Om årets spill 2013

Jeg er ikke noen GTA-fan, jeg bryr meg generelt sett lite om skytespill, og skal jeg først spille flerspillerdeler av et spill foretrekker jeg å gjøre det med mine motstandere fysisk til stede i samme rom som jeg sitter i.

Med ovenfornevnte avklaringer på plass, er det på tide å se tilbake på et begivenhetsrikt spillår og trekke frem høydepunktene. Det er på tide for meg å få ned på papiret hvilke av årets spill som har tilbydt de beste opplevelsene, gitt de mest minneverdige opplevelsene og vært mest underholdende. Kort fortalt: Tiden er inne for å kåre mine topp ti favoritter fra spillåret 2013 (og er du ravende uenig, kan du alltids gå til redaksjonens toppliste og se hva vi har blitt enige om i fellesskap).

Er dere klare? Da tar vi det fra nr. 10 av:

10. Metal Gear Rising: Revengeance
Gutta og jentene i Platinum Games vet virkelig hva de holder på med. Hver tittel de presenterer serverer oss heseblesende action, utrolig tøffe bosskamper, stramt og velsittende kontrolloppsett og så herlig mye surrealisme at det blir harry på en festlig måte. Når Platinum Games så får prøve seg på Metal Gear-serien, er resultatet uventet underholdende. Innta rollen som Raiden og kast deg ut i dette adrenalinfylte, dritkule hack-and-slashspillet. Å være en robotninja har aldri vært så moro som i år. Dessuten var soundtracket til tider ekstremt rått og fengende. Anbefalt.

9. Ni no Kuni: Wrath of the White Witch
Når filmstudioet Ghibli går sammen med spillutviklerne i Level-5, er resultatet nødt til å bli magisk. Det PS3-eksklusive JRPG-eventyret Ni no Kuni: Wrath of the White Witch skuffer da heller ikke. Historien om unggutten Oliver som må reise til en magisk verden for å redde morens sjel er rett og slett både magisk og uforglemmelig. Grafikken er som snytt ut av en Ghibli-film (kvalitet, med andre ord), spillmekanikken er lagt opp til at selv uerfarne spillere kan sette seg inn i RPG-mekanikkene, og sluttproduktet er rett og slett et kvalitetsprodukt på alle måter - akkurat slik man er blitt vant til når man tar opp et produkt fra ett av de involverte studioene. Ekstra pluss for at Ghiblis stamkomponist, Joe Hisaishi, står bak musikken. Ni no Kuni er et magisk rollespill ingen med en PS3 i hus bør gå glipp av.

8. Bravely Default
Vi var lenge spente på om også vi i vesten skulle få tilgang på dette lovende JRPG-eventyret til 3DS. Heldigvis hørte Square Enix på våre bønner, og godt var det. Bravely Default er et rollespill som plukker med seg så å si alt det som fungerte så bra med de gode, gamle rollespillene fra 80- og 90-tallet, legger til et ekstra element som skaper en utrolig kreativ strategisk dimensjon, og vips - man har et spill som langt på vei burde hatt Final Fantasy-navnet i seg, men som står mektig og støtt som en selvstendig tittel. Har du savnet rollespill tilsvarende de seks første Final Fantasy-spillene (og med en stemning som til en viss grad gir deg Final Fantasy IX-vibber), er dette noe for deg.

7. Rayman Legends
Rayman Legends var i utgangspunktet tenkt som et Wii U-eksklusivt spill, men naturlig nok har konsollens lave salgstall gjort utviklerne i Ubisoft urolige. Spillet ble derfor utsatt et halvt år og deretter lansert til samtlige plattformer som kan krype og gå. Sluttresultatet er det imidlertid ingenting å si noe på. Sjelden har det vært så moro å spille sammen med vennene dine i sofaen, og ikke minst må de fabelaktig festlige musikkbrettene som avslutter hver verden trekkes frem med smil om munnen. Får dere nok av all plattformmoroa (noe som er vanskelig å tenke seg), kan dere alltids ta et slag Kung Foot, årets kuleste minispill (til sammenligning kan VM og FIFA bare kan ta seg en bolle). Wii U-versjonen er fremdeles hakket bedre (man kan spille fem stykker, og den femte spilleren vil til gjengjeld være svært nyttig å ha med på laget), men alle konsolleiere på jakt etter solid flerspillermoro for liten og stor bør sikre seg denne kremtittelen.

6. Gone Home
Gone Home var den store overraskelsen i spillåret 2013 for min del. Et mystisk hus ute på den amerikanske landsbygda, en kryptisk beskjed fra lillesøsteren din på inngangsdøra og et tomt hjem i en regntung natt er det som møter deg i dette spillet. Gjennom de to neste timene skal du på kløktig vis finne ut hvor alle sammen har blitt av og hva som har skjedd. Gone Home viser hvor små og enkle grep som skal til for å gjøre spillnarrativ til et genialt og unikt fortellermedium. Jeg kommer nok ikke til å glemme denne kreative indietittelen med det første, nei.

