Sp, Spillanmeldelse: One Finger Death Punch

Det finns noen spill som er så forenklet at du nesten må spy, du har problemer med å binde deg til og nytte det fullt ut. One Finger Death Punch er et spill som er veldig forenklet. Premisset er at du får en pinnemann og skal i et 2D miljø ta ut alle de andre pinnemenneskene som kommer inn fra begge kanter. Forskjellen her fra andre lignende Brawler spill er at du får bare to knapper til å gjøre jobben. Intet mindre intet mer. Ja jeg vet det er jo helt på jordet, skal et slikt spill konkurrere mot avanserte titler som Super Smash bros og Tekken Tag. Det samme kan forresten også sies om det visuelle, grafikken er virkelig tonet ned til minimum. De fleste steder er den okei, men på verdenskartet hvor du velger hvilket nivå du vil spille der er det så stygt at hjernen min begynte å grine, da den skjønte at jeg hadde tenkt å kjøpe det.

Jeg føler at det nå er en viktig ting å si før jeg går videre. Spillet er FANTASTISK. Det funker såpass bra at jeg seriøst meg ikke har ord. Vel har jo litt ord, nærmere bestemt nok til å skrive en over 1400 ord lang anmeldelse.
Som før nevnt går det ut på at du skal ta ut dine pinnevenner som kommer luntende bort til deg for å vise sin kjærlighet og vennskap (Det sies at det ikke finns et bedre tegn på omtanke enn å brekke samtlige bein i personens kropp). Uheldigvis liker ikke du dette og må derfor ikke la dem treffe deg. Spøk til side. Spilleren får utdelt et felt som går en hvis avstand fra pinnemannens føtter. Kommer fiendene innenfor dette har du mulighet til å angripe.

Det er her de eneste to knappene kommer til rådighet. I mitt tilfelle valgte jeg å bruke musen. Høyre museknapp sender et angrep til høyre og venstre musknapp gjør det samme til den andre siden. Du har ikke mulighet til å bevege deg i noen som helst retning annet en når du angriper, da går pinnemannen automatisk i den retningen du angriper. Briljansen i spillet går ut på at du ikke kan trykke febrilsk på knappene for å vinne. Gjør du det vil du mest sannsynlig angripe for tidlig og unødvendig og slik åpne deg selv for motangrep. Du må vente til fiendene er innenfor angrepsradiusen din og den lyser opp. Du kan heller ikke vente for mye heller fordi da får de inn et slag.

Hvis jeg nå forestiller meg en slåsskamp i det virkelige liv. Mellom person A og B. A angriper, men B er allikevel fortsatt noen centimeter for langt unna til at slaget eller sparket når frem. Hvis B når er rask er muligheten der til å løpe frem og dele ut et slag siden A må bruke tid og krefter på å trekke sitt angreps lem tilbake og sette kroppen klar til et nytt angrep, innen det skjer har jo skaden allerede skjedd.
Det er akkurat slik spillet er. Hvis spilleren trykker på en angrepsknapp for tidlig vil karakteren skyve seg selv i den retningen. Nærmere fienden. Fiendene er også veldig raske av seg og inntil du er klar igjen har du fått deng. Dette er særlig viktig å huske i de senere nivåene hvor fiendene er enda raskere og kommer i større antall.

Bra kampteknikker til side, selv for sitt forenklede prinsipp kan spillet også lovprises for bra med variasjon. Spilleren har mulighet til å skaffe seg flere våpen i kampene, hvor sverd, spyd og kastekniver bare er noen av dem jeg har kommet over. Jeg føler ikke at forskjellen er særlig stor siden nærkampsvåpen for det meste bare gir deg litt ekstra angrepsrekkevidde (kanskje litt forskjellig angrepshastighet), men det spiller ikke så stor rolle grunnet det visuelle. Langdistanse våpen finnes også i spillet og disse gir faktisk litt mer variasjon siden du kan ta ut de som er for langt unna til vanlige nærkampsangrep.

