Norsk
Blog

Årets Spill 2013 (Del 1)

Skrevet av Glorfindel den 22 desember 2013 klokken 22:16
Dette innlegget er kategorisert under: Årets Spill, PS3, Nintendo 3DS, Wii U, X-Box 360, GOTY

Enda et år nærmer seg slutten. 2013 har bydd på vanvittig mange gode spillopplevelser og å plukke ut og rangere de 10 beste spillene har vært en svært formidabel oppgave. Selv om det beste spillet jeg har spilt i år (og noensinne) uten tvil heter Xenoblade Chronicles, ble mesterverket utgitt for to år siden og passer vel sådan ikke inn på en liste over de beste spillene fra 2013. Men som nevnt har det uansett vært nok å velge mellom og i første del av denne bloggen over de 10 beste spillene fra 2013 har plassene 10-6 fått sine representanter.

10. GTA V (PS3, X-box 360)

GTA er en serie jeg personlig ikke har et så voldsomt stort forhold til. Jeg husker jeg satt en del timer med GTA 2 på min gamle Windows 98 PC og har også mange gode minner fra San Andreas, men bortsett fra det er det ikke fryktelig mye erfaring å hente her. Allikevel måtte jeg ta del i hypen rundt lanseringen av GTA V, som så veldig mange andre. Og det er vel ingen tvil om at GTA V er et særdeles bra spill. Det har et stort fokus på historie med hele tre hovedpersoner du kan veksle mellom. Som vanlig er også verdenen stor og vidåpen og byr på vanvittig med frihet og valgmuligheter. Den følelsen man blant annet får av å kjøre ut på landet med pickup-trucken er det kun GTA som kan stå for. Spillet blir nok litt for realistisk og "fantasiløst" til å kapre en høyere plassering på listen min, men det er ingen tvil om at det fortjener en plass blant topp 10 av årets beste spill.

9. Super Mario 3D World (Wii U)

Mario har også meldt sin tilbakekomst dette året og det første tilskuddet til Nintendo's nye huskonsoll Wii U, ble utgitt helt i slutten av November. 3D World bygger litt på 3D Land som kom til 3DS for et par år siden, men bringer også med seg mye nytt. Blant annet kan du få tak i kattedrakten som lar figurene dine opptre som en katt, ved å løpe, klore og klatre på vegger. 3D World er også det første 3D baserte Mario spillet som lar flere spillere ta del i moroa. I tillegg til Mario kan du nå ta med Luigi, Toad og til og med Peach ut på festlige eventyr. Med fargesprakende og livlig banedesign, artig gameplay og stemningsfylt musikk, er 3D World en plattformopplevelse som er veldig givende både alene og sammen med venner og familie. Spillet er langt ifra skuffende, men jeg må få innrømme at jeg likte begge Galaxy spillene bedre. Allikevel har 3D World den velkjente Mario kvaliteten som gjør det til et svært underholdende spill og det får en velfortjent plass på listen.

8. Rayman Legends (PC, PS3, Wii U, Xbox 360, PlayStation Vita)

Rayman Legends ble utsatt lenge, men var endelig på plass i August. Rayman har lenge vært en av mine favorittfigurer og i plattformsjangeren kanskje større enn selveste Mario. Han skuffer ikke denne gangen heller og leverer en plattformopplevelse det lukter svidd av. Det er nesten umulig å ikke sitte med et voldsomt glis rundt munnen når du sitter med kontrollen i hånda og hele spillet er fargesprakende, musikalsk og vel gjennomført fra begynnelse til slutt. Wii U versjonen byr også på et litt annerledes gameplay, ved bruk av Wii U's gamepad til å løse diverse oppgaver. Den trykkfølsomme skjermen gir deg muligheten til å styre en figur i bakgrunnen som setter ut broer, kutter tau osv. for at hovedpersonen skal komme seg videre på banen. Festlig liten vri, men til tider litt ble det litt for tregt. Av en eller annen grunn tror jeg kanskje at jeg likte forgjengeren Rayman Origins bedre, men Legends er fortsatt et plattformspill av ypperste klasse. Og det er også et av årets beste spill generelt.

