Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Om 999 filmer

Om 999 filmer

Skrevet av Ingar Hauge den 22 februar 2016 klokken 09:02
Dette innlegget er kategorisert under: Film

Dette handler ikke om en filmatisering av spillet 999, selv om det hadde vært en film jeg gjerne hadde sett (jeg er en stor fan av serien).

Jeg liker å holde orden på ting, og det gjelder også film. Derfor benytter jeg meg av flere verktøy for å katalogisere filmtittingen min, både med tanke på fortid (hva jeg har sett) og fremtid (hva jeg har lyst å se).

Et av de fremste verktøyene jeg bruker er nettsiden I Check Movies, hvor man kan krysse av filmer man har sett og se hva slags filmkritikerlister filmene befinner seg på (om noen). Her får man også det totale antallet filmer man har sett, og dette tallet er nå nådd en interessant milepæl.

Etter å ha sett filmen The Assassin (originaltittel Nie nin yiang) på kino på lørdag (og The Hateful Eight lørdagen før), har jeg ifølge I Check Movies sett 999 filmer til sammen i løpet av livet. Selv føler jeg selvfølgelig at tallet burde vært høyere, men jeg har i løpet av den tiden jeg har brukt nettsiden gjort mitt beste for at tallet skal være så nøyaktig som mulig.

Det sier seg selv at neste film jeg ser for første gang derfor blir min film nummer 1000. Det sier også seg selv at da kan jeg ikke se hva som helst. Jeg bør se en skikkelig god film, noe unikt og spennende, noe som er 1000-tallet verdig.

Så da er spørsmålet: Hvilken film skal jeg se som min film nr. 1000?

Jeg åpner herved for forslag. Jeg er ikke kravstor, men noen tanker har jeg:

- Det spiller ingen rolle om filmen er gammel eller ny.
- Filmen bør fortrinnsvis være over visse karaktergrenser. Som regel opererer jeg med at filmer som har lavere enn 6,5 på IMDb eller 65% på Rotten Tomatoes bør styres unna.
- Jeg er glad i historisk korrekte filmer, nisjefilmer og utenlandsk film, men også store blockbustere og filmer med ramsalt god action.
- Horror er kjedelig.
- Adam Sandler er det verste som har hendt moderne filmbransje.

Så, har dere noen forslag? Kom gjerne med dem i kommentarfeltet.

HQ
Om spillmusikk, salg og strømming

Om spillmusikk, salg og strømming

Skrevet av Ingar Hauge den 17 februar 2016 klokken 10:12
Dette innlegget er kategorisert under: Nintendo, Musikk, Spill, Teknisk, Spillhistorie, Chrono Trigger, Final Fantasy, Japan, Funderinger

Dagens hjertesukk angår et tema jeg interesserer meg mye for, nemlig spillmusikk.

Spillmusikk er, ganske enkelt, musikk man kan høre og oppleve i for- og bakgrunnen i et spill. Langt på vei deler spillmusikk mange likhetstrekk med filmmusikk, både når det gjelder stilart og bruk. Bruk av ledemotiv (et musikalsk tema som knyttes til en bestemt rollefigur eller stemning) er for eksempel mye brukt både i film- og spillmusikkbransjen. Samtidig er det mye som gjør at spillmusikk markerer seg om en egen undersjanger. En av de mest tydelige forskjellene er at spillmusikk gjerne er skrevet for å gjentas i uendelige runder, for eksempel dersom man befinner seg i på bestemte steder/byer/verdener i et spill.

God spillmusikk er et av de viktigste punktene for meg når jeg spiller et spill, og kan ofte være med på å utgjøre forskjellen på en god spillopplevelse og en fantastisk en. Å spille spill som Bastion, Final Fantasy, Shovel Knight, The Legend of Zelda eller Danganronpa uten lyd og musikk føles umiddelbart som en fattigere opplevelse.

Dette medfører (selvfølgelig?) at jeg liker å høre på spillmusikk også utover de gangene jeg spiller spillet. Og på samme måte som når jeg hører på filmmusikk fra filmer jeg liker, er spillmusikken med på å ta meg tilbake til steder og opplevelser jeg har opplevd tidligere uten at jeg trenger å sitte med selve spillet, noe som kan være praktisk når man sitter på jobb, pendler eller lignende.

