Det har vært stilt fra denne bloggserien en god stund nå. Da passer det vel kanskje bra å gjenopplive den med en boss jeg har møtt ganske nylig. I den siste bloggen skrev jeg om Seymour fra Final Fantasy X. Pussig nok skal denne bloggen også handle om Final Fantasy, og da nærmere bestemt det aller siste spillet jeg gjennomførte: Lightning Returns (Kan da være en spoiler for de som ikke har fullført det.)

Final Fantasy har mange merkverdige bosser og ofte må man ta kverken på dem mer enn én gang før de kan defineres som "døde". Et annet kjennetegn er at mange av dem kan være ganske frustrerende. Bossen jeg skal trekke ut fra det siste tilskuddet i denne spillserien, er en som de fleste vil kjenne igjen fra Final Fantasy XIII-2, for de som har spilt det vel og merke. Her møter du Caius Ballad, selve hovedfienden i spillet. Det kunne han egentlig vært i Lightning Returns også, for kan være ganske krevende å ha med å gjøre, i hvertfall om du velger å slåss mot han så tidlig som jeg gjorde.

I Lightning Returns kan du bevege deg mer fritt og gjøre hovedoppdragene i hvilken rekkefølge du vil. Min rekkefølge førte til at Caius ble boss nummer to og for å være ærlig, så slet jeg som en gærning med å få ned det mennesket. En del av det splitter nye kampsystemet i dette spillet, går ut på å skape sine egne strategier i kamp. Caius er en boss som bruker to forskjellige kommandoer eller roller om du vil. Den ene er "Commando" og den andre er "Ravager". Det første man må huske på er at når han er i "Commando", så må du kun bruke fysiske angrep, mens i "Ravager" så er det magi som gjelder. Blander du disse to strategiene og bruker fysiske og magiske angrep om hverandre, så klikker nemlig fyren i vinkler og bombarderer deg med en serie angrep som nesten er garantert å ta livet av deg.

I "Commando" rollen starter Caius alltid med et kjempegrellt angrep kalt "Megaflare", som fjerner halvparten av helsen din, uansett om du blokkerer. I tillegg bruker han en del andre skumle angrep som det lønner seg å prøve å blokkere så godt som mulig. Noen ganger hender det at han angriper i en serie og da er det essensielt å beskytte seg for å ikke miste overdrevent mye helse. Det beste du kan gjøre er rett og slett å blokkere så mye du kan og gå berserk med våpenet ditt når du har sjansen. Kampene i dette spillet dreier seg også mye om å få "stagger" på fienden, ved å bruke en kombinasjon av angrep, som skaper en tilstand der fienden ikke kan angripe og tar mer skade.

I "Ravager" rollen må du utnytte dine magiske angrep. Denne rollen er nok litt lettere enn "Commando", for Caius går ikke like varmt på evnene sine her. Du må allikevel være observant på blokkeringene dine, fordi de magiske angrepene kan også gjøre voldsomt med skade, spesielt når han angriper med dem i serie. Det er bare å la tålmodigheten gå sin gang og også her angripe når du har sjansen. Får du "stagger" på han, så er det bare å gå løs med alt du eier og har. Man har også muligheten til å bruke en evne kalt "overclock" som fryser tiden og gjør at evnene dine ikke koster noenting over en begrenset tidsperiode. Denne bør brukes smart.

Strategien virker kanskje enkel i teorien, men er rimelig vanskelig i praksis. I to dager satt jeg og slo hodet i veggen, skrek til tven og la meg i fosterstilling i sofaen. Som nevnt tidligere, er det meget mulig jeg gikk løs på denne bossen for tidlig, men når jeg tenker meg om var det kanskje helt greit. Jeg fikk for en gangs skyld en ganske krevende boss, som med den intense settingen og heftige musikken, allerede har blitt en av de mer minneverdige bossene i denne serien.

MMORPG. På flere måter en ganske interessant sjanger, men også en man kan stille noen spørsmålstegn ved. For de som ikke kjenner til denne sjangeren så stor MMORPG for "Massively multiplayer online role-playing game", men forkortes gjerne ned slik at du slipper å bite deg i tunga. Her handler det stort sett om å delta i en stor, åpen og ganske fri virtuell verden. Du representeres gjennom en karakter du oppretter selv, som regel både med rase, kjønn, utseende, navn, hårfrisyre og tjohei kjøttdeig. Deretter kastes du inn i en verden med tusenvis av ulike oppdrag, farlige monstre, spektakulære landområder, hvor du sakte men sikkert stiger i gradene sammen med millioner av andre spillere.