7. Fire Emblem Awakening (3DS)

På 7. plass finner vi enda et eksemplar fra en av Nintendo's serier. Fire Emblem er nok langt fra så kjent som det Pokémon, Zelda og Mario er, men det er fortsatt en veldig interessant spillserie. Fire Emblem Awakening har dessverre byttet ut seriens store ikon og min favoritt Smash Bros. helt: Marth, men til gjengeld presentert en meget verdig nykommer i hovedpersonen Chrom. I tillegg får du ta del i historien "selv", ved å skape og tilpasse en mystisk person få kjenner fortiden til. Historien i Fire Emblem Awakening er god og du møter mange ulike personer du kan rekruttere til laget ditt. Du kan velge alt fra hvilke klasser og våpen de ulike karakterene skal ha, som gir en stor kreativ frihet. Som strategispill benytter spillet seg også av et turbasert kampsystem, som jeg i utgangspunktet ikke er så alt for glad i. Men når det gjelder Fire Emblem har dette aldri vært noe problem og hele spillet er egentlig svært skreddersydd til konsollen det ble utgitt til. I tillegg til å være blant 2013' beste, synes jeg også det er et av de beste spillene som har kommet på Nintendo 3DS til nå.

6. Pokémon X/Y (3DS)

2013 har også vært året for et nytt tilskudd i min lengstlevende spillserie: Pokémon. De siste årene har Pokémon serien dabbet litt av, men Pokémon X/Y skulle vise seg å endre på dette. Spillene innførte for første gang en spillopplevelse i full 3D på håndholdt konsoll, nye pokémon, en ny verden å utforske og en historie med mange hemmeligheter. Det føltes nyskapende og spennende, samtidig som det videreførte alle elementene som serien er så kjent for. Det turbaserte kampsystemet har i liket med Fire Emblem, aldri vært noe problem i Pokémon spillene og det å se alle sine Pokémon i 3D på samme måte som kun tidligere har vært mulig i Pokémon Stadium, Colosseum osv., er kanskje noe av det jeg likte aller best med disse spillene, i tillegg til fantastisk musikk som denne serien alltid har hatt og som nå er bedre enn den har vært på lenge. En herlig blanding av nyskapning og nostalgi har blåst ny gnist i denne kjære serien, både for meg og helt sikkert mange andre.

To be continued...

Årets Spill 2013 (Del 1)

HQ
Spilløyeblikk: Et minnerikt tidsgalleri

Spilløyeblikk: Et minnerikt tidsgalleri

Skrevet av Glorfindel den 6 desember 2013 klokken 14:00

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er svært glad i gode RPG spill, men det har seg også slik at de fleste av mine favoritter i denne kategorien er ganske ukjent for folk flest. Xenoblade Chronicles er det dessverre ganske få som har hørt om og jeg vet ikke om jeg kan regne Tales-spillene som altfor mainstream heller, i hvertfall ikke blant flertallet av dem jeg selv kjenner. Det samme kan sies om en serie på to spill jeg verdsetter høyt: Dark Cloud 1 & 2. Det er to fantastiske og ganske så unike spill. Dark Cloud er kanskje spillet jeg regner som selve inngangsnøkkelen min til denne sjangeren. Ja, jeg hadde selvfølgelig hivd meg på Pokémon bølgen et par år før, men jeg har aldri sett på Pokémon som et RPG-spill på samme måte som spillene jeg til nå har nevnt. Derfor står Dark Cloud igjen som selve frøet, begynnelsen og skaperen av den brennende interessen for RPG-sjangeren. Derfor ville det også vært en stor skam om spillet ikke fikk sin egen plass i denne bloggserien.

