Imorgen altså onsdag 15 har student foreningen min tenkt å holde debatt om Nato, Er dette et et emnet som intresserer deg er du velkommen innom.

Under finner dere info om arrangementet..
og her er en link som forklarer det hele litt nærmere hvor dere også kan skrive at dere har tenkt dere på det.
Om dere vil på dette arrangamentet hadde det blitt satt veldig pris på siden det da blir lettere for oss å se hvor mange stoler forberedelser vi må gjøre.
Tuddeli du.

https://www.facebook.com/events/1474222906198642/?sid_remind
er=1599483367634501632
15. oktober

klokken 19:00 til 21:00

1. oktober tiltrådte Jens Stoltenberg som generalsekretær for NATO. Tiltredelsen gir ulike forventninger til et NATO styrt av en tidligere norsk statsminister og klimautsending for FN. NATO har gjennom sin tid som forsvarsallianse hatt flere ulike oppgaver utover å være en ren forsvarsallianse, og spørsmålet blir hvilken rolle den skal spille nå.

Hva skal egentlig NATO være, og hvilken rolle bør NATO spille i de kommende årene?

Panel:
Sverre Diesen, forsker FFI, tidl. forsvarssjef;
Helge Lurås, Leder for Senter for Internasjonal og Strategisk Analyse (SISA);
Bjørnar Moxnes, leder for Rødt;

P.S. har du problemer med å melde deg på eller er under 18 si ifra vi finner nok en løsning. Sier dette siden jeg mener det er attenårsgrense på å komme inn I huset.

Husker dere gleden. Dere vet den gleden når man kjøpte et nytt spill og bare ikke kunne vente til man kom hjem og kunne fått prøvd det. Den rene fryden ved denne opplevelsen, sommerfulger i magen på en måte. Jeg må skammelig meg innrømme at det ikke gjelder for min del lenger, å oppleve det mener jeg.

Det er flere forskjellige grunner til det som har hatt noe og si på at utviklingen min har gått i denne retningen. Det at jeg har en deltids jobb som gjør det enklere å kjøpe spill, digital kjøp av spill er jo også billigere og ikke for å snakke om at jeg har vokst opp. Det er jo også det at å kjøpe et nytt spill er lett, noen knappe trykk og du kan kose deg glugg i hjel med et mesterverk.

Jeg sier ikke at jeg har blitt mindre glad i spill, men den fryden jeg følte når jeg kjøpte et og kriblingen som vedvarte helt til jeg fikk kommet meg hjem og puttet disken inn i en mottakelig maskin den savner jeg. Det var vel en del av barndommen som jeg nå bare kan se tilbake til og sukke tungt av. Prøver egentlig ikke å få følelsen tilbake heller jeg tror jeg bare ville se om andre hadde det på samme måte. Det er vel bare en av de tingene fra da man var liten som man nå og da tenker over med et sukk som så mange andre ting fra dagene da man var en lilleputt.

La meg ta et lite eksempel. Nylig så jeg en video på youtube kalt "Youtubers react to Sir Fedora", I denne videoen får vi se at flere forskjellige og suksessfulle youtube personligheter ser og reagerer på en ny youtube bruker kalt Sir Fedora. Fedora er en ung og relativt ny video opplaster som lagde en video for sin første like. Den rene ekstasen og gleden denne lille personen viser over noe som for dem virker så irrelevant bringer dem minner om da de var på samme sted. Nostalgien kribler seg frem hos dem og de begynner å mimre om en tid da like og enkelt tilbake meldinger betydde mye for dem, mens det i dag ikke betyr like mye siden de som oftest har hundretusener om ikke millioner abonnementer å lene seg på.

Sånn er det vel med oss mennesker, vi vokser og utvider horisontene våre. Fra se på vært nye spillkjøp som en personlig seier til å ikke vill ha spill fordi at jeg har for lite tid, kort og godt har for mange allerede eller at de ikke svarer til forventningene. Joa vi vokser opp som det heter, men en egenskap som vi mennesker har på godt og vondt (mest godt) er at vi vet og verdsette det nostalgiske og noen ganger la den lille i oss sprette frem stå der bredbent se på verden og si "jeg skal erobre deg". Kall meg gjerne naiv, tulling eller barnslig, men jeg vil fortsatt gi et budskap. Du kan gi det fra deg og slutte og bry deg særlig om det, men skal du ha et råd fra meg så er det som følger: Ikke glem barnet i deg, noen ganger er det alt som trengs, for kunsten å sette pris på verden syns jeg bare de minste klarer på en bra måte.

