Tilbakeblikk: Den historiske skuffelsen

Dette tilbakeblikket skal handle om et spill jeg utviklet et litt spesielt forhold til tilbake i tiden. Et spill jeg brukte mye tid på selv, men kanskje enda mer med venner. I år 2003 kom det nemlig et spill til den klassiske Nintendo GameCube (og forsåvidt også PS2 og Xbox). Spillet ble utviklet av LucasArts og går under navnet: Gladius.
(Naturlige spoilere vil følge).

Gladius er et taktisk-rollespill satt i oldtidens romerske sivilisasjon. Her møter du en ung mann som overtar gladiatorskolen til sin far. Spillet lar deg forsåvidt velge mellom to hovedpersoner, der den motsatte parten er en barbarkvinne bosatt i mer nordligere strøk. Begge personene vil dog møte hverandre og den grunnleggende historielinjen er den samme uansett hvem du velger.

Spillet går i all hovedsak ut på å rekruttere gladiatorer til skolen din. Disse utstyrer du med rustninger og våpen, lære dem nye evner og la dem stige i gradende. Kampene utføres i ulike arenaer plassert rundt omkring i verden. Gladiatorene er delt inn i ulike klasser, avhengig av blant annet hvor tung rustning de bærer, hvilke våpen de bruker, osv. Kampsystemet er turbasert med et slags «svingmeter» der det handler om å trykke på riktig knapper til riktig tid.

På mange måter er Gladius et godt spill. Det har et spennende og omfattende gameplay, fengende musikk og en interessant setting. Gladius var derfor lenge et av mine favorittspill på GameCube konsollen og jeg og mine venner brukte mange timer på å utvikle de beste gladiatorene. Men achilleshælen til Gladius, er noe som jeg ser på som svært essensielt for et spill kategorisert i rollespillsjangeren, nemlig historien.

Det skal sies at det begynner relativt bra. En grei åpningssekvens gjør deg kjent med to karakterer, som ved første øyekast, virker interessante nok. Det fortsetter å holde seg rimelig givende, frem til ca. halvveis i spillet. Her kommer det et par plot-twister som passer godt inn, med deretter går alt sammen rett vest. Først og fremst er antagonistene i spillet helt på trynet og gjennom spillet vet man knapt hvem de er i det hele tatt. Hovedkarakterene stagnerer fullstendig i karakterutviklingen sin, blir egentlig bare mer og mer kjedelige og den røde tråden som kanskje dukket opp helt i starten av spillet, blir klippet i to med hagesaks.

Men der denne «achillessenen» ryker fullstendig, er ved slutten av spillet. For Gladius har en av de rareste sluttene jeg har sett i denne sjangeren til dags dato. Siste boss er et eller annet rart vesen som dukker opp av ingensteds og etter du har tatt kverken på dette udyret, så kuttes hele scenen og man får kun se hva som skjer med karakterene i etterkant, via 2-3 illustrasjoner. Den aller siste scenen i spillet viser et lite glimt av antagonistene som overlevde og den kunne forsåvidt vært meget god som en «cliffhanger» til en oppfølger.
Problemet er at denne oppfølgeren aldri kom og derfor føles hele slutten bare helt: «Hva faen var det jeg nettopp så?!»

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble sur, gretten og ikke minst skuffet over å ha brukt så lang tid på å komme til en konklusjon som føles så forhastet og uten mening whatsoever. Etter dette har jeg faktisk ikke rørt spillet igjen, selv om det fremdeles står godt bevart i spillhyllen. Gladius vil fremdeles stå igjen som et spill jeg likte godt, brukte mye tid på og har mange gode minner fra. Men det vil også være en påminnelse om hvor mye en god historie har å si for meg i spill av denne sjangeren.

Ja dere er nok temmelig forvirret dere også tenker jeg ...