Men dagens hjertesukk gjelder ikke spillmusikken i seg selv. Det handler mer spesifikt om distribusjonen og tilgjengeligheten av spillmusikk. Og her har spillselskapene en lang vei å gå.

Når det kommer til tilgjengeligheten av spillmusikk, er dette ekstremt variabelt. Det kan variere fra sjanger, plattform, geografi, tidsepoke og hvilket spillselskap som står bak spillet eller gir det ut. Alt dette burde likevel være irrelevant, men det er det dessverre ikke.

Faktum er at mye spillmusikk rett og slett er vanskelig å få tak i på lovlig vis. Slik burde det strengt tatt ikke være med dagens distribusjonsmuligheter.

Noen selskaper er relativt flinke til å lansere spillmusikken sin for det allmenne publikum. Square Enix har lenge vært blant de flinkere i klassen sin, og lanserte i sin tid lydsporene til spill som Final Fantasy VI og Chrono Trigger på CD (husk at vi snakker om Super Nintendo-spill fra 1994 og 1995 her). Senere har de fulgt opp dette, og selskapet har i tillegg laget orkesterarrangement og konserter basert på musikken de har rettighetene til, hvorav Final Fantasy selvfølgelig har vært ett av flaggskipene.

Andre er derimot mer restriktive med sine utgivelser. Nintendo er blant dem som bør få smekk på fingrene her. Selskapet gir riktignok ut en del lydspor på plate, men kun under spesifikke forhold, som for eksempel for enkelte Club Nintendo-medlemmer (noe som alltid var bittert for oss i Norge, med tanke på at Club Nintendo var noe vi kunne se langt etter så lenge konseptet eksisterte). At jeg har fått tak i lydsporene til spill som Super Mario Galaxy og Super Mario 3D World i japanske bruktsjapper handler mer om flaks enn tilgjengelighet.

CD-plater er imidlertid et altfor bundet medium, og de fleste av oss i dag har for lengst blitt komfortable med digital distribusjon og strømming av musikk. Tjenester som iTunes og Google Play har gjort kjøp av digital musikk mye lettere enn før, og Spotify og Tidal sikrer oss strømming dersom vi bare vil lytte til musikken uten å nødvendigvis kjøpe den. Selv er jeg blant dem som liker å kjøpe musikken, da dette er en konkret måte å støtte artister og musikk jeg liker.

Til tross for at spillbransjen for lenge siden har oppdaget digital distribusjon og man lenge har snakket om det fysiske spillmediets død, henger mye av spillmusikken fortsatt langt etter. Noen er veldig flinke, og ikke overraskende er det de vestlige selskapene som ligger i tet. BioWare har for eksempel mesteparten av musikken fra Dragon Age og Mass Effect tilgjengelig på Spotify. Andre spill og serier hvor man finner musikken på Spotify inkluderer Halo, Ori and the Blind Forest, Bastion, Transistor, Deus Ex: Human Revolution, Grim Fandango, L.A. Noire, Rayman Legends, Red Alert 3, Batman: Arkham City, Middle-earth: Shadow of Mordor og mange, mange flere (eksemplene er hentet fra min spilleliste med ymse spillmusikk). Mye av dette er imidlertid kun tilgjengelig for strømming, ikke digitalt salg.

Noe av årsaken til at situasjonen er slik den er, er selvfølgelig at Japan ligger overraskende langt bak når det gjelder digital distribusjon og strømmetjenester. Spotify kan du se langt etter i Japan, og det var først i januar i år at Netflix etablerte seg i soloppgangens land. Teknologisk innovative som japanerne er, har de paradoksalt nok en enorm skepsis til internett og digital distribusjon (en tematikk verdig et eget blogginnlegg en annen gang). I et slikt hjemmemarked er det naturlig at japanske spillselskaper nøler med å gjøre musikken sin tilgjengelig for digital distribusjon.

Jeg tenker hvor hyggelig det ville vært om selskaper som Nintendo hadde vært mer ivrige etter å distribuere musikken sin og gjort den tilgjengelig for oss spillere. Tenk om de hadde åpnet opp for å grave litt i arkivene sine og begynt å selge klassiske lydspor fra SNES og N64-epokene digitalt? Nintendo ville tjent penger, vi ville fått musikken vi vil ha, og alle hadde vært fornøyde.