Nivåene kommer også i forskjellige moduser, Det er de vanlige mob rundene, Våpenrundene (jeg har prøvd lyssverd og nunchaku hittil og det fikk meg til å glise som en liten unge)tidsfristrundene og boss rundene. Disse er dog bare de jeg har kommet over og jeg er sikker på at spillet har flere overraskelser.
Variasjon gjelder fiendene også. De fleste av fiendene tas ned med et slag så lenge de er innenfor angrepsradiusen, mens de mer spesielle kan dukke unna det første angrepet slik at det må to til, eller smette unna til den andre siden slik at du må trykke på den andre knappen. Noen av fiendene har våpen og disse kan du bruke etter at de er tatt av dage. Det er også brawlerne som er som minibosser, ved siden av at disse trenger flere angrep kan de også bytte side. Det skal sies at du på forhånd får vite hva slags fiender som kommer, ved at de vises i annerledes farger. Så hvis du derfor bommer vet du at det er din egen feil. Dette gjelder egentlig hele spillet. Du får godt med informasjon og hvis du begynner å trykke på angrepsknappene uten mål og mening vit at du har blitt advart mange ganger mot dette. Det kan kanskje virke fristende først siden du klarer å slå ut noen, men ikke i lengden, før eller senere faller du ut av rytmen og da smeller det. Alternativt kan du også bli slått bakfra hvis du fokuserer for mye på en side.

Spillet har også et rangeringssystem for hvert nivå. som går ut på at du får medaljer ut i fra hvor få bom du har, eller en perfekt tittel hvis du ikke mister noen av dine ti liv. Å gå tilbake til et av de tidligere nivåene for å gjøre det perfekt er et av spillets store styrker.

Man kan si at det er ulempe at du har så lite frihet, men jeg vil i så fall være uenig. Dette er den typen spill som i hovedsak bare fokuserer på en ting, men til gjengjeld gjør den ene tingen utrolig bra. Spillets fokus er slåssing og slåssing blir det. Det kan også sies at de forskjellige animasjonene bygger opp under dette. Du kan kanskje bare trykke på knapper, men gjør du dette riktig, har spillet en vid rekke med angrepsanimasjoner til rådighet. Dette kan inkludere alt fra forskjellige slag og spark til hode og våpenangrep. Ved vært forskjellige nivå velger også spillet blant de fem forhåndsbestemte stilene det har tilgjengelig (stillene er faktisk virkelige kungfu stiler, et av dem er Drunken Fist). Animasjonene blir jammen med ikke dårligere ved at spillet stopper litt opp nå og da og zoomer inn på fienden du akkurat angrep og så får se ting som at nakken til fienden brekker eller et øye som flyr mot deg. Det at spillet har den stilen den har, gjør at dette ikke blir så utålelig som i andre spil og det får meg isteden til å hvine i fryd.

Lyden kan deles inn i tre aspekter. For det første er det musikken som er pompøs, storslått og med en asiatisk klang, for det andre er det lyden ved vært slag. Den minner kanskje litt vel mye om de gamle overdådige slåss filmene hvor vært slag hørtes flere meter unna. Den tredje lydfaktoren er bakgrunn stemmen. Den har tydelig klang etter en asiatisk kampsport læremester som jeg er sikker på at vi alle har hørt en eller annen gang. Den og de til tider hysteriske tipsene som dukker opp før og etter kamper bygger bare opp under den lattervekkende humoren i spillet.

Spillet er så absolutt avhengighets dannende på en bra måte og av det jeg kan se når jeg zoomer ut på verdenskartet så virker det ikke som det er mangel på innhold heller. Jeg burde nevne at alt det jeg har nevnt bare er det jeg selv har sett, og jeg har tydeligvis bare spilt en liten brøkdel av den første vanskelighetsgraden i kampanjen. Attpåtil virker det som spillet har tre forskjellige overlevelsesmoduser og det er flust av avhievments.

Kort og godt spillets prislapp på fem euro er etter min mening så absolutt verdt det. Spillet lider ikke av bugs og perfekt når det gjelder respons. For hva det koster og lover så gir jeg det en 9. Tieren får det ikke grunnet småting at jeg ikke har kontroll på hvilket våpen jeg plukker opp, og det ikke alle av disse jeg vil ha eller, eller den før nevnte grafikken.

For å Under bygge Det jeg hittil har sagt, en brukeranmeldelse fra steam:
You: I can Kung fu
Game: show me
(Spillet ble anbefalt).

MIn Kararkter: 9/10