Med mindre du har bodd under en meget stor stein den siste tiden, bør du har fått med deg den enorme feberen som herjer etter lanseringen av Pokémon Go. Mest sannsynlig vil du fremdeles ha hørt om det, fordi noen sikkert har lett etter Pokémon under akkurat den steinen.

Pokémon franchisen trenger neppe en lang presentasjon, for den 20 år-gamle serien lever fremdeles i beste velgående. Det som kanskje er litt mindre kjent, er Nintendo's opptreden på det mobile spillmarkedet. I senere tid har de uttalt at de har lyst til å prøve seg i større grad på dette området og hva passer vel bedre med å bruke en av deres mest kjente og suksessfulle spillserier som forsøkskanin. Resultatet er Pokémon GO, som man vel trygt kan si har tatt hele verden med storm. Spillets "augmented reality"-teknologi, gjør at pokémon dukker opp på mobilskjermen din. Dette kan være i hagen din, langs veien eller i nærmeste by. I tradisjon tro handler det naturligvis om å fange flest mulig Pokémon. Jeg skal ikke gå så veldig mye mer inn på hvordan spillet i seg selv fungerer, men heller litt hva det har ført med seg.

Pokémon GO er et konsept som føles friskt og nyskapende. Det er en mye mer interaktiv opplevelse enn tidligere spill i samme serie, det oppfordrer til bevegelse og aktivitet, samt at opplevelsen i seg selv er lagt opp til sosialisering med andre mennesker. Og det har virkelig tatt helt av. Folk løper land og strand for å lete etter nye pokémon, trenger seg inn på offentlige og noe private områder, flyr på lyktestolper, blir påkjørt av biler og faller til og med ned fra fjellskrenter. For ikke å snakke om alt materiale internett har fått å jobbe med. Det er temmelig sykt hvor fengende spillet har blitt på så kort tid. Dog gjenstår det å se hvor lenge det vil vare. Og når sant skal sies, så er spill i seg selv, rimelig semmert i forhold til hva du får servert på Nintendo's håndholdte konsoller. Allikevel, så gjør ikke det noe. For man blir hekta. Det spiller heller ingen stor rolle at spillet omfattende Pokémon-spill tidligere. For det aller, aller beste med Pokémon GO for min egen del, er nostalgien det bringer med seg.

Jeg er en person som har drevet med spill lenge. Eksakt dato husker jeg ikke, men jeg innbiller meg at det ikke er mange årene unna tallet som identifiserer min egen alder. Og skjebnens ironi, gjør det kanskje ikke så vanskelig å gjette hva et av mine aller første spill var. Det var på en kiwigrønn liten maskin man puttet batteri i, for så å dra med seg over alle bauger og kanter. På denne maskinen fulgte det med en blå, litt stor kassett man dyttet inn. Hvis du enda ikke har knekt koden, så het spillet Pokémon Blue. For en gutt på 9-10 år, var dette selvfølgelig meget stas og hvem kan vel glemme den enorme, globale Pokémon-feberen som herjet ved rundt årtusenskiftet. Det var samlekort, figurer, spill og alle lørdagsmorgener man sto opp for å følge med på TV-serien. Det var ville tilstander og det ser ut å ha oppstått igjen i 2016.

Som nevnt, har jeg fulgt Pokémon spillene siden starten og har lagt ned et solid antall timer i samtlige spill i hovedserien. Derfor har jeg begynt å føle meg noe mettet i de senere år. Det kan også virke som om Nintendo begynner å gå litt tom for idéer, da de designer Pokémon etter søppelbøtter og lysestaker. Jeg ser allikevel frem til Sun/Moon, men som den selvutnevnte nostalgikeren som jeg er, gjør det vanskelig å unngå å mimre tilbake til den tiden hvor det kun fantes 150(1) Pokémon. For det var da alt var nytt og spennende, at denne serien var på sitt aller beste. Selv om generasjon 2 og 3 også står med høye stjerner i min bok, klarer de jeg ikke å tenke tilbake på de, med liker store iver som jeg gjør med første generasjon. Starterne: Bulbasaur, Charmander, Squirtle. Selveste Pokémon-maskoten Pikachu. De legendariske fuglene Zapdos, Articuno og Moltres. Mystiske Mewtwo ...

