Etter litt inspirasjon fra projecthammers "spelaugneblink" ble jeg en smule fristet til å begynne på en ny bloggserie selv (selv om jeg ikke ble fristet til å begynne å skrive på nynorsk). Som tittelen beskrivende nok sier, så vil denne serien dreie seg som unike øyeblikk jeg har opplevd i spill opp gjennom årene. Alt fra gledesfylte, fryktinngytende, tårevåte, merkelige og minneverdige øyeblikk står i fare for å bli nevnt, og vi starter med det merkelige først.

Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty er et fantastisk spill på mange måter. Det har en engasjerende og en smule innviklet historie, godt gameplay og en lett blanding av minneverdige karakterer. I tillegg til dette har Hideo Kojima klart å dytte inn et par snåle ting i dette spillet også. Punktet i spillet jeg skal frem til oppstår nærmere slutten og for de som ikke har spilt spillet er dette en naturlig spoiler. You have been warned.

Første gang jeg spilte Metal Gear Solid 2 er sikkert nærmere 10 år siden, men jeg husker det like godt i dag for det. Jeg hadde sittet en god del timer og klarte rett og slett ikke å gi slipp på lysten til å stadig oppleve mer av dette fascinerende spillet. Klokka begynte også å nærme seg.....alt for sent for skole dagen etter. Uansett så fortsatte jeg videre et lite stykke til og kom til en scene i spillet der hovedkarakteren Raiden hadde blitt tatt til fange og robbet for alt av klær og utstyr. Gjennom hele spillet hadde Raiden hatt kontakt med ulike personer som hjalp han med oppdraget via såkalte Codec samtaler, men dette funket heller ikke for øyeblikket. Så det eneste Raiden kunne gjøre var å løpe rundt naken i bygget og begynne å lete etter utstyret sitt.

Etterhvert når du begynner å komme lengre inn i bygget, blir du kontaktet av Colonel Campbell, Raidens overordnede og mannen som sendte han ut på oppdraget. Vanligvis pleier Campbell å komme med gode råd og kloke ord, men denne gangen la jeg merke til at han oppførte seg noe merkelig. Det første jeg noterte meg var at stemmen hans begynte å skurre i tillegg til at han også begynte å stamme. Så steker muffinsene for alvor når han starter med å fable om både det ene og det andre, blant annet gjentar han gang på gang at du må fullføre oppdraget, før du helt ut av det blå blir opplyst om at det er skadelig for øynene å sitte for nærme TV-en. Det hele blir også bare mer og mer "creepy" når ansiktet hans plutselig viser tendenser til å likne på et skjelett i noen få sekunder. Det går noen stunder mellom hver gang han ringer, men ringingen blir bare mer og mer intens jo lenger inn i bygget du kommer og setningene han kommer med blir bare snålere og snålere. Om ikke historien om at det skjedde noe rart med han sist torsdag når han dro hjem og at det var et sterkt lys som kom mot han og at han deretter plutselig var hjemme, er merkelig nok, så prøv å finn logikken i dette sitatet: "I hear it's amazing when the famous giant purple stuffed worm in flapjaw space, with a tuning fork, does a raw blink on Hairi Kairi Rock! I need scissors!! 61!!".

Sånn holder Campbell på i et kjør og det blir bare mer og mer intenst før det til slutt skjer noe som virkelig tar toppen av kransekaka. Når du har sittet og spilt i mange timer, det er midt på svarte natta, du er alene oppe og har hørt på det ene våsete preket etter det andre og da plutselig blir servert beskjeden om at du har spilt ganske lenge og burde finne på noe annet, etterfulgt av en regelrett kommando om å slå av konsollen ... tro meg, da var det ikke mye om å gjøre før jeg faktisk røsket tak i den stikkontakten til konsollen og slo av TV-en.

Metal Gear Solid 2 er ikke det eneste MGS spillet som har antydning til merkelig innhold og det som virkelig gjorde denne opplevelsen så guffen er den stemningen spillene tilbyr. Codec samtalene i denne serien og da hovedsakelig i det første og andre spillet har en så spenningsfylt og regelrett skummel stemning rundt seg, både på måten personene snakker og musikken du hører i bakgrunn og disse samtalene tok virkelig det hele til et nytt nivå. Dette skremte faktisk vannet av meg første gangen jeg opplevde det og kanskje er denne litt spesielle blandingen av elementer, en av grunnene til at jeg digger Metal Gear Solid spillene så mye som jeg gjør.