Som nostalgiske klassikere flest har Dark Cloud lagt igjen en haug av minner. Det er sannelig ikke lett å plukke ut et spesifikt øyeblikk fra denne perlen, men når jeg tenker godt etter så kommer jeg på noe jeg synes er verdt å trekke frem. I likhet med mange andre spill i denne sjangeren, er Dark Cloud bygget opp med den hensikt i å utforske såkalte "dungeons". Mot slutten av spillet når du et punkt, nærmere bestemt siste dungeon i hovedspillet. Her møter du en person kalt Seda, som har en ganske sentral rolle i historien. Han forklarer at du er den eneste som kan tilintentgjøre hovedfienden i spillet "The Dark Genie", som har besatt kroppen hans. For å gjøre dette må du reise tilbake i tid og hindre selve skapelsen til Genie. For å forhindre at Genie får fullstendig kontroll over ham, tar Seda tak i sverdet sitt og kjører det tvert gjennom kroppen sin. Dette gir han også krefter til å åpne opp porten til The Gallery of Time, en dungeon som lar deg reise noen år tilbake i tid for hvert level du fullfører. Vi forlater dermed en døende Seda og entrer Galleriet.

Dette er et svært minnerikt sted, men om det kan skyldes selve stedet i seg selv er usikkert. Dungeon-levlene i Dark Cloud bør nok neppe få noen premie for mest variert miljø, men Gallery of Time er et sted som er ganske tiltalende allikevel. Du vet at du nærmer deg slutten som i seg selv er med på å gi en adrenalinskapende følelse. Men det som virkelig gjør at dette stedet har brent seg fast i topplokket er det som foregår i bakgrunnen. Dette stedet er nemlig et kroneksempel på den påvirkningen musikk kan ha i et spill. Tidligere har jeg skrevet om en boss fra dette spillet og trukket frem musikken der også. Det er kanskje ikke så rart, for begge Dark Cloud spillene har et lydspor som er vanvittig velkomponert. Men musikken som spilles på dette punktet tar virkelig kaka. Den er mystisk, intens og mest sannsynlig noe av det mest creepy jeg har hørt i et spill noensinne. Jeg grøsser litt enda når jeg tenker tilbake på første gang jeg entret dette stedet midt på svarte natta for godt over 12 år siden. "Uuuæææææ" beskriver nok ansiktsuttrykket mitt ganske godt...

Selve lydsporet kan egentlig deles opp i 4 like gufne deler, der en del er intens dunking, en del med ei kjerring (eller hva det nå enn er) som har hengt seg opp, en del med folk som hoier i bakgrunnen og en siste del med den tikkende klokken, som virkelig gir deg følelsen av å reise i tid. Det er kanskje også en grunn til at den setter seg så godt som den gjør etter 25 seige dungeon-levels, der du til slutt står ansikt til ansikt med The Dark Genie selv. Gallery of Time er et nokså langtekkelig sted og trolig ikke min yndlings-dungeon i spillet, men musikken har derimot blitt en klar favoritt, med den grufulle og skremmende stemningen den bringer med seg. Jeg husker også det var her jeg for første gang oppgraderte hovedpersonens våpen til det siste ultimate nivået: Seventh Heaven (for et fantastisk navn).

Dark Cloud spillene fortjener virkelig å bli husket for de minnerike klassikerne de er og hvor synd det er at de er så lite kjent for omverdenen. Dog hindrer ikke dette meg å samle opp øyeblikkene i den store nostalgi-kisten og det er nok ikke veldig usannsynlig at disse spillene vil bli nevnt igjen ved en senere anledning.

HQ

Games and Stuff: Resten av året

Skrevet av Glorfindel den 3 desember 2013 klokken 22:51

Noen av dere la kanskje merke til at forrige måneds bidrag i denne bloggserien uteble. Ikke? Jo, selvfølgelig gjorde dere det. Grunnen er ganske enkel, jeg har hovedsakelig ikke hatt veldig behov for å oppsummere forrige måned, siden jeg i bunn og grunn ikke har kjøpt et nytt spill siden oktober. Allikevel har jeg fått fatt i noen av de tidligere spillene som kom i år, så da kan det kanskje være verdt å skrive noe allikevel. Derfor tar jeg det hele i en smørje og oppsummerer forrige måned og planene jeg har igjen før året er omme. Enjoy.