Det er mye jeg forbinder med den første generasjonen, men først og fremst er det stikkordene: vanvittig gode minner. Og takket være Pokémon GO, er jeg bitt av basillen på nytt. Mange, mange år etter at jeg ble det for første gang. Denne appen gir meg muligheten til å møte og fange (nesten) alle de pokémonene jeg opprinnelig falt for. I tillegg har jeg lastet ned og startet en ny save på Pokémon Yellow på 3DS'en min, utforsker mulighetene for et gjensyn med sesong 1 av den animerte serien på norsk, samt at jeg er fristet til å dra fram alt jeg eier og har av kort og figurer, bare for å dyrke nostalgien for alt den er verdt. Sist, men ikke minst, så drar jeg frem Pokémon GO, nesten hver gang muligheten byr seg.

Kvaliteten til spillet i seg selv, kan helt klart diskuteres. Siden lansering har det slitt med serverproblemer og bugs, det er repeterende og begrenset med relativt lite innhold. Men gjør det noe? Nei, det gjør ikke det. Enn så lenge i hvert fall. Jeg kan se for meg at given vil dabbe av etterhvert og som nevnt, stiller jeg helt klart spørsmålstegn ved holdbarheten til spillet i fremtiden. Det vil nok komme muligheter for å bytte Pokémon med andre, kanskje også å utføre kamper med pokémon seg imellom. Utvikler Niantic har vel også vært åpne for at flere generasjoner av pokémon kan komme til å dukke opp, men det skal allikevel sies at jeg er ganske sikker på at selve grunnoppskriften fremdeles vil være den samme. Er det da nok med påfyll av nytt innhold nå og da? For noen er det nok ikke det og det skal bli spennende å se hvordan tallene på antall spillere, vil se ut om f.eks. et år eller to.

Men, enn så lenge lever vi i nuet. For øyeblikket blåser jeg i om jeg møter de samme pokémonene, om og om igjen (kanskje med unntak av Weedle og Pidgey, dere kan slutte å fotfølge meg). Jeg bryr meg ikke om at kampene kun handler om å ha sterkest mulig pokémon og være svært dyktig til å spamtrykke. Jeg bryr meg ikke om at musikkutvalget er ytterst beskjedent, for både musikk og lydeffekter har definitivt hentet inspirasjon fra originalspillene på Game Boy. Jeg blåser i all kritikken spillet har fått og hylekoret som har bestemt seg for å hate spillet fordi de er uvitende og ignorante. Spillet er langt fra perfekt og har klare negative sider, men de positive veier virkelig opp for det. Det er sosialt, spennende, for ikke å snakke om at det faktisk er en glimrende treningsapp. Men først og fremst er Pokémon GO et enormt drivstoff til "nostalgitoget" og en hyllest til franchisen en hel verden forelsket seg i på slutten av 90-tallet. Og det, er hovedgrunnen til at jeg spiller det.

Få personer kan beskrive min væremåte de siste ukene, som han her...

Er ikke så glad i te så det gjør noe.
- Glorfindel 17.06.2016, klokken: 14:42

Ikke kaffe heller?
- SirThomas 17.06.2016, klokken: 14:42

Jo
Det er lyfe.
- Glorfindel 17.06.2016, klokken: 14:42

Vil at du blogger om det.
- SirThomas 17.06.2016, klokken: 14:52

Denne særheten av en blogg stammer som dere ser fra en samtale med vår alles GR-kjendis SirThomas og er således også en slags oppfølger til kjempesuksessen Havregryn. Denne gangen er det dog vidunderdrikken kaffe som er temaet.

Kaffe er en drikk som lages av planten med samme navn. Noen ganger også kalt: Coffea arabica. De eldste historiene om kaffe stammer fra Etiopia, der en gjeter en dag merket at geitene hans oppførte seg snodig etter å ha spist noen røde bær fra en plante. De fikk ikke sove og oppdagelsen ble brakt videre til munker som tidligere hadde hatt problemer med å holde seg våkne under bønnestundene sine. Dette skulle det derimot bli slutt på nå.

I dag drikkes kaffe av svært mange mennesker på planeten Tellus. Den er spesielt utbredt blant ugler som jobber om nettene, desperate studenter og inngrodde gamere.
Siden det i Norge dyrkes stort sett bare korn, er vi nødt til å importere kaffen fra andre siden av planeten. I butikken finner du et rikt utvalg av drikken, alt fra oppskrytte Evergood og fisefine Espresso fra Dolce Gusto, til den billige pulverkaffen på Rema 1000. Selv foretrekker jeg nok Löfbergs lila, som ofte er å finne til overkommelige priser på Töckfors Shoppingcenter.