Lagt til 2014-04-22 17:49:
Oisann og denne som bare skulle være på to avsnitt

Først av alt dette er ikke en salsgsannonse, det er mer annonsen som annonserer salgsannonsen/giveawayannonsen.
Da jeg var mindre så pleide jeg å tenke at jeg en dag skulle sette meg ned med alle mine GR blad og lese dem, samtidig som jeg krysset av spillene jeg ikke hadde fått prøvd ennå. Vel ting har forandret seg. Internett har vist seg å være et lettere middel til å finne spill perler jeg ikke har spill og jeg er nå også av den oppfatning at man egentlig ikke trenger materielle ting for å bevise sin nære tilknytning til noe.

Jeg har kort og godt bestemt meg for å gi bort bladene mine. Er det noen som er interessert? Det eldste nummeret jeg har er 68/74. Hvis du gjerne vil ha ekstra blad ed siden av samlingen eller har vært uheldig og gått glipp av noen nummer så er det bare å si ifra.
Hvis interessen viser seg går jeg igang med å telle dem og etter at det er gjort skriver jeg en ny blogg hvor jeg melder fra om startdatoen.
Foreløpig er jeg usikker på om jeg bare skal gi dem bort gratis eller sette en prislapp, men det kommer an på etterspørselen. I så tilfelle beveger vi oss over til GRs offisielle salgstråd, men jeg tviler på at det skjer, siden jeg har 2 av en del av dem.
Oppsann jeg glemte å skrive det så redigerer det inn.
Du må kommentere på denne bloggen hvis du skal ha et blad hvis ikke blir prisen mellom 1000 og en million kroner.

Det finns noen spill som er så forenklet at du nesten må spy, du har problemer med å binde deg til og nytte det fullt ut. One Finger Death Punch er et spill som er veldig forenklet. Premisset er at du får en pinnemann og skal i et 2D miljø ta ut alle de andre pinnemenneskene som kommer inn fra begge kanter. Forskjellen her fra andre lignende Brawler spill er at du får bare to knapper til å gjøre jobben. Intet mindre intet mer. Ja jeg vet det er jo helt på jordet, skal et slikt spill konkurrere mot avanserte titler som Super Smash bros og Tekken Tag. Det samme kan forresten også sies om det visuelle, grafikken er virkelig tonet ned til minimum. De fleste steder er den okei, men på verdenskartet hvor du velger hvilket nivå du vil spille der er det så stygt at hjernen min begynte å grine, da den skjønte at jeg hadde tenkt å kjøpe det.

Jeg føler at det nå er en viktig ting å si før jeg går videre. Spillet er FANTASTISK. Det funker såpass bra at jeg seriøst meg ikke har ord. Vel har jo litt ord, nærmere bestemt nok til å skrive en over 1400 ord lang anmeldelse.
Som før nevnt går det ut på at du skal ta ut dine pinnevenner som kommer luntende bort til deg for å vise sin kjærlighet og vennskap (Det sies at det ikke finns et bedre tegn på omtanke enn å brekke samtlige bein i personens kropp). Uheldigvis liker ikke du dette og må derfor ikke la dem treffe deg. Spøk til side. Spilleren får utdelt et felt som går en hvis avstand fra pinnemannens føtter. Kommer fiendene innenfor dette har du mulighet til å angripe.

Det er her de eneste to knappene kommer til rådighet. I mitt tilfelle valgte jeg å bruke musen. Høyre museknapp sender et angrep til høyre og venstre musknapp gjør det samme til den andre siden. Du har ikke mulighet til å bevege deg i noen som helst retning annet en når du angriper, da går pinnemannen automatisk i den retningen du angriper. Briljansen i spillet går ut på at du ikke kan trykke febrilsk på knappene for å vinne. Gjør du det vil du mest sannsynlig angripe for tidlig og unødvendig og slik åpne deg selv for motangrep. Du må vente til fiendene er innenfor angrepsradiusen din og den lyser opp. Du kan heller ikke vente for mye heller fordi da får de inn et slag.

