Norsk
Blog

Dag 12: Et spill alle burde spille #30DayChallenge

Skrevet av Glorfindel den 29 mai 2017 klokken 12:07

Et spill alle burde spille. Mitt naturlige svar på det spørsmålet ville vel vært spill som Xenoblade Chronicles, FFVII, FFIX eller hele Metal Gear Solid serien. På den annen side er jeg inneforstått med at det kanskje ikke er alle som verken har tid, eller kanskje viktigst av alt lyst til å hive seg ut i 60-70 timer med spilletid. Derfor skal jeg snu på fjøla og anbefale noe helt annet. Vel, nesten.

Child of Light er et spill utviklet av Ubisoft Montreal. Det er en herlig mix av plattform og rollespill. Det dukket opp i 2014 til nær sagt alle konsoller. Hvorfor er det et spill alle burde spille? Jo, nå skal dere høre:

Først og fremst er det en ganske kort affære. Jeg gjennomførte spillet på rundt 10 timer og da samlet jeg attpåtil alle troféer. Men på disse 10 timene rekker spillet allikevel å svippe innom hele følelsesregisteret til et menneske. Mangel på tid er derfor en unnskyldning som fort bør lukes vekk. Således er det også et rimelig spill. Per nå ligger det faktisk ute for den nette sum av 33 KRONER på PS Store. Hele usle 33 kroner. Kom ikke her og si du ikke har råd.

Innholdet du får servert i Child of Light, er også av øverste klasse. Den håndmalte, visuelle stilen er en ren fryd for øyet. Det eventyriske preget, fargene, kontrastene, karakterdesignet, estetikken. Jeg er sikker på at det kan kurere blindhet.

Historien i spillet går som følger: Aurora bor med sin far som hersker over et kongedømme i Sveits. En dag dør hun på mystisk vis og våkner opp i fantasilandet Lemuria. Her har månen og solen blitt stjålet av den onde heksen Umbra og det blir naturligvis opp til Aurora å bringe dem tilbake. Denne historien revolusjonerer nok ikke hele spillmediet, men den er godt fortalt, nokså spennende og med interessante karakterer. Alle dialoger er også skrevet på rim, noe som skaper en artig flyt gjennom hele spillet.

Gameplayet er bygget opp etter det klassiske turbaserte kampsystemet, kjent fra eldre rollespill. Det går i teorien ut på at man enkelt og greit angriper etter tur, men Child of Light har laget en liten vri ved at alle karakterer har et symbol på en actionmåler nederst på skjermen. Når symbolet til karakteren når "målstreken" vil de angripe og hvor fort hver karakter beveger seg på denne måleren kan du selv påvirke ved bruk av ulike "status ailment"-evner, men også ved å styre din følgesvenn: ildfluen Igniculus. Han kan du nemlig bruke til å helbrede deg selv en liten smule, eller sende han på fienden og få ham til å senke hastigheten deres.Dette skaper et mer strategisk og dynamisk, turbasert-kampsystem og det føles både friskt og givende å spille.

Om ikke dette er nok til å overtale vedkommende leser, så ber jeg deg vennligst ta deg en tur hit for å høre på spillets musikk. Fordi Jhesus for et lydspor. Jeg gremmes nesten over å ha utelatt det fra min blogg om spillmusikk. #Cut4Glrfndl. Nei, seriøst, bare hør. Hør og bli bergtatt.

Ubisoft er kanskje en utvikler som er mest kjent for spill og serier som Assassin's Creed, Far Cry, The Division, Rayman og Tom Clancy's. Allikevel mener jeg Child of Light er et av de beste spillene de har laget. Det er en hyllest til de klassiske eventyrfortellingene og et levende eksempel på hvordan spill kan opptre som ren kunst. Spill det. Med en gang.