5. Super Mario 3D World
Lenge så det ut til at plattformkongen måtte se seg slått av en fransk konkurrent. Men luringen Mario fornekter seg aldri. I år har han troppet opp på Wii U med intet mindre enn tre følgesvenner på slep, og plattformspill har sjelden vært så underholdende som i Super Mario 3D World. Kreativt banedesign, rik variasjon, sylskarp presentasjon og ikke minst firespillermoro gjør dette til en definitiv must-have. En perfekt tittel for rørleggerspirer i alle aldre.

4. The Legend of Zelda: A Link Between Worlds
Zelda-spill slår sjelden feil. Når man på toppen av det hele svarer med å ta utgangspunkt i et av spillhistoriens beste spill, kan man ikke annet enn å fryde seg. Det vil si: hadde de laget en sjelløs oppfølger, hadde det vært grunn til å frykte. Heldigvis fornekter Nintendo seg ikke. Ikke bare har de laget en kvalitetstittel som står støtt på egne bein, men de har også våget å endre deler av den tradisjonelle Zelda-formelen. Gåtene er kreative, den åpne tilnærmingsformen er høyst velkommen, og ikke minst er den grafiske presentasjonen aldeles utsøkt. 60 fps i brilleløs 3D? Ja takk.

3. Fire Emblem: Awakening
For den langtlivede spillserien til Nintendo og Intelligent Systems var dette vinn eller forsvinn. Etter flere runder med sviktende salg var tanken å lage et siste og endelig Fire Emblem-spill. Kanskje dette medførte at utviklerne la sin sjel i spillet. Det kjennes i hvert fall slik, og resultatet er ikke bare ett av seriens beste spill på svært lenge (om ikke muligens noensinne), men også et av årets sterkeste titler totalt sett. 3DS har virkelig markert seg som en solid konsoll i år med mange sterke titler, og Fire Emblem: Awakening er den beste i klassen. For en som meg, som er lang og trofast fan av serien, var det rett og slett engasjerende å sitte og spille seg gjennom dette herlige strategiske eventyret, selv etter at hovedhistorien var avsluttet (Fire Emblem er sammen med Bravely Default og Project X Zone muligens det spillet jeg har brukt mest tid på i 2013). Og ut ifra spillets popularitet er det vel også lov å håpe at serien fortsetter å leve i noen år til?

2. BioShock Infinite
Det tok meg temmelig lang tid før jeg spilte BioShock. Faktisk gjorde jeg det så sent som i år. Hovedårsaken til dette var at jeg likte det jeg så da BioShock Infinite ble lansert. Og etter de 12-16 timene det tok meg å spille gjennom historien i himmelbyen Columbia kan jeg si at jeg ikke var særlig skuffet i etterkant. Å følge opp en av konsollgenerasjonens beste spill var uansett en temmelig vanskelig bragd, og selv om Infinite ikke overgikk 2007-tittelen var det likevel en høyst minneverdig opplevelse. Ikke minst er det Elizabeth som skal ha mye av æren for at spillet ble såpass emosjonelt engasjerende som det ble. Som eskorteoppdrag er hun aldri i veien, og hun viser at selv spillfigurer er figurer man kan bry seg oppriktig om. Et av årets mest minneverdige musikkøyeblikk fikk vi også gjennom spillet. Columbia-turen overbeviste meg.

1. The Last of Us
Det er så lite som skiller The Last of Us fra perfeksjonisme i min bok. For en som verdsetter en god kombinasjon av den sitrende følelsen man får av å snike seg rundt i snikespill, relasjonsfokus i mørke, tunge miljøer og gode historier sånn generelt, var The Last of Us nærmest et skreddersydd spill for meg. Den gripende begynnelsen. Den spennende utviklingen. Suget i magen hver gang man forsøker å snike seg forbi en zombie-som-ikke-er-en-zombie. Den såre musikken. Den absolutt perfekte slutten. Og, ikke minst: To høyst levende rollefigurer som man virkelig ikke klarer å slippe taket på. Naughty Dog har med The Last of Us lært seg å mestre PS3-maskinens kapasiteter fullt ut, og sluttresultatet er ikke bare årets spill, men også et spill som viser hva spill som medium er i stand til å presentere og prestere. Jeg har gjennom det siste halvåret anbefalt spillet til de fleste jeg kjenner som gidder å høre på, enten de er spillinteresserte eller ikke. Det kommer jeg nok til å fortsette med en god stund til.

Verdige kandidater som ikke nådde helt opp: Persona 4: Golden, Dragon's Crown, Tales of Xillia, The Wolf Among Us, Project X Zone, Pikmin 3, Luigi's Mansion 2, The Wonderful 101 og The Legend of Zelda: The Wind Waker HD (som i min bok er et 2002-spill og derfor ikke er regnet med på denne lista).

Spill fra 2013 jeg ennå ikke har prøvd og som sikkert kunne fått en plass på lista: The Stanley Parable, Papers, Please, Animal Crossing: New Leaf, Mario & Luigi: Dream Team og Brothers: A Tale of Two Sons.

Årets skuffelser: Beyond: Two Souls, Tomb Raider, Killer Is Dead og Batman: Arkham Asylum. Opphaussede spill som ikke levde opp til forventningene... nei, fysj!