Hvis jeg nå forestiller meg en slåsskamp i det virkelige liv. Mellom person A og B. A angriper, men B er allikevel fortsatt noen centimeter for langt unna til at slaget eller sparket når frem. Hvis B når er rask er muligheten der til å løpe frem og dele ut et slag siden A må bruke tid og krefter på å trekke sitt angreps lem tilbake og sette kroppen klar til et nytt angrep, innen det skjer har jo skaden allerede skjedd.
Det er akkurat slik spillet er. Hvis spilleren trykker på en angrepsknapp for tidlig vil karakteren skyve seg selv i den retningen. Nærmere fienden. Fiendene er også veldig raske av seg og inntil du er klar igjen har du fått deng. Dette er særlig viktig å huske i de senere nivåene hvor fiendene er enda raskere og kommer i større antall.

Bra kampteknikker til side, selv for sitt forenklede prinsipp kan spillet også lovprises for bra med variasjon. Spilleren har mulighet til å skaffe seg flere våpen i kampene, hvor sverd, spyd og kastekniver bare er noen av dem jeg har kommet over. Jeg føler ikke at forskjellen er særlig stor siden nærkampsvåpen for det meste bare gir deg litt ekstra angrepsrekkevidde (kanskje litt forskjellig angrepshastighet), men det spiller ikke så stor rolle grunnet det visuelle. Langdistanse våpen finnes også i spillet og disse gir faktisk litt mer variasjon siden du kan ta ut de som er for langt unna til vanlige nærkampsangrep.

Nivåene kommer også i forskjellige moduser, Det er de vanlige mob rundene, Våpenrundene (jeg har prøvd lyssverd og nunchaku hittil og det fikk meg til å glise som en liten unge)tidsfristrundene og boss rundene. Disse er dog bare de jeg har kommet over og jeg er sikker på at spillet har flere overraskelser.
Variasjon gjelder fiendene også. De fleste av fiendene tas ned med et slag så lenge de er innenfor angrepsradiusen, mens de mer spesielle kan dukke unna det første angrepet slik at det må to til, eller smette unna til den andre siden slik at du må trykke på den andre knappen. Noen av fiendene har våpen og disse kan du bruke etter at de er tatt av dage. Det er også brawlerne som er som minibosser, ved siden av at disse trenger flere angrep kan de også bytte side. Det skal sies at du på forhånd får vite hva slags fiender som kommer, ved at de vises i annerledes farger. Så hvis du derfor bommer vet du at det er din egen feil. Dette gjelder egentlig hele spillet. Du får godt med informasjon og hvis du begynner å trykke på angrepsknappene uten mål og mening vit at du har blitt advart mange ganger mot dette. Det kan kanskje virke fristende først siden du klarer å slå ut noen, men ikke i lengden, før eller senere faller du ut av rytmen og da smeller det. Alternativt kan du også bli slått bakfra hvis du fokuserer for mye på en side.

Spillet har også et rangeringssystem for hvert nivå. som går ut på at du får medaljer ut i fra hvor få bom du har, eller en perfekt tittel hvis du ikke mister noen av dine ti liv. Å gå tilbake til et av de tidligere nivåene for å gjøre det perfekt er et av spillets store styrker.

Man kan si at det er ulempe at du har så lite frihet, men jeg vil i så fall være uenig. Dette er den typen spill som i hovedsak bare fokuserer på en ting, men til gjengjeld gjør den ene tingen utrolig bra. Spillets fokus er slåssing og slåssing blir det. Det kan også sies at de forskjellige animasjonene bygger opp under dette. Du kan kanskje bare trykke på knapper, men gjør du dette riktig, har spillet en vid rekke med angrepsanimasjoner til rådighet. Dette kan inkludere alt fra forskjellige slag og spark til hode og våpenangrep. Ved vært forskjellige nivå velger også spillet blant de fem forhåndsbestemte stilene det har tilgjengelig (stillene er faktisk virkelige kungfu stiler, et av dem er Drunken Fist). Animasjonene blir jammen med ikke dårligere ved at spillet stopper litt opp nå og da og zoomer inn på fienden du akkurat angrep og så får se ting som at nakken til fienden brekker eller et øye som flyr mot deg. Det at spillet har den stilen den har, gjør at dette ikke blir så utålelig som i andre spil og det får meg isteden til å hvine i fryd.

