Norsk
Min Føljetongenovelle - del 2

Min Føljetongenovelle - del 2

Her kommer del 2 av min føljetongenovelle "Riksvei 106 - og andre kvinner i mitt liv"

Dette kapittlet fortsetter der det forrige stopper, og heter

"Celebert Besøk"

I mange timer satt jeg sammenkrøpet i dusjen, glovarmt vann på full pupp. Etterpå vasket jeg munnen min med vademecum og mine edlere deler med white spirit. Det svei bra, men gjorde nok mye vondt godt igjen. Huff, kanskje dumt å fjerne kravene helt, jeg kan nok trygt senke dem litt, men fjerne dem helt. Nei, det får være måte på dumskap. Kan ikke forvente å vinne hver gang man spiller flax heller, ikke alle luker skjuler en førstepremie, og all den møkka der. Nei, i kveld skulle det bli noe helt annet, jeg trengte en pinne for å komme meg etter gårsdagen, og hadde fått overtalt noen kompiser til å bli med ut. Ny dag, nye flasker og nye sjanser. Return of the hunters.

Mor hadde gått i teateret så vi hadde benket oss opp i stua hennes. Da kvelden kom snikende på satt vi der og jekket den ene pilsen etter den andre. Vi kom i et riktig så godt humør, og da vi trådte inn i de sene timer bestemte vi oss for å gå ut. Ut på byen. På høy tid, spør du meg, det var mørkt ute allerede. Nå blir det riktignok tidlig mørkt i januar, men det hadde da faktisk vært mørkt en stund allerede i dag. Uansett, vi beveget oss ut i kulden, tok føttene dit trikken ikke går og fant et vannhull, med, hva jeg vil kalle, sin egen sjarm og en helt gjennomført stil. Stilen var for øvrig den samme som den stamgjestene her kjørte; sliten. Slitent, men mer enn bra nok for oss gutta, man bør ikke være så kresne på det.

Lokalene var relativt tomme, om vi ser bort fra det mest uinteressante; 5 alkoholisert menn, en gammel kongepuddel, og en barkeeper som så ut til å ha temperament som Mike Tyson på en dårlig dag. Alkoholen var vår eneste venn, men til gjengjeld var det nok av den. Vi satt der og dro den ene vitsen, mer vulgær enn den andre, det var da hun kom inn. Kvinnen i søkelyset, hun minnet meg om noen jeg hadde sett før, på tv. Jeg var sikker på at en vi hadde tv-stjerne i baren. Med 1,2 i blodet og en liten snurr i øynene prøvde jeg å få noe fornuftig ut av mine kamerater, men de var for opptatt med sitt. Gudene vet hva det var. Jeg sjanglet over til celebriteten og la en arm rundt henne. Her skulle det sjarmeres.
"Hei, du minner meg om noen, men jeg kan ikke helt sette fingeren på hvem" Jeg kilte henne lett på haken, og så henne dypt inn i øynene.
"Nei si det..." Hun hadde en røst som minnet om lysere tider og sommerøl.
"Hva driver du med da?" spurte jeg henne, nonchalant, det ene benet slengt opp i fanget hennes. "Sånn til daglig?"
"Det skulle du likt å vite det." Hun virket snurt.
Jeg bestemte meg for å være ærlig, enten det eller så var det alkoholen som snakket. "Ikke egentlig, jeg har vel i grunn mest lyst til å høvle over deg. Du er vel det nærmeste jeg kommer en skikkelig kjendis."
Hun lo, og grep tak i meg, rundt meg. "Kanskje det, kanskje det, veslegutten min." Måten hun sa det på skremte meg litt.
Vi tafset litt på hverandre, en stund. Vi hadde det ganske koselig. Hun var en myk kvinne, ikke gymnastisk eller følelsesmessig myk, men myk å ta på, nesten litt bløt.
"Jeg heter Celeste, hva heter du?" Hun så meg opp og ned.
"Fint navn, passer deg utmerket." Gudene vet hvordan en Celeste ser ut, men det høres litt ut som en skummel kreftsykdom.
Vi klådde mer, og etter som timene gikk, og glassene ble tømt og fylt og tømt igjen ble vi stadig i bedre humør. Formen var stigende og vi fant hverandre stadig mer tiltrekkende.

Etter nok glass til å holde Hadeland i drift et år eller to til snek vi oss ut på toalettet. Her hadde aldri noen helsekontroller vært, men det var vi ikke i stand til å oppdage, det var helt andre ting enn hygienekontroll som sto på agendaen. Vi gjorde vårt store nummer før vi pustet ut, og gjorde entre i baren igjen. En eldre herre ga oss stående ovasjoner da han så oss. Celeste var litt brydd, og forsvant relativt kjapt fra åstedet, men ikke før hun hadde gitt meg en lapp med nummer og navn, og tvunget meg til å love dyrt og hellig at jeg skulle ringe henne i morgen.

