Halo er «hardcore» mens Mario er casual?

Tim: Ja, er ikke det tydelig?

Her begynner ting å demre litt for meg. Personlig har jeg aldri brydd meg så mye om casual og hardcore gaming, men først nå går det opp for meg; hva er det egentlig folk legger bak uttrykkene? Tenker folk i det hele tatt noe særlig over hva casual og hardcore betyr? Nøyaktig hva er en hardcore gamer, og hva er en casual gamer?

Om vi ser på uttrykket «hardcore» og ser litt på spillene som går inn i kategorien. De spillene jeg får høre mest om her er Halo og CS. Så en hardcore gamer er altså en 12-åring som sitter og spiller Halo 14 timer dagen og skriker inn i en mikrifon? En eller annen pjokk som bruker så mye tid og penger på et spill for å mestre det fult ut, drar på turneringer, og eventuelt får se sin sosiale status synke synkronisert med økningen av hans e-peen(WoW og CS er nevnverdige titler her)? Er en hardcore gamer virkelig ikke mer enn en person som selger sjela si til mainstream titler?

Dette ser ut til å være hoveddefinisjonen av en hardcore gamer, og jeg kan dessverre ikke si meg enig med den. Når jeg tenkte på en hardcore gamer - la det være sagt at jeg ikke liker klangen av ordet hardcore - så tenker jeg på en person som ikke bare spiller spill fordi de er mainstream, eller for å oppnå den høyeste achievement scoren menneskelig mulig, men på en person som spiller spill fordi han forstår dem; en person som spiller fordi han kan se spillene for hva de virkelig er!

Jeg snakker da om en person som kan se hvert enkelt element av et spill; story, gameplay, lyd, grafikk, den endelige beskjeden utviklerne ville gi spilleren, ambisjonene bak spillet, det som ble lagt inn for at spillet skulle gi oss den følelsemessige reaksjonen som det ville oppnå. Alt dette ser jeg etter når jeg spiller et spill, og jeg ser etter dem fordi jeg faktisk elsker spill; de har vært en del av livet mitt siden jeg var liten og jeg har brukt mye tid på dem. Jeg ser på omgivelsene, characterene, og hvilket inntrykk spillet vil gi. For meg er hvert element av spillene viktig - bortsett fra multiplayer, ettersom dette er mer en bonus til selve spillet enn noe som prøver å gi spilleren inntrykk av noe - og siden det er nettopp dette som skaper et spill, burde da ikke en hardcore gamer være en som virkelig forstår seg på et spill og som kan evaluerer hvert eneste element? Mange jeg kjenner spiller Halo multiplayer og ser på seg selv om hardcore gamere, men de beveger seg sjeldent utenfor mainstream spill, og i de aller fleste tilfeller så spiller de ikke single player delen av spillet. De går jo glipp av selve spillet og fokuserer bare på et eneste element. Er det da virkelig riktig å kalle dem hardcore?

Når det gjelder casual så er kanskje dette begrepet enda mer misbrukt enn hardcore. Det virker som mange gamere der ute har valgt å legge casual merket på Nintendo med store blokkbokstaver. Helst med fargeblyanter bare for å fremme poenget enda mer. Riktignok så er det kanskje ikke helt feil. Nintento har mange spill som passer perfekt under casual sjangeren på Wii. Wii Sports er jo et prima eksempel.

Men nå vil jeg at du, du som mener at Nintendo og deres spill, Mario, Zelda, og PokéMon, er casual spill, skal sette deg ned litt og tenke over begrepet «casual» før du leser videre. Kom igjen nå, bruk de små grå.

...

......

.........

Ferdig?

Bra, da håper jeg at du har kommet fram til disse to tingene om en casual gamer;

En person som er ny til gaming og har ingen/lite erfaringer med spill

En person som syntes spill er artige men som ikke har mulighet til å spille for ofte

Om du ikke kom frem til dette så vil jeg at du går opp til forrige avsnitt og tenker på nytt. Denne gangen har du to fine hint skrevet med fet tekst.

Uansett, jeg vil snakke litt om førstnevnte; en person som er ny til gaming, eller har spilt før, men har liten til ingen erfaring.

Disse menneskene har nesten ikke vært borti spill før, eller de har, men mangler de nødvendige spill erfaringene. Så, da er det jo bare riktig å la disse personene prøve seg på casual spill først, sant? Meningene med casual spill er jo å skape enkel morro og samtidig introduserer personen til spillverdenen. Men om vi ser på Nintendo og deres titler, la oss si, Mario.

Mange sier at Mario er casual spill, men er det virkelig sant? Ja, det er tegneserie aktig; ja, det er ikke akkurat mye story å la hjernen tygge på, men ville du virkelig latt en person med nesten ingen erfaring med gaming spille Super Mario Galaxy? I så fall kan du nesten ha det mer gøy med å vedde om hvor kjapt han/hun kommer til å dø. Mario er en spillserie som er så hardcore og casual som du vil ha den. Mange som gamer glemmer det lille faktumet at 3D spill, særlig 3D platform spill, er noe som trenger trenging og øvelse. Du må styre kameravinkelen, beregne avstanden mellom platform A og B, beregne bevegelsene og hastigheten slik at hoppet blir riktig, osv. Selv har jeg noen ganger problemer med å klare et hopp i Super Mario Galaxy.