Men mitt første møte med denne magiske drikken, var av den dårligere sorten. Jeg mimres en varm sommerdag hos en kompis, for godt og vel ... lenge siden. Tørsten meldte seg som verst og Colaen sto klar i glassene på terrassen. Trodde jeg i hvert fall. For det som gikk ned på nøyaktig 0,8 sekunder, var alt annet enn Cola. Det var surt, bittert og regelrett ufyselig og kom opp igjen like fort som det hadde gått ned.

Siden fikk jeg litt skrekken for kaffe, helt til jeg nådde det runde tallet i en alder av 20. Også kjent som 1/5-livskrisen. Dette er en periode hvor det skjer mye rart. Bekymringen strømmer på som en kuleramme, noen må leve på en lusen månedsinntekt og lage maten sin selv og energinivået synker gradvis (klinisk bevist liksom). Dette erfarte jeg også selv. Jeg har aldri vært en morgenfugl, men når jeg begynte å føle meg mer død enn levende når jeg sto opp om morgenen, innså jeg at noe måtte gjøres. Jeg begynte sakte, men sikkert å vende meg til kaffe, først med like mye suketter som vann og da var det ikke så verst. Senere ble det greit, så ble det godt, til et nivå hvor man faktisk ble rent avhengig av det. Slik er det fremdeles.

Men hva er det som gjør nettopp denne kaffen så vidunderlig? Her har du 5 eksepsjonelt gode grunner:

Redusert tretthet:

Kaffe, eller da i all hovedsak koffein, som forsåvidt også finnes i ulike energidrikker, er et sentralstimulerende stoff som bidrar til raskere reaksjonstid og mindre tretthet. Dette kan bidra til både økt prestasjonsnivå, men i overdrevne mengder, også hodepine, svimmelhet, rastløshet og kvalme. I verste fall også angstlignende tendenser.

Setter fart på systemet:

Noen personer sliter kanskje med dovanene sine. Undertegnede vil ikke si han gjør det, men han kan føle seg nokså ukomfortabel om han ikke får tømt seg en gang om dagen. Da er det fint at kaffen setter skikkelig fart på fordøyelsessystemet. Neste gang du sliter med å få til en skikkelig "dump", drikk et par kopper kaffe.

Kurerer amperhet:

Som nevnt tidligere, er jeg langt ifra noen morgenfugl. Ofte er jeg faktisk litt smågrinete om morgenen. Ikke så ille at jeg føler trangen til å ta livet av noen, men på det nivået at det småbobler litt om jeg blir stilt et dumt spørsmål før jeg så vidt har rukket å trykke trynet ned i vasken. Etter den daglige morgenkaffen endrer dog dette seg totalt og denne gretne følelsen forsvinner på en flekk.

Økt forbrenning:

En del mennesker sliter med å kanskje spise litt for mye mat i forhold til hvor mye de beveger på seg. Stort sett fører dette til at kroppsvekten øker og selvtilliten synker. Det fine med kaffe er da at det gjennom sin evne til å påvirke sentralnervesystemet, også bidrar til økt stoffskifte og forbrenning av fett.

Mindre risiko for å ... stryke med.

Dette høres kanskje rart ut og det må sies at kaffe på ingen måte kan hindre et menneske i å slokne om. Det det derimot kan gjøre, er å redusere risikoen for diabetes type 2, Alzheimer og Parkinsons sykdom og kreft i leveren. I tillegg er det stappfullt av næringsstoffer og er også sagt å gjøre folk smartere. Herregud for en helsegevinst.

Om du føler denne bloggen ble lang, kjedelig, uinspirerende, teit eller fjollete, har jeg bare en ting å si: Drikk kaffe og hold kjeft.

NB! Om du har spilt Twilight Princess før (eller egentlig uansett), så anbefales det å sette på denne låten i bakgrunnen, for best mulig opplevelse av denne bloggen.

For tiden holder jeg på å spille gjennom The Legend of Zelda: Twilight Princess igjen. Mer eksakt HD-utgaven. Helt siden lanseringen i 2006 har dette vært et av spillene i serien jeg liker aller mest. I den unike Zelda-ånd er det umulig å ikke legge merke til alt det snåle denne serien har å by på. Dette gjelder spesielt karakterene. Siden dette er en av mine absolutte favorittserier og jeg har kommet i skikkelig Zelda-modus igjen, er det godt mulig dette kan utvikle seg til å bli en aldri så liten bloggserie. Uansett er det den hardtarbeidende postmannen som er stjernen i denne bloggen.