Jeg hadde tydeligvis gått glipp av noe stort mens jeg hadde vært ute på eventyr. Gutta hadde kommet i snakk med alkisene og funnet ut at det pleide å vanke en dame her som gikk under navnet "The Great White Whale" og som visstnok var ganske løssluppen. Jeg undret hvorfor hun hadde fått det navnet, det var jo utvilsomt litt slemt. De forklarte meg at hun hadde fått navnet delvis på grunn av størrelsen hennes og delvis på grunn av hudfargen; litt gustent hvit. Jeg grøsset hun hørtes litt ekkel ut. Jeg kommenterte tankene mine, og de eldre mennene fortsatte, en av dem fniste brydd. Jeg ble informert om at hun også til forveksling lignet Newman fra Seinfeldt som også har gått under dette kallenavnet. Jeg måtte le, det hørtes bare for ille ut.
"Ja du kan le du" sa den gamle mannen som hadde applaudert oss etter toalettbesøket. "Du har jo faktisk vært der" Han brøt sammen i krampelatter.
Jeg kjente noe vrenge seg inni meg, det var der jeg hadde det ansiktet fra. En kvinnelig Newman?! Hadde jeg vært så full at jeg ikke oppdaget det ekleste av alle tenkelige kreasjoner på jordens overflate. Det forklarte jo hvorfor hun var så bløt å ta på; rent fett, all the way through. Gutta lå spredt på gulvet, fulle og leende, jeg håpet de ikke ville huske noe i morgen, for da ville aldri jeg få gjøre det heller. Jeg for min del måtte plutselig på do igjen, men denne gang i et helt annet ærend.

Skulle jeg aldri lære. "Kravene mann, du må ikke glemme de forbannede kravene" ropte jeg til meg selv mellom de spasmiske krampetrekningene jeg foretok over den store hvite telefonen.

HQ

Musikaler og gamingens fremtid

Jeg ser, med meget stor uro, at det kommer flere såkalte snille, og oppbyggende spill. Spillindustrien satser hardere på casual gamers og ønsker å tilføre glede i hverdagen.

Historisk sett så har vi sett en endring i underholdningstilbudet i nedgang- og krigstider, så hvorfor skjer det samme nå? Under krakket og etter krigene hadde musikalene sin storhetstid. Det var om å gjøre å spre latter og glede, få folk til å glemme de tunge tidene.

Det er hverken nedgang eller krig nå - så hvorfor skjer det samme igjen, og hva blir resultatet av det?

Blir resultatet BARE happy-spill og musikk-spill? Kommer singstar, rockband, guitar hero (som alle er lusne "spill" om du spør meg) til å utvides til "Musical star". Blir det bare spill for smpbarn, gamlinger og jenter? Blir det bare mote og oppkledning og musikk og dans? Hva skjer med rollespillene? Vil actionspillene overleve? Skal bilspillene vrakes?

Det er ikke hard-core gamerne som betyr mest penger i kassen lenger, det er casualgamers som kjøper en konsoll for status, og et spill for å ha liggende, et spill de spiller ti minutter i måneden?

Jeg frykter seriøst for min fremtid som gamer. I dag er det hard core gamere som er sjefene for spillutviklerne - så våre interesser blir ivaretatt av disse. Men hva skjer når de dedikerte spillutviklerne går av med pensjon og neste generasjon tar over - generasjonen som er vokst opp med sims, bare ønsker å tjene mest mulig penger og synes mote er det beste som har truffet planeten jorden siden C64?

Er det da slutten for oss?
Vil utviklerne glemme sine røtter?
Vil de glemme hvem som gjorde det mulig?

Husk - det er vi som er starten, vi som er sjelen i gamingindustrien. Uten sjelen er man bare et tomt, ytre skall.

HQ

Ikke egentlig en blogg...

...men kanskje artig for det?

Legger her ut første del av en føljetongenovelle ved navn "Riksvei 106, og andre kvinner i mitt liv" som jeg skrev i 2001

Jeg håper dere vil synes det er grei lesing. Dersom dere har ønsker om å kopiere noe, eller printe ut så går det bra - bare husk at jeg har rettighetene på dette i hht. norsk lov om åndsverk. (det vil si: referer til meg dersom dere kopierer og ikkenoe salg uten å spørre om lov først.) Bortsett fra det- kos dere :)

Dette første kapittelet(som er avsluttende) har jeg valgt å kalle:

"Kravene, ikke glem kravene, din kjøttskalle!"

I mitt relativt korte liv, har jeg ikke hatt så meget kontakt med kvinner. Men i kilo kvinner og samlet alder overgår jeg nok de fleste på min alder. Det er ikke så mange damer jeg har hatt nærkontakt med, men de jeg har omgått har vært mye dame...

