Det er kanskje ikke noe overraskelse at en av oppfølgerne jeg lengter mest etter, er Dark Cloud 3. Dark Cloud 1 og 2 er begge blant de første JRPG'ene jeg spilte og også noen av de største barndomsminnene jeg har innen spill. Det er nå 12 år siden Level-5 ga ut det siste spillet i serien, men håpet om en oppfølger lever fremdeles i mitt sinn. Spesielt nå som Sony på ny har registrert Dark Chronicle som varemerke. Kanskje årets E3 vil gi meg en gavepakke av en annen verden? I mellomtiden har jeg i hvertfall laget meg et bilde av hvordan jeg vil at dette spillet skal være.

Mange av karakterene i de to første spillene var interessante, men var ganske begrenset både med tanke på karakterutvikling og personlighet. Det første spillet: Dark Cloud, foregår f.eks. kun gjennom snakkebobler uten stemmer på karakterne. Det andre spillet introduserte stemmer og litt større karakterutvikling, men inneholdt derimot kun 2 hovedpersoner. Vanligvis er dette ganske lite til JRPG å være. Med en ny grafikkmotor og stemmeskuespill, ønsker jeg et gjensyn med alle hovedkarakterene fra de foregående spillene, i stedet for å introdusere helt nye.

Spillet kan f.eks være satt 10 år etter det andre spillet: Dark Chronicle. I dette spillet kunne man reise mellom fortiden og fremtiden. Hovedpersonene her var Max fra nåtiden og Monica fra fremtiden. Disse skal møte hverandre igjen etter 10 år. En hendelse tidlig i spillet fører til at de nok en gang blir sendt tilbake til fortiden og denne gangen skal de også møte alle hovedpersonene fra det første spillet. Både Toan (hovedkarakteren fra Dark Cloud), Max og Monica, bærer på mystiske stener kalt Atlamillas, så historien kan naturlig nok være sentrert rundt disse igjen. Kanskje kan spillet inkludere en større utforskning av hovedpersonenes bakgrunnshistorie og diverse hemmeligheter som trer frem i lyset. For selv om historiene i de foregående spillene var interessante nok, var de litt for lineære og forutsigbare. Derfor ønsker jeg at den nye historien skal være litt mer omfattende og inneholde litt flere plot-twister for å pirre nysgjerrigheten i større grad.

Gameplayet i både Dark Cloud og Dark Chronicle, fokuserte mye på utforskning av dungeons der du finner deler av en ødelagt verden spredt rundt i forskjellige stener kalt Atlas/Geostones. Den andre biten består av å bruke det du finner i disse stenene, til å bygge opp landsbyene rundt omkring i verden, i en slag simulator. I Dark Cloud var dette ganske enkelt, ved at du nærmest putter delene inn i et puslespill, for deretter å sette bygningene o.l. på plass. I Dark Chronicle ble dette videreført i en viss grad ved at du selv kunne plassere hvem karakterer du ville i de ulike husene, sette på lamper, piper, egen maling osv. I tillegg hadde det noe å si hvordan du designet verdenen i nåtiden, siden fremtiden ville bli påvirket av dette.

I Dark Cloud 3 vil jeg at denne gjenoppbyggingsdelen skal være videreført i enda større grad. Her skal du kunne bygge opp landsbyer i både fortiden, nåtiden og fremtiden. I tillegg skal du kunne designe bygningene dine nærmest fra scratch, samtidig som å ha et mye større utvalg av dekorasjoner som trær, elver osv. Verdenen du beveger deg i skal også være open-world, slik at stedene du besøker for å samle delene til gjenoppbyggingen, ikke skal være like kompakte og repetive som de har vært i forgjengerne. Selv om spillene alltid har hatt stor kreativ frihet, får jeg bare vann i munn av å tenke på hvor enormt og lekent det faktisk kan bli på en next-gen konsoll.