Jeg har et håp for nytenkning rundt spillmusikk i 2016. Håpet er ikke stort, men det er der.

PS: I skrivende stund sitter jeg og lytter til lydsporet fra Street Fighter II, som er gjort tilgjengelig digitalt på nett her. Et godt eksempel på hvordan man bør tenke om spillmusikkdistribusjon anno 2016, med andre ord.

Spillåret 2016: En topp 10-liste

Skrevet av Ingar Hauge den 25 januar 2016 klokken 08:59
Dette innlegget er kategorisert under: Blizzard, Cyberpunk, Final Fantasy, JRPG, Lister, Nintendo, Nintendo 3DS, Overwatch, Spill, Wii U, Zelda

Vi har ikke før avsluttet det gamle året og forsøkt å mimre om hva som har vært høydepunktene i året som har gått, før det er på tide å tre inn i det nye året og se fremover.

Det er på tide å se på spillåret som kommer og se hva som virker mest spennende.

Jeg innrømmer gladelig at min forkjærlighet for sære spill, gjerne av den japanske sorten, gjør at min liste sikkert ser betydelig annerledes ut enn andres, men det får så være. Det er min liste, tross alt.

Så, without further ado, her er min liste over de ti spillene jeg ser mest frem til i 2016 (forutsatt at de blir lansert i 2016).


10. Overwatch
Blizzard er et spillselskap som vet veldig godt hva de holder på med, holder en høy produksjonsverdi og som aldri lanserer et spill før de er 100 % klare for det. Disse grunnene alene er nok til å holde et øye med Overwatch. Samtidig viste betaen oss i høst at dette blir veldig underholdende saker. Her får vi et lagbasert skytespill med fargerike omgivelser, unike spillbare figurer og et velbalansert kampsystem. Det hele føles mer eller mindre som Team Fortress 2 på Pixar-steroider, hvilket på ingen måte er en negativ ting.

9. Horizon Zero Dawn
Guerilla Games sin Killzone-serie har aldri helt fanget oppmerksomheten min. Vakre skytespill, ja visst, men det har også virket som det hele. Med Horizon Zero Dawn får vi en PS4-eksklusiv som tar med seg studioets Playstation-kompetanse, men som kaster dem ut i en helt annen og, etter min mening, langt mer spennende sjanger enn førstepersons skytespill. Med en kvinnelig hovedrollefigur som virker både sterk og interessant, og med en post-apokalyptisk verden preget av naturskjønne omgivelser og robot-dinosaurer(!!!) burde denne tittelen være en selvsagt "følge-med-på" i 2016.

8. Dishonored II
Hva kan jeg vel si? Det første Dishonored var rett og slett en brilliant og utrolig velprodusert opplevelse. Fortsatt står det hos meg som et av de beste spillene fra 2012, og den åndelige oppfølgeren til Thief-serien var så utrolig mye bedre enn nettopp det nye Thief-spillet vi så i forfjor. En kamp for å renvaske sitt navn, superkrefter og en åpen tilnærming til mål som skulle snikmyrdes - alt dette gjorde Dishonored til et glitrende spill. Vi har ikke sett mye videoklipp fra selve spillopplevelsen i Dishonored II, men jeg har tro på at oppfølgeren blir minst like bra.

7. Mighty No. 9
Som barn var det to spillhelter som gjaldt: Mario og Mega Man. Derfor var jeg ikke sen da Mega Mans pappa, Keiji Inafune, gikk ut på Kickstarter i 2013 og ba om støtte til en åndelig oppfølger til Mega Man-serien, som Capcom velger å gjøre så godt som nada med. Spillet er fortsatt det eneste jeg har støttet via crowdfunding, og jeg gleder meg stort til å se hvilken retning de todimensjonale robotskytespillene kommer til å ta dette året.

6. Final Fantasy XV
Når Square Enix endelig blir klare til å lansere Final Fantasy XV, er det bare å konsentrere seg. Ikke bare snakker vi om en av de største spillseriene på kloden, men vi snakker også om en serie som har slitt veldig med sitt rykte de siste ti årene. På toppen av det hele snakker vi om et spill som har befunnet seg i utviklings-limbo i mer eller mindre ti år til sammen. Ja, for så lenge er det siden vi så første glimt av Final Fantasy Versus XIII, et PS3-spill som senere ble til Final Fantasy XV og forskjøvet til PS4. Det blir spennende å se hvilken retning bautaserien til Square Enix tar i år.

