Rollefiguren Ahsoka Tano har vært en umiskjennelig del av klonekrigsepoken av Star Wars helt siden filmen Star Wars: The Clone Wars fra 2008. Det er derfor rimelig å anta at mange fans ble positivt overrasket da rollefiguren dukket opp igjen, i en noe eldre utgave, i den nye animasjonsserien Star Wars: Rebels. Samtidig åpnet koblingen mellom de to animasjonsseriene for spørsmål. Hvor har Ahsoka vært i mellomtiden? Hvordan slapp hun unna Order 66? Og hvordan kom hun i kontakt med opprørsstyrken, som til syvende og sist førte henne sammen med hovedpersonene i Rebels?

Dette er noen av spørsmålene som det forsøkes å gi svar på i boka Star Wars: Ahsoka. Boka tar oss med på Ahsokas reise gjennom galaksen, ett år etter at Imperiet har blitt en realitet. Alene og anonym gjør hun sitt beste for å fordi så isolert som mulig, samtidig som hun forsøker å leve et så normalt liv hun kan for ikke å virke for mistenkelig. Ved bokas begynnelse er det derimot på tide for henne å dra videre, og reisen går til den svært tynt befolkede jordbruksmånen Raada.

Boka er i utgangspunktet rettet mot et yngre publikum, hvilket betyr at de 400 sidene går forholdsvis kjapt unna. Boka er derfor lettlest og bruker ikke overveldende mye tid på hvert plottpunkt. Dette er både en fordel og en ulempe. Det er en fordel fordi det åpner Star Wars-litteraturen for et langt større publikum enn de andre bøkene som er utgitt i den nye kanon, inkludert Lost Stars, en bok som var rettet mot «young adults.» Det er også en fordel, med tanke på at en god del av dem som ser Clone Wars og Rebels i dag er av et yngre publikum (ikke at alder er noen hindring, selv storkoser jeg meg med begge deler).

Det er derimot en ulempe i den forstand at det meste av handlingen går forholdsvis fort unna, hvilket betyr at det blir liten tid til å utforske plottpunkt som hadde fortjent lengre tid. Særlig slår dette ut på en del av rollefigurene i boka, som enten kommer og går uten at man får vite altfor mye om dem, eller som rett og slett fremstår som unødvendige for bokas handling i sin helhet.

Den andre store fordelen er at boka virker å fokusere mest på hvordan Ahsoka til syvende og sist kom så langt at hun ble en del av opprørsgruppen og dermed dukket opp i TV-serien Rebels. Boka kunne med fordel brukt betydelig mer tid på å utforske den første delen av veien dit, nemlig hvordan Ahsoka håndterte sine første uker og måneder på egen hånd.

Star Wars: Ahsoka ender opp som en lettlest og givende bok, samtidig som det merkes at den er lettskrevet med tanke på å nå et yngre publikum. Selv om det ikke er noe galt i seg selv, resulterer det i en bok som noen ganger bare skraper i overflaten. Sammenlignet med andre bøker i den nye Star Wars-kanon kommer den derfor noe til kort, selv om den fortsatt er fullt og helt lesverdig.

Dødsstjerner: 3/5

Les gjerne også mine øvrige korte omtaler av nyere Star Wars-bøker: Aftermath: Life Debt, Bloodline, A New Dawn, Tarkin, Lost Stars og Aftermath.

Det var ganske mye oppmerksomhet rettet mot boka Aftermath da den kom ut. Først og fremst fordi dette var den første offisielle Star Wars-boka som ble lansert under den nye kanon, og som skulle vise oss noe av opptrappingen til slaget ved Jakku, planeten som Rey befinner seg på i den nyeste Star Wars-filmen (The Force Awakens). Etter lansering fikk pipa derimot en annen låt. Forfatter Chuck Wendig fikk mye (og, må sies, velfortjent) pepper for å ha skrevet en slapp og lite engasjerende bok. Platte og uinteressante rollefigurer, et kjedelig plott og en irriterende fortellerstil som benytter presens var blant ankepunktene. Sammenlignet med tidligere Star Wars-romaner, eller Claudia Grays Lost Stars og Bloodline, var Wendigs bok rett og slett ikke det man hadde håpet på.