Dette er bare noe av alt det vanvittig merkelige som forekommer i denne delen av spillet, så har du lyst til å sjekke ut hele galskapen selv (noe jeg anbefaler) så ligger hele greia her

For de av dere på forumet som ikke kjenner meg så alt for godt (med andre ord, de fleste) kan jeg innrømme at jeg er en person med en noe snodig musikksmak. Det er klart jeg liker "vanlig" musikk som alle andre, hovedsakelig rock/punk/metal osv. Green Day er i hvertfall mitt absolutte favorittband. Men svært ofte, store deler av dagen faktisk, så går jeg rundt med spillmusikk på øret. Spillmusikk bringer frem nostalgi og en tilfredsstillende følelse ingen andre musikksjangre kan matche og jeg overdriver ikke når sier at jeg nesten lever av denne følelsen. Opp gjennom årene i min søken for stadig å fylle spillelisten med godsaker har jeg funnet en del artige ting i forbindelse med spill jeg har brukt mange timer på. I tillegg til musikk i fra selve spillet har jeg nemlig også funnet personer som synger om spillene. Disse personene parodier blant annet andre store låter og bytter ut teksten med tekster som stort sett omhandler et spill eller personer i spill. Jeg anser dette som spillmusikk i nesten like stor grad som musikk som faktisk er hentet fra et spill, så derfor tenkte jeg det kunne være morsomt å fortelle dere litt nærmere om disse artige påfunnene.

Nyhm

Nyhm er navnet på warlock-karakteren til en artig fyr i World of Warcraft. Han er en machinima produsent og lager parodier på sanger med tekster som omhandler World of Warcraft universet. Machinima er en teknikk for å lage videosnutter der CGI renderes i real-time. Musikkvideoene hans er derfor som tatt ut av World of Warcraft spillet, der han bruker sin egen karakter som "vokalist" i filmene. Nyhm har en egen youtube kanal der han går under kallenavnet: phrog801 og han har drevet med disse parodiene sine en del år. Nå kan det dog se ut til at han lagt skoene på hylla, men sangene hans er like morsomme å høre på i dag allikevel.
Tekstene til Nyhm dreier seg som regel om selve World of Warcraft, selv om i: My Name is Nyhm, Still so OP og Lockstar, synger han mer eller mindre om seg selv. Hans største "hiter" er nok Hard like Heroic, Pretty fly for a Draenei og M.A.G.E som er parodier på henholdsvis The Bad Touch (Bloodhound Gang), Pretty fly for a White guy (The offspring) og P.I.M.P (50 Cent).

Det som kjennetegner Nyhm er at han ikke eier sangstemme, men han har svært humoristiske og gode tekster som trekker opp for det. Tekstene kan dreie som alt fra hvor overpowered en klasse er til hvor frustrerende Blizzard til tider kan være. Han har også laget en del låter med andre personer med samme hobby, som den kvinnelige hunteren Gigi og Abandonation, bedre kjent som ... Nation.

"I know why you're grouping with me, I bet you wanna get some water outta me, do I look like a vending machine, no im a fireballin M.A.G.E"

Plentakill

Plentakill er to menn som lager parodier til MOBA spillet League of Legends. Gutta går under kallenavnene Kolo9 og ChickenCombo og har blant annet en egen hjemmeside der de legger ut sangene sine, tar imot støtte fra frivillige og selger ulike Plentakill produkter. De har også en youtube kanal der de legger ut samme sanger og holder konkurranser og andre live-events. Som regel har de med to kvinnelige sangere i parodiene sine, men ofte synger de også selv. Sangene de lager omhandler karakterene du kan velge mellom i spillet og det lages en egen sang om hver enkelt karakter. League of Legends har godt over 100 forskjellige "Champions" du kan velge mellom, så hvis Plentakill har planer om å lage sanger til alle sammen, så må de holde det gående en god stund til. De har dog ikke vist noen tegn til å ville gi seg enda.