På spillfronten pleier det sjeldent å være stille og det kommer nok definitivt ikke til å være det i desember heller. Dog har det ikke kommet mange ferske spill inn døren på en stund, Pokemon X/Y er vel faktisk de nyeste. Derfor har november stort sett bestått av å spille spill jeg har til gode fra i år. The Last of Us er ett av spillene som det hadde vært en skam å gå glipp av (anmeldte det også) og Ni No Kuni er et annet jeg begynte på for noen uker siden. Som de fleste RPG spill er det et nokså langt spill, så jeg har fremdeles litt igjen. November har allikevel ikke vært en måned fri for nye spill på generell basis, for både LoZ: A Link Between Worlds og Super Mario 3D World er to spill jeg har ventet på. Dog har jeg bestemt meg for å vente med 3D World til juleferien kommer. A Link Between Worlds bestilte jeg derimot Collectors versjonen av for ca. to uker siden. Den har enda ikke dukket opp, så man kan begynne å lure på hvor i Jesus land og rike den har tatt veien. Kanskje på tide å undersøke saken nærmere... I tillegg fikk jeg igjen, eller rettere sagt en helt ny PS3 fra serviceverkstedet, noe som betyr at jeg også må starte GTA V på nytt...

Bortsett fra dette går livet sin vanlige gang. Ferien nærmer seg med stormskritt og det samme gjør eksamen som er like morsom hvert år. Heldigvis er det tre nokså lette eksamener, slik at jeg har klart å unngå å stresse meg i hjel (noe jeg sjeldent gjør uansett). På forumet har jeg den siste tiden blitt nevn i storslagne bloggserier av både Predator og Subject 17, noe jeg setter stor pris på. Å lese om seg selv er selvfølgelig moro det, men like så morsomt var det å lese om de andre brukerne som ble nevnt. Jeg kommer nok til å skrive en blogg om min første periode her på forumet i nær fremtid, så kanskje jeg finner inspirasjon til å gjøre noe lignende selv akkurat der. Nylig skrev jeg også et tilbakeblikk på denne generasjonens konsoller, nærmere bestemt PS3 og Wii. Adventen har også gjort sitt inntog på forumet, med julekalender, juleavatars og generelle juleforberedelser her og der. Min første jul på GR-forumet nærmer seg og det ser jeg veldig frem til.

Planene fremover er så mangt. Den siste tiden har aktiviteten sunket noe, men jeg har fremdeles nok å skrive om før 2014 står for døren. De vanlige seriene som "Spilløyeblikk, Bossfights og Tilbakeblikk" vil nok titte frem og jeg vil nok prøve å få ut et par anmeldelser også. I tillegg står en formidabel oppgave med å kåre Årets Spill foran meg, noe som betyr at jeg må få fullført noen spill på rimelig kort tid. Noe annet snadder som kjennetegner undertegnede vil nok også dukke opp. Jeg har også funnet igjen noen gamle klassikere av noen spill som er fristende å fortsette på frem mot jul.

Med det er det bare å takke for oppmerksomheten for denne gang og håpe de fleste er sugne på mer lesestoff i fremtiden. Nye bloggserier er også under planlegging og vil forhåpentligvis se dagens lys utpå nyåret.

Jeg må også røpe at har satt meg et nytt mål som ingen vet om (ikke en gang SirThomas, Ole-Christian eller MNO).

Games and Stuff: Resten av året

Her får dere også en smakebit av hvordan jeg ser ut i nattens skygger.

Bossfights #8: Seymour

Bossfights #8: Seymour

Skrevet av Glorfindel den 30 november 2013 klokken 00:21

Selv som en selverklært RPG-elsker, er det noen spillserier man har bedre forhold til enn andre. Final Fantasy er en av seriene jeg har et litt blandet forhold til. Spillene er langt ifra dårlige, men sammenlignet med mange andre i samme sjanger så er resultatet litt sprikende. Men det skal sies at disse spillene helt klart har sine øyeblikk de også. Final Fantasy X er et av de jeg husker best og her møter man ganske mange uforglemmelige karakterer. Spesielt er det en person som følger deg gjennom store deler av spillet.

Seymour Guado er nemlig navnet på en person du vil møte litt ute i historien. Han har nettopp fått tildelt tittelen: Maester og opptrer nærmest som en helgen for alle han møter. Han vil også ha hovedpersonen Yuna til å gifte seg med han, for å styrke håpet deres om å tilintetgjøre hovedfienden i spillet: Sin. Akkurat noe særlig vanskelig å gjennomskue fyren er det vel ikke, se på han, hør på han... her oser det ondskap og sluhet lang vei. Dette finner gruppen din i spillet ut etterhvert også, når det viser seg at han står bak mordet på sin egen far. Bak det hele ligger et mål om å bli den nye Sin for å ødelegge verden. Oppgaven din er da selvsagt å stoppe gærningen ikke bare en gang, men opptil flere. Seymour er også en av de mer innpåslitne personene jeg har sett i et spill til nå og vil stadig dukke opp i nye og mektigere former utover i spillet. Allikevel er det den aller første kampen jeg likte best, noe det forsåvidt er flere grunner til.

Det første møtet med Seymour er i et stort tempel kalt Guadosalam. Du konfronterer ham i et rom sammen med to av vaktene hans. Starten på denne kampen kan være ganske irriterende, der begge vaktene vil kaste en "protect spell" på seg selv, samtidig som de vil beskytte Seymour om du angriper han. Seymour vil også sette "shell" på seg selv, som drastisk vil redusere magi skaden han tar. Derfor er det rimelig lurt å ta ut vaktene så fort som mulig. Deretter ser det hele litt lysere ut helt til han plutselig tilkaller sin aeon (magiske monstre) Anima opp fra helvete selv. Anima vil generelt ikke gjøre så veldig mye ut av seg. Hun vil bruke en "pain spell" som gjør en del skade, men hun har også en "overdrive" måler som gradvis øker. Når den når maks vil hun bruke spesialangrepet "oblivion" som mest sannsynlig vil ta livet av deg på flekken. Heldigvis har du aeons selv som kan bidra til å gjøre kampen lettere. Etter at Anima er bekjempet vil Seymour få tilbake full helse og økt skade med magiske angrep, men herfra er det bare å gå berserk på fyren til han er ferdig.

Den første kampen med Seymour er den jeg fant mest givende muligens på grunn av det er det aller første møtet med en ny fiende og det er en større "ramme" rundt denne, enn de andre kampene. Kanskje ikke den med mest "boss-fight" følelse, men uansett blir du bare mer og mer lei fyren utover i spillet. Den har også et lydspor som jeg liker svært godt og som bidrar til å øke stemningen veldig. Kampen tar også uventede vendinger som kan være utslagsgivende for utfallet. I tillegg har du en situasjon etter kampen der du må rømme fra tempelet. Å løpe for harde livet mens du i det fjerne ser vakter som forfølger deg, var også ganske intenst. En fornøyelig kamp med andre ord.

Tilbakeblikk på en generasjon (Del 2)

Tilbakeblikk på en generasjon (Del 2)

Skrevet av Glorfindel den 26 november 2013 klokken 23:12

Som jeg nevnte i tilbakeblikket om PS3 i del 1, så vil jeg også inkludere Wii i denne bloggen, siden jeg ikke har fått skrevet om den tidligere og fordi det er en konsoll jeg har brukt minst like mye tid på som PS3, mest sannsynlig mer. I tillegg er det en konsoll med et vanvittig stort utvalg av minneverdige spill som fortjener å bli satt frem i lyset en siste gang

Nintendo Wii er som PS3 en konsoll som har vært på markedet en god stund, den ble nemlig også gitt ut i 2006. Etter mangt et festlig øyeblikk på Gamecube gikk jeg også til innkjøp av en Wii. Neste-generasjonskonsollen Wii U har forsåvidt også vært ute i snart et år og jeg har selv eid den siden juni. Nintendo sine konsoller har aldri vært blant de kraftigste, men de gjør opp for dette med innovativt gameplay. Wii bød på veiving og fekting med både sverd og bowlingkuler og i starten var dette veldig heftig. Etterhvert ble det kanskje litt for mye av det gode, men problemet løste seg enkelt og greit ved innkjøp av en Classic Controller. I likhet med PS3 ble også Wii støvet litt bort i en periode, men jeg føler jeg har sklidd innom det meste av det som bør spilles på denne konsollen, selv om det helt sikkert er noe jeg har gått glipp her også.

First one first er The Legend of Zelda: Twilight Princess, som var det første spillet jeg gjennomførte på konsollen. Etter å ha blitt fullstendig Zelda-frelst på Gamecube, var forventningene store til dette spillet og i motsetning til mange skeptikere så synes jeg TP var en stor spillopplevelse, faktisk stor nok til at det har tatt en knepen seier som mitt favorittspill i serien. Perfekt utvalg av templer, bosser og minneverdige karakterer i tillegg til en grafikkstil jeg fant svært tilfredsstillende. Men så snille og omtenksomme som Nintendo er, fikk vi faktisk hele to Zelda spill på Wii. Skyward Sword var i likhet med de andre i denne serien, et veldig godt spill med kanskje den beste historien til nå, selv om selve spillet var ganske mye mer lineært enn mange andre Zelda-spill.

Mario er jo selvfølgelig en annen luring du ikke kommer unna med Nintendo. Begge Super Mario Galaxy spillene var fantastiske og ga et inntrykk og en spillopplevelse helt utenom det vanlige. Mario Kart er også en serie jeg alltid har likt og Mario Kart Wii bød på nye baner, nye karakterer, motorsykler og triksing og diverse annet snadder. En annen kjent og kjær serie som fortsatte sin galskap på denne konsollen er Super Smash Bros. Selv om jeg ikke har brukt i nærheten av like mange timer i Brawl som jeg gjorde i Melee, har dette kaotiske spillet bydd på mange festlige stunder, blant annet med en av mine favoritt spillhelter Solid Snake, Kid Icarus maskotten Pit og Melee yndlingen Marth. De kommende etterfølgerne på Wii U er selvfølgelig noe jeg ser veldig frem til. Pokémon er en annen kjær serie som har tatt en svipptur innom konsollen. Jeg synes Nintendo klarte å overføre konseptet fra håndholdte spillene veldig godt til Gamecube med både Pokémon Colosseum og XD: Gale of Darkness. Pokémon Battle Revolution var dog et lite steg ned, der all form for historiedrevet eventyr var ekskludert og fokuset kun var på kamper. Morsomt og givende i starten, men man gikk fort lei. I tillegg har Virtual Console bringt tilbake nostalgiske minner med Super Mario Bros 1 og 3, Mario Party 2 osv.

Så dette markerte da slutten på Wii æraen for min del ... trodde jeg. Men heldigvis ville skjebnen det annerledes. Jeg rakk nemlig å bli blåst ut av stolen en siste gang før konsollen skulle stilles vekk i mitt personlige museum. Xenoblade Chronicles vil nemlig stå igjen som det absolutt beste spillminnet fra denne konsollen, med Twilight Princess på en sterk 2. plass. Ikke nok med å være det beste fra Wii, så er det faktisk et av de aller beste spillene jeg har spilt noen gang. Jeg takker høyere makter for at jeg møtte dette spillet og kanskje var det like greit at dette ble avslutningen på Wii, siden jeg er ganske sikker på at det er få spill som vil klare å danke ut inntrykket det spillet ga meg. Den forhåpentlige oppfølgeren til Monolith Soft på Wii U er spillet jeg setter min lit til.

Dette konkluderer min oppsummering av minnene mine fra PS3 og Nintendo Wii. Som nevnt har jeg allerede skaffet meg en Wii U og Playstation 4 står så klar på innkjøpslisten. Jeg gleder meg veldig til den nye generasjonen med mange gode og etterlengtede titler på vei. Samtidig vil det alltid være gøy å mimre tilbake på de gode stundene du har hatt tidligere. Nostalgi er helt klart en sterk følelse og jeg er sikker på de nye konsollene vil bidra til å skape nye gode, minneverdige spillopplevelser.

Hva er dine største spillopplevelser fra Wii og hvilke forventninger har du til de nye konsollene?