Men den planlagte trilogien fortsatte som normalt, og i sommer ble bok nummer to, Life Debt, lansert. Etter å ha lest gjennom boka er det tydelig at det er først nå den egentlige fortellingen begynner, og at den første Aftermath-boka må anses som en temmelig kjedelig prolog til en litt mer spennende hoveddel.

Faktisk er begivenhetene i den første boka så ubetydelige for Life Debt at man ikke behøver lese den første boka, med mindre du har lyst å vite hvordan denne gruppen med mennesker møtte hverandre for første gang. Life Debt forteller derimot sin egen historie, og man kan lett følge begivenhetene i boka uten bakgrunnsinformasjonen om hvordan bokas hovedpersoner møttes. Man kan si at den første Aftermath-boka nesten er like overflødig som Star Wars Episode I, ettersom alle plott-punktene i den første boka som betyr noe enten blir forklart på nytt eller ignorert i neste bok.

I hvert fall, Life Debt forteller oss mer om den nye Republikkens kamp for å bygge et nytt og velfungerende demokrati i galaksen etter Imperiets fall. Samtidig har ikke alle grener av Imperiet gitt opp kampen. Under ledelse av Grand Admiral Sloane, som fungerer som de facto-lederen for Imperiet etter begivenhetene i forrige bok, forsøker Imperiet det de kan å vinne terreng og styrker gjennom list, allianser og propaganda. Likevel er Imperiet på tilbaketog, noe som får Sloane til å vende oppmerksomheten mot den enigmatiske Gallius Rax, en mann med mystiske kontakter som virker å trekke i tråder selv Sloane ikke har kontroll over.

Midt oppi denne galaktiske maktkampen følger vi vår gruppe med hovedpersoner som vi ble kjent med i forrige bok: rebellpiloten Norra og hennes sønn Temmin (og hans modifiserte og morderiske B1 battle droid, Mister Bones), dusørjegeren Jas, soldaten Jom og den tidligere Imperie-offiseren Sinjir. Deres oppdrag: Jakte og arrestere Imperie-topper som er etterlyst for sine misgjerninger under det tidligere styret.

Gruppens oppdrag tar etter hvert en ny vending idet de får en forespørsel fra den nå gravide prinsesse Leia: Å finne og assistere Han Solo i jakten på den arresterte Chewbacca, samt bidra til frigjøringen av wookie-planeten Kashyyyk.

Den klart største forbedringen med boka er at den har et langt mer overordnet mål gjennom historiens gang. I Aftermath var det vanskelig å se hvor det hele skulle føre hen. Life Debt har derimot hele tiden et klart mål, og historien føles langt mer relevant for Star Wars-universet i sin helhet.

Det er likevel påfallende at de mest underholdende delene av boka er de såkalte Interlude-mellomkapitlene, som står som selvstendige sidehistorier. Det er vanskelig å se hvordan de henger sammen med hovedfortellingen, men egentlig spiller det liten rolle, ettersom de gir oss noen interessante innblikk i universet. Ett slikt kapittel skildrer Maz Katana og hennes slott, samt de regler som hører med der. Det festligste kapittelet er likevel det som omhandler Malakili. Vet du hvem Malakili er? Du kjenner sikkert ikke navnet, men har du sett filmene husker du garantert den halvfete rancor-passeren som jobbet hos Jabba og brøt ut i gråt da Luke drepte rancoren i Star Wars Episode VI: Return of the Jedi. I Malakilis kapittel får vi vite hva han har endt opp med å gjøre i tiden etter filmen (vi får også vite at rancoren hadde et navn: Pateesa).

Wendig er blitt noe flinkere til å benytte et involverende og engasjerende språk, men det føles fortsatt noe upolert og halvprofesjonelt. Presens-formen forblir også, til lettere irritasjon. Dette til tross føles Life Debt som et godt skritt frem for trilogien, og selv om Wendig fortsatt ikke er på høyde med Claudia Gray eller James Luceno når det kommer til å skrive nyere Star Wars-litteratur er han på god vei til å bli bedre.