Sangene Plentakill parodier er sanger fra store artister som stort sett er godt kjent for folk flest. Av mine personlige favoritter finner du blant annet Gentleman (av PSY med samme navn), Moves like Jackie (Moves Like Jagger - Maroon 5), Till the game Ends (Til the World Ends - Britney Spears) Glad you're Vayne (Glad you came - The Wanted), Ulti Above (All the above - Maino ft. T-Pain) og Battle Roar (Roar - Katy Perry)

I likhet med Nyhm så har gutta i Plentakill begrensede sangstemmer, men jentene gjør definitivt opp for det. Sangene deres har også veldig humoristiske og gode tekster som passer til både melodien og figuren de synger om. Selv om jeg ikke skal skryte på meg noen verdensmestertittel eller noe lignende, så er LoL et spill jeg i perioder kan spille ganske mye og derfor kjenner jeg meg godt igjen når de synger om en Champion jeg pleier å spille. På samme måte som sangene om World of Warcraft, så både skaper og bringer disse sangene gode minner fra LoL. Derfor er dette en av de mest givende spillelistene jeg hører på og helt ærlig foretrekker jeg faktisk en stor del av disse parodiene fremfor originalsangene.

"Just castin to gain that flury. Come fight and I'll show you my fury!"

Oxhorn

Også kjent som Brandon M. Dennis er denne karen i likhet med Nyhm, en machinima produsent som også lager sanger om World of Warcraft. Usikkert om han fremdeles er aktiv har Oxhorn i hvertfall spilt en Tauren i lang tid og til og med fått ulike referanser og utstyr i spillet oppkalt etter seg. Det skal sies at denne karen holder på med litt av hvert, han har en egen hjemmeside og Youtube kanal der han ikke bare har postet parodiene sine, men også holder ulike liveshow, der det mest populære går under navnet "Scotch and Smoke Rings". Her sitter hovedpersonen selv og snakker om diverse temaer, mens han drikker whisky og røyker pipe. I tillegg har han et langt skjegg, går i skjorte med bukseseler og bowler-hatt, så det er kanskje ikke så rart et av hans mest kjente sitater er: "Classy man, I am". Som om ikke dette var nok har han skrivd diverse noveller, essays og driver også en lokal virksomhet.

Som sagt så har også Oxhorn laget en hel haug av videoer med parodier til World of Warcraft. Som med alle personene som er nevnt i denne teksten, er tekstene humoristiske og passer svært godt til musikkvideoene han lager. Forskjellen mellom Oxhorn og de andre som er nevnt, er at han har en litt over gjennomsnittlig god sangstemme og som ofte har han et kor eller lignende med seg i bakgrunnen. Derfor kan sangene hans i større grad minne mer om musikaler enn parodier. Og selv om mange av sangene er parodier på virkelig sanger, så tror jeg faktisk at en del av dem også har melodier som Oxhorn har laget selv. Dette gjør han jo til et litt større musikalsk talent enn de andre. Blant favorittene fra denne elegante mannen er låter som: An Oxhorn Brand Medley, Epic Raids, Its Beginning to look a lot like this raid isn't going to happen og I Saw Three Rogues

"And the thing that makes us frown, is that the server's going down...in juuuuust fiiiftheeeeen"

So. Har dere hørt om noen av disse, eller har dere vært borti andre som lager parodier til spill?

Det er vel ikke løgn å påstå at denne uken har det virkelig vært Pokémon feber hos enkelte på forumet. Det hele startet med den etterlengtede lanseringen av Pokémon X/Y og fortsatte med diskusjoner i emnetråden, hyllester og tilbakeblikk osv. Dette har også spredt seg inn i min Bossfights serie. Nå har vel aldri Pokémon hatt noen egen definisjon på en boss i spillene, men Gym-leder og Rivalkamper er kanskje det nærmeste du kommer. Og er det en person i serien som fortjener å bli nevnt i forhold til dette, er det en gutt med navn: Gary... Oak.