5. Fire Emblem: Fates
2015 har ikke akkurat vært Nintendos beste år, verken på Wii U- eller 3DS-fronten. 2016 ser heldigvis ut til å bli et langt bedre år. Et av spillene som virkelig skrur opp forventningene er Fire Emblem: Fates, som rettere sagt består av to spill (eller er det tre?). Den taktiske rollespillserien til Nintendo er ikke bare en av de beste seriene selskapet har å by på, men Fire Emblem: Awakening er også ett av de aller beste 3DS-spillene lansert. Denne gangen ser det ut til at vi får mye av den samme spillmekanikken vi har lært oss å elske, men også en langt mer intrikat og spennende historie med store valgmuligheter.

4. The Legend of Zelda
Normalt ville dette spillet vært på topp på en slik liste. Jeg mener, vi snakker tross alt om et Zelda-spill, og det første til hjemmekonsoll siden det eminente Skyward Sword i 2011. Dessverre har vi ikke fått så veldig mye ny informasjon om spillet fra Nintendos side i 2015, så det trekker noe ned på entusiasmen. Samtidig er det lille vi har sett av spillet veldig lovende, og kjenner jeg Nintendo rett skal det noe til for at det nye spillet i deres beste serie klarer å skuffe.

3. Deus Ex: Mankind Divided
Joda, Dishonored og spirituelle oppfølgere til Thief-serien er greit nok det, men i min bok har det ingenting å stille opp med sammenlignet med sin cyberpunk-tvilling, Deus Ex. Deus Ex-serien er en av mine soleklare favorittserier: det var spillserien som mer eller mindre skapte den åpne tilnærmingen til å løse utfordringene et spill kan by på, og den lekre cyberpunk-settingen blir toppet med en ekstremt velskrevet konspirasjonshistorie. Det var en lettelse å spille Deus Ex: Human Revolution i 2011, for spillet lente seg mer på det første spillet i serien enn det andre. Men dette var et spill der alt virkelig satt. Setting, hovedperson, stilarten, den usannsynlig tøffe musikken, spillmekanikken, historien - kort sagt, jeg er Deus Ex-fan. Så et nytt i spill i serien? Veldig gjerne, takk.

2. Uncharted 4: A Thief's End
Uncharted. Nathan Drake. Trenger vi si mer? OK.
Uncharted-serien har mer eller mindre blitt synonymt med alt som var bra med PS3, og storsjarmøren Nathan Drake er fortsett den Indiana Jones-inspirerte spillhelten jeg liker best. Jepp, det stemmer, for meg kommer ikke Lara Croft i nærheten engang av den vittige, sjarmerende og underholdende eventyrhelten til studioet Naughty Dog. Men nå ser det ut til at det går mot slutten, og da håper jeg virkelig på at Uncharted 4 blir den avslutningen som vi har ventet på og Nathan fortjener. Jeg er brennklar for skattejakt, skjulte ruiner, glemte sivilisasjoner, eventyr og en solid porsjon humor. Akkurat slik et godt skattejakt-eventyr skal være.

1. Bravely Second: End Layer
Bravely Default er ikke bare det beste 3DS-spillet per dags dato, det er også et av de beste japanske rollespillene jeg noen sinne har spilt. Og med tanke på hvor mange slike jeg etter hvert har pløyd gjennom, sier ikke det rent lite. I februar skal vi endelig slå klørne i oppfølgeren. Måtte dette også bli et spill preget av alt som var bra med gamle rollespill, kombinert med fabelaktige rollefigurer, spennende historie og musikalsk akkompagnement av episke dimensjoner. Du verden, som jeg gleder meg til 26. februar. Da skal jeg bli eneboer og bare storkose meg med Bravely Second.

Spillåret 2016: En topp 10-liste

Andre nevneverdige titler, selv om ikke alle er bekreftet for lansering i 2016, er: Ni no Kuni II: Revenant Kingdom, Valkyria: Azure Revolution, Gravity Rush 2, Attack on Titan, Tekken 7, Street Fighter V, The Last Guardian, Unravel, Star Fox Zero, Mirror's Edge: Catalyst, Detroit: Become Human, Cyberpunk 2077, Yooka-Laylee, Telltale's Batman, Pokkén Tournament, Hellblade, Project X Zone 2: Brave New World, Danganronpa 3 og ikke minst Final Fantasy VII Remake.

