Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk

Spillåret 2015: Topp 10

Dette innlegget er kategorisert under: GOTY, Spill, Nintendo, Star Wars

Spillåret 2015 har vært et år preget av oppturer og nedturer. På den ene siden har det vært mange lovende titler som har sett dagens lys. På den andre siden er det altfor mange av dem jeg ikke har fått spilt, eller som på den andre siden har endt opp med å skuffe. Med et år preget av både sivilstatusendring og full jobb sier det seg selv at det er altfor mange titler som kunne hatt en sjanse på denne lista, men som ikke får plass i denne omgang.

Årsaken er ikke nødvendigvis at de er for dårlige til å havne på lista, men fordi jeg ganske enkelt ikke kan si om de hører hjemme på lista eller ikke siden jeg ikke har rukket å begynne på dem. Dette inkluderer stortitler som The Witcher 3: Wild Hunt, Metal Gear Solid V: The Phantom Pain, Xenoblade Chronicles X og Rise of the Tomb Raider (som jeg ikke får spilt til neste år uansett siden jeg skal ha det til PC), men også "mindre" titler som Undertale, Everybody's Gone to the Rapture og Rocket League.

Med et slikt grunnlag har jeg lurt lenge på om det er vits å sette opp en topp 10-liste. Samtidig trøster jeg meg med at ingen kan nå over alle spill som gis ut i løpet av et år, uansett hvor mye de måtte prøve. Så man får heller erkjenne svakhetene ved sin egen liste og bare gjøre så godt en kan.

Med dette grunnlaget forsøker jeg etter beste evne å oppsummere spillåret 2015 og de ti beste titlene fra mitt spillår. Det er ikke en liste som er så lett å sette sammen, ikke minst fordi jeg er ganske sikker på at visse titler vil rykke ned etter hvert som jeg får brynt meg på flere 2015-titler i 2016, men her har jeg i det minste forsøkt å gjøre mitt beste:

10. Game of Thrones
Hvorvidt spillet kan karakteriseres som en 2015-tittel er en diskusjon i seg selv, ettersom spillets første episode ble lansert i 2014. Samtidig har de resterende fem episodene sett dagens lys i løpet av 2015, og har også vært med på å sette sitt preg på det meste av spillåret mitt. Og for en Game of Thrones-entusiast føles dette virkelig som et spill verdig det komplekse universet til George R. R. Martin, enten man tenker på bøkene, TV-serien eller begge deler. Fortellingen om den nokså ulykksalige Forrester-klanen som forsøker å klamre seg fast til livet midt oppi den komplekse politiske maktkampen i Westeros føles som en fullstendig naturlig del av helheten. Rollefigurene vi kjenner fra TV-serien er mesterlig vakt til live av skuespillerne selv (som låner ut både stemmer og utseende til spillet), men spillet skimter også med en rekke interessante rollefigurer som er eksklusive for spillet. Noen humper underveis til tross, så er dette et spill som absolutt kan anbefales som et supplement til Game of Thrones-entusiaster.

9. Evoland 2: A Slight Case of Spacetime-Continuum Disorder
Det første Evoland, et indiespill som tok deg gjennom rollespillenes teknologiske utvikling, var en kort og blandet affære. Det underholdt en stund, men falt etter hvert litt sammen. Derfor var det moro å se at utviklerne i Shiro Games plutselig lanserte en oppfølger som var langt mer innholdsrik og kompleks. Resultatet var også langt mer underholdende. Her får en ikke bare servert et rollespill fordelt over tre grafiske generasjoner (8-bit, 16-bit og 3D-grafikk), men også et spill som inneholder en rekke referanser til gode, gamle klassikere. Hvordan man spiller spillet varierer også i forhold til hvilket spill eller hvilken sjanger det refereres til, og dette gjør at Evoland 2 føles som tjue spill i samlet i ett fremfor én enkelt tittel.

8. Splatoon
Tro det eller ei, men de siste ti årene har ikke Nintendo knapt nok lansert noen nye serier. I stedet har de konsentrert seg om å videreutvikle allerede eksisterende serier. I år skulle denne trenden endelig brytes, og resultatet ble fargeklatten Splatoon. Og på ekte Nintendo-vis føles Splatoon som en ny og frisk vri på noe som allerede er kjent. I dette tilfellet er det nettbaserte lag-skytespill som får en restrukturering i Splatoon. Fremfor å konsentrere seg om å ta knekken på flest mulig motstandere, skal man i Splatoon styre en slags hybrid av skater-tenåringer og blekkspruter for å fargelegge mest mulig av en bane med blekk. Selvfølgelig kan man skyte motstanderne med blekk underveis, men det er ikke hovedmålet med spillet, og passer du ikke på å fargelegge kartet med blekk kommer du ikke særlig langt. Selv om spillet har noen mangler, er det godt gjort av Nintendo å lage en såpass tilgjengelig og familievennlig vri på en sjanger man helst forbinder med et litt eldre publikum.