Det som kjennetegner disse spillene og som skiller dem fra vanlige konsollspill, er en svært liten grad av linearitet og sjeldent stort fokus på historie. I hvert spill ligger det kanskje en dyp historie i bakgrunn, men det er ofte svært vanskelig å få presset dette ordentlig inn i spillene, nettopp på grunn av mulighetene du har til å gjøre litt hva du vil. Dette veies dog opp med utallige muligheter spillbare muligheter, sosialt samarbeid og ofte svært vanedannende gameplay. Det skal være fysisk umulig å "runde" et MMORPG, på grunn av den dynamiske verdenen som stadig oppdateres og tilbyr spillerne nye utfordringer. Mangelen på en dyp historie føles derfor sjeldent til stede, siden du i stor grad skaper din egen. På denne måten kan MMORPG fremstå som de perfekte spill. Men er de egentlig det? Og hvordan ser fremtiden ut for denne sjangeren?

MMORPG kan kanskje virke som et rimelig nytt konsept, men de har faktisk eksistert i noen år. Everquest er et av de tidligere og mest populære spillene innen sjangeren. Det kom ut i 1999 og så vidt jeg vet holder spillet det gående ganske greit enda. Runescape som ble lansert i 2001, er et annet eksempel på et ganske populært spill som fremdeles holder på. Her i Norge har vi også representert denne sjangeren, nærmere bestemt med selskapet Funcom og spillene: Anarchy Online, Age of Conan og The Secret World. Uten at jeg har satt meg så mye inn i det, så er jeg rimelig usikker på hvordan tilstanden til disse spillene er. Age of Conan har jeg vel knapt hørt noe mer om siden lanseringen i 2008. Overalt på nettet finnes det også et hav av MMORPG du kan spille uten å måtte åpne lommeboka. Men det finnes også de som krever at du betaler en liten sum i måneden.

Et av de mest suksessrike spillene i denne sjangeren til dags dato er et slikt spill. World of Warcraft ble lansert i 2004 og er vel fremdeles et av de mest populære MMORPG den dag i dag. Spillet satte nok et standpunkt for sjangeren i sin tid og spill som har blitt lansert i senere år, fremstår nærmest som antydning av kopier til World of Warcraft. Lord of the Rings Online, Star Wars: The Old Republic, Aion, Guild Wars etc. Samtlige av disse bygger mye på samme prinsipp som WoW, og da spesielt innen kampsystemet, med klikkbare evner du plasserer på en linje og velger for at karakteren skal angripe en fiende. Karakteren angriper automatisk, men det er opp til deg å velge hvilke angrep som skal brukes. Et simpelt, men ofte ganske omfattende og utrolig velfungerende system.

Selv har jeg lenge vært fan av MMORPG sjangeren, mye på grunn av elementene som spillene tilbyr. Blant annet det å kunne tilpasse og personliggjøre karakteren en så omfattende grad, er noe av det jeg fremdeles liker aller best innen spill og det gjelder ikke lenger bare MMORPG. Mitt første møte med denne sjangeren var World of Warcraft i 2006 og jeg anser meg fremdeles som en "små-aktiv" spiller. Selv om det stadig blir vanskeligere å dedikere seg til spillet som årene går, så holder jeg fremdeles et godt øye med spillet og investerer noen timer nå og da. Selv om World of Warcraft alltid har vært mitt hovedspill i denne sjangeren, så har jeg utforsket flere ulike spill opp gjennom årene. Allikevel har jeg inntrykk av at det er vanskelig å rive seg løs fra sitt aller første MMORPG, for ingen av spillene jeg har prøvd i ettertid har klart å holde på meg over lengre perioder. The Lord of the Rings Online er et MMORPG basert på Ringenes Herre og som en gedigen Tolkien fan skulle man tro at dette spillet ville være en perfekt match for meg. Det ble aldri det, for etter en tid vente jeg tilbake til WoW. Slik har det faktisk vært med alle MMORPG jeg har prøvd. The Old Republic skilte seg litt ut med at historien i en mye større grad fulgte en rød tråd, men så fort øverste nivå var nådd, så forsvant given temmelig raskt. Guild Wars 2 ble også en rimelig kort affære.

