Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk

Ut av komfortsonen, inn i livet.

Skrevet av gnyg den 26 mai 2018 klokken 11:48

Det er lenge siden jeg skrev en blogg her på GR. Tanken har vært med meg lenge og det har ikke skortet på idéene. Forrige bloggen jeg skrev handlet om valget mellom å gå ut av komfortsonen å begynne på en utdanning, eller å fortsette å jobbe på Rema 1000 en stund til.

Til slutt valgte jeg å få meg en utdannelse, og jeg angrer ikke i det hele tatt, på mer enn et plan.

Valget falt på Markedshøyskolen, nå Høyskolen Kristiania og en bachelorgrad innen markedsføring og salgsledelse. Før jeg begynte på denne utdanningen bestemte jeg at jeg skal kun ha A eller B på vitnemålet. Motivert som jeg var etter mange år delvis bortkastet, måtte jeg gjøre noe for å ta tiden tilbake. Det tok sin tid og var hardt arbeid, men med to unntak (foreløbig da jeg venter på karakteren i kvalitativ metode) har jeg med suksess gjennomført målet.

Jeg har vokst som person, både faglig og menneskelig. Da jeg flyttet til Bergen skulle jeg ikke være den asosiale introverte typen som satt stille på fest, nei jeg skulle få venner og være på ballen. Dette var bare starten på personlig utvikling. Etter første året flyttet jeg hjem og fortsatte å være sosial og å bygge nettverk der. Gjennom mine tre år på videre utdanning har jeg fått et uvurdelig nettverk, ufattelig mye morro og venner for livet. Jeg har vokst faglig og skjønt at jeg faktisk kan noe også. Ikke bare innen relasjonsbygging og salg, men også fått en vanvittig tallforståelse (og da spesielt innen kvantitativ metode) jeg ikke ante jeg hadde.

Og litt om spill: Da jeg begynte hadde jeg levd flere år med kun spill og jobb, hvor jeg drakk mye kaffe å spiste lite. Første året mitt spilte jeg ikke i det hele tatt og det var godt med rehabilitering. Nå spiller jeg jevnlig, hvor jeg har fått noen platina-troféer, men kan ta pauser og har nå et mye sunnere forhold til det.
Samtidig begynte jeg å ete mer og oftere med trening. Treningen har jeg ikke alltid klart å følge opp men har gått opp siden jeg begynte å studere. Da jeg begynte veide jeg altså 64kg og nå veier jeg 78kg.

Anbefaler alle å velge utdanning da det åpner mange dører. Du får venner for livet, et flott nettverk og kompetanse som kan benyttes innen en av mange arbeidsplasser du nå er kvalifisert å jobbe for.

Mvh gnyg, og takk for din tid.

HQ

Hva nå?

Skrevet av gnyg den 1 juli 2014 klokken 20:10

Jeg fullførte normal skole helt tilbake i 2011. Gikk da på påbygg i et år som ble ødelagt av ting som manglende motivasjon og dårlig klassemiljø. Det var rett og slett ingen autoritet i timene så det var umulig å få med seg noen ting. Den ville vesten materaliserte seg i et rom hvor alle skravlet høyt og viste ingen respekt for andre. Selv ga man opp etter å ha prøvd å få lært noe i 15 minutter, før en havner på datamaskinen og kuker rundt. Skriftlig eksamen dette året hadde kun to alternativer, nemlig matte, og den forhatte nynorsken. Den strøk jeg på, og man tok det opp. Flere ganger. Men til slutt klarte en å øve nok til å fikse en treer. En positiv overraskelse der hvor målet er bestått. Minimumskravet for antall sider å skrive for å i det hele tatt kunne bli vurdert skikkelig ble nådd og en hadde pugget nok på grammatiske regler for å jenvt over levere godkjent.