7. Fast Racing Neo
Også kjent som "Dette-er-egentlig-et-F-Zero-spill." Dette fartsfylte spillet har såvidt rukket å stifte bekjentskap med oss i 2015, men spillet er såpass godt snekret sammen at det fortjener å bli nevnt. Jeg mener, til å være en tittel som kun er tilgjengelig for nedlasting på Wii Us nettbutikk, er det ganske imponerende hva man får for pengene her. Her er det futuristisk kappkjøring for alle penga, og Fast Racing Neo klarer virkelig å mestre alt det vi elsker med sjangeren. Fartsfølelsen sitter som et skudd, og spillet sørger samtidig for å gi deg en real utfordring underveis. Her skal man vite hva man gjør for å nå toppen.

6. Batman: Arkham Knight
OK, la oss glemme den katastrofale PC-versjonen av spillet. La oss også glemme den noe skuffende avslutningen av spillet og avsløringene om den sanne identiteten til Arkham Knight. For alt i alt er Batman: Arkham Knight et fabelaktig spill som nok en gang gir deg følelsen av å være nattens ridder. Vi får for alvor boltre oss i Gotham, vi får leke detektiv og vi får ikke minst snike oss rundt for å overrumple skumle superskurker og deres kumpaner. I tillegg får vi endelig leke oss med Batmobile, og selv om bilen ikke er uten visse problemer havner jeg i leiren som synes at bilen virkelig øker spillets underholdningsverdi. Når spillet kan oppleves noe skuffende i det lange løp, mener jeg det først og fremst handler om to veldig sterke forløpere, ikke nødvendigvis det tredje og siste Arkham-spillet i seg selv. Rocksteady, det har vært et underholdende løp. Takk skal dere ha!

5. Yoshi's Woolly World
Jeg er nok alene om å ville plassere dette spillet på en topp 10-liste for året som har gått, men jeg kan ikke la være. Hvorfor? Fordi Yoshi's Woolly World er noe av det koseligste og mest sjarmerende jeg har spilt på lange tider. Dessuten er det et spill som virkelig er underholdende å spille sammen med en venn eller partner ved siden av deg. Den grafiske stilarten alene burde være nok til at de fleste forsøker seg på spillet, men heldigvis får vi en solid dose plattformmoro med på kjøpet. Det skal sies at spillet ikke er det vanskeligste i sjangeren (eller til konsollen), men underholdningsverdien sitter uansett som et skudd. Og igjen, garnnøste-stilarten er så utrolig sjarmerende at det er en fryd.

4. Star Wars: Battlefront
Nei, det er ikke like variert som Battlefront II var i sin tid. Nei, det har ikke så mange brett en kunne håpet på. Nei, jeg har ingen intensjon om å forsvare det horrible sesongpasset til EA og Dice. Og likevel er det bare så mye med Star Wars: Battlefront som er så bra gjennomført at jeg har endt opp med å legge ned altfor mange timer i spillet. Her er det ikke minst det imponerende audiovisuelle arbeidet til Dice som skal ha mye av æren, for når man hører og ser Battlefront er det ingen tvil om at dette er Star Wars tvers igjennom. I tillegg øker spillets underholdningsverdi betraktelig når man spiller det sammen med venner over nett. Da er det lite som føles mer tilfredsstillende enn å overta et kontrollpunkt på kartet, sprenge en AT-AT i fillebiter eller å kjenne på følelsen av makt idet brølet fra din TIE Interceptor durer mens du knerter enda en X-Wing. Jeg mistenker at jeg kommer til å legge ned noen timer i Battlefront i løpet av 2016 også, og det er ikke uten grunn.

3. Super Mario Maker
Se for deg alt det som er underholdende med et todimensjonalt Mario-spill. Se for deg all den kreativiteten du, dine venner eller mennesker på internett har. Se deretter for deg at disse to kombineres til én harmonisk helhet. Resultatet? Super Mario Maker, spillet som alle Wii U-eiere har ventet på uten å være klar over det. Endelig benyttes GamePad-kontrollen til det fulle, og endelig kan man utvikle Mario-brett slik du alltid har ment at de skal være. Joda, søppel vil man alltid finne blant de evinnelig mange brettene, men du verden så mye bra og sprøtt det finnes der ute! Man kan ikke annet enn å applaudere.