Da jeg var ung stilte jeg høye krav til vandel og fremtreden hos en jente, med det resultat at jeg ikke traff så mange. Da vi i dag lever i et samfunn der den som tilbyr noe sitter på essene, og jeg ikke akkurat er en pose gull eller noe fruktfat, var det ganske klart at jeg måtte senke på kravene. De første jeg senket på var kravene om oppførsel og mental stabilitet, uten at det hjalp i nevneverdig grad. Jeg senket dernest kravene til utseende, uten betydelige resultater å vifte med. Her måtte noe drastisk gjøres. For å forbedre min situasjon, bestemte jeg meg for å bite i det sure eplet og fjerne samtlige krav, og se hvordan det ville gå.

Etter en rask psykisk omstilling gikk jeg ut på byen. Jeg kledde meg slik man bør kle seg i slike sammenhenger; saggebukser og en tettsittende gul og rød t-skjorte. Jeg valgte meg ut et diskotek på beste østkant der klientellet var variert. Med engang jeg entret lokalene staket jeg automatisk ut noen lekre kremboller som sto ved baren. Alder; rundt 19, vekt; tilsynelatende helt ok, og alle vitale mål i orden. Jeg trådde over gulvet og over til dem og bestilte meg en halvliter før jeg snudde meg mot den søteste av dem. Jeg hevet øyenbrynene, satte opp mitt beste "øre-til-øre", kjørte på for fulle mugger fra starten.
"Heyheeey, Hvor har jeg vært hele ditt liv, snella?" Smørstemme nå, intens stirring.
To sekunders stillhet, hun så på meg med noe som kanskje kunne ligne et smil. "Aaand, he scores" Tanken slo meg bare. Jeg kløp henne i rævspjellet, hun slo meg i ansiktet med kraften av en trailer på speed.
"Ouch..." jeg lot fingrene gli lett frem og tilbake over det knallrøde og ømme nedslagspunktet på kjaken min. "Hvorfor gjorde du det?"
En neve i magen, og mens jeg stod dobbelt og higet etter luft så jeg de små vaniljestengene forsvinne ut av døra.
Jeg minnet meg selv på mitt løfte om å behandle kravene mine som store nyttårsforsetter; glemme dem før den første ølen er tømt. Jeg tømte ølen og takket gud for støtdemperen mange års øldrikking hadde skjenket mellomgulvet mitt.
Jaja. Ingen latet til å tatt videre notis av hendelsen, slikt var vel ikke så uvanlig her kanskje. En rask rekognosering av lokalene fortalte meg at stedet i bunn og grunn var tømt for småsnacks, det som satt igjen nå var mer som gammel kebab og vasstrukkent brød, jeg styrtet en halvliter til. Nei fortsatt ikke bra, her måtte sterkere shots til.
Med øynene i kryss og beina i knute dro jeg det gjennomvåte skinnet mitt over til et bord. Damer, det var damer her, og de lot meg sitte ned. Helt utrolig, jeg virket faktisk nesten velkommen. Fotomodeller var de vel ikke akkurat, men nå skal man ikke si at behudede skjeletter er det mest sexy heller.

Alkoholen fløt som honning og melk fløt i Babylons elver i de gode, gamle dager. Stemningen sto i taket og etter hvert ble vi intime. Disse damene antydet at jeg skulle bli med en av dem hjem, ikke hvem som helst, men en spesifikk. Gertrude Olsen-Haag het hun, og skreik da hun ble født. Høhø, detta kan bli gøy tenkte jeg der og da. Ølbrillene var byttet ut med linser og kravene til utseendet korsfestet, døde og begravet. Vi tømte det siste brettet med promilledrikk og reiste oss. Tre ganger måtte vi reise oss før vi ble stående og stablet oss mot exit'en. Vel ute på gaten tok hun et grepa tak rundt meg og halte meg med til leiligheten sin. Her introduserte hun meg for en rekke gymnastiske øvelser som aldri kommer til å bli tatt opp i OL.

Jeg våknet dagen etter med en klissete ullvott i magen, to duracell-kaniner med trommer i hodet og en skummel svie i underlivet. Luften var tørr, jeg følte meg litt forvirret; jeg var ikke hjemme.
"Hvor i helvete er jeg..." begynte jeg og så til min venstre side. "WHÆÆÆH!!?" Jeg skvatt til, det var noe vederstyggelige saker som lå der. Jeg trodde det kanskje var en dame, men var ikke helt sikker. Jeg anslo alderen til å være rundt 45, selv om hun så langt eldre ut. Hun hadde noen vorter i ansiktet, ikke så veldig mange, men det finnes jo en grense for hvor mange vorter du kan presse inn i et ansikt når de er så store. Jeg stirret lenge på henne, ikke i beundring eller kjærlighet, snarere i en slags fascinasjon over at noe kunne bli så ekkelt. Hvorfor vet jeg til dags dato ikke, men jeg følte en underlig trang til å ta på henne. Kall meg gjerne psyk, men jeg bare måtte, jeg lot fingrene mine gli over kinnet hennes. Mens man på andre kvinner ofte kan føle en fløyelsmyk hud, kjente jeg her en lett rasping fra solide tredagers-stubber.