Dødsstjerner: 3/5

PS: De kommende månedene er det duket for flere Star Wars-bøker, deriblant Ahsoka, Catalyst, den siste Aftermath-boka (med tittelen Empire's End) og, sist men ikke minst, den nye Thrawn-boka av selveste Timothy Zahn. Forhåpentligvis kommer jeg tilbake til dem når tiden er inne.

PPS: Interessert i noen tanker rundt andre bøker i den nye Star Wars-kanon? Les mine tanker rundt følgende bøker: Aftermath, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn og Bloodline.

Kalenderen viser august, hvilket betyr at det er på tide å krype tilbake fra ferietilværelsen og inn i arbeidslivet igjen. Selv om tre ukers ferie kan føles litt lite, gjør det godt med en aldri så liten pause.

Mesteparten av de tre ukene har blitt tilbrakt i Japan (nok en gang). Årets Japanferie har imidlertid skilt seg litt ut fra tidligere ferier, ettersom det har vært snakk om en storfamilieferie hvor samtlige medlemmer av familien har vært invitert for å feire mine foreldres 40-års bryllupsdag. En stor takk må da gå til jubilantene, som har strukket seg langt i form av økonomisk støtte for å få det hele til. Det ble en minneverdig feiring med mange gode opplevelser.

Noen høydepunkt kan nevnes i svært korte trekk:

- Vi fikk besøkt Harry Potter-seksjonen av Universal Studios Japan-parken. Selv om jeg har vært i parken flere ganger tidligere, var Harry Potter-seksjonen ny for meg. Det føles også som den morsomste delen av parken.

- Vi fikk delt hurtigtog-vogn med en fransk skoleklasse. Anbefales absolutt ikke ...

- Vi fikk lagt inn en tur til barndommens ferieparadis i fjellheimen utenfor Nagano. Det nesten norske hyttelandskapet består av et hyttekompleks i naturskjønne omgivelser, hvor flere utenlandske Japan-beboere har hatt hytte gjennom årenes løp (hyttelandskapet kalles gjerne "utlendingslandsbyen" på folkemunne av de lokale). For min del var dette første tur hit på hele tolv år. Det var rolig, avslappende og ikke minst nostalgisk å komme tilbake, til tross for at store deler av området virker å være mer tilgrodd enn tidligere. Forhåpentligvis blir det ikke tolv år til neste gang.

- Vi fikk oppleve flere små jordskjelv. De var så små at vi bare sov videre gjennom dem.

- Vi fikk besøke en Studio Ghibli-utstilling i Mori Tower i Tokyo-bydelen Roppongi, i forbindelse med studioets tredveårige historie. Det var absolutt en severdig og minneverdig opplevelse, ikke minst fordi utsikten fra 52. etasje over Tokyo-landskapet på kveldstid er minst like imponerende som det selve utstillingen var.

- Vi fikk oppleve en såkalt eisa-festival i Tokyo. Eisa er en form for obon-fest på Okinawa, en japansk øy som ligger ganske langt sør i Stillehavet og som har ganske mye lokal og særegen kultur. Vi fikk se eisa-deltakere som danset og spilte trommer for den store gullmedaljen. Buekorps blir til sammenligning gørrkjedelig.

- Vi fikk se Hanshin Tigers spille på hjemmebane mot Yomiuri Giants (her snakker vi altså om japansk baseball). Moro var det, til tross for at Tigers tapte så det sang. Ikke overraskende, ettersom Tigers har en elendig sesong i år ...

- Vi har vært på kattekafé i Harajuku. Konseptet med kattekafé må sies å være et særdeles heljapansk konsept, men det var faktisk veldig koselig og avslappende. Må muligens gjentas.