2. Cities: Skylines
Lanseringen av SimCity i 2013 kan ikke beskrives som noe annet enn katastrofal, og resultatet ble mer eller mindre slutten for Maxis. Men det EA ikke klarte med alle sine ressurser og ansatte, klarte et finsk studio på under et dusin ansatte å levere i år. Spillet heter Cities: Skylines, og er alt det en forventer at et by-byggespill skal være. Nåja, kanskje ikke alt, for den store svakheten med Cities: Skylines er at byene er morsommere å bygge enn å vedlikeholde. Men bortsett fra det, er det lite å utsette på spillet. Det er morsomt, det inneholder et hav av mulighet, og det legger ikke minst opp til at brukerne skal være kreative. Sistnevnte ser man gjennom hvor lett det er å modifisere spillet og lage eget innhold gjennom Steam Workshop, og halve moroa i Cities: Skylines består av å designe noe selv eller finne kreative ting som andre har laget. Ja, også integrere funnene sine i byen sin på best mulig måte, selvfølgelig.

1. Ori and the Blind Forest
Blant de spillene jeg har rukket å spille i 2015, har det aldri vært tvil om hvilket spill som skiller seg klart ut som en soleklar ener. Det er Ori and the Blind Forest, et spill fra en individuell utvikler som ikke bare perfeksjonerer metroidvania-sjangeren, men som også setter en ny standard for hva en kan forvente av slike spill. Her sitter alt til punkt og prikke: Den magiske narrative teknikken, de rike rollefigurene, en underholdende og utfordrende spillmekanikk, en utsøkt grafikk og den strålende vakre musikken som man kan lytte til igjen og igjen. Ori and the Blind Forest er et spill man lengter etter å fortsette med når man må legge det fra seg, og som sitter igjen med et uutslettelig inntrykk når man er ferdig. Det er et spill som utstråler kvalitet fra start til slutt, og min desiderte favoritt fra 2015.

Spillåret 2015: Topp 10

Hva med dere. Hva var deres favorittspill fra 2015?

HQ
Om Nintendo anno 2015

Om Nintendo anno 2015

Skrevet av Ingar Hauge den 21 desember 2015 klokken 09:16
Dette innlegget er kategorisert under: Nintendo, Nintendo 3DS, Wii U, Mario Kart, Super Smash Bros., Funderinger

2015 har ikke akkurat vært Nintendos beste år, for å si det sånn.

Den japanske giganten hadde et knallsterkt år i 2014, til tross for at Wii U er den klart minst solgte hjemmekonsollen denne generasjonen. I fjor var Nintendo-konsollene de jeg helt klart brukte mest, og ikke uten grunn. Mario Kart 8, Bayonetta 2, Donkey Kong Country: Tropical Freeze, Hyrule Warriors, Super Smash Bros., Fantasy Life, Theatrhythm Final Fantasy: Curtain Call ... til tross for at antallet oppfølgere var stort, var det ikke mangel på kvalitetstitler til Wii U og 3DS I fjor.
I år har situasjonen vært relativt annerledes.

Titler som Code Name: STEAM og The Legend of Zelda: Tri Force Heroes har på ingen måter innfridd. Gjensynet med gamle helter som Chibi-Robo har vist seg å være en skuffende opplevelse. Kirby and the Rainbow Paintbrush var rett og slett forferdelig. Devil's Third var søppel. Og i den store høsten av stortittel på stortittel har Wii U-en blitt liggende og støve ned.

Det som kanskje likevel skuffer meg mest er den manglende satsingen på New 3DS. Nintendo ga i ut en oppgradert versjon av sin håndholdte markedsleder, og utgangspunktet var lovende. Bedre innmat, bedre prosessor, mye bedre 3D-effekt, to ekstra skulderknapper og en ekstra styrestikke har gjort 3DS-en mer attraktiv enn noensinne. Skal man kjøpe en 3DS i dag, er New 3DS uten tvil veien å gå.

Skuffelsen gjelder imidlertid ikke konsollen i seg selv, men mangelen på titler til den. Med bedre innmat åpner New 3DS for langt mer krevende titler som ikke lar seg kjøre på en vanlig 3DS. Så langt har vi fått to(!): Xenoblade Chronicles og The Binding of Isaac: Rebirth. Hva skjer? Er det ikke flere spill på trappene? Selv Virtual Boy hadde mer å rutte med etter sitt ene år på markedet.

Situasjonen er selvfølgelig ikke helt mørk. Nyversjonen av Majora's Mask til 3DS innfridde. Splatoon var et temmelig originalt konsept og en aldri så liten fargeklatt (pun intended) på vårparten av året. Det futuristiske bilspillet FAST Racing Neo har imponert meg på tampen av året. Yoshi's Woolly World viste seg å være et usedvanlig sjarmerende samarbeidsspill. Og vi skal selvfølgelig ikke glemme Super Mario Maker, det temmelig geniale spillet fra Nintendo som lar deg bygge dine egne Super Mario-brett og som virkelig bruker Wii U GamePaden til det fulle (jeg skulle gjerne snakket om Xenoblade Chronicles X her, men så langt har jeg faktisk ikke kommet).