Jeg grøsset, hun våknet. Jeg grøsset igjen, hun rullet seg en røyk, tok den i en inhalering og så på meg.
"Hvordan går det, låvverboy?" Hun blunket og fortsatte med en stemme som hørtes ut som tørt tre som sprekker. "Takk for i natt, var det like godt for deg som det var for meg?" Nordlandsdialekt, konstaterte jeg.
"Best I've ever had..." jeg kunne ikke huske noe, men da jeg ikke hadde fått meg noe før, var det for så vidt ikke løgn. Jeg smilte skjevt...
"Jeg gleder meg til i kveld" Sa hun
"Hva skjer i kveld?" Spurte jeg. "Hva faen sa jeg i natt, hva inn i helvete har jeg gjort?" Samme hvor hardt jeg tenkte kunne jeg ikke komme på det.
"Vi skal treffe foreldrene dine..." Hun så på meg.
"NEEEEEEEEEII" Huff, hadde jeg vært så full? "Ja, det blir,...eh..koselig."
Jeg unnskyldte meg og gikk ut på toalettet, mine intensjoner var å kaste opp leveren min, og det var nettopp det jeg gjorde, det føltes i hvert fall slik. På veien ut fra badet så jeg noe skremmende, det var første gang jeg har sett en badevekt som starter på 120 kilo og med klare tegn til sliteskader. Medisinskapet hadde flere latinske navn enn en biologiprofessor kan nevne på 30 minutter. Dette var ikke noe blivende sted.
Kun iført undis, og med klærne mine på soverommet til den kåte elefanten var jeg mildt sagt i en kinky situasjon. Jeg mente å erindre at jeg hadde lagt igjen mitt bankkort i baren, og ikke plukket det opp på veien ut, det ville si at hun ikke hadde noe fullt navn eller adresse på meg. En mulighet som slo meg, og som jeg også gjennomførte var å dra en "hjem-uten-klem". Jeg fant skoene mine ved døren, tok dem på og snek meg ut før jeg hjortet alt jeg var mann for hele veien hjem i tyve grader blått, kun iført undikk og sko. Da jeg var halvveis nede i trappen hørte jeg det desperate skriket til en hval i nød bak meg. Jeg løp, og gråt. Hvorfor i svarte faen måtte jeg fjerne kravene?

Irriterende online achievments

En av de få tingene som irriterer meg med x-box 360 er achievmentsordningen.

Jeg er en perfeksjonismespiller. Jeg vil alltid klare spillene 100% og se alle mulige avslutninger på en storyline. Dette fører også til at jeg ønsker å samle alle achievments i spillene jeg spiller. Og det klarer jeg som regel, på singleplayerdelen av spillet...
Problemet er at omtrent halvparten av disse poengene ligger i onlinedelen. Som aldrende gamer med tidsproblemer har jeg ikke sjangs til å vinne disse poengene. Jeg blir kvestet i de fleste arenaer av fjortiser som har 8 timer spilltid om dagen, jeg blir banket sønder og sammen av folk som ble født etter at jegbegynte med gaming.

Jeg klarer ikke oppnå poeng i det jeg liker aller best,og det er alltid en ny utfordring jeg må bryne meg på.
Jeg hater achievments...
Jeg elsker achievments...

RPG-Sportsspill?

Jeg misliker sterkt sportsspill, kanskje aller mest fotballspill - det er få ting som er mer uengasjerende enn å styre et lag med små menn kledd i shorts rundt etter en ball, og bli straffet for ethvert forsøk på vold. Så hvorfor står et fotballspill øverst på lista mi? Et fotballspill som ikke er laget?!

Jeg ønsker meg Bloodbowl til min x-box360, det gode gamle brettspillet. Jeg ønsker å lede mitt lag med orker, eller undeads, eller hobitter, eller snuttlinger fram til seier, sesong på sesong, via store mengder smerte, vold, juks og litt ballkasting.

Jeg vet det ble laget et dårlig forsøk på et pc-spill engang på starten av 90-tallet, men det hjelper meg pent lite. Jeg vil ha et skikkelig ultravoldelig bloodbowl-spill til min x-box360. Om nnødvendig så kjøper jeg også ps3 for å få spille dette.