Dag 12: Et spill alle burde spille #30DayChallenge

HQ

Short'n'sweet som absolutt IKKE er #Short'n'sweet

Skrevet av Glorfindel den 28 mai 2017 klokken 22:45

Når jeg først setter meg ned for å spille, pleier det som oftest ikke å være noe hastverksarbeid. Men de gangene jeg har litt mindre tid, eller ikke planer om å spille så fryktelig lenge, er det et par spill jeg har hatt som vane å sette meg ned med: League of Legends og Overwatch.

I teorien er dette begge spill man kan spille på "farten". En runde med 5v5 på LoL, varer i ca. 30 minutter, mens en runde på competitive mode i Overwatch, varer i mellom 10-20 minutter. Men...alle som har vært borti disse spillene, vet at det teoretiske svært sjeldent korrelerer med det som utføres i praksis.

Følgende scenario skjer: Du bestemmer deg for å spille en runde. Du ender opp med å tape. Skal du virkelig gi deg etter et tap? Selvfølgelig ikke. Så taper du en gang til. Burde du gi deg? Kanskje, men du gjør det ikke. Deretter taper du for tredje gang og det begynner å koke litt i toppetasjen. Allikevel bestemmer du deg for å prøve en siste gang. Plutselig snur lykken og du vinner. Kanskje også en gang til. Dermed er du inne i "flytsonen" og ønsker å fortsette til du møter veggen igjen. Brått så har timene flydd forbi...

Tendenser som dette skjer ganske ofte. I min tid med disse spillene, kan jeg nesten ikke komme på én eneste gang jeg har sagt meg fornøyd etter en runde. Utenforstående lurer kanskje på hva som gjør disse spillene så fengslende, da de har et nokså begrenset og tidvis ensformig gameplay. League of Legends har én 5v5 bane du spiller på hver runde, mens Overwatch noen litt flere kart. Hver helt i hvert av spillene, har også rund 4-5 evner.
Konkurransebaserte spill som dette, er dog lagt opp slik for en grunn. Det er den beste og mest riktige måten å teste ferdigheter og fremgang på. Variasjon skapes også deretter. Forskjellige helter, ulike motspillere, annen taktisk eller strategisk fremgangsmåte, ulikt utfall, marginer osv. er med på å gjøre at stort sett hver runde føles annerledes enn den forrige.

Kort oppsummert: Spill som dette kan i teorien være noe å sette seg ned med om du bare vil spille en liten stund. Om du bør det, er en annen sak...

Short'n'sweet som absolutt IKKE er #Short'n'sweet

HQ

Dag 6: Mest irriterende karakter #30daychallenge

Skrevet av Glorfindel den 25 mai 2017 klokken 00:49

Før dere gyver løs på den påfølgende teksten, vil jeg klargjøre en ting.

1. Karakteren i denne bloggen er muligens ikke tidenes mest irriterende spillkarakter.

Grunnen til at jeg velger han ut, er som følger: Final Fantasy er en av mine absolutte favorittserier og jeg er derfor hender det jeg bryr meg litt mer om spillene i denne serien, enn andre. Karakteren er heller ikke alene om å være litt ille i denne serien. Squall er rimelig i overkant dyster, Vaan er relativt unyttig for hele plottet i XII og Lightning i det første XIII er PMS så det holder. Men denne karakteren, fra nå av kjent som Tidus, er allikevel den som irriterer meg mest.

Tidus er hovedpersonen i FFX. Et jevnt over ganske flott spill. En ganske interessant historie, mye av den samme utsøkte musikken som forgjengerne og noen gode karakterer. Men samtidig har du også noen som kanskje ikkeeeeeeee faller så godt i smak. Og gud bedre Tidus, du er jaggu meg slitsom.

Tidus er en person som ganske tidlig i spillet viser klare personlighetstrekk som avslappethet, bekymringsfrihet og til dels barnslighet. Dette gjør for så vidt også hovedpersonen i spillet før han (som er en av mine favoritter), men det klare skillet oppstår ved at Zidane er en empatisk person som elsker å hjelpe andre. Tidus fremstår selvsentrert så det holder. "Se på meg, jeg er en kommende Blitzballstjerne, fy pokker og jeg er kul. Og jeg har håret til Cloud".