Ei var det heller spesielt morsomt å fortelle at en strøk igjen, mens unnskyldningene ble gradvis teitere og teitere kombinert med at en ikke ville snakke om det. Denne gangen var dermed et vendepunkt. På tirsdag var en forberedt på å sette vekk PS3-en sin for å ikke bli hektet. For skal jeg være helt ærlig så har videospill tatt litt for overhånd. I oppkjøringen til eksamener så har en vært hektet på spill som Kingdom Hearts, Dark Souls 2 og GTA V. Noe som ikke er bra i det hele tatt, og noe jeg angrer på at jeg lot ta overhånd på en slik måte. Men var det egentlig så farlig? Jeg hadde en jobb jeg trivdes i og hvor jeg fikk mye positivt kritikk. Jeg har ikke tall på hvor mange kunder som faktisk spurte om jeg var sjefen i bygget. Jeg har ikke tall på hvor mange som har fortalt meg hvor hyggelig jeg er eller som har skrytt av meg til andre. Har vært heldig og jobbet under noen utrolig dyktige kjøpmenn. Sjefer som har klart å tenne gnisten for å tenke at "kanskje jeg skal bli kjøpmann?".

Det var da. For noen måneder siden byttet vi sjef igjen. Denne sjefen har rasert stoltheten over det en driver med og kundebasen har minsket merkverdig mye for en butikk som har fått nærmeste konkurrent til å planlegge å stenge dørene. På grunn av dette ble en veldig giret på å faktisk ta seg sammen og reise kjerringa, for satset på som fast støttespiller blir en ikke.

Forrige onsdag fikk jeg beskjeden om at nynorsk er bestått. Bare gjeld kan stoppe meg nå, og det har jeg. Gjeld som skal betales månedlig i hvertfall et år til. Samtidig skal jeg spare mye. Reisen videre går til markedshøyskolen i Bergen, enten med HR og personalledelse eller ved markedsføring og salgssledelse.
Og nå til det egentlig temaet. Jeg er motivert for å faktisk få meg selv en ordentlig utdanning til tross for at jeg trives godt med å bare arbeide. Kjernen i problemet mitt er at jeg har jobbet, jeg har tatt det for mye med ro og gjort det jeg selv ville fremfor å prioritere det som faktisk betyr noe. Har aldri opplevd meg selv som skoleflink, og midt på treet-snittet mitt er et bevis på det. Nå som en faktisk skal gå på en privat høyskole hvor kostnadene i skolepenger alene ligger på 60000kr i året så må en legge ned mye innsats og egenarbeid. Det er jeg forberedt på. Det er jeg mer usikker på er hvordan jeg skal virkelig få i gang maskineret og bli flinkere til å gjøre ting jeg må ogs om jeg burde for å få valuta for pengene?

Hvordan skal jeg det? Noen gode råd og komme med?

Bloggen ble en anelse mer personlig enn jeg tenkte meg, og den gikk sin egen sti og havnet til poenget til slutt.. Takk for tiden.

Da sinnet tok over

Skrevet av gnyg den 9 januar 2014 klokken 19:45

Spill er ikke alltid en dans på roser. Ofte kan en bli veldig sint. På grensen til det forferdelige, dette skjedde her om dagen. En skulle slappe av med en runde Fifa 14, og cup-spill i sesonger. Noe som på ingen måte endte bra. Jeg vant så vidt første runde, og dermed ble jeg voldsomt rundspilt og ydmyket i andre runde. Problemet er ikke å møte bedre spillere, men å drive med det forbanna handikappet. Har ikke telling på hvor mange ganger jeg taper eller spiller ræva som en følge av at spillere ikke gjør noen ting riktig.

Her snakker vi dårlige pasninger, dårlige medtak, tafatte skudd, ingen som møter motstander, bytter spiller når du ikke trenger den spilleren. Listen fortsetter i det evige. Sinnet mitt mot spillet har vart siden Fifa 12, men først på Fifa 14 fikk jeg nok. Etter å ha tapt andre kampen så tok jeg ut disken og knakk den i to. Nok er faen meg nok. Av natur skal det litt til før jeg blir virkelig forbannet. Slik som dere kjenner meg så er man en helt annen person for å si det mildt.

Hadde det ikke vært for at jeg alltid opplever handikapp i hver eneste kamp jeg spiller med unntak av 2 av 10 kamper. Hadde en hatt flere gode opplevelser med flerspillerdelen så ville det ikke vært noe problem. Men når det er jeg som må kjenne på følelsen av å bli rævkjørt av de pengegriske gribbene i EA hver gang. Så er det ikke verdt det. Å knekke disken synes noen kanskje er ekstremt. For meg er det et symbol på at jeg ikke skal kjøpe flere Fifa-spill igjen. Dermed basta.

Hva for et spill får deg til å miste all rasjonell tankegang?

Ut med det gamle og inn med det nye?