Star Wars: Lost Stars

Star Wars: Lost Stars

Skrevet av Ingar Hauge den 21 januar 2016 klokken 09:09
Dette innlegget er kategorisert under: Star Wars, Litteratur, Film, Sci-fi, Populærkultur

Forrige uke skrev jeg ned noen tanker om boka Star Wars: Aftermath, og forsøkte meg dermed på noe så sjelden som en bokanmeldelse. I min heller negative omtale av boka påpekte jeg at dette var en av to nye Star Wars-bøker jeg har lest den siste tiden, og at jeg ville komme tilbake til den andre boka ved en senere anledning.

Innledningsvis må en liten misforståelse avklares: Det er ikke slik at dette er de første Star Wars-bøkene som noen gang har blitt publisert. Faktisk finnes det et solid antall Star Wars-bøker. Det er imidlertid slik at alle Star Wars-bøker som er publisert før Disney kjøpte opp rettighetene til Star Wars i 2012, nå er å regne som ikke-kanoniske (disse blir kategorisert som såkalte Legends, og blir som en slags apokryfer å regne). Dette gjelder for øvrig også spill og tegneserier fra samme tidsrom. På grunnlag av dette gis det mulighet for en slags "fresh start" når man nå publiserer bøker, tegneserier og lignende basert på universet.

I fjor høst forsøkte man å gjøre et større nummer ut av lanseringen av boka Star Wars: Aftermath. Langt mindre oppmerksomhet fikk derimot tenåringsboka Star Wars: Lost Stars. I ettertid fremstår dette som noe paradoksalt, for det er ingen tvil om at Lost Stars er den bedre av de to.

Handlingen i Lost Stars begynner noen år før Star Wars Episode IV: A New Hope og rebellenes kamp mot den første Dødsstjernen, og går senere parallelt med den originale trilogien før det hele avsluttes med slaget om Jakku (ørkenplaneten vi stifter bekjentskap med i den nye Star Wars-filmen). Vi tas med til planeten Jelucan, som ligger i The Outer Rim og som akkurat har blitt innlemmet i Imperiet. Under den store feiringen av innlemmelse møter vi to barn fra hver sin del av det klassedelte samfunnet på Jelucan, Thane Kyrell og Ciena Ree. Selv om de kommer fra hver sin del av Jelucan, blir de raskt gode venner på grunnlag av sin felles drøm: å bli en del av Imperiets stjerneflåte. Det viser seg med tiden at motivasjonen deres for å verve seg er noe annerledes: Mens Cienas drøm er å fly for flyvningens skyld, drømmer bare Thane om å komme seg bort fra den mishandlende familien sin.

Det tar ikke lang tid før Thane og Ciena får drømmen sin oppfylt og blir vervet inn i en av Imperiets rekruttskoler, og herfra går veien videre til en liv som en del av Imperiets militærmaskineri. På ett tidspunkt får imidlertid en av våre hovedpersoner samvittighetskvaler. Resultatet blir at denne ene deserterer over til den andre siden av konflikten. Dermed ender de to barndomsvennene på hver sin side av den galakseomspennende konflikten.

Noen har karakterisert Lost Stars som en slags Star Wars-variant av Romeo og Julie. Til en viss grad stemmer karakteristikken, men samtidig er dette ingen grunn til å avfeie romanen. Forfatter Claudia Gray balanserer historien på mesterlig vis, og får frem den smerten og konflikten som hovedpersonene til enhver tid oppfatter som følger av de valgene de tar og situasjonen de står i.

Noe av det som gjør historien så god, er først og fremst hvordan den får frem tankemønsteret hos Ciena, Thane og de andre rekruttene som etter hvert ender opp som soldater og offiserer i Imperiet. I filmene får man fort inntrykk av at Imperiet kun består av onde, samvittighetsløse mannfolk med britisk aksent. Lost Stars viser oss at dette slettes ikke er tilfelle. Motivasjonene for å verve seg i flåten er mange, men den generelle tanken hos den enkelte av dem er at de står i det godes tjeneste. Takket være et omfattende propaganda-apparat er det helt naturlig for dem å tenke at Imperiet tilbyr orden og likhet for alle i galaksen, mens terroristene i Opprørsalliansen skaper kaos og instabilitet. Og når man tenker over det, er det å sprenge en hel romstasjon med flere millioner arbeidere og soldater om bord veldig lett å tolke som et grusomt terroristangrep (selv om romstasjonen har det lite flatterende navnet Dødsstjernen). Boka er ikke så veldig tykk, men makter fortsatt å få frem en del av de indre motivasjonene hos flere av dem vi møter, inkludert dem som etter hvert velger å skifte side.