Gary Oak er en fyr du blir veldig fort kjent med de originale Pokémon spillene: Blue/Red/Yellow. Åpningssekvensen til spillet begynner med at du møter bestefaren hans, Professor Oak, som tydeligvis lider av en liten demens og spør deg hva navnet på barnebarnet sitt er igjen. Første gang ble han faktisk hetende Gary, men av de uttalige gangene jeg spilte gjennom spillene senere, fikk han navn som: Assface, Gaylord, Kødd og ja... kanskje best å stoppe der. Så begynner spillet, du tar deg kanskje friheten til å prøve å rømme fra byen med en gang, men blir raskt stoppet av Professor Oak som tar deg med inn i laboratoriet sitt, der kø....Gary står utålmodig og venter på å få sin første Pokémon. Allikevel får du velge først og Gary vil da ta en Pokémon av den typen som er sterkere enn din, bare for å være ekstra udregelig. Før du forlater laboratoriet krever han sin første kamp mot deg og det første han gjør når du vinner er å klage over at han valgte feil pokémon, for så å stikke fra laboratoriet med det velkjente sitatet: "Smell you later!".

Og slik fortsetter han å plage deg gjennom hele spillet. For hvert eneste gymsenter du besøker, vil det stå at Gary er treneren som beseiret lederen først. Og flere ganger i løpet av spillet vil du møte han, helt tilfeldig og gjerne på veldig upassende tidspunkt. Etter å ha kjempet for livet gjennom en lang, mørk og guffen grotte, som har ført til at dine pokémon holder på å krepere med 10 hp igjen, dukker han plutselig opp ut fra nærmeste busk eller opp fra bakken med en velkjent låt som skriker "douchebag" lang vei. Og når du har bekjempet han for siste gang, tror du er kvitt kreket og endelig er klar for Pokémon ligaen, må du først kjempe deg forbi 4 ganske mektige trenere før du får gå inn i det siste rommet og hvem er det er som står der og gliser. Gary Motherf*****g Oak som skryter av at han har blitt verdens beste Pokémon-trener. Så, etter en lang og intens kamp er han endelig beseiret for aller siste gang og Professor Oak vil komme inn i rommet og fortelle Gary at han tapte fordi han ikke har behandlet pokémonene sine med nok tillit og kjærlighet og vil derfor ikke bli Ligamester igjen. Seier til menneskeheten.

Gary Oak er en kjepphøy og noe innpåsliten person og det er tydelig at anime-versjonen er basert på karakteren i spillet, for han er en like stor tulling (om ikke verre) i TV-serien. Det skal dog sies at den aller største idioten du møter i noen av spillene, er rivalen i Pokémon Gold/Silver/Crystal, men allikevel opplevde jeg aldri han like irriterende som Gary. Får du ikke nok av han i Blue/Red/Yellow, så har han tilfeldigvis klart å bli gymleder i Viridian City i Gold/Silver/Crystal. På tross av alt dette så må jeg innrømme at jeg likte kampene mot Gary og spesielt den aller siste var veldig intens og en av de mest minnerike kampene i et Pokémon spill noensinne. Det er også lagd mange fengende
remixer av den fantastiske musikken fra denne kampen. Så selv om Gary kanskje er en liten douchebag, så er han en verdig douchebag.

På samme tid som jeg begynte å interessere meg for spill, begynte jeg også å interessere meg for sport og da i all hovedsak fotball. Jeg har spilt fotball siden 6-7 årsalderen, med ett lite opphold under hele ungdomsskolen og enda har jeg verken havnet i Tippeligaen eller Manchester United, så hvor på kloden talentspeiderne befinner seg, er ikke godt å si. De siste årene har også interessen for generell trening som styrke, løping, sykling, kosthold osv. bare økt, noe som har gjort meg til en nokså aktiv person. Dette er jo svært positiv for å kompensere for alle de timene jeg sitter begravd i stolen foran PC-en eller konsollene, så utelukker jeg kanskje prolapsen i noen år til. Men går vi over til videospill og da spesielt sportspill, er situasjonen en helt annen.