Postmannen i Zelda er en fyr som dukker opp i flere av spillene i serien. Det er ikke alltid han gjør like mye ut av seg, men i Twilight Princess gjør han ihvertfall det. Her har han et litt mer personlig forhold til deg og leverer alt av brev direkte til Link selv. Dette skjer gjentakende ganger i løpet av spillet. Ofte dukker han opp helt tilfeldig, løpende mot deg mens han puster og peser på en måte som gjør det umulig ikke å trekke på smilebåndet. Når han så leverer brevet til deg, plystret han på en lydeffekt du ofte hører når du åpner kister o.l. i templer. Deretter løper han av gårde igjen.

Postmannen tar jobben sin veldig seriøst og det ser ikke ut til at han stoppes av alle de skumle skapningene som lusker rundt på slettene i Hyrule. Merkelig nok klarer han også å gjenkjenne deg når du er i ulveform, selv om du da transformeres til menneske med en gang. Man skulle tro postmannen ikke gjorde annet enn å levere post, men som et slags "easter-egg" er det mulig å finne han på flere ulike steder i spillet. Han kan være på ranchen i hjembyen din, mens han prøver å fôre geitene med et uleselig brev. Han kan dukke opp i Kakariko Village hvor han prøver å tørke et brev han mistet i den varme kilden. Han er mulig å finne bak tronen i Zoras Domain, hvor han forsøker å identifisere hvem "Mr.Zora" er. Ellers er han også i Telma's Bar i Hyule-slottet hvor han sitter og lurer på hva han skal bestille. Av de merkeligste stedene han dukker opp, står han på en bro i minispillet: Fruit Pop Flight Challenge og på neste siste nivå i den valgfrie hulen: Cave of Ordeals. Hva han gjør der er virkelig ikke godt å vite, da alt han sier er: "It's got to be around here somewhere..."

Zelda er virkelig en serie for seg selv og selv om det stort sett har seriøse elementer, finner du også merkverdige, sære og ikke minst uforglemmelige øyeblikk i omtrent hvert eneste spill i serien. Det er lurt å være oppmerksom når du spiller Zelda, da finner du nemlig mye rart.

Klikk her for et live-opptak av den sagnomsuste legenden.

3. Fallout 4.

Er det et selskap som vet hva de driver med, så er det vel Bethesda. Det gjenspeiles vel mest gjennom deres relativt populære serier: The Elder Scrolls og Fallout. Setter man disse to opp mot hverandre, har jeg bestandig likt The Elder Scrolls universet best. Det betyr derimot ikke at Fallout-serien er uinteressant. Det nyeste tilskuddet i serien bekrefter definitivt det.

Fallout 4 har dratt med seg mye fra forgjengeren og forbedret det. Grafikken er penere, verdenen er større, kampsystemet er mer nøyaktig og de ulike mekanikkene fungerer bedre. Et annet sentralt punkt i Fallout 4, er historien. Som vanlig starter du med å opprette din egen karakter, gjennom et nokså omfattende karakterutviklingsystem. Det som ofte er litt av ulempen med å skape sin egen karakter, er at du må skape din egen identitet. Og det er ikke alltid resultatet av det er like vellykket. Fallout 4 forteller derimot historien gjennom dialoger med et komplett stemmeskuespill. Jeg har sett noe lignende i spill som: Star Wars: The Old Republic og synes det fungerer veldig greit. Jeg føler meg mer tilknyttet til Fallout 4 karakteren min, en de aller fleste karakterer jeg har vært med på å skape selv. I tillegg har valgene du tar i samtalene, betydning for historien videre. Dette gjør at historien i Fallout 4 både er karakteren din sin, men også din historie. Resultatet av dette er meget bra og det kunne vært svært interessant og sett en slik vinkling i The Elder Scrolls-serien.

Jeg nevnte tidligere at jeg foretrekker fantasiverdenen i The Elder Scrolls, men den post-apokalyptiske settingen som Fallout er så kjent for, er heller ikke så verst. Mye av dette er nok takket være den stemningsfulle musikken til Inon Zur. Fallout 4 har også mange sideoppdrag og gir deg muligheten til å bygge opp bosetninger, mikse og trikse frem uttalige mengder utstyr, for ikke å snakke om å utforske en enormt detaljert verden. Det er med andre ord nok å gjøre i Fallout 4 og det gir helt klart valuta for pengene. Og ventetiden.