Som nevnt tidligere så tror jeg at man binder et slags forhold til sitt første MMORPG. Og med tanke på suksessen som WoW har hatt, så er det få (om noen i det hele tatt) som har klart å nå opp til det etter min mening. Kanskje er også dette noe av problemet til denne sjangeren. Etter min erfaring så følger spillene et konsept som i bunn og grunn gjør dem for like. Kanskje er det mye av årsaken til at jeg stadig vekk beveger meg tilbake til WoW. Hva er vitsen med å dedikere seg til et nytt MMORPG når jeg allerede har bygget meg så godt opp i WoW? Slik er ofte når jeg prøver ut et nytt spill. Det føles kanskje friskt og "nyskapende" i starten, men etter hvert kommer følelsen av å ha opplevd det samme før. Jeg frykter at sjangeren kan være i ferd med å stagnere på grunn av dette, spesielt for erfarne spillere, der hovedproblemet ligger i at man kanskje begynner å gå litt lei. Og klarer den også å holde på nye spiller i like stor grad?

Her støter man nemlig på det jeg anser som enda et problem sjangeren begynner å bevege seg mot. Betalingsmodeller. For å trekke frem WoW som et eksempel igjen, så har spillet alltid hatt en betalingsmodell hvor du betaler en sum hver måned for å kunne spille. Etter snart 10 år har det ikke endret seg, og mange er kritiske til akkurat dette. Jeg for min del har aldri sett noe problem i å betale en 100 lapp i måneden for å spille WoW. Det tilsvarer at du står over ett (!) spill på et halvt år og et MMORPG som WoW har potensiale nok til å erstatte det tidobbelte. Og med tanke på kvaliteten som normalt følger med, så håper jeg WoW aldri blir gratis å spille. For både Lotr: Online og The Old Republic startet opprinnelig i samme fotspor. Dette gjorde at du stort sett fikk servert alt du trengte i spillet, uten å tenke noe mer over det. Nå har begge disse spillene gått over til en gratismodell som har gjort dem nærmest ugjenkjennelige. Det skal sies at fortsatt er mulig å betale den månedlige summen, men går du for gratisversjonen så møter du begrensninger som ikke ligner grisen. I stedet tilbyr spillene ulike goder som kan kjøpes i selve spillet .... for virkelige penger.

Og her oppstår noe jeg anser som et enda større problem det ikke bare er MMORPG sjangeren som begynner å lide av. De fleste spill som i dag er "gratis" å spille, bombarderes nemlig av mikrotransaksjoner. Og dedikerer du deg først ordentlig til et slikt spill, så kan det være vanskelig å holde seg unna fristelsen i å investere noen kroner i ulikt "in-game" materiale. For å nok en gang bruke WoW som et eksempel, så har det som nevnt fremdeles månedlig betaling. Dette gjør at du i bunn og grunn ikke trenger å bruke bruker penger utenom dette. Det skal dog sies at WoW også har hatt noen mikrotransaksjoner en god stund, men det har aldri vært ting du har overdrevent behov for å lykkes i spillet. Med mindre noen føler at en flygende stjernehest eller et sjeldent kjæledyr er det som gjør spillet verdt å spille, så er dette ting som hovedsakelig kun kjøpes for "moro skyld" og ikke påvirker spillet i noen særlig grad. Og slik mener jeg det fortsatt bør være.

Men stadig flere utviklere virker å overdrive bruken av mikrotransaksjoner og denne "lidelsen" ser ut til å smittet Blizzard også. Nå har de nemlig innført muligheten til å kjøpe seg direkte opp til det høyeste nivået i spillet. For meg er dette helt uforståelig. Jeg kan forstå at å levle en karakter gjennom de samme stedene om og om igjen kan bli fryktelig kjedelig, jeg har tross alt gjort det selv et tosifret antall ganger, men er ikke dette fortsatt hele meningen med spillet da? Å skape og utvikle sin egen karakter helt fra scratch? Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor man skal kjøpe seg opp til øverste nivå, kun fordi det er "kjedelig å levle". Selv om mange mener at det først er i "end-game" spillet virkelig begynner, så synes jeg helt ærlig det ikke er SÅ fryktelig spennende der heller. Jeg har faktisk alltid vært glad i å levle nye karakterer og utforske verdenen mens det pågår.

Nå skal det sies at jeg ikke er helt imot mikrotransaksjoner heller, jeg synes f.eks. WoW har gjort dette bra frem til nå, ved kun å tilby ekstra ting som i egentlig ikke påvirker spillet noe særlig. Mounts, pets osv. avgjør jo strengt talt ikke hvor god karakteren din blir, men å nå opp til level 90 er vel kanskje mye av poenget med hele spillet. Derfor misliker jeg sterkt den utviklingen med bruk mikrotransaksjoner utviklere er i ferd med å ta. Hvor lang tid tar det ikke før det er mulig til å kjøpe seg våpen og annet utstyr som i stor grad påvirker hvorvidt du lykkes i spillet eller ikke. Jeg frykter den dagen gleden av disse spillene avgjøres av hvor mye penger du er villig til å investere i spillet, fremfor hvor villig du faktisk er til å spille og jobbe for godene. Det er en utvikling jeg misliker sterkt.