Et spill jeg husker godt fra min kjære Playstation er Fifa 2000. Her kunne du grisetakle keeperen og det oppsto svære gule sirkler rundt spillerne dine når du sentret ballen til dem. Også var det latterlig lett å skåre fra midtbanen. Dette spilte jeg faktisk en god del, men det gikk svært mange år mellom hvert Fifa spill etter det. De siste 4 årene har jeg kjøpt Fifa hvert år, men allikevel blir jeg bare mer og mer lei spillet. Nå skal det sies at Fifa er et spill som er rimelig langt ifra å finne opp kruttet på nytt for hvert år som går og kanskje er dette noe av årsaken til at jeg har gått så lei.

Allikevel, hvis jeg setter dette til side og tenker litt over det, så har jeg aldri vært spesielt fan av sportspill. Jeg er ivrig tilskuer av Premier League hver helg og elsker å følge med på ski på vinteren, men så fort jeg setter meg ned med et fotballSPILL som f.eks. Fifa, så tar det ikke lang tid før jeg begynner å kjede meg. Dette gjelder ikke bare Fifa heller, også fotballsimulatoren Football Manager er på akkurat samme måte. Dette har ført til at jeg har stått over årets utgave av Fifa og kommer nok også til å stå over FM. Det jeg finner mest givende med Fifa nå er turneringer hjemme hos venner, men også der blir jeg sittende å små-gjespe for meg selv. Turneringer og konkurranse er gøy, men det er ikke noe jeg klarer å sitte over lengre perioder med.

Både jeg og Fifa-kompisene mine synes dette er en noe snodig tilnærming, men når jeg tenker litt godt etter så begynner jeg nå å innse litt hvorfor. Jeg er nok en person du kunne stappet oppi godteposen "Godt og blandet". Ja, jeg liker sport, trening og jeg elsker fotball, men det er ikke dermed sagt at jeg må like å spille det for det. Hele livet har jeg vært en ganske kreativ og fantasifull skapning. Jeg begynte tidlig å interessere meg for dinosaurer og andre fiktive skapninger og på barne-ungdomsskolen fikk jeg kjeft av læreren opptil flere ganger for at jeg satt og tegnet i timen i stedet for å gjøre det jeg visstnok skulle gjøre. Slik har det nok vært når det kommer til spill også.

Jeg begynte "spillkarrieren" med plattformspill som Lomax, Crash Bandicoot og Rayman og fortsatte inn i rollespill/eventyrsjangeren med Pokémon, Zelda, Dark Cloud og World of Warcraft. Disse sjangrene har nok aldri blitt premiert for "Mest-realistiske" spill og det er fortsatt mine favorittsjangre i dag. Det skal sies at det selvfølgelig finnes unntak her, Metal Gear Solid er nok det fremste eksemplet, men opp gjennom årene har et klart flertall av spillene jeg har spilt, vært urealistiske og fantasifulle. Og det er tydeligvis også slik jeg liker at spill skal være. Realisme finner du nok av i den virkelige verden, når det kommer til spill er jeg interessert i å oppleve det motsatte.

De fleste begynner kanskje nå å kjenne igjen brukernavnet mitt rundt omkring på forumet. Det velklingende navnet med 3 grusomt irriterende tall bak. Hvis du noen gang støter på en bruker med samme navn eller tallet 180 i stedet, så kan jeg nesten garantere at det er meg. Det har blitt et standard brukernavn på forum, nettsider, nettbutikker osv. Sjelden holder det med kun navn når du skal registrere deg og da må det tall og andre siffer til.

Med dette i bakhodet så var jeg selvfølgelig like tilbakestående og skrev automatisk inn samme brukernavn når jeg skulle registrere meg på dette forumet, uten å sjekke om det i det hele tatt var nødvendig med tall. Siden det ikke fungerer å redigere brukernavn selv, må man opprette ny bruker og bli robbet for alt man eier og har, noe jeg ikke har særlig lyst til. Vi får heller lide sammen, men jeg kan allikevel fortelle dere hvor dette navnet kommer fra og hvorfor jeg bruker det så mye.