Skrevet av gnyg den 30 desember 2013 klokken 20:55
Dette innlegget er kategorisert under: forandringfryder

Da er det på tide for bytte av året. 13 blir til 14. Forsetter skal settes og brytes. Spill skal spilles og film skal sees. Osv.

For min del har 2013 vært et bra år. Man har sett gode filmer, tjent masse penger og spilt en del gode spill. Musikk har man investert mye tid i, både i sofaen og konserter og festivaler. Download festival 2013 var min første festival, og den leverte på alle måter. Iron Maiden var kanon som headliner, Slipknot var intenst, og Rammstein var varmt. Mange andre band spilte også, deriblandt Alice In Chains hvor en møtte en kamerat tilfeldig blant hundrevis av mennesker. Stemningen er fantastisk med gode venner og en skal kanskje ta turen dit igjen for å oppleve det samme igjen.

Det er rart å snakke om året på en slik måte med høydepunkter og slikt. Men Download er ikke noe høydepunkt for min del, for det er spillexpo. Det er så morro å møte folk en snakker med på internett og få et ansikt til nicket. Har hatt gleden av å møte noen fantastiske mennesker som jeg er stolt av å kalle mine venner. Dere vet hvem dere er. Andre fikk jeg ikke gleden av å møte men skal sannsynligvis ta turen neste år også. Så vi sees der.

Jeg gidder ikke å holde det så utrolig langt denne gangen. Så jeg avslutter her.

GRs medlemmer, dere får ha en god feiring i morgen. Vi snakkes i 2014 og måtte vi sammen gjøre året like bra som 2013. Godt nytt år !

Når spill skal kåres

Skrevet av gnyg den 25 desember 2013 klokken 18:29

Hver gang et år slutter og et nytt begynner så kommer den populære listeformelen fram fra mørket. Årets spill og årets spill dukker opp på den positive og den negative skalaen. Å følge med i tiden er ikke alltid så enkelt når en er flink til å prokrastinere. Med andre henger jeg etter med et år hva spill gjelder.

Jeg presenterer herved med disse velvalgte ordene, *trommehvirvel*, årets spill 2012.

Hvem er det jeg prøver å lure? Hukommelsen minner meg støtt og stadig på disse to spillene. Resten av alt som ble sluppet er dessverre glemt. Disse to får æren av å knive om den gjeve tittelen "årets spill 2012".

Ubisoft sin serie Far Cry er en av de mange seriene jeg aldri har hatt noe skikkelig forhold til. Det opprinnelige spillet kjenner jeg kun ved navn, og oppfølgeren har jeg bare hørt dritt om. Lange avstander mellom oppdrag, repeterende oppdrag, forferdelig AI som du må drepe på hver eneste tur til og fra en destinasjon. Men med Far Cry 3 (PC, PS3, Xbox 360) skulle det bli annerledes. Datoen hvor jeg først kom over Far Cry 3 var den 5 til 7 juni 2012, bedre kjent under navnet E3 2012. Filmsekvensen og gameplayet fanget min interesse og jeg var solgt. Dette var et spill jeg måtte prøve, og jeg angret ikke et eneste sekund av de to ukene jeg brukte på spillet, hvor en utforsket alt og i tillegg skaffet seg platina.

Du styrer protoganisten Jason Brody, som er på ferietur med sine venner til en tilsynelatende idyllisk øy. Rett og slett et ekte paradis, men gleden av ferie blir fort ødelagt når en blir fanget av skumle pirater som er ledet av antoganisten Vaas, og Buck. Kvelden senker seg innover øya, hvor du flykter fra piratenes makt. Ikke lenge møter en Dennis som tilhører Rakyat. Denne fraksjonen kjemper mot Vaas sine pirater og det hele begynner for alvor etter dette møtet.

Verdenen i spillet er stor og fullpakket med ting å gjøre. Spillet minner om The Elder Scrolls: Skyrim i den form av at en blir helt hektet. Faktisk så ble en så hektet at en hadde luksusproblemer. Hva skal en gjøre først? Man begynner på en ting og finner seg selv like etterpå drive med noe annet tull. Enten det er å samle planter for å lage medisiner til kampens hete, eller om en jakter på dyr for å utvide utstyrslommene så blir en ikke lei. Utposter må taes over og oppdrag må bli gjort. Ubisoft har virkelig gjort jobben sin grundig her, og dette er et spill alle bør spille.