- For min egen del har jeg også fått prøve spillfenomen som HTC Vive og Star Wars Battle Pod. Førstnevnte tipper jeg folk etter hvert kjenner til. Sistnevnte er et arkadekabinett der man sitter inni en slags "boble" og manøvrerer diverse Star Wars-farkoster i forskjellige sammenhenger (Death Star, Hoth osv.). Det hele mens man sitter og ser på en gigantisk skjerm som dekker så å si hele 180-graderssynsfeltet ditt. Meget moro og givende. Hvor opplever man den slags? I bydelen Akihabara, selvfølgelig.

- Jeg fikk vindusshoppet spill og konsoller for den store gullmedaljen i Akihabara. Litt synd at verken lommebok eller koffert tillot noe mer enn bare vindusshopping.

Og selvfølgelig opplevde vi mye, mye mer. Men det får bli nok oppsummering og mimring i denne omgang. Nå er det på tide å gå inn i hverdagen igjen.

Foto: OK, litt mer enn bare vindusshopping ble det, siden jeg tross alt fant noen figurer jeg lenge har ønsket å føye til i samlingen.

Spill vi ikke har spilt. Vi har dem alle sammen, i hvert fall de av oss som er noenlunde interesserte i spill og har vært det i noen år. Shame list, bucket list, backlog ... kall det hva du vil.

Noen av spillene som står på denne lista er av en slik karakter at man nesten kan regne dem som "obligatoriske": Er du sånn passe interessert i spillmediet, bør du ha streifet innom disse spillene på ett eller annet tidspunkt. Liker du rollespill bør du ha testet minst ett Final Fantasy-spill, liker du estetiske og annerledes spill bør du ha spilt Journey, liker du familievennlige bilspill kommer du ikke utenom Mario Kart-serien, også videre.

Selv har jeg flere slike spill, men det er få som har plaget meg mer enn Halo-serien. Hele 15 år etter det første spillets lansering har jeg fortsatt hatt til gode å spille Halo-spillene, med unntak av en del multiplayer-kamper i løpet av mine dager på ungdomsskolen og videregående. Historien om Master Chief, Cortana og kampen mot The Covenant har vært et ukjent kapittel i min spilldagbok. Historisk sett har det først og fremst vært av praktiske årsaker. Jeg har ikke eid en Xbox eller Xbox 360, og da har det vært vanskelig å spille serien.

Det har jeg nå tatt sikte på å gjøre noe med, og i de litt roligere og regnfylte sommerdagene har jeg presset inn noen timer her og der for å komme meg gjennom det første spillet i serien - originalversjonen sådan.

Resultatet? Jeg likte det første spillet. Jeg likte det faktisk veldig godt. Og jeg har absolutt ingen vansker med å se hvor stort Halo: Combat Evolved har vært for spillmediet og FPS-spillenes utvikling, spesielt når vi snakker om FPS-spill til konsoll. Dessuten har spillet holdt seg meget godt, til tross for at det til tider blir litt vel mørke innendørsmiljøer hvor det er vanskelig å ta seg frem.

Det spørs hvor mye tid det blir nå før jeg tar ferie, men Halo 2 er allerede fyrt opp i konsollen. Så får vi se hvordan det går videre med Project Halo. En ting er i hvert fall sikkert: Snart kan jeg sette et stort kryss på min bucket list of shame.

Hva med dere? Har dere noen spill eller spillserier dere aldri har testet, men som dere virkelig føler trang til å gå i kast med? Del dine tanker i kommentarfeltet.

I desember i fjor kom det en film som het Star Wars: The Force Awakens. Kanskje har du hørt om den, kanskje har du til og med sett den. Kanskje likte du den, kanskje syntes du den var ræl. Selv er jeg blant dem som elsket filmen og storkoste meg med den.

Ett av elementene jeg virkelig likte med filmen, var at den ga oss akkurat nok svar på hva som har skjedd i galaksen langt, langt borte siden sist, uten at den ga alle svarene. Faktisk lot filmen oss stille en hel del spørsmål vi ikke fikk svar på. For meg var dette en av filmens klart beste sterke sider, ettersom det etterlater seeren nysgjerrig og gir en lyst til å utforske mer av historien. Det holder på interessen og åpner for flere spennende reiser senere. Det var dette den første Star Wars-filmen gjorde i 1977, og det er også en av de beste faktorene som The Force Awakens blåkopierte i 2015 fra den første filmen i serien.