Jeg for min del setter et lite spørsmåltegn ved fremtiden til MMORPG-sjangeren. Bruken av mikrotransaksjoner ser bare ut til å øke og uten å sitte på konkrete tall over antall spillere som spiller verden over, så virker det egentlig ikke som disse spillene er like populære lenger. WoW har f.eks. mistet flere millioner spillere de siste årene. Kanskje har utviklerne gått tom for ideer om hvorvidt det er mulig å skape innovasjon i denne sjangeren. Men, sjangeren er vel langt ifra død og det er da fremdeles spill på vei fremover. Det som det kanskje er knyttet størst forventninger til er The Elder Scrolls Online. The Elder Scrolls er en uhyre populær spillserie og derfor skal det bli meget spennende å se hvordan serien vil ta seg ut i et MMORPG. Selv om jeg fremdeles er usikker på om jeg skal ta meg bryet å undersøke det nærmere eller ikke, så vil jeg nok allikevel holde et årvåkent øye med spillet. For klarer man å utnytte det enorme potensiale i disse spillene, så er MMORPG fortsatt en av de mest interessante spillsjangerne etter min mening.

I denne bloggen tenkte jeg å filosofere over spillsjangeren: "førstepersonskytespill", enklere kjent som FPS og prøve å besvare et spørsmål jeg så smått begynner å spørre meg selv. Har jeg noensinne vært spesielt interessert i denne sjangeren? For å finne ut av dette må vi skru klokka noen tiår tilbake, nærmere bestemt rundt år 1998/99. Her befinner vi oss foran min legendariske Windows 98 PC og spiller Unreal Tournament, et spill satt i verdensrommet med høyteknologiske våpen og der lemmene til fiendene dine fløy veggimellom. Et passende spill for en 8-åring med andre ord. Hvordan det spillet havnet på maskinen må gudene vite, men jeg veide da i hvertfall opp noe med Lek og Lær og Professional Ski Jump.

En liten periode spilte jeg faktisk Unreal Tournament en del, men etter at jeg oppdaget konsoller for fullt, så gikk det ganske lang tid før neste skytespill skulle bli introdusert. Noen år senere kom nemlig James Bond 007: Nightfire på PS2. Det skal sies at jeg likte det spillet ganske godt. Det hadde en interessant historie og gode oppdrag og det var vel her jeg fikk mitt første møte med multiplayer-delen av slike spill. Å sitte på en fjellkant med Tactical Sniper eller å kaste hatten til Oddjob etter folk var gøy nok det, men det var aldri noe jeg kunne bli virkelig hektet på.

Det skulle visst går enda lengre tid før jeg igjen besøkte FPS-sjangeren og som så mange andre så hev jeg meg på Call of Duty bølgen. Modern Warfare 2 står nok igjen som det beste CoD spillet for min del, selv om jeg knapt har vært bort i verre kaos helt på tampen av spillets "levetid". Folk som jukser seg til nuke hver runde og en granatkaster du kunne drepe folk i blinde med. Black Ops var heller ingen dårlig oppfølger og det ble investert en del timer i online delen her også.

Men, deretter begynte en nedgangsfase som skulle vise seg å være vedvarende. Modern Warfare 3 ble spilt, men kom for kort til både MW2 og Black Ops. Det gikk ikke lange tiden før jeg ble lei spillet og etter hvert kom Black Ops 2, selve spikeren i kista. Kjedelige våpen og enda kjedeligere baner gjorde at Black Ops 2 knapt ble spilt en måneds tid før jeg slang det tilbake i hylla. Tanken på å fortsette med det spillet gjorde meg nesten kvalm og jeg begynte virkelig å innse for ensformig disse spillene kan være. Det er kanskje først nå vi begynner å vende tilbake til nåtiden, hvor spørsmålet mitt for alvor dukker opp.