I tillegg ønsker jeg også generelt sett et mer utbredt gameplay, med f.eks. større tilpasninger av utstyr o.l. hos karakterene. Våpnene har man kunnet bygge opp på flere forskjellige måter i de foregående spillene, så der føler jeg ikke det trengs å gjøre drastiske endringer. Kampsystemet har derimot vært ganske simpelt, med et fåtall av angrep i et sanntidsbasert system. I Dark Cloud 3 vil jeg ha et bredere kampsystem med flere kombinasjoner av angrep. Et kampsystem med inspirasjon fra Tales-serien sitt hadde vært fabelaktig. I tillegg kan Tomohito Nishiura godt returnere for å komponere musikken.

Dette er bare noe av det jeg gjerne vil se i en eventuell oppfølger i Dark Cloud serien. Det gjenstår å se om spillet i det hele tatt vil se dagens lys, men jeg velger å leve i troen. Og om det gjør det, samt inneholder noe av det jeg har nevnt i denne bloggen, så er muligheten stor for at dette spillet vil overta tronen som tidenes beste JRPG for min del.

Utfordringene snurrer videre til alle store glede. Forrige helg var den offisielle "drite seg ut" helgen, med diverse Guilty Pleasures over hele forumet. Denne helgen har Mexis gitt oss en rimelig vanskelig oppgave, nemlig å bringe frem vårt aller beste spilløyeblikk. For meg virker denne oppgaven nærmest umulig. Jeg kunne nevnt 10 forskjellige øyeblikk som alle kunne kjempet med nebb og klør om å være det beste. Det kunne vært mitt første møte med Pokémon, å nyte utsikten og musikken i Xenoblade Chronicles, rømningssekvensen i Metal Gear Solid, å ferdigstille min første landsby i Dark Chronicle, ri over Hyrule field i Zelda eller spille min første match i League of Legends.

Men nei, etter å ha dunket hodet flere ganger i veggen, grublet og tenkt til det har kokt over i toppetasjen, så kom jeg frem til et øyeblikk som er nødt til å få denne plassen. Jeg har tidligere snakket om mitt forhold til MMO-spillet World of Warcraft og hvilken påvirkning det har hatt på min spillkarriere. Til nå har jeg vel nevnt spillet rundt 4 ganger i blogger og tekster bare i år, så de som har gått lei får slenge igjen en hatmelding i gjesteboka. Men det er vel også rimelig innlysende at det kryr av minneverdige spilløyeblikk i et spill jeg har holdt på med i 8 år. Bare i dette spillet alene er det lettere å løse en andregradslikning enn å velge ut et enkelt spilløyeblikk. Men jeg har klart det og skal nå prøve å gjenskape dette magiske øyeblikket.

Året er 2007, nærmere bestemt 15. januar. Ett år og 9 dager etter at jeg tok mine første steg inn World of Warcraft. Til nå hadde vi kjempet mot drager, flammeherrer, udøde og reist gjennom en verden jeg aldri hadde sett maken til et spill tidligere. Jeg og min daværende Troll rogue satt i Orgrimmar, orkenes hjemby og ventet spent. Et MMO lever lenge, men trenger stadig nye oppdateringer for å holde seg ved like. Og nå var tiden kommet for å utvide universet. Jeg hadde allerede opplevd så mye, men det skulle vise seg bare å være en smakebit på hva som var i vente.

Den første utvidelsespakken til spillet sto for dørene. The Burning Crusade. Jeg husker jeg gledet meg så vanvittig mye til den. Helt siden begynnelsen har jeg hovedsakelig spilt den politiske fraksjonen Horde i dette spillet. Motparten er Alliance og på serveren jeg startet på kunne du ikke kombinere disse to partiene. Dette innebar at jeg hadde gått rundt og irritert meg grønn over å ikke ha muligheten til å spille som en alv i spillet, siden "Night Elves" som de så fint heter, kun er forbeholdt Alliance.

Derfor var gleden stor når jeg fikk vite at Horde fikk sin egen alverase i utvidelsen. Den kjente rasen fra Warcraft 3: "Blood Elves" skulle gjøre sitt inntog i spillet. Til dags dato er det fremdeles min favorittrase i spillet. Nå skal det sies at øyeblikket det er snakk om, ikke er at jeg opprettet en Blood Elf karakter, men heller noe av det første jeg skulle ta del i, i den nye utvidelsen. Jeg hadde som sagt spilt i over et år på en annen karakter og utforsket denne vide og fantastiske verdenen.