Ett av de største spørsmålene både jeg og flere har stilt, gjelder det politiske bildet i galaksen. Hvordan kan The First Order plutselig bare dukke opp og gå til fremmarsj mot en intetanende republikk? Hvorfor har ikke republikken en hærstyrke som kan slå tilbake mot The First Order? Hvorfor er det bare en liten motstandsbevegelse som trosser den mørke hæren? Og hvordan fungerer egentlig det politiske systemet i den nye Republikken?

De fleste av disse spørsmålene, men særlig sistnevnte, får man større klarhet i gjennom den nyeste Star Wars-boka, Star Wars: Bloodline. Forfatter er Claudia Gray, som tidligere har skrevet den eminente Star Wars-boka Lost Stars. Bloodline er helhetlig sett kanskje ikke like bra, men Gray viser nok en gang at hun har en naturlig forståelse av hva som skal til for å skrive god og spennende Star Wars-lektyre.

Hovedpersonen i Bloodline, som tar oss med litt over tjue år frem i tid etter at Imperiet har falt, er ingen ringere enn Leia. Ikke overraskende står Leia sentralt i det politiske systemet i den nye Republikken, men dog kun som et partimedlem i senatet. Det har ikke tatt lang tid før det politiske systemet i den nye Republikken er blitt like ineffektivt som i den gamle, og senatet er i praksis splittet mellom to fraksjoner: Centrists på den ene siden, som tror på en sterk sentralmakt og sentralstyring av Republikkens medlemsplaneter (inkludert en sterk og sentralstyrt militærstyrke), og Populists på den andre siden, som kjemper for sterk individuell selvstyring for hver enkelt planet. Den politiske situasjonen er i lås, og senatet får knapt utrettet noe fornuftig. I dette politiske landskapet får vi gjennom Leias øyne bli vitne til flere sentrale spørsmål: Hvordan ser Republikkens fremtid ut? Hva var det egentlig opprørerne kjempet for? Og ikke minst, hvordan håndterer Leia, sentral politiker og frigjøringshelt, det faktum at hun er datter av galaksens mest fryktede mann?

Å lese boka gjennom Leias perspektiv er gledelig, ikke minst fordi Leia fikk så forsvinnende liten rolle i Star Wars: The Force Awakens. Få personer i galaksen kjenner det politiske landskapet like godt som henne, og en bok som utforsker dette bør naturlig nok ha henne i hovedrollen. Dessuten får vi litt mer innblikk i hennes ekteskap med Han Solo, hennes indre kvaler med sin arv og hennes fortvilelse over å se stagnasjonen av det politiske systemet hun var med å kjempe frem.

Vi får lese om spennende eventyr og humoristiske hverdagssituasjoner, men også politisk drakamp og mørke skikkelser som lusker i skyggene og avventer sitt øyeblikk. Det er en form for resignasjon og fortvilelse som hviler over boka fra første stund av, og den slipper aldri helt taket.

Bokas svakeste sider er at den sliter med å veve de forskjellige handlingene i boka sammen på en måte som føles naturlig og flytende. Den har også problem med enkelte av rollefigurene, som aldri får vise frem nok av personligheten sin. Det skal også nevnes at boka heller ikke er et litterært mesterverk, selv om den absolutt er underholdende. Til det mangler den noe av dybden og kompleksiteten, og totalt sett fremstår den ikke like god som Grays forrige bok.

Totalt sett er likevel Star Wars: Bloodline en obligatorisk bok for dem som vil lære mer om den politiske strukturen i den nye Republikken og forstå mer av det politiske bakteppet som ligger til grunn for The Force Awakens. Det er god lesning og en interessant historie. Dessuten er det alltid moro å lese om et politisk system så opphengt i formaliteter at selv C-3P0 lurer på om de kanskje ikke er litt for opptatt av protokoll (du verden!).

Dødsstjerner: 3,5/5

Til sommeren kommer neste bok i Aftermath-trilogien. Følg med, så skriver jeg sikkert om den også etter hvert.