Med tanke på hvor få FPS-spill jeg egentlig har spilt, så kan jeg ikke dra alle under en kam. Men jeg tror det kan være ganske trygt å stadfeste at jeg aldri har hatt noen gedigen interesse for denne sjangeren. Etter hvert som jeg oppdaget nye spill ble både Unreal Tournament og Nightfire lagt bort og Call og Duty spillene varte som nevnt kun en periode. Når det gjelder multiplayer delen så har jeg så godt som aldri holdt på der alene. Har jeg først valgt å spille, så har vennene mine vært med. Det har selvfølgelig vært bra for det sosiale sin skyld, men jeg har merket raskt at det ikke gikk mange rundene før jeg nærmest satt og halvsov foran skjermen.

Så mens et spørsmål ligger og flyter, oppstår et annet. Er det virkelig så morsomt å løpe rundt som en rabiat tulling og skyte alt du ser som rører og beveger på seg? Sinnet mitt har en splittet tilnærming. En del av meg tenker:"Ja, det er litt artig". Den andre sier: "Nei, det er drit kjedelig". Det virker også som om den negative siden stadig får mer og mer overtak. Jeg har ikke tatt meg bryet til å prøve ut verken Call of Duty: Ghosts eller Battlefield 4 og knapt vridd hjernecellene for å vurdere å gjøre det heller.

FPS-sjangeren går nok en usikker fremtid i møte hos meg. Gnisten er virkelig ikke til stedet, om den i det hele tatt noen gang har vært der. Jeg ser heller ikke hvordan det kan bedre seg i tiden som kommer. Titanfall virker smått interessant, men det er fortsatt et av de spillene jeg eventuelt ser minst frem til i år. Jeg begynner egentlig smått å lure på om min tid med FPS-spill, kun har vært hjernedødt tidsfordriv og sosial underholdning, sammenlignet med de aller beste spillopplevelsene. Den har også svært lite å stille opp mot rollespill og action/eventyr sjangeren som alltid har fått mest oppmerksomhet. Derfor kan det virke som FPS-sjangeren står i fare for å møte samme skjebne som sportsspill. Utvasket og hengt opp på en knagg.

2014 er godt i gang på flere områder, men på spillfronten har det vært ganske tørt frem til nå. Med unntak av noen relanseringer av blant annet Tomb Raider på PS4/Xbox One og Metal Gear Rising på PC, har det ikke kommet særlig mye nytt i årets første måned. Men, som de fleste av oss vet, så er det ganske mye på vei og det er nok ikke fare for noe spilltørke i 2014 heller. Jeg for min del har som vanlig peilet meg inn på en god del spill og av de kommende titlene fremover, vil jeg nå presentere de jeg personlig ser mest frem til. Både de bekreftede, de som fortsatt er under vurdering og noen av de som enda har til gode å få lanseringsdato.

Lightning Returns: Final Fantasy XIII

Jeg har et litt småanstrengt forhold til Final Fantasy serien. Jeg har nok spilt for få spill til å få innblikk i hva denne serien virkelig har å by på og serien har liksom aldri nådd opp til mine største favoritter i denne sjangeren. Lightning Returns kan kanskje gjøre noe med dette. Jeg har vært litt usikker på spillet i ganske lang tid, men etter stadig mer info og gameplay-videoer, begynner jeg å bli temmelig overbevist. Lightning Returns vil nemlig tilby blant annet større tilpasninger i våpen, utstyr og bekledning og en litt mer friere verden. I tillegg virker kampsystemet mer sanntidsbasert enn det har vært i tidligere spill. Alt dette er elementer jeg liker svært godt og derfor virker spillet bare mer og mer interessant for hver dag som går. Når Gamezone attpåtil kommer og frister med en ganske så lekker og detaljert samlefigur og det i tillegg faktisk bare er i overkant av to uker til lansering, begynner Lightning Returns å bli et av de spillene jeg gleder meg aller mest til for øyeblikket.

Thief

Thief serien er nokså ukjent for min del. Når det er sagt, så er jeg ganske glad i snikespill og ser derfor ingen grunn til at Thief ikke skulle falle i smak. Det at spillet er i førsteperson er også noe som virker ganske interessant. Når sant skal sies har jeg nylig også bestilt Playstation 4 og siktet inn Thief som mitt første spill til konsollen. Thief blir derfor garantert et kjøp, det er det ingen tvil om.

Tales of Symphonia Chronicles

Det originale "Tales of Symphonia" ble utgitt på Nintendo Gamecube og var et spill jeg aldri klarte å få med meg på konsollen. Senere ble det også gitt ut en spin-off oppfølger i form av "Tales of Symphonia: Dawn of the New World", til Nintendo Wii. Nå slås begge spillene sammen i en HD-relansering i "Tales of Symphonia Chronicles" til PS3. Jeg har blitt voldsomt glad i Tales serien og i tillegg er det tross alt et japansk rollespill det er snakk om her. Jeg ser ingen verdens grunn til at dette ikke skulle havne innenfor mine dører i nærmeste fremtid.