I et område i spillet står der en mystisk portal. Den mystiske og ganske gufne fremtreden, gjorde meg svært nysgjerrig på hva dette kunne være. Det er nemlig eksakt samme portal som dukker opp på den første innloggingsskjermen spillet hadde. Hvorfor sto den her og hvorfor var det ikke mulig å gå gjennom den for å se hva som befant seg på andre siden? Dette grublet jeg lenge over og etter mange av de mindre oppdateringene som kommer med jevne mellomrom, besøkte jeg stedet om igjen for å undersøke om portalen hadde åpnet seg. Det hadde den ikke. Det gikk derfor en stund før jeg tenkte noe mer over den.

En periode før utvidelsen ble verden angrepet av The Legion. Byen ble av invadert flamme elementer, demongriser og andre grusomme skapninger. Og de kom heller ikke fra ingensteds, men nettopp ut fra den mystiske portalen. Når lanseringsdagen for utvidelsespakken sto for tur, viste det seg at portalen hadde åpnet seg. Tiden var inne for endelig se hva som kunne befinne seg på andre siden.

Jeg anser dette som en av de lengste skoledagene jeg har hatt i hele mitt liv og jeg husker jeg løp med hastigheten til en jaguar opp til spillbutikken og rev spillet ned fra hyllene. Når skoledagen endelig var over fór jeg hjem og kastet meg over PC'en, før jeg drasset den med opp til en kompis. Jeg logget på min Troll karakter og reiste sporenstreks til portalen. Spenningen steg når jeg red på min raptor ned det store krateret og synet av portalen som nå lyste grønt stadig nærmet seg. Jeg steg av raptoren, kikket rundt meg og tok et dypt pust før jeg vandret opp pidestallen og inn i det sugende grønne lyset.

Det er vanskelig å sette ord på overveldelsen som ble skylt over meg når jeg logget på spillet for aller første gang. Men denne følelsen kom virkelig tilbake når jeg tok mine første skritt ut av portalen. Jeg ble møtt med utsikten over en helt ny verden, faktisk en helt annen planet enn den jeg hadde tilbragt mine første år på. Her kunne man se toppen av fjellknauser sveve i luften og en gigantisk måne man fikk en følelse av bare hang rett over hodet på deg. Dette stedet var de ødelagte restene av planeten en gang kjent som Draenor og den hadde fått kallenavnet Outland. Etter å ha skuet ut over landskapet løp jeg ned de enorme trappene og fikk øye på enorme hærskarer av demoner som kom styrtende i mot meg. Både Alliance og Horde sin soldater var i full gang med å stå imot angrepet, mens jeg selv raskt ble sendt videre til basen Horde hadde oppdaget på området et lite stykke unna. Og slik var fortsettelsen på eventyret i gang.

Dette øyeblikket står meg kraftig i minnet både pga. oppbygningen til selve hendelsen, men også den utrolige følelsen man fikk av å ta de første skrittene gjennom portalen og se ut over en helt ny verden å utforske. For utenforstående som aldri har spilt dette kan det være vanskelig å forstå, men tro meg når jeg sier at frysningene satt opp etter ryggen. Selvfølgelig må også musikken nevnes, for selv om den dabber fort av, så er det lille som møter deg når du stiger ut av portalen helt nydelig. The Burning Crusade er min favoritt utvidelse i dette spillet og påminnelsen om mitt aller første møte med den gir meg nostalgianfall til tusen. Derfor gleder meg så vanvittig mye at vi nå får muligheten til å dra tilbake til dette stedet i den kommende utvidelsen: Warlords of Draenor, men da å få oppleve hvordan planeten Draenor egentlig så ut i fortiden. Jeg er hyperhypet!

Gjenskapelsen av det magiske øyeblikket

Selv om jeg har vært på etterskudd 3 måneder på rad, skal jeg holde det jeg har lovet, om å holde denne bloggserien i live. April har ikke vært noen særlig spennende måned på noen områder, så denne bloggen blir antageligvis den korteste i serien til nå. (Så dere det? Jeg nevnte ordet kort i bloggsammenheng).