For de av dere som ikke har fått det med dere, er jeg en over gjennomsnittet stor Tolkien fan. Silmarillion, som er den siste boken han skrev, men som i følge historien er den aller første, er i all hovedsak som min egen bibel. Boka er vanvittig tung å lese, men har så mye interessante historier om skapelsen av Midgard, at det virkelig er verdt det. Spesielt florerer det av historier om alvene, som jeg har et lite halv-fetisjsk (?) forhold til. Det er spesielt tre personer i boka der selv ordet episk ikke en gang når opp. Fingolfin, Glorfindel og Earendil er tre alverfyrster med ganske forskjellige historier. Fingolfin er nok den som utmerker seg mest, både hvor mye han blir nevnt og hvor mektig han er. Glorfindel er den som blir minst nevnt av alle, mens Earendil havner midt på treet. Allikevel er Glorfindel det navnet jeg nesten utelukkende bruker hele tiden og det er forsåvidt flere grunner til det.

Spoiler alert om du har planer om å lese Silmarillion eller Ringens Brorskap.

I Silmarillion møter vi først Glorfindel helt mot slutten av fortellingen. Han blir beskrevet som en høy og lyshåret alv som befinner seg den største alvebyen som noensinne har eksistert, Gondolin. Etter et forræderi av en fra samme rase, blir Gondolin invadert av hovedfienden selv: Morgoth. Glorfindel kjemper tappert og ender opp i en dødens kamp mot en Balrog. Det hele ender med at begge styrter utfor Gondolins høye klipper og ned i døden. Kapittelet er ganske tragisk og det gjenstår ikke mye igjen av alvenes rase når historien begynner å nærme seg slutten.

De fleste som er interesserte i bøkene har mest sannsynlig lest Ringenes Herre: Ringens Brorskap før de eventuelt har gått på Silmarillion og har du da i minne at Silmarillion er historien som kom først, kan du ikke unngå å legge merke til noe besynderlig. Når Aragorn og hobbitene har lagt i vei fra Bri, blir de forfulgt av ringskrømtene og må gå i dekning i skogen. Her støter de plutselig på en kjenning av Aragorn, en alv med navn....Glorfindel. Han låner bort hesten sin: Asfaloth til Frodo, slik at han kan fraktes trygt til Kløvendal. Her kan det hende det ringer noen bjeller i forhold til en scene i fra filmen. Personlig er jeg egentlig litt skuffet over filmen, der de har gjort om denne delen og i tillegg har de ikke byttet ut bare en av mine favorittkarakterer, men fullstendig utelatt en annen favoritt: Tom Bombadil. Hvem denne pussige skruen er får jeg dog eventuelt ta i en annen blogg.

Dette er altså litt av historien. Glorfindel er av den første alveslekten som bosatte seg i verden og mister livet i den skjebnesvangre kampen om Gondolin. Allikevel dukker en person med akkurat samme navn opp i fortellingen om ringen, flere tusen år senere. "What the actual fuck" var det jeg også tenkte. Det ble aldri bekreftet fra verken Tolkien eller noen av hans etterkommere, men mange Tolkien-fans (inkludert meg selv), tror at dette er akkurat samme person i begge historiene. Dette bør i så fall bevise litt av hvor mektig denne karakteren egentlig er. Ikke nok med det, men det blir også fortalt en hendelse der han jagde vekk selveste Heksekongen, for deretter å komme med den karakteristiske spådommen: "Far off yet is his doom, and not by the hand of man will he fall". Du får se Atter en Konge for å få svaret på hvordan det endte.

Så i følge beskrivelsene fra boka, er Glorfindel en ordentlig harding. Nå har det dog ikke blitt laget noe film om Silmarillion (noe jeg heller aldri tror eller håper vil skje), så det er kun fantasien som kan forestille seg hvordan disse personene hadde sett ut. På den annen side, de av dere som har spilt Battle for Middle Earth 2, vil kanskje huske en fremstilling av Glorfindel i det spillet. Personlig synes jeg både stemmen og utseende passer veldig godt til figuren her, noe som igjen er med på å trekke opp inntrykket av denne karakteren. Denne helten burde derimot vært mye kraftigere enn det han er i spillet.

So, there you have it. En inspirerende fantasifigur med et svært fengende navn i tillegg. Glorfindel,...glor...findel, glor..... det er rett og slett deilig å uttale. Med dette i bakhodet bør dere ha fått et (langt) innblikk i bakgrunnen for mitt brukernavn og hvorfor jeg er så awesome som jeg er.

Le fael. N'i lû tôl.