Metal Gear Solid V: Ground Zeroes

Metal Gear Solid. Jeg får frysninger bare av å høre det fantastiske navnet. Her har du spillserien som virkelig troner øverst på toppen blant mine favorittserier, noe den har gjort svært lenge. Helt siden jeg spilte det originale mesterverket "Metal Gear Solid" i 1998, har denne serien betydd noe helt spesielt for min spillkarriere. Legger man da sammen 2 + 2, bør det ikke være vanskelig å forstå at jeg gleder meg som en liten unge til det neste kapittelet i serien. "Ground Zeroes" er kanskje bare en forsmak på hva vi kan forvente i "Phantom Pain" og jeg forventer ikke at det blir kjempestort, men det er allikevel noe av det jeg ser aller mest frem til i år. Med sin legendariske fremtreden og vanvittig interessante bakgrunnshistorie, har Big Boss blitt en av mine største favoritter i denne serien. Det skal dog sies at jeg ikke hoppet i taket over stemmeskuespillerbyttet jeg heller, selv om jeg kanskje ikke er like skeptisk som en del andre. Uansett, FOR et spill dette kommer til å bli. Dear Lord...

Tales of Xillia 2

Dette spillet har vært ute siden 1. november i Japan, så det er vel riktig å si at vi i Europa henger litt etter. Men bare det at vi får tilgang på slike spill er nok til at jeg skal holde kjeft. "Tales of Xillia 2" er også en direkte oppfølger til "Tales of Xillia", med samme hovedkarakterer i tillegg til et par nye. Siden jeg likte Tales of Xillia meget godt, er det meget stor sannsynlighet for at jeg vil like dette også. Jeg krever heller ikke de store forandringene, en ny historie holder egentlig lenge for min del.

Mario Kart 8

Jeg har aldri hatt særlig interesse for bilspill, men sprø og overdreven gokartkjøring er noe helt annet. Mario Kart serien har jeg fulgt lenge og spillene er like artige hver gang. På Wii U tar Mario Kart 8 med seg den festlige hangglidingen og undervannskjøringen fra Mario Kart 7 og innfører også anti-gravitasjon med kjøring opp ned og på vegger. I tillegg er også motorsyklene fra Mario Kart Wii tilbake. Dette holder lenge til at jeg nok en gang gleder meg til å kaste bananskall og sladde rundt som en gærning i Marios merkverdige rallyverden.

Watch Dogs

Jeg er nok ikke like hypet på Watch Dogs som mange andre kanskje er, men det er fortsatt et spill jeg ser frem til og som jeg definitivt skal kjøpe. Som med Thief, er det hintet til at dette spillet tar i bruk stor grad av stealth-basert gameplay, som lar deg snike deg omkring skyggen selv. I tillegg er det Ubisoft det er snakk om her og med blant annet Assassins Creed og Rayman som gode eksempler, så er det ingen tvil om at de virkelig kan det å lage spill.

Super Smash Bros

Det er få spill som bringer med seg så mye flerspillermoro som Super Smash Bros. serien. Melee spilte jeg nesten i hjel på Gamecube og Brawl har også fått noen vesentlige timer på Wii'en. Den nye utgaven kommer til både Wii U og 3DS, som i og for seg kan bli ganske interessant. Mange av de gamle klassiske figurene er også tilbake, i tillegg til den del nye. Jeg synes allikevel det er kommet for få nykommere og håper for all del at det kommer en del flere før spillet lanseres, noe som heller ikke er fastsatt enda. Jeg skal ikke legge skjul på at to av hovedpersonene fra Xenoblade Chronicles: Shulk og Dunban, er karakterer jeg nærmest kunne ofret livet for å kunne spilt som i Smash Bros., men det finnes også andre valg som kunne vært artige. Blant annet Chrom fra Fire Emblem Awakening eller Girahim fra TLoZ: Skyward Sword. Spillet blir nok uansett et av årets største høydepunkt og jeg ser veldig fram til å kaste meg inn i møljeslåssingen igjen. Spesielt med dere her på forumet. (You have been warned!)

