Om Donald Ducks 80-årsdag

Da jeg var liten gutt i Japan, leste jeg en gang en Donald-historie (av ingen ringere enn Don Rosa, selvfølgelig) om Donalds 60-årsdag. "Hva, er Donald 60 år?" tenkte jeg den gang.

Nå, tjue år senere, har hele verdens favorittand blitt hele 80 år. Overraskelsesmomentet har bare blitt større, for nå må jeg legge til "Hva, er det 20 år siden jeg var guttunge og leste historien om 60-årsjubileet?" Fortvilelsen over min egen alderdom melder seg...

Uansett, 9. juni 1934 gjorde Donald Duck sin verdensdebut i filmen The Wise Little Hen. Her er han en lat andrik som ikke bare forsøker å leke seg gjennom livet uten å ta ansvar, han er også medlem i latmannsklubben Hvil i fred. Siden den gang har ansvarsfølelsen hans blitt noe større - det skulle da bare mangle med både kjæreste og tre nevøer å ta seg av/imponere - men latskapen og behovet for ikke å gjøre mer enn nødvendig er vel en evne vi kan si består.

I Norge feires Donalds jubileum med brask og bram, og det skulle da bare mangle. Ingen tegneseriefigur kan skimte med samme popularitet på tvers av aldersgrupper som Donald. Dette er imidlertid ikke tilfelle i resten av verden. Med unntak av de nordiske land og Nederland er det Mikke Mus som er den dominerende Disney-figuren verden over, og Donald havner i skyggen. Hvorfor det har blitt slik, kan man jo bare spørre seg om. En av hovedgrunnene har selvfølgelig å gjøre med at bladet Donald Duck & Co (og dens nordiske ekvivalenter) har vært i kontinuerlig salg siden 1948. Tilsvarende publikasjoner finnes for eksempel ikke i USA, selv ikke for Mikke Mus.

Men fremdeles melder spørsmålet seg: hvorfor Donald og ikke Mikke? Med fare for å bedrive dype sosialpolitiske analyser, tror jeg det også har noe å gjøre med etterkrigstidens Norge og Donalds sinnelag. Donald er arbeideren som blir utnyttet av sin rike, kapitalistiske onkel. Han er en av gutta-på-gølvet som må slite for føden. Han er rett og slett arbeiderklasse(m)anden. Og fordi han er streberen som må jobbe hardt for å sikre mat på bordet, makter vi å tilgi hans mer late og hissige sider - noen feil må han jo få lov å ha. Donald er rett og slett litt som oss, i motsetning til den mer pyntelige, vellykkede Mikke.

Donald er en and som er verdt å feire. De fleste av oss har et forhold til ham, og noen av oss har en hel barndom definert av ham og hans nærmeste. Noen av oss har til og med lært en hel del av Donald (historie- og geografiinformasjonen i Donald skal man ikke alltid kimse av). Dermed er det bare å ta av seg hatten i dag og ønske Norges største (m)and til lykke med 80-årsdagen.