2. Metal Gear Solid V: The Phantom Pain.

Jeg har lenge både gledet og gruet meg til det siste kapitlet i Metal Gear Solid sagaen. Serien stiftet jeg bekjentskap med i 1999 og det er få spillserier som har klart å påvirke meg i like stor grad senere. Og når sant skal sies, så ble jeg litt overrasket over Phantom Pain. Den klassiske Metal Gear Solid følelsen har gjemt seg litt bort, til fordel for en større verden og et mer åpent gameplay enn serien har hatt tidligere. Dette gjør først og fremst at Phantom Pain er Metal Gear Solid-spillet som er best å spille. Det finnes ingen fasit på hvordan du løser et oppdrag, så om du vil være pasifist og løse alt med bare nevene, eller velger å gå amok med en rakettkaster, er i bunn og grunn opp til deg selv. Områdene er store og du kan ta i bruk mye for å holde deg skjult for fiendene. Bevegelsene til Snake flyter også bedre enn noen gang og det er en fryd å snike seg rundt i ørkenen i Afghanistan, eller jungelen i Afrika.

Men en slik open-world tilnærming, kommer ofte på bekostning av noe annet og i dette tilfellet, noe som har vært det meste essensielle med Metal Gear Solid serien. Historien i spillet er nokså sær, selv til Kojima å være og jeg må ærlig innrømme at jeg følte både tilfredshet og skuffelse når rulleteksten dukket opp. Dog skal det sies at historien til Metal Gear Solid ble avsluttet i Metal Gear Solid 4: Guns of the Patriots, så noen enorme forventninger til Phantom Pains historie, hadde jeg ikke. Allikevel klarer ikke spillet å skjule konflikten som oppsto mellom Kojima og Konami. Et oppdrag som jeg regner med var planlagt å være det siste i spillet, dukker nemlig opp som en videosnutt, KUN i collectors utgaven. Etter å ha tydd til o store YouTube for å få det med meg, ser jeg helt klart også at dette oppdraget har en viss betydning for de videre spillene i serien. Dette er nokså tåpelig og lukter Konami lang vei. Et selskap jeg forsåvidt har mistet mesteparten av respekten for.

Rare valg til side, så leverer Phantom Pain et utsøkt gameplay med et hav av muligheter. Følelsen av at det er et Metal Gear Solid-spill, dukker fremdeles opp med jevne mellomrom og historien kobler Phantom Pain og de resterende spillene sammen relativt godt. På tross av at det er enkelte punkter her jeg fremdeles hever enn viss skepsis over. Men et gjensyn med kjente og kjære karakterer + et par nye, bidrar også i positiv retning og hele pakken av Phantom Pain, utgjør totalt sett et av de aller beste spillene i år.

1. The Witcher 3: Wild Hunt.

"Hype" er vel bare et forord for hva man kan forbinde med det etterlengtede spillet som ble utsatt og utsatt, men som endelig dukket opp en vakker dag i mai. Men sto det i stil til de astronomiske forventningene? Uten tvil.

The Witcher 3 er stort, det er åpent og det er fritt. Hvor du drar, hva du gjør og når du gjør det, er stort sett opp til deg selv. Det som ofte skjer i slike typer spill, er at historien personifiseres og ender opp som mindre interessant enn om den hadde blitt skreddersydd for deg. The Witcher 3 klarer dog å ha en interessant historie, som heller ikke er din egen. Det er historien til Geralt of Rivia. Geralt fremstår kanskje som en skikkelig tørrfisk til å begynne med, men han ender opp med mer sjarm enn mange andre protagonister man finner i spill. Dialoger er det også mye av, men i The Witcher 3 har du faktisk lyst til å høre på det aller meste. Til og med sideoppdragene har historier som gravere dypere enn mange andre spill.

Gameplayet er også strøkent, med et sanntidsbasert kampsystem der du må bytte på å angripe selv og danse unna motangrep. I tillegg tar du i bruk Geralt's "sign", spesielle formler som hver han sine unike evner. Du kan også oppgradere, tilpasse og endre utstyret til Geralt, lage miksturer, videreutvikle evner osv. Visuelt sett er også The Witcher 3 noe av det beste jeg har sett, både når det gjelder omgivelser, teksturer og animasjoner. Musikken står i stil til resten og noe mer enn det skal vel ikke være nødvendig å utdype.