The Witcher 3: Wild Hunt

Jeg skal ærlig innrømme at vestlige rollespill aldri har vært i nærheten av å ha like stor betydning for meg som det japanske rollespill har og har hatt, men de er da fortsatt innenfor spillsjangeren jeg elsker de også. The Witcher 3 ser egentlig helt vilt ut og jeg skulle nok aller helst hatt det på PC. Når PC'en dog klarer å kjøre det jeg som regel pleier å bruke den til, tviler jeg sterkt på at jeg gidder å investere i noe ny enn så lenge, så da blir det opp til PS4 å gjøre jobben. Fantastisk blir det nok uansett.

"X"

Xenoblade Chronicles. Min personlige agenda på dette forumet er stadig å gni inn til alle og enhver om hvor vanvittig fantastisk dette spillet er. Nå er Monolith Soft på ferde igjen med et spill som til nå bare har gått under det noe mystiske navnet "X". Men etter å ha sett traileren 1976 ganger og snart ødelagt repeat-knappen til Youtube, samtidig som det nå er gjort klart som blekk om hva dette selskapet står for, så er "X" definitivt det spillet jeg ser aller mest frem til av alle spill fremover. Jeg er så hypet på dette spillet at jeg holder på å dævve. At Nintendo ikke gir ut noe mer info eller fastsetter en dato for spillet, hjelper ikke akkurat så veldig mye heller. Derfor er det også meget usikkert om dette blir å se i 2014 i det hele tatt. Men herregud som jeg ser frem til dette spillet. Det er nesten vondt.

World of Warcraft: Warlords of Draenor

Nylig markerte jeg mitt åttende år på World of Warcraft. Spillet jeg definitivt har lagt ned flest timer i opp gjennom årene, følger meg fremdeles og selv om det stadig bare blir lagt ned færre og færre timer i spillet, ser jeg alltid frem til en ny utvidelse. Warlords of Draenor tar oss tilbake til et av mine favorittsteder i spillet: Outland og lar oss oppleve hvordan planeten så ut i fortiden. Det kommer nok av nytt innhold denne gangen også, blant annet får alle figurene i spillet enn skikkelig remodellering. Som vanlig holder Blizzard kortene tett til brystet og det er ganske usikkert om utvidelsen rekker å komme i år, men jeg mistenker at nåværende utvidelse ikke klarer å holde ut så veldig mye lenger.

Under vurdering

Diablo 3: Reaper of Souls

Diablo 3 var et bra spill, det er lite tvil om. Men etter å ha nådd et visst nivå og gått gjennom de samme fire aktene gang på gang, så var det fort gjort å gå lei hele spillet. Nå kommer den første utvidelsen til spillet, som bringer med mye nytt innhold, blant annet en ny klasse (Crusader) og en femte akt. Vi får se om jeg tar meg en tur tilbake til Diablo for en nærmere kikk når den tid kommer.

Dark Souls 2

Det er kanskje litt flaut å kalle seg rollespillentusiast uten å ha spilt Dark Souls, men det er dessverre den bitre sannhet. Jeg har fått et godt inntrykk av at det er mange ser frem til Dark Souls 2, noe jeg kan forstå med god grunn. Spillet ser temmelig sykt ut, men siden jeg verken har spilt det første spillet og at det i tillegg er så mye annet som står på planen, så må jeg fortsatt si meg nokså usikker.

Titanfall

Jeg begynner egentlig å bli ganske mettet på hele FPS sjangeren etter flere år med CoD, men skal innrømme at Titanfall ser litt interessant ut. Det går rykter om en åpen beta nå i februar, noe jeg gjerne kunne tenkt meg for å virkelig bestemme meg om jeg skal kjøpe dette spillet eller ikke. For fremdeles er det nokså usikkert om jeg skal det.

Fable Anniversary

Min Xbox 360 er fremdeles relativt ny, som betyr at jeg ikke har fått stiftet bekjentskap med Fable spillene enda. Når jeg heller ikke har klart å tenke tanken på at det eksisterer på PC også, så står HD-relanseringen "Fable Anniversary" som kommer om få dager, under sterk vurdering.

The Elder Scrolls: Online

Det er fristende å sjekke det ut, men jeg er fremdeles i tvil om jeg gidder å ta meg bryet. Til nå har ingen MMO spill vært i nærheten av å nå opp til World of Warcraft og jeg tviler på at TES: Online vil gjøre det heller. Selv om Kate Beckinsale er med i spillet...

Tilleggspunkter for fremtiden

Level-5
- Lag Dark Cloud 3, for helvede....