Men sammenlignet med fjoråret har ikke 2015 vært Nintendos store år. Det er nesten for ille å si det, men noe av det udiskutabelt beste Nintendo har lansert i år er DLC-pakkene til Mario Kart 8 og Super Smash Bros. (særlig Mario Kart-pakkene skal ha skryt for mye godt innhold for pengene). Det er rett og slett ikke godt nok.

2016 later heldigvis til å bli et bedre år. Project X Zone 2. Fire Emblem: Fates. Bravely frikkin' Second. Twilight Princess HD og et flunkende nytt Zelda-spill til Wii U. Dragon Quest-remakes til 3DS. Pokkén Tournament. Og selv ser jeg også frem til å teste Star Fox Zero, selv om forventningene ikke er verdens høyeste.

2015 har vært et blandet spillår i min bok. Nintendo må ta sin del av skylden.

The Star Wars Holiday Special

Skrevet av Ingar Hauge den 9 desember 2015 klokken 09:46
Dette innlegget er kategorisert under: Star Wars, Film, Sci-fi

Det finnes mangt og mye dårlig her i verden man kan se på, men som strengt tatt ikke fortjener oppmerksomheten din. Så har noen ting som er så dårlige at de nesten blir moro å se på likevel. Plan 9 from Outer Space og Hercules in New York er to eksempler på sistnevnte.

Så har man ting som er så dårlige at de bare er et ork å se på. Ting man helst skulle ønske man aldri hadde sett, og som muligens kan påføre deg en eller annen form for posttraumatisk stress.

Og langt, langt, langt nedenfor det igjen finner du The Star Wars Holiday Special fra 1978.

La det være klart og tydelig, en gang for alle: Uansett hvor dårlig du har hørt at denne TV-spesialen fra 1978 er, så kan jeg garantere deg at den er verre. Mye, myyye verre.

Mandag kveld tok jeg og en venn på oss oppgaven med å se gjennom herligheten, som vi hadde funnet en mer eller mindre helhetlig utgave av på YouTube (her). Dette er jo tross alt noe vi har hørt om i alle herrens år vi har vært Star Wars-fans, så vi måtte vel uansett se den en eller annen gang, måtte vi ikke?

I ettertid har jeg spurt meg selv hvorfor jeg vil meg selv så vondt ...


Hva er så The Star Wars Holiday Special? Som tittelen tilsier er det en produksjon knyttet til en høytid, og nærmere bestemt snakker vi om Thanksgiving anno 1978. Etter at Star Wars ble den store hiten i 1977, ønsket TV-kanalen CBS å lage en TV-spesial basert på filmuniverset. TV-kanalene på den tiden hadde ikke de budsjettene vi ser i dag, og det å sikre seg en lisens som kunne gi dem mulighet til å lage "det neste store" var alltid ettertraktet.

Av en eller annen grunn gikk George Lucas med på å låne ut Star Wars-lisensen til en slik TV-spesial, men selv deltok han ikke i manusarbeidet eller utviklingsprosessen (ryktet tilsier at han gikk og spilte golf så snart kontrakten var signert). Dette har han angret bittert på i ettertid, og med god grunn.

Kort fortalt handler TV-spesialen om heltene fra Star Wars-universet som gjør sitt beste for å transportere Chewbacca hjem til hjemplaneten Kashyyyk og familien hans der. Chewbacca skal nemlig hjem og feire Life Day, en wookiehøytid. Underveis må de riste av seg soldater og offiserer fra Imperiet.

Hva Life Day er for noe får vi aldri svaret på, men det er tydeligvis en wookie-ekvivalent til Thanksgiving. Det er en høytid der wookiene ikler seg røde kapper, holder noen lyskrystaller i hendene og går gjennom verdensrommet(!) for å samles ved Livstreet. Her bryter de ut i et stort wookiekor og hører på sang av prinsesse Leia, som er overraskende overdramatisert av skuespiller Carrie Fisher.

Hva er det så som gjør denne TV-spesialen så fryktelig dårlig? Vel, lavt budsjett er i seg selv ikke en god nok forklaring, ettersom man alltids kan komme et godt stykke på vei med et tålig bra manus, en viss sammenheng og godt skuespill. The Holiday Special har imidlertid ingen av delene.

La oss bare begynne med det faktum at de første ti minuttene av spesialen består av et innblikk i Chewbaccas familie. Vi møter Chewbaccas kone Mala, sønnen Lumpy og bestefar Itchy, og disse tre er de eneste vi ser og hører de første ti minuttene. Husk at wookier snakker shyriiwook, så minuttene består av tre wookier som knurrer, gneldrer og brøler til hverandre. Og dersom du synes Chewbacca er irriterende, vent til du hører den klagende gneldringen til sønnen Lumpy.

Resten av spesialen går sin bisarre gang. 80 % av tiden bruker