Når jeg tenker gjennom alle mine år med videospill, er det et definitivt flertall av gode minner som dukker opp. Ytterst få av dem er dårlige. Klart jeg har hatt stunder hvor jeg glemte å save og måtte spille gjennom flere timer på nytt, eller et og annet spill som tok kvelden pga. en ripe i CD'en. Men dette er allerede skrevet om flere ganger av andre brukere. Derfor skal jeg vri litt på ukens tema og skrive om det dårligste spillet jeg noensinne har prøvd. For det kan nok også kategoriseres under "verste spillminne".

Spillet det er snakk om er opprinnelig fra Nintendo 64 og handler om en ganske så kjent superhelt. I dette spillet skulle man dog tro han var det stikk motsatte. Superman 64 er tittelen på et spill jeg fremdeles sliter med å forstå hvordan kunne se dagens lys. Det skal sies at jeg ikke spilte det på den opprinnelige konsollen, for da er sjansen stor for at jeg aldri hadde rørt en konsoll igjen. Men for en liten stund siden ble jeg fristet til å emulere dette spillet etter å ha lest hvor fantastisk dårlig det faktisk er.

Og for å si det mildt, kritikken er ikke gitt uten grunn. På første bane skal du fly gjennom en enorm mengde ringer i lufta. Kontrollene i dette spillet er først og fremst helt på trynet og bommer du på et par av dem, må du starte hele driten på nytt. Når du omsider klarer å komme deg gjennom disse ringene og til neste område, har du hele 6 sekunder til å finne ut hva du skal gjøre. Klarer du ikke det, blir du sendt tilbake til starten av ringene igjen. Jeg kan jo nevne at det du faktisk skal gjøre på andre område, er å løfte opp en bil før den krasjer med en annen. Men å løfte opp denne bilen er lettere sagt enn gjort med limstiftkontroller og har du først klart å løfte den, så er sjansen stor for at den plutselig faller gjennom deg og du må starte på nytt uansett. Det hjelper jo også fint lite at den forferdelige latteren til Lex Luthor dukker opp hver gang det skjer.

Slik fortsetter egentlig hele spillet. Superman 64 er så glitcha i hjel at det både er sinnsykt frustrerende og ekstremt latterlig å spille. Supermann beveger seg som en pingvin, kan plutselig finne på å falle gjennom gulvet, inn i veggen, i taket etc. etc. etc. Her har du blant annet et eksempel på en ekstremt episk bossfight.

Dette spillet er faktisk ikke så dårlig at det er morsomt en gang. Det er bare dårlig. Vanvittig dårlig. Det kan vel knapt nok kalles et spill. Det eneste som faktisk er litt positivt med dette "spillet" er soundtracket, om du klarer å høre det innimellom all banningen. Jeg visste vel hva jeg gikk til før jeg prøvde dette, men herregud. At utvikleren gikk konkurs er ikke fryktelig sjokkerende, men Nintendo gremmes vel fremdeles over å ha gi ut det greiene her til en av konsollene sine.

De har dere som ikke har gjort det, søk opp spillet på Youtube og se noen anmeldelser og Let's Play's. Jeg garanterer at dere kommer til å le dere i hjel.

Som mange kanskje vet, kom jeg rimelig sent i gang med å bli aktiv på dette forumet. Dette på tross av at Gamereactor egentlig har preget mitt liv over et relativt stort tidsrom. Og da er det verken nettside eller forum det er snakk om, men naturlig nok spillmagasinet. Jeg vet ikke hvor lenge Gamereactor har eksistert (men Wikipedia sier 1998) og jeg klarer heller ikke å huske spesifikt hvilket år jeg hadde mitt første møte med magasinet. Men mye sier meg at sannsynligheten for at det var i år 2004, er stor. Jeg aner heller ikke hvilket nummer det er snakk om, men jeg tar en vill gjetning på at det er et omkring 20.

Det jeg hovedsakelig vil frem til her, er at dette magasinet har brent seg ganske godt inn i harddisken i øvre etasje. Dette magasinet ble mest sannsynlig sluppet like før eller eventuelt like etter lanseringen av Nintendo GameCube spillet: Pokémon Colosseum i 2004. GameCube ble sluppet på markedet i 2002, men jeg hadde enda ikke fått øynene opp for konsollen. Det skulle jeg derimot gjøre etter å ha lest dette Gamereactor magasinet, som jeg sikkert plukket med meg tilfeldig på en eller annen handletur. I bladet var det nemlig en dobbeltsidig dekning av nevnte Pokémon Colosseum. Til nå hadde jeg spilt Pokémon Blue, Silver, Ruby, Stadium, i tillegg til å samle på kort, figurer, følge med på TV-serien hver lørdag morgen osv. Man kan trygt si at Pokémon feberen var godt til stede hos undertegnede, som så mange andre på denne tiden. Og når jeg da bladde opp på disse sidene i magasinet, utvidet pupillene mine seg til det maksimale.

Dette var ulikt noe jeg hadde sett før i denne serien. Spillet var i full 3D, lignet en smule på Pokémon Stadium, men virket mye større og mer omfattende. Her kunne du dra på et stort eventyr som man alltid gjør i spillene på de håndholdte konsollene, mens i Pokémon Stadium holdt man seg til slåssing på et sted omtrent gjennom hele spillet. Noe annet som virkelig kjennetegnet spillet, var at du i dette spillet ikke skulle fange ville pokémon, men heller gå rundt og fange pokémon hos ulike trenere. Disse ble kalt "shadow pokémon", pokémon som var blitt tuklet med og som ikke lenger ville lystre på ordre og bruke evner de vanligvis hadde lært. Oppgaven ble derfor å fange, eller "snagge" disse pokémonene fra trenerne, gradvis bygge opp tillitten deres igjen i kamp og deretter rense dem fra denne "skyggetilstanden".

Jeg var mildt sagt frelst og var fast bestemt på at jeg måtte ha dette spillet og da også en GameCube. Men som mange andre sikkert kan kjenne seg igjen i fra barndommen, så måtte jeg smøre meg med tålmodighet. Enten for å vente på en eller annen bursdag, julaften etc., eller til jeg hadde klart å sope sammen nok penger. Derfor gikk jeg konstant rundt og kikket på artikkelen i dette bladet. Dag ut og dag inn til jeg og bladet omtrent lå med krampe på stuegulvet. Til slutt fikk jeg heldigvis tak i både spill og konsoll og resten er i og for seg en solskinnshistorie uten like.

Dette var altså midt første møte med Gamereactor. I hvertfall etter hva jeg selv kan huske. Kanskje hadde jeg aldri kjøpt dette spillet eller denne konsollen, om det ikke hadde vært for den flotte dekningen av spillet i magasinet. Kanskje hadde jeg da heller ikke vært like interessert i spill som det jeg fremdeles er i dag. Jeg er også sikker på at det er mange flere spill jeg har kjøpt i ettertid, fordi jeg leste om dem i Gamereactor magasinet. Jeg plukker fortsatt med meg et magasinet når jeg er innom en eller annen spillbutikk og selv om jeg ikke kan finne igjen det gamle eksemplaret som denne bloggen handler om, så klarer jeg nok ihvertfall ikke å rote bort denne historien. Jeg vil takke Gamereactor for den flotte jobben dere gjør med magasinet og selvfølgelig også nettsiden, og tror ganske sikkert at det er flere som blir inspirert til å kjøpe spill etter å ha lest artiklene dere skriver.

(Det kan også være verdt å nevne at denne hyllesten også fikk æren av å bli blogg nummer 100!).

Ukens temablogg handler om «spillet som endret livet ditt». I løpet av de 18 årene jeg har spilt videospill, har jeg vært borti en solid mengde titler og selv om jeg har en topp 10 liste i krypinnet over spill som kanskje har etterlatt større inntrykk enn andre, er det både vanskelig og kanskje heller ikke rettferdig å dedikere denne bloggen til et enkelt spill. Derfor er det videospill som helhet og hvordan det har påvirket mitt liv som skal hylles i denne bloggen.

Mitt første møte med spillverdenen fant sted i år 1997. På min 7. års-bursdag fikk jeg servert en sølvfarget liten boks med et fargerikt P-symbol. Med maskinen fulgte spillet The Adventure of Lomax, et plattformspill som kanskje best kan sammenlignes sjangerbroren Rayman. Året etter fulgte opp med en GameBoy Color og spillet Pokémon Blue. Man kan vel trygt si at dette la grunnlaget for et spill og Pokémon hysteri uten like. En av de største spillopplevelsene på PlayStation kom i 1999, med spillet Metal Gear Solid. Et spill jeg fremdeles holder svært høyt den dag i dag.

Etter årtusenskiftet ga Sony ut PlayStation 2, en konsoll jeg ikke helt klarer å huske hvordan jeg fikk fatt i. Her er det først og fremst det første ordentlige møtet med den japanske rollespillsjangeren som står i minne. Dark Cloud og oppfølgeren Dark Chronicle var spill med spennende historier, minneverdige karakterer, utsøkt musikk og underholdende gameplay. Det ga virkelig mersmak til å fortsette å undersøke denne sjangeren. På samme plattform fulgte også Metal Gear Solid 2 og 3, to oppfølgere som naturlig nok falt i god jord.

Rundt samme tid kom Nintendo GameCube. Jeg eide aldri verken NES eller Nintendo 64 selv, så GC ble min første stasjonære Nintendo konsoll. Med konsollen fulgte The Legend of Zelda: Collection, som ble opphavet til nok en favoritt spillserie. Pokémon feberen spredte seg også til denne konsollen og Pokémon Colosseum og XD: Gale of Darkness bød på de første ordentlige Pokémon eventyrene i full 3D. Mario Kart og Smash Bros., var to andre serier som nærmest var uunngåelig å gå glipp av. Sistnevnte ble det lagt ned vesentlige timer sammen med venner, noe som førte til slitne kontroller, ødelagte armlener på sofaen og vanvittig mye latter.

Årene gikk og i 2006 startet jeg med spillet jeg definitivt har lagt ned mest timer i til dags dato. Jeg og mine nærmeste venner kastet oss på World of Warcraft bølgen og henger vel i bunn og grunn på den fremdeles. Samme år kom Nintendo Wii og siden jeg var blitt så glad i GameCube, ble konsollen et naturlig kjøp. Wii skilte seg litt ut fra de andre konsollene, men hadde allikevel et fantastisk spillbibliotek. The Legend of Zelda fortsatte å levere, Super Mario Galaxy spillene smakte som kake med krem og Xenoblade Chronicles trenger vi vel neppe å gå noe videre inn på.

PlayStation 3 er en konsoll jeg utviklet et litt merkelig forhold til. World of Warcraft tok etterhvert opp mye tid og senere skulle også The Elder Scrolls: Skyrim og League of Legends komme på banen. Dette gjorde at PS3 ble svært lite brukt i en periode og derav en del spill kokt bort i kålen. Assassins Creed og Uncharted er blant serier som ble fullført så sent som i fjor/i år. For i år 2013 fikk jeg tilbake igjen litt av gnisten med konsollspill og med en PS4 og Wii U som representanter for den nye generasjonen, er jeg nok en gang klar til å fortsette på det som ser ut til å bli et fantastisk spillår.

Det blir nok ikke feil å si at spill har forandret livet mitt. Eller, det har formet meg som person.
Jeg tenker i blant over hvor jeg ville vært om jeg aldri ble interessert i videospill. Det er mulig jeg ville vært en helt annen person. Kanskje hadde jeg hatt større interesse for bøker? Kanskje hadde jeg vært en del av et rånermiljø og sladdet gatelangs kveld etter kveld. Eller kanskje hadde jeg vært en idrettsutøver på toppnivå (lov å drømme?). En ting er ihvertfall sikkert. Spill har gitt meg utrolig mange opplevelser og øyeblikk jeg aldri ville vært foruten.

Den siste uken i årets første måned er forbi og temaet for forrige uke var: satire. De som meldte seg på denne gang var: Marlboro Red og TK Art. Noen færre enn forrige uke, på tross av lovnader fra brukere som JoEy_Odd og ElGamer. But no matter, vi kjører på med en ny uke og et nytt tema.

Temaet for denne uken er: Et bilde sier mer enn tusen ord

Denne gang er det opp til deg selv å knytte fantasien opp mot det du observerer med det blotte øye. Under denne teksten finner dere et bilde. Hva det symboliserer får være opp til hver enkelt å avgjøre. Og det er nettopp det vi vil at dere skal gjøre. Skriv en blogg med utgangspunkt i dette bildet. Tenk på hva du forbinder med det når du ser det. Kanskje er det en historie fra en svunnen fortid, eller en etterlengtet drøm i en ukjent fremtid. Slipp filosofien, kreativiteten og fantasien løs. Og ta gjerne i bruk samme bilde i bloggen for å markere temaet. (Eller et som symboliserer det samme).

Om Temabloggen:

Hver fredag finner moderasjonen et tema til inspirasjon for blogging. Temabloggene varer frem til torsdag uken etter annonseringen. Hvis du vil delta i ukas tema, må du bruke emneknagg «#Temabloggen» og nummeret for denne gangen etterpå (#Temabloggen1, 2, 3 osv) på bloggen du skriver med det relevante temaet. Altså *tittel* og etterpå: «#Temabloggen1(*tall*)». Hvis tittelen din er så lang at du ikke klarer å skrive inn emneknaggen, kan forkortelsen «#TeB» brukes. Vi kårer etter hvert vinnere som får premier.

Fjorårets liste var svært vanskelig å rangere og alle 10 spillene på listen lå svært jevnt når den endelige plasseringen ble avgjort. I år har rangeringen gått litt lettere, selv om det fremdeles var ganske jevnt mellom noen spill også i år. Det skal også sies at det er en del spill jeg enten har måtte utsette, eller stått over. Dragon Age: Inquisition er et spill jeg enda ikke har har fått prøve, men som med stor sannsynlighet kunne fått en plass på listen. Det samme gjelder kanskje South Park og Donkey Kong Country: Tropical Freeze.
Far Cry 4, Destiny og Watch Dogs er spill jeg sto over av egen fri vilje, mens Fifa 15, Call of Duty: Advanced Warfare og Thief, er spill som ikke nådde helt opp.
I tillegg er det to titler jeg ikke tok med listen, av årsaker jeg har lyst til å nevne litt videre:

Metal Gear Solid V: Ground Zeroes

Mange kritiserte Ground Zeroes for å være overpriset med alt for lite innhold og mente det kun var en smakebit på Phantom Pain. Og det er jo også det. I likhet med Tanker Incident i MGS2 og Virtous Mission i MGS3, er Ground Zeroes en prolog til det femte hovedspillet i Metal Gear Solid serien. Derfor er hovedoppdraget kort og fullført på under timen om du er rask. Og i likhet med kritikerne, er jeg helt enig i at Ground Zeroes burde vært sluppet sammen med Phantom Pain. Allikevel var det verdt både pengene og spilletiden, om enn bare for å få en forsmak på det som kommer. Ground Zeroes har et gameplay som flyter som såpe og en del sideoppdrag og samleobjekter for å utvide spilletiden til mer enn den korte tiden det tar å fullføre hovedoppdraget. Nykommeren Kiefer Sutherland gjør jobben bra, selv om Big Boss ikke er fryktelig snakkesalig i Ground Zeroes. Som min favorittserie nummer 1, var jeg heller aldri i tvil om å kjøpe spillet og det gjør i all hovedsak Phantom Pain enda mer lovende. Men på grunn av spillets omfang og posisjon, ville det kanskje ikke vært helt rettferdig å putte det på listen. Med Phantom Pain blir det nok en annen sak...

World of Warcraft: Warlords of Draenor

Warlords of Draenor er den femte utvidelsespakken til World of Warcraft, som nå har bikket 10 år. Dette gjør jo først og fremst at Warlords of Draenor ikke er et enkelstående spill, noe som gjorde at det falt ut av listen. Allikevel har det allerede etter en måned, rukket å bli et av spillene jeg har brukt mest tid på i år. I alle år har World of Warcraft vært et et spill jeg til tider har lagt ned i overkant mange timer i og jeg har aldri mislikt noen av utvidelsene i stor grad. Men Warlords of Draenor er samtidig en av de bedre utvidelsene som er gitt ut til nå. Spillet tar oss tilbake til planeten Outland, som først ble introdusert i den andre utvidelsen Burning Crusade. Men denne gangen drar vi tilbake i tiden, til da planeten var kjent som orkenes hjemsted Draenor. Dette bringer også tilbake mange kjente karakterer fra Warcraft universet. De nye sonene er fantastiske og det samme er musikken. Garrisons er den største nyheten i WoD, som lar deg bygge din egen festning på Draenor og rekruttere følgere som du bl.a. kan sende på oppdrag. Hver rase har også fått oppdatert utseende, noe som indikerer at Blizzard har planer om å fortsette å videreutvikle spillet. Og etter de nye og friske inntrykkene jeg har fått av WoD, har jeg ingenting imot det.

Så med dette håper jeg Årets Spill liste falt i smak, ellers er jeg åpen for kraftig kritikk og sterke uenigheter i kommentarfeltet. Nok et godt spillår er over og om ikke så lenge, begynner forberedelsene til det neste. Stay cool.

Tilleggsutnevnelser

Årets spillkarakter: Shulk (Smash Bros).
Årets soundtrack: Child of Light.
Årets old-school klassiker: Metal Gear Solid.
Årets utvidelse/DLC: Warlords of Draenor.
Årets konsoll: Wii U.
Årets utvikler/utgiver: Nintendo.
Årets remake: N/A
Årets "2013-spill jeg spilte først i år": Metal Gear Rising: Revengeance