The Witcher 3 har klart å samle alle gode elementer fra rollespillsjangeren i et og samme spill. Og om ikke spillet i seg selv er nok, har utvikler CD Projekt Red gitt ut en flott tilleggspakke og 16 gratis DLC. Attpåtil er enda en tilleggspakke på vei. Samtidig som resultatet i seg selv er strålende, er dette en grei "heads-up" til de mer pengegriske selskapene (som jeg for ordens skyld skal unngå å navngi). Dermed er det ikke til å stikke under verken stol, bord eller seng, at The Witcher 3 fortjener førsteplassen på min årets-spill liste.

Så, med det er spillåret 2015 så godt som over. 2016 har jeg sådd noe tvil over, men det begynner å se lysere ut for kommende år også. Men mer om det senere.

6. Assassin's Creed: Syndicate.

2013 står igjen som et av mine største spillår, mye takket være et spill som har klatret høyt opp på all-time listen min. Ja, Black Flag var faktisk så bra. Senere har jeg gått gjennom resten av serien, inkludert fjorårets Unity. Det ble derimot stemplet som en stor skuffelse for mange, noe jeg selv kan kjenne meg delvis igjen i. Etter Unity ble jeg derfor litt lei og tenkte at årets Assassin's Creed-utgave ville følge i samme spor. Til en viss overraskelse, så gjorde ikke Syndicate det. Spillet introduserte for første gang både en mannlig og en kvinnelig hovedkarakter. Denne vekslingen mellom karakterene fungerer ganske greit og begge har personligheter som er blant de bedre i serien. I tillegg er ikke det viktorianske London så kjedelig som jeg hadde fryktet på forhånd, litt takket være en av seriens kuleste gadgets: taupistolen, samt kjente historiske fjes som Charles Darwin og Charles Dickens. At gameplayet stort sett er likt som det alltid har vært, gjør egentlig ikke så mye. For Assassin's Creed er fortsatt en serie som er veldig morsom å spille.

5. Ori and the Blind Forest.

Er du glad i 2D-plattformspill, har du i senere år fått servert knallspill som Rayman Legends, Guacamelee, Donkey Kong: Tropical Freeze og Child of Light, bare for å nevne noen. Helt siden det første Rayman på PlayStation, har jeg vært en av disse og kunne derfor ikke la Ori and the Blind Forest gli forbi meg. Og for å si det slik: det synes jeg ingen andre burde heller. Ori and the Blind Forest er først og fremst et hinsides pent spill. Det er en visuell godtepose uten like og leverer en grafikkstil og flytende animasjoner som få spill klarer å matche. Slår du dette sammen med et følelsesladet og mesterlig komponert lydspor, er spillet nesten solgt allerede. Men siden det er et spill det er snakk om, må det vel kanskje også ... spilles? Frykt ikke, for Ori and the Blind Forest er også meget givende å spille. Leveldesignet er bra og selv om det ikke når helt opp til Rayman's vanvittig tilfredstillende millimeterpresisjon, er plattformelementene helt oppe i sjiktet det bør være i denne sjangeren. Ori and the Blind Forest klarer attpåtil å fortelle en fin liten historie man blir smått preget av. Derfor er det ingen tvil om at det fortjener en solid plass blant årets beste spill.

4. Xenoblade Chronicles X.

Det originale Xenoblade Chronicles er et av mine absolutte favorittspill gjennom tidene og et av ytterst få spill jeg har stemplet med en 10/10 score. Derfor har jeg hatt både høye og lave forventninger til oppfølgeren. First things first, spillene har svært lite med hverandre å gjøre, da X er satt i et nytt univers, med en ny historie og nye karakterer. Store deler av gameplayet, da hovedsakelig kampsystemet, er dog videreført. En smule forenklet, men allikevel forbedret. Mye takket være din personlige robot, eller Skell, som du kan ta i bruk og som krydrer gameplayet litt ekstra. X er også større, penere og mer omfattende enn forgjengeren.

Dette har dog ført til at det har fått et slags "MMO-preg" over seg, som særlig kommer frem med hovedkarakteren du oppretter selv, onlinespilling med flere osv. Dermed er litt av X-faktoren jeg forguder med originalen forsvunnet. Historien griper ikke like godt tak i deg, karakterene er ikke like interessante og musikken er ikke i nærheten av like minneverdig som forgjengeren. Det skal dog sies at den allikevel passer godt til sci-fi settingen i dette spillet. Og fjerner man sammenligningen mellom spillene, så er Xenoblade Chronicles X et veldig godt spill som på egne ben skårer høyt blant årets spill. Og det bør egentlig si mer om originalen enn oppfølgeren.