Lyden kan deles inn i tre aspekter. For det første er det musikken som er pompøs, storslått og med en asiatisk klang, for det andre er det lyden ved vært slag. Den minner kanskje litt vel mye om de gamle overdådige slåss filmene hvor vært slag hørtes flere meter unna. Den tredje lydfaktoren er bakgrunn stemmen. Den har tydelig klang etter en asiatisk kampsport læremester som jeg er sikker på at vi alle har hørt en eller annen gang. Den og de til tider hysteriske tipsene som dukker opp før og etter kamper bygger bare opp under den lattervekkende humoren i spillet.

Spillet er så absolutt avhengighets dannende på en bra måte og av det jeg kan se når jeg zoomer ut på verdenskartet så virker det ikke som det er mangel på innhold heller. Jeg burde nevne at alt det jeg har nevnt bare er det jeg selv har sett, og jeg har tydeligvis bare spilt en liten brøkdel av den første vanskelighetsgraden i kampanjen. Attpåtil virker det som spillet har tre forskjellige overlevelsesmoduser og det er flust av avhievments.

Kort og godt spillets prislapp på fem euro er etter min mening så absolutt verdt det. Spillet lider ikke av bugs og perfekt når det gjelder respons. For hva det koster og lover så gir jeg det en 9. Tieren får det ikke grunnet småting at jeg ikke har kontroll på hvilket våpen jeg plukker opp, og det ikke alle av disse jeg vil ha eller, eller den før nevnte grafikken.

For å Under bygge Det jeg hittil har sagt, en brukeranmeldelse fra steam:
You: I can Kung fu
Game: show me
(Spillet ble anbefalt).

MIn Kararkter: 9/10

"Hei Hp, venter du på meg?" HP snudde seg mot den som hadde ropt. I den andre enden av gangen sto det en gutt og vinket. Han ventet til gutten nådde fram før han rettet på skolesekken sin og begynte å gå videre. Det var stille i noen sekunder, inntil de hadde forlatt bygningen, før den andre gutten eksploderte. "Er det bare meg eller blir bare Jerder mer og mer fjern?" Hp humret før kameraten fortsatte. "Det er sikkert det at moderskipet er på vei for å hente ham gjem til planeten Zoink." "Muligens, men det får nå være grenser for hvor fæl han får lov til være mens, han driver og spionerer på oss forkledd som en lærer." "I sitt stille sinn måtte han si seg enig, med vennen sin" Jerder var en av lærerne deres på skolen og det var en allmenn mening om at han var litt av den vel ekstreme og unormale typen. «Vel særlig ser det ut til at han ikke liker deg Thomas." Svarte Hp. "Nei gi de da/a, bare fordi at jeg nå og da har jukset på visse prøver og har begått vise uskyldige knep i ny og ne, betyr ikke det at han skal hate meg heller". De gikk videre mens diskusjonen fortsatte.

Det var solskinn ute og stekende varmt også, så de satte opp farten for å komme tidligere vekk fra varmen. På den høyre siden av gangveien de gikk på var det trær som sto tett, mens på den venstre var det en bilvei og bortenfor den var det boligblokker. Da de var halvveis på veien hjem til Thomas, stoppet han plutselig opp. Thomas gikk noen skritt videre og var så opptatt med å snakke, at han først ikke la merke til at kameraten hans ikke gikk ved siden av ham. Da han endelig gjorde det så han seg forvirret rundt og så at Hp hadde stoppet noen meter lenger bak. "Øy, Jorden kaller til kaptein Hp er du der". Hp så ut som han måtte rive seg løs fra det han så på, da han endelig vendte blikket mot Thomas igjen var det nesten som om han helt hadde glemt at kameraten hans var der. "Thomas så du det?" "Så hva da?" "Den skyggeaktige greia som har fulgt etter oss i det siste på greinene." "Mener du ekorn, det er sikkert..." "Nei! ikke ekorn. Det her var større, mer i menneskestørrelse." Thomas rettet blikket ut mot trærne. Han så ut til å saumfare alle bladene og grenene med nøye med blikket. "Hmm, la nå meg se. Når jeg tenker over det..." Hp så på ham med spente øyne. "Å herre .... (utbrudd) så du det." Sa han etter en stund. "hva da og hvor?" spurte Hp og bøyde seg framover for å se bedre, mens han prøvde å se til alle kanter samtidig.