Denne egosentriske personligheten bedrer seg heldigvis utover i spillet, men jeg klarer ærlig talt ikke å like han noe bedre for det. Det hjelper heller lite at han også er et eneste stort, vandrende spørsmålstegn gjennom hele spillet. Litt i samme bane som Raiden i MGS 2 (som også tidvis var litt slitsom), sprettes det ut: "huh?, hah?, hmm? hva skjer nå a? hva skal vi nå a? hvem er det a????". Naturlig nok satt litt på spissen og det er også forståelig at han føler seg bortreist da han plutselig befinner seg på et helt ukjent sted, men det blir samtidig ille å høre på i lengden.

FFX introduserte også serien for komplett stemmeskuespill, her også med litt blandet hell. Å armere Tidus som en gutt som nylig har kommet i stemmeskifte, passer kanskje karakteren hans bra, men for min del løfter det ikke akkurat totalpakken til nye høyder...

Uff, nei. Jeg elsker denne serien og således er det umulig å hate deg Tidus. Allikevel kan jeg ikke noe for det. Du er og blir et stykk irriterende spillkarakter.

Dag 6: Mest irriterende karakter #30daychallenge

Dag 4: Guilty pleasure... #30daychallenge

Skrevet av Glorfindel den 21 mai 2017 klokken 21:19

Jeg har lenge vært en liten (wannabe) "motstander" av mobilspill. Litt på grunn av deres enkelhet i forhold til konsollspill og litt på grunn av alle mikrotransaksjonene de ofte bringer med seg. Men jeg har naturligvis også latt meg påvirke, selv på grensen til det overdrevne.

For noen år tilbake fantes det et spill som het Farmville. Ingen trenger vel å være rakettforsker for å skjønne hva det går ut på. Du driver enkelt og greit din egen virtuelle gård. I Farmville sår du avlinger, mater dyr og andre ting man vanligvis styrer med utpå landet. Som de fleste mobilspill av denne typen, kan du gjøre et visst antall ting i løpet av en dag, før du må vente en del timer før du kan gjøre noe mer. Selvfølgelig med mindre du lufter litt på bankkortet. "Et par kroner her og der kan vel ikke gjøre noe". Sa alle, mente ingen...

Akkurat hvorfor det slo meg å begynne å spille Farmville, må gudene vite. Jeg er jo født og oppvokst på et nokså lite sted, der åkre og traktorer dominerer ovenfor kollektivtransport og businessmenn i fine dresser, så kanskje jeg egentlig har en skjult skapdrøm om å bli bonde. Eller var det kanskje fordi det var midt i studietiden og jeg hadde rotet meg inn i en eksistensiell krise?

Jeg ville vanligvis ikke vært så veldig brydd over å ha holdt på med et slikt spill, om det bare hadde vært litt. Men det var ikke det. Det var hver dag, flere ganger om dagen...
Inn og høste den jævla avlingen og mate den fordømte kua, logge ut i noen timer, for så å gjenta akkurat det samme en gang til. Og den dag i dag lurer jeg fremdeles på: for å oppnå hva?

Heldigvis klarte jeg å rive meg løs til slutt, men om det var fordi jeg gikk lei eller om spillet gikk til dundas vet jeg sannelig ikke. Jeg minnes også en blåkopi kalt Frontierville, bare at du der hadde forflyttet deg ut i ville vesten i stedet for en bondegård. I senere år har jeg dog vært omtrent like hektet på spill som Jurassic Park Builder og Pokémon GO og selv om det også er rimelig begrensede spill, så er de ikke like hjernedødt som det Farmville var. Bare hør på denne grusomme theme-låten...

Man kan sikkert trøste seg med at det alltid kunne vært verre. Jeg kunne tross alt brukt 10.000 kr i måneden på Candy Crush som ho dama på Luksusfellen (send hep), men å måtte bli lagt inn på avrusning er jaggu en mager trøst.