Det eneste tydelige irritasjonsmomentet jeg har med spillet ligger i karakterutviklingen. Jason Brody er ingen hardbarket leiesoldat som Rambo. Han har problemer med å ta pelsen av et dyr, men å drepe pirater i haugevis er helt greit. Det blir rett og slett for billig for min del. Slutten er heller ikke så veldig tilfredsstillende.

Man burde gi dette spillet en ærlig sjanse fordi det er mye å gjøre i form av en rik og underholdningsrik øy. Vaas er en eksespsjonell antoganist og Buck er også en god skurk. Dette spillet er av typen som får deg helt hektet mens du spiller. En sliter veldig med å legge det fra seg. Samarbeidsdelen i spillet kan både spilles på vanlig nett, eller med en venn i stuen. Og delt skjerm er et stort pluss i en spillindustri som leder mer og mer mot at alle skal spille sammen og være sosiale.

Dishonored (PC, PS3, Xbox 360) er det andre spillet i denne uoffisielle kåringen. Snikespill har ærlig talt aldri vært min greie. Tidligere er kun Deus Ex: Human Revolution gjennomført i denne sjangeren. Kunne dette spillet endre på mine fordommer mot sjangeren? Ja det vil jeg si at den gjorde.

Møt Corvo Atano, sjefsvokter til keiserinnen i det fiktive universet i hvalbyen Dunwall. Byen er plaget med rottepest, og du får rollen ved å spørre de andre byene om hjelp til å bli kvitt pesten. Under det første møtet med keiserinnen blir en angrepet av snikmordere. Keiserinnen dør og datteren hennes blir kidnappet. Verre blir det da du blir anklaget for drapet og blir satt i fengsel i påvente av henrettelsen. Noe en selvsagt ikke kan finne på å være med på, med hjelp fra anonyme venner så får en åpnet celledøren. Og dermed starter jakten på kjeltringene.

Men det er gameplay som skal ha den store æren her. Sverd, armbrøst, pistoler, granater og andre duppeditter kombinert med superkrefter hvor en teleporterer seg fra hylle til hylle, fryser tiden eller maner frem rotter i hopetall gir en god grobunn for vanvittig variert gameplay. Enten så vil du være en Rambo light, en amøbe i skyggen, eller en kombinasjon av typene så står du fritt til å velge selv. Alle valgmuligheter i spillbarheten flyter utrolig godt. For eksempel så overvåker du en byvakt, teleporterer deg ned til han og setter sverden i halsen hans. Det finnes ingen forsinkelser i gameplayet så du kan gjennomføre alt det ditt hjerte måtte beære i løpet av sekunder.

Men valgfrihet finner en heller ikke bare i spillbarheten, men også i historien. I forhold til andre snikespill som Deus Ex: HR hvor en må banke bosser for å komme seg videre, så kan du enkelt velge å eliminere "bossene" ved hjelp av snille metoder. Spillets gang påvirkes av dine valg, om du velger høy kaos historien eller lav kaos historien så forandrer spillet seg. Dreper du alt og alle vil det være mange flere rotter overalt og mange flere pestbefengte mennesker. Om du velger å være en amøbe i skyggene så vil disse utfordringene bli borte som snøen i Norge anno desember 2013.

Grunnen til at du bør spille dette er fordi historien er god, om enn ikke veldig original. Grafikken er ikke realistisk, men godt laget på en slik måte at spillet får sitt eget preg på bransjen. Valgfriheten som du får både i gameplay og historierelaterte komponenter gir spillet høy gjenspillbarhet. I tillegg finnes det tre tilleggspakker, hvor den ene gir deg en haug med utfordringer, og de to siste virkelig setter sitt preg på den originale historien sett med en annen sine øyne.

Årets spill for min del fra året 2012 går til Dishonored. Grunnen til dette har jeg forhåpentligvis klart å rede godt gjøre for i beskrivelsen av spillet. Når jeg tenker på begge spillene så er det uten tvil Dishonored som har gitt meg det beste inntrykket. Kommer rett og slett til å huske spillet lenge, og jeg kommer til å spille det mange ganger. Men begge er eksepsjonelle spill og det var på ingen måte superenkelt å sette Dishonored framfor Far Cry 3.

Hva syns du om Far Cry 3 og Dishonored? Hvilket spill var nummer 1 for deg i spillåret 2012?

Takk for din tid.