Om man virkelig skal begynne å kalle noe for et casual spill så bør man begynne med de simple spillene med simple spillmekanismer; Braid, Plants Vs. Zombies, Little Big Planet, og New Super Mario Bros Wii (eller bare de eldre 2D Mario spillene) er pefekte eksempler på moderne casual spill som gradvis blir mer utfordrende underveis og lar spilleren utvikler seg fra bunnen og opp. Faktisk, så kan man se på kontrollen hva som er casual spill eller ikke. Ta frem din X360 eller PS3 kontroll og ta en titt på den; kontrollen er så skremmende som den kan bli for en som aldri har tatt i en spillkontroll før. Se for deg at du er helt ny til gaming, du har aldri spilt før, men kjøper deg en Xbox 360 for å hoppe på trenden, du pakker ut Xboxen og blir presentert for kontrollen. Hvor forvirrende virker den ikke? Du har to analog spaker, en D-Pad, fire skulder-knapper, fire knapper med forskjellige farger, to hvite knapper som det står start og back på, og en svær knapp i midten. Kan du virkelig si at du ville forstått deg på denne ved første øyekast?

Det var en tid da kontrollen var enkelt og lett forstålig for alle. Den bestod av en D-Pad og to knapper; en for hopping og en for angrep, start og select knappene var også ganske lette å få med seg funksjonen til. Men med tiden som gikk og etterhvert som nye konsoll-generasjoner steg frem og flere og flere knapper ble lagt til, så ble kontrollen mer og mer avansert. Vi som har fulgt konsollene fra begynnelsen av har ingen problemer med å forstå den, vi kjenner igjen de gamle elementene og vi klarer fint å legge inn de nye funksjonene i kunnskapsbasen vår. Så lett er det ikke for nykommerne som ønsker å ta del i den allerede godt utviklede spillkulturen, og de vil mest sannsynlig trenge hjelp fra noen som har mer erfaring.

Derfor er det viktig at vi har casual spill på markedet. De følger det gamle prinsippet når det gjelder både kontrollen og gameplay. Det er nettopp disse spillene som får en ny spiller til å tenke «Hey, dette er ikke så vansklig! Og det er gøy!» og etterhvert som de kommer lenger ut i spillet vil de bli introdusert til nye elementer og funksjoner, alt på en måte som lar dem holde følge. New Super Mario Bros Wii gjør dette nesten helt perfekt! De første banene er enkle og du skjønner lett kontrollen; D-Pad, bevege seg rundt; 1 og 2 knappene for hopp, osv. men etterhvert blir det mer utfordrende og med tiden du er i World - 8 så har spillet økt vanskelighetsgraden og tempoet såpass at selv erfarne spillere vil få en utfordring. Jeg har aldri død så mye i et Mario spill før.

Nå er det mange som sier at casual spillene ødelegger for hardcore spillerne, men er dette virkelig sant? Nå peker jeg tilbake til de punktene jeg har presentert for dere og vil gjerne høre deres meninger. Casual spill byr kanskje ikke på en godt fortalt story, eller banebrytende nytt gameplay, men de er morsomme og er en opplevelse i seg selv, og om en hardcore gamer er, som jeg ser på dem, en som kan se et spill for hva det er, burde da ikke casual spill være like viktige for dem som alle de andre titlene? Og hvordan kan vi mene at casual spill ødelegger når det er nettopp disse spillene som er med på å introdusere en haug med mennesker til spillverdenen?

Til syvende og sist så må jeg vel kanskje svære på spørsmålet som startet dette; er jeg en casual eller hardcore gamer? Personlig så liker ikke jeg noen av begrepene. Jeg kan nyte casual spill like mye som jeg kan nyte de såkalte hardcore spillene. Så svaret mitt er «Nei! Jeg ser ikke på meg selv som verken casual eller hardcore. Jeg kan tilbringe alt fra ti minutter til åtte timer med et spill. Jeg spiller det meste som fanger interessen min. Jeg er bare en fyr som virkelig liker å spille spill.»

Nå tror jeg at jeg har skrevet mer enn nok for en kveld. Kan også tenke meg at dere begynner å gå lei av å lese, så jeg avslutter det hele her.

Men jeg vil veldig gjerne høre hva folk her i Gamereactor legger i begrepene casual og hardcore, og hvilke begrunnelser har dere for at det er slik det er?

P.S

Jeg måtte dessverre droppe to av anmeldelsene som jeg hadde tenkt å legge ut fordi spillene ikke var å finne blant arkivet til GR, og jeg kan heller ikke sette karakter på spill som jeg legger til selv. Er det bare mainstream spill som er verdig en anmeldelse her? Tsk tsk.