Språket i boka er lett og ledig, uten noen store kunstneriske krumspring. Det er en lettlest bok, samtidig som den er underholdende. Gray har dessuten en veldig god forståelse for hvordan man bør skrive Star Wars-litteratur. Der Wendig i sin bok elsker å slenge om seg med nye navn og begreper uten noensinne å forklare eller beskrive dem nærmere, begrenser Gray seg betraktelig. Hun konsentrerer seg heller om å spille på litt kjent, litt mindre kjent og et par ukjente ting, før hun sørger for at sistnevnte får den beskrivelsen som trengs for at vi som lesere skal klare å skape oss et indre bilde av dem.

Dommen er derfor klar og tydelig: Det er ingen tvil om at Star Wars: Lost Stars er en leseverdig bok, enten man har lest mye eller lite Star Wars-litteratur tidligere. Gray viser en god forståelse av hva det vil si å skrive bøker innenfor serien, og jeg håper virkelig vi får se og lese mer av henne i fremtiden.

Dødsstjerner: 4/5

Det finnes også et par andre bøker i den nye Star Wars-kanon, deriblant Tarkin og A New Dawn. Får jeg lest dem, kommer jeg sikker tilbake med noen tanker om disse også.

Star Wars: Aftermath

Star Wars: Aftermath

Skrevet av Ingar Hauge den 13 januar 2016 klokken 10:54
Dette innlegget er kategorisert under: Star Wars, Litteratur, Sci-fi, Populærkultur

Bokanmeldelser er ikke noe jeg som regel forsøker meg på. Å skulle vurdere en bok krevet et vesentlig annerledes sett med analytiske verktøy enn spill og film, som jeg tross alt har langt større erfaring med. Samtidig kan det være moro å forsøke seg på noe nytt en gang iblant, om ikke annet bare for å øve seg opp litt.

I fjorårets siste måneder var Star Wars-feberen betraktelig høyere enn normalt, så for å lade opp til den kommende filmen valgte jeg å plukke opp et par av de nye Star Wars-bøkene. Det finnes mange Star Wars-bøker, men de fleste anses ikke lenger som kanon etter at Disney kjøpte opp rettighetene til Star Wars i 2012 (noe vi kan si både "heldigvis" og "dessverre" til). Det har derimot kommet ut et knippe nye Star Wars-bøker som går inn i den nye kanon-oversikten, og det er da noen av disse jeg har plukket opp i denne omgang.

En av de første bøkene som ble gitt ut, og som har blitt mest promotert fra utgivernes side, er boka Star Wars: Aftermath. Boka tar oss med til perioden omtrentlig ett år etter Return of the Jedi, og skal fortelle oss om noen av begivenhetene som ligger til grunn for situasjonen og "verdens"-bildet i The Force Awakens. Det er også på grunnlag av dette at boka promoteres under tag-linen "Journey to The Force Awakens."

Med et såpass lovende utgangspunkt skulle man tro at boka var en ideell oppvarming til filmen. I virkeligheten er den derimot langt fra å oppfylle dette potensialet.

Handlingen tar oss med til planeten Akiva, knappe året etter at den andre Dødsstjernen er sprengt i fillebiter. Imperiet sliter fortsatt med å danne en velfungerende maktstruktur, og flere sentrale aktører møtes på planeten for å komme frem til en løsning (fortrinnsvis en der hver enkelt av dem kommer gunstig ut av det, selvsagt). Men de er ikke alene. På Akiva finnes det flere aktører som har interesse i Imperietoppenes forhandlinger: En Zabrak-dusørjeger, en desertør fra Imperiets tropper på Endor, og to piloter for den nye Republikken, hvorav en av dem er en gammel ringrev vi kjenner godt.