Ingen nye spill

April har vært en eneste stor tørkemåned på spillfronten. Ikke fordi jeg ikke har noe å spille, for det problemet har jeg aldri og kommer nok heller aldri til å støte på i løpet av mitt liv. Det som derimot har skjedd, er at det ikke har kommet et eneste nytt spill inn døren min i løpet av måneden. Idet jeg skriver dette så kommer jeg også på at jeg lyver litt. For jeg kjøpte tross alt Diablo 3: Reaper of Souls. Når sant skal sies er dette dog en utvidelse og ikke et "nytt spill", så løgnen var kanskje ikke så stor allikevel.

I slutten av måneden begynte jeg også så smått å bevege meg inn på League of Legends igjen. Etter at jeg skiftet server og dermed ble sendt ned flere ranks, for attpåtil å bli sendt enda lenger ned etter de særdeles tilfeldige placement-matchene, så fløy motivasjonen ut av vinduet og ble borte i godt og vel 3 måneder. Nå har den meldt sin tilbakekomst og veien tilbake mot toppen har begynt.

Skolelei deluxe.

På videregående var jeg muligens verdens lateste menneske og hanglet igjennom det meste. Etter å ha begynt på høgskole, så skjerpet dette seg betraktelig. Nå merker jeg dog at de samme symptomene jeg hadde på videregående begynner å snike seg tilbake igjen. Det merkelig er dog at jeg egentlig ikke helt vet hva jeg er lei. Fagene på høgskolen har aldri vært kjedelige og dagene er så slække at man egentlig skulle hatt juling for å klage over det. Allikevel er det noe som har strittet imot helt siden jul. Hva det kan være, er det kun GR psykolog remote som kan svare på.

Så mye mer er det ikke å si om denne spennende måneden, annet enn: tjohei bollegjærdeig og på gjensyn ved en senere anledning.

(Og nei SirThomas, jeg har fremdeles ikke sett noen av filmene dine).

Jeg liker virtuelle kvinner og havregryn med melk
- Glorfindel 05.05.2014, klokken 2:34

BLOGGMATERIALE
- SirThomas 05.05.2014, klokken 2:35

Jeg henter inspirasjon til mine blogger fra mange ulike steder. Som regel er det fra mitt eget hode, samt spill, men noen ganger hender det også jeg ser til andre personer, også dere her på GR. Inspirasjonskilden for denne bloggen heter SirThomas, som ofte er en særdeles inspirerende person. Faktisk så inspirerende at jeg til og med har startet bloggen i hans personlige stil. Hovedbakgrunnen for temaet som tas opp her, kom fra en diskusjon på Fjesbok i går natt. Siden vi er rare i huet begge to, så pleier vi sjeldent å diskutere noe med særlig fornuft og saklighet i. Men etter uttalelsen fra undertegnede (øverst i bloggen), så kom vi inn på temaet: havregryn. Siden havregryn tilfeldigvis også er en meget stor del av livet mitt, så skal du også få viljen din SirThomas.

Havregryn lages logisk nok av korntypen havre som er avskallet, dampet og rullet inn i flate flak under tunge ruller, for deretter og ristes lett. Havre gror som kjent uti åkeren, så når jeg bøndene er ute med traktorene og treskerne sine og gjødsler jordet så det lukter som om noen har dreti i buksene på flere mils avstand, så er det for å gjøre klar jorden til å så havre for å lage havregryn. Før 1900-tallet (altså krittiden), så ble havre kun brukt til å fôre hester med, derfor ser en del kritiske mennesker fremdeles på havregryn som hestefôr. Danskene har også prøvd å etterligne den norske havregrynen med sin egen teite havreblanding og en ganske klein reklame.

Havregryn blir i dag produsert i både store og små typer og er noe av det billigste fôret du kan få tak i. Jeg lever fremdeles livet som student, noe som vil tilsi at synonymene som er vanlig å koble til meg er: fattigdom og elendighet. Siden jeg er så godt stelt, så lider jeg ikke av fattigdom. Det jeg derimot lider av, er gjerrighet (min søster har til og med gitt meg klengenavnet: Ebenezer). Dette betyr at selv om jeg har råd til å kjøpe mye annet, så kjøper jeg mye havregryn i stedet. Det er flere årsaker til det.