Nintendo
- Gi ut et nytt Fire Emblem på Wii U
- Relanser Xenoblade på Wii U
- Relanser Majorask Mask på 3DS
- Oppfølger til Pokémon Colosseum/XD på Wii U (?)
- La det neste Zelda spillet være som demo traileren

Ubisoft
- Sett neste Assassins Creed i føydal Japan

Blizzard
- Gi ut mer info om Legacy of the Void
- Ikke fuck opp Blood Elf modellene i neste utvidelse...

Well, thats it. Det er et par antydninger til at 2014 også blir et heftig og nokså dyrt spillår. Økonomien er heldigvis ikke noe problem, men tidsklemmen er det verre med. Jeg har fremdeles nok av gamle spill jeg burde spilt, i tillegg til at jeg har begynt litt aktivt med serier igjen. Men jeg skal nok klare å lure inn litt "no-lifing" dette året også. Jeg gleder meg i hvertfall stort.

Takk så meget for følget.
GR: vi blogges og 2014: vi spilles!

"Games and Stuff", er en av de første bloggseriene jeg begynte å skrive på dette forumet. Det er en serie der jeg oppsummerer litt av hva som har foregått hver måned i mitt liv, både på spillfronten og diverse annet. Denne serien har jeg også tatt med meg inn i 2014 og er en serie jeg akter å fortsette med. Siden det nærmer seg slutten på den første måneden i det nye året, passer det kanskje derfor med en ny blogg.

Spillfronten

Januar har vært en heller laber måned når det gjelder spill. Ikke et eneste nytt spill fra det nye året er kommet inn og det har vel heller ikke vært voldsomt mange som blitt lansert enda heller. Dette har gitt meg muligheten til å prøve å minske litt på den bunken med spill jeg planlegger å gjennomføre. Først ut var Assassins Creed. Jeg kjøpte Anthology utgaven i romjulen og rakk å spille gjennom det første og det andre spillet i serien, før jeg satt i fra meg alle konsollene hjemme og dro tilbake til høgskolen. Et annet spill jeg så smått begynte på var Tales of Vesperia, samtidig som jeg også har Tales of Graces F liggende. Det er ikke til å legge skjul på at jeg gleder meg veldig til å fortsette på begge seriene når jeg drar hjem igjen om knapt en uke.

Utenom dette har det faktisk ikke blitt mye spilling de siste ukene. Jeg har små smått spilt noen matcher på LoL og levlet noen karakterer på WoW, men det også vært det helt minimale. Lite spilling har dog ført til muligheten til å ta opp igjen en annen interesse: serier.

Seriefronten

Det er vel nærmere to år siden (hovedsakelig) onlinespillingen virkelig fikk førsteprioritet og jeg har knapt sett en eneste sammenhengende serie siden. I slutten av 2013 tenkte jeg at nok får sannelig være nok og har vel egentlig ganske ubevisst satt meg et nyttårsforsett om å følge aktivt med på serier igjen. Hovedsakelig er det anime det dreier seg om, som er den typen jeg liker å følge best når det kommer til serier. Jeg har startet opp igjen denne måneden med Gurren Lagann, Heavens Lost Property sesong 1, 2 + filmen og Death Note. Nå står jeg dermed over valget om det neste jeg skal begynne på. Jeg har blant annet vært meget fristet til å friske opp litt i Fullmetal Alchemist: Brotherhood igjen, som var den siste serien jeg så før "anime-tørken" slo til.

Selv om jeg vet at det vil bli svært heftig på spillfronten fremover, så skal jeg jaggu klarer å kombinere disse to interessene igjen. Følelsen av å se anime igjen var heeeeelt fantastisk og er det noe jeg virkelig har bestemt meg for, er det å fortsette med dette jevnlig fremover. Om jeg klarer å oppdatere meg litt mer generelt på filmfronten gjenstår dog å se, men jeg skal i hvertfall klare å slå de hele to nye filmene jeg så i 2013...

Diverse annet fronten

Bortsett fra nevnte ting, har det ikke skjedd alt for mye spennende i starten på 2014. Skolen har som vanlig begynt igjen, noe som forsåvidt er greit nok i seg selv. Jeg skal dog ærlig innrømme at jeg begynner å bli en smule lei det simple studentlivet og ser egentlig bare mer og mer frem til jeg er ferdig til sommeren.

Ellers går det som vanlig i regelmessig trening (selv om jeg ikke har fått prøvd skiene enda) og litt lesing av pensum nå og da. Bortsett fra det, ikke noe særlig som folk ville sette kaffen i halsen over. Det ligger an til å bli nok et heftig spillår, så skribleriene og diskusjonene på GR vil nok fortsette i samme spor som i fjor.

And I'm looking forward to it!