La oss ta det åpenbare først: Forfatter Chuck Wendig er ikke en særlig dyktig forfatter. Og da tenker jeg ikke bare på hans tendens til å skrive hele fortellingen i presens - noe jeg for min del synes var spesielt forstyrrende og irriterende, men dette er nok en smakssak. Nei, den beste karakteristikken av Wendigs forfatterskap er som en Amazon-anmeldelse formulerte det: det hele virker som fan fiction der noen har sett på Star Wars-filmene uten lyd og deretter gjort sitt ytterste for å gjøre dette så kreativt som mulig.

Wendig har for eksempel en egen evne til å slenge rundt seg med navn på raser, gjenstander, steder og farkoster så mye han bare kan. Dette har selvfølgelig alltid vært en integrert del av Star Wars-litteraturen, men forfatterene som Timothy Zahn hadde en særdeles god forståelse av hvordan dette skulle gjøres. Man må nemlig ikke gjøre for mye av det, og i den grad man introduserer noe nytt må man også gjøre sitt beste for å beskrive det så godt man kan, slik at leserne kan bygge seg et godt bilde av rasen/gjenstanden/stedet/farkosten og andre forfattere kan bruke dette videre i nye bøker eller tegneserier. Wendig, derimot, slenger rundt seg med så mange nye begreper han bare kan uten å gå mer inn i detaljer på dem eller deres funksjon, for så å gå videre. Når dette skjer med såpass høy tetthet som det tilfellet er i Aftermath, blir det hele bare forstyrrende og kaster leseren ut av fiksjonen. Det er aldri et godt tegn for fiksjonslitteratur.

Like ille er persongalleriet i boka til Wendig. Her møter vi litt for mange rollefigurer som vi enten ikke får stifte et godt nok bekjentskap med i denne boka, eller som ganske enkelt oppfattes som fullstendig irrelevante for fortellingen. Et eksempel på sistnevnte er Jom Barrel, en spesialsoldat for den nye Republikken som blir sendt til Akiva halvveis uti fortellingen. Barrel gjør aldri noe stort inntrykk, og det er enkelt å se for seg at historien kunne endt mer eller mindre på samme måte uten hans opptreden. Man har også flere sidehistorier med tilsvarende rollefigurer.

Nå skal det riktignok sies at Aftermath er den første boka i en kommende trilogi. Men dette blir vi aldri forespeilet mens vi leser boka, og det er først i etterkant det har blitt klart at det er snakk om en trilogi.

Det som kanskje slår meg mest, er hvor platt handlingen er i boka. Boka serverer ingen store overraskelser, ingen uventede krumspring og ingen uventede og sleipe handlinger fra en av de involverte. De snille er snille, mens de slemme er slemme og selvfølgelig også dumme. Mens de gamle Star Wars-bøkene introduserte oss for glitrende strateger og generaler som sørget for at restene av Imperiet ga den nye Republikken en real utfordringen over lang tid, møter vi ingen tilsvarende skikkelser her. Vi møter en enigmatisk, navnløs rollefigur i epilogen, men det er også det eneste.

Noen lyspunkter er det dog. Vi får noen små glimt av hvordan maktstrukturen i den nye Republikken fungerer (noe The Force Awakens aldri svarte noe særlig på). Det beste med hele boka er likevel Mister Bones. Husker du de skranglete robotene i Episode I-III? Vel, Mister Bones er en modifisert variant av en slik en, med en humoristisk personlighet og kampevne langt over normalen. Ikke verst, med tanke på at B1-kamprobotene i boka blir beskrevet som "The most incompetent droid soldier in the history of both the Republic and the Empire" og "A mechanical comedy of errors."

Jeg er kanskje noe urettferdig i min tilnærming til Wendigs bok, men jeg kan ikke unngå det. Jeg er tross alt vant med Star Wars-bøker som X-Wing-serien og Thrawn-trilogien, glitrende bøker som ikke lenger er kanon. Dersom en ny kanon skal etableres, må den være minst like god som det vi hadde å rutte med tidligere. Aftermath er ikke i nærheten av dette. Ikke får vi stort med svar på hva som har hendt mellom Episode VI og VII heller. Hva er da vitsen?

Dødsstjerner: 2/5

Neste gang kikker vi nærmere på en annen ny-kanon-bok, nemlig Star Wars: Lost Stars.