Noen ganger spillmediet... Noen ganger skremmer De meg voldsomt....

Dag 4: Guilty pleasure... #30daychallenge

Den store bloggen om #DasWunderbareSpielmusik

Skrevet av Glorfindel den 21 mai 2017 klokken 18:01

Det er mange faktorer som er individuelt avgjørende for hvorvidt et spill kan falle i smak eller ikke. Noen foretrekker blytung grafikk, noen vil ha en god historie, noen spiller bare for moro skyld, mens andre krever godt multiplayer-innhold. For min del er musikk noe av det viktigste. Spill er fremdeles spill og må naturligvis være givende å spille, men et godt lydspor kan trekke et ellers middelmådig spill opp til det absolutt godkjente.

Spillmusikk har utviklet seg til å bli mer enn bare viktig innad i spillene. Det har også fått en nokså sentral rolle ellers i det daglige liv. Det går ikke en dag uten at jeg hører på musikk fra spill også utenfor husets fire vegger, være seg i bilen eller på trening. Således anser jeg meg selv for å ha hørt en god del, selv om utvalget naturligvis er ustoppelig. Å plukke ut enkeltlåter er nær sagt en dødfødt oppgave, men jeg har nå gitt det et forsøk. Under presenteres et tilfeldig utvalg låter fra 10 spill eller spillserier, der musikken har hatt størst påvirkning på meg:

World of Warcraft

MMO er en sjanger man fort kan nedlegge en del timer i. Derfor kan det være kjekt med musikk som setter stemningen og holder spillet levende. World of Warcraft har og har vel også alltid hatt det. Det har vært flere komponister innom spillet i løpet av det 12-årige levetid, men musikken har likevel holdt et stabilt høyt nivå hele veien.

5 fra spillet:

Legends of Azeroth
The Barrens
Eversong Woods
Howling Fjord
Talador

Xenoblade Chronicles

For 120. gang drar jeg opp dette spillet og for 119. gang på grunn av musikken. Xenoblade Chronicles har en god blanding av komponister, blant annet Yoko Shimomura, aka. the Goddess. Allerede etter 5 minutter skjønte jeg at dette kom til å bli en helt spesiell opplevelse og jeg anser fremdeles musikken i Xenoblade Chronicles som noe av det aller beste jeg har hørt i manns minne. Jeg tror heller ikke det noensinne kommer til å endre seg.

5 fra spillet:

Gaur Plain
Hometown
Satorl Marsh
You Will Know Our Names
Time to Fight

Final Fantasy

Hei sveis, å velge ut ET spill med den beste musikken i denne serien er ingen enkel oppgave, ei heller noe jeg har spesielt lyst til. Fra de karakteristiske theme-låtene, til de stemningsfulle tonene som fyller omgivelsene og de episke som fyrer opp adrenalinet under kamp. I denne serien som helhet, er det så mange godbiter at det nesten er skummelt.

5 fra serien:

FFVII - Fighting
FFVIII - Overture
FFIX - Crossing Those Hills
FFXII - Esper Battle
FFXV - Stand Your Ground

Metal Gear Solid

Det originale MGS er ikke det eneste spillet med god musikk i serien. Er det noe det derimot har, som jeg personlig synes det kun delvis er MGS2 som klarte å matche, er det intense dialoger og bakgrunnsmusikk. MGS har et lydspor som utfyller infiltrasjonsoppdraget perfekt. Det er småguffent, anspent og gåtefullt, men klarer også å dra opp den episke stemningen under kamp.

5 fra spillet:

Intruder 2
Encounter
Mantis Hymn
Escape
Enclosure

NieR: Automata

Et av spillene fra i år, som også kommer til å ende opp blant de beste. Mye av årsaken til at jeg valgte å kjøpe NieR: Automata var på grunn av musikken, som jeg først stiftet bekjentskap med i demoen til spillet. Komponist Keiichi Okabe er kanskje ikke blant de mest kjente, ei har han komponert så altfor mye, i hvert fall i forhold til en del andre. Men kvalitet over kvantitet, noe Automata er et tydelig bevis på.