Havregryn er veldig sunt. Det inneholder blant annet mye fiber, deriblant betaglukan som tas sakte opp i tarmen og gir en langsom blodsukkerstigning. Dette gir en større metthetsfølelse som varer lenger, samt at du slipper å tenke på at tarmene skal tetne når du hiver i deg som verst. I tillegg inneholder det jern, sink, magnesium, E-vitamin, vitamin B1 og er også sagt å senke kolesterolet og motvirke diabetes type 2.

Havregryn er også farlig godt, spesielt med melk og sjokoladepulver. Andre ting som er gull å dytte oppi bollen er: syltetøy, yoghurt, proteinpulver, sukker, enda mer melk, kanel, bær og soyasaus. Havregryn kan også spises med vann, men da risikerer du å bli kvalt. Havregryn er også ganske magisk, siden du kan regulere GI-nivået i den. Siden det sikkert er ingen her inne som vet hva GI er, hopper vi glatt over den definisjonen og går over på hvordan magien fungerer. Du kan spise havregryn rett fra posen eller du kan putte den noen minutter i mikrobølgeovnen, eventuelt også koke opp i kjele på ovnen, om du fremdeles lever på 1950-tallet eller bor alene på et fjell langt unna sivilisasjonen. Når den kokes blir havregrynen til havregrøt og smaker kanskje enda bedre enn vanlig. Noen kaller det bare for graut.

Havregryn kan også brukes til så mangt, både til å bake brød, boller og min personlige favoritt: pannekaker. Jeg synes personlig at jeg er så dreven på denne pannekakelagingen, at jeg skal dele oppskriften med dere:

120 gram havregryn (helst små).
4 dl melk
Et beger med random yoghurt
En skje proteinpulver

Hiv alt sammen oppi en shaker eller bolle og rør rundt. Deretter pælmer du det oppi stekepanna og lar resten gå av seg selv. Vanligvis pleier det å bli 4-5 stykker.

For en gang skyld gidder jeg ikke å skrive en konklusjon på 3 sider, så jeg avslutter bare med å si: støtt det norske jordbruket og spis havregryn!

De fleste har mest sannsynlig fått med seg utfordringene som har blitt arrangert hver helg i april. De fleste har mest sannsynlig også lagt merke til at vi har beveget oss inn i en ny måned. Men frykt ikke for helgeutfordringene har ikke møtt dommedag helt enda. Vår gode venn AndyHandy tok på seg jobben med å arrangere helgens utfordring. Denne helgen skal våre Guilty Pleasures tre frem i lyset blant offentligheten og uten å strø noe mer gjødsel på jordet, så kjører jeg på.

Jeg er veldig, veldig, (veldig) glad i rollespill og har også vært en MMO spiller i flere år. Slike type rollespill lar deg stort sett opprette en helt egen karakter som du tilpasser selv i rimelig stor grad. Du kan velge alt fra ansiktsuttrykk til hårfrisyre og i de aller fleste tilfeller så får du også velge kjønn. Og akkurat i det tilfellet, hender det ikke alltid at jeg velger å gå for en mannlig karakter. Nei, jeg liker nemlig veldig ofte å spille som kvinne!

Ja, jeg gjør det... I alle MMO eller rollespill jeg har vært innom har det vært ganske lik fordeling mellom menn og kvinner og i noen tilfeller har det også tippet over i fordel det motsatte kjønn. Men hvorfor foretrekker jeg ofte kvinnelige karakterer ovenfor mannlige?

Kanskje jeg prøver å fremme likestilling i spillene jeg spiller? Kanskje jeg synes det er festlig å leve et virtuelt liv som kvinne, når jeg selv er mann i det virkelige liv? Kanskje kvinnelige karakterer i spill ofte er veldig attraktive?!?!
Spillutviklerne lager jo blant alt rustningene så logiske at det ikke er måte på, siden det helt klart er slik at i krig, jo da skal man gå så lettkledd som overhodet mulig...
Eller kanskje er det fordi.....

Ja...uansett... tjohei kjøttdeig...

Dette er meg, en av mine kvinnelige karakterer i WoW