5 fra spillet:

Bipolar Nightmare
Birth of a Wish
End of the Unknown
Rays of Light
Emil's song

Pokémon

Når man har spilt hver generasjon i en serie siden begynnelsen, er det naturlig at ting blir sittende etterhvert. De aller første Pokémon-spillene hadde også 8-bit musikk, som har en helt unik evne til å klistre seg på hjernen. Men selv om Pokémon-spillene har vanedannende musikk, er låtene også av relativt god kvalitet. Hvert spill har nesten alltid opprettholdt den gode stemningen under kamp, selv om Pokémon også tilbyr flott atmosfære i byer, mellom byer, på havet, i skogen osv.

5 fra serien:

Pokémon Red/Blue/Yellow - Welcome to the World of Pokémon
Pokémon Gold/Silver/Crystal - Cherrygrove Town
Pokémon Colosseum - Event Battle (egentlig en remix av Trainer Battle fra Ruby/Sapphire/Emerald, men jeg liker denne versjonen bedre)
Pokémon X/Y - Gym Leader Battle
Pokémon Sun/Moon - Trainer Battle

Tales

Tales eller Tales-of er en serie som har hatt en tendens til å levere en lett blanding på den musikalske fronten. Det er ikke alt man legger like mye merke til i disse spillene, men de gangene man gjør det, er resultatet stort sett meget bra. Og det er også mye av grunnen til at jeg har blitt så glad i denne serien.

5 fra serien:

Tales of the Abyss - A Place For Relaxation
Tales of Vesperia - On the Other Side of the Mirage
Tales of Graces - A Town of Dancing Wind
Tales of Xillia - Delight in Victory
Tales of Zestiria - The Exciting First Journey

The Legend of Zelda

Zelda-serien er kjent for sin vedvarende kvalitet gjennom alle år og det gjelder også musikken. Men når du har legender som bl.a. Koji Kondo stående bak, så er det kanskje ikke så rart. Zelda er nok en serie hvor det er klin umulig å plukke ut et enkelt spill med den beste musikken, selv om lydsporet i Ocarina of Time nok sikkert har en helt spesiell plass i hjertet til fansen.

5 fra serien:

Ocarina of Time - Inside a House
Majora's Mask - Clock Town Day 1
The Wind Waker - The Great Sea
Twilight Princess - Hyrule Field
Skyward Sword - Ballad of the Goddess

Assassin's Creed II

En serie som stort sett har klart å spikre stemningen, selv om musikken har dødd litt bort i noen av titlene. Jeg setter musikken i både Black Flag og AC II høyt, men det er liten tvil om at AC II er det spillet hvor musikken klarte å skape den mest minnerike atmosfæren. Det er faktisk så man går rundt og drømmer om å dra til Italia og sette musikken på øret mens man vandrer rundt i gatene.

5 fra spillet:

Venice Rooftops
Tour of Venice
Flight over Venice
Venice Combat
Chariot Chase

Dark Cloud

Til å være et av mine aller første ordentlige 3D rollespill, viste Dark Cloud virkelig hvor fantastisk musikk i den japanske rollespill sjangeren kan være. Komponisten står bak originalen, samt oppfølgeren, i tillegg til musikken i Professor Layton spillene. For ikke altfor lenge siden spilte jeg gjennom denne klassikeren på nytt da det ble portet over til PS4. Man kan trygt si at jeg fremdeles er furt på Level-5 for ikke å ha gitt ut et nytt spill i denne serien...

5 fra spillet:

Daily Life
Divine Beast Dran
Matataki Village
The Corridor of Time
Moon Sea

Den store bloggen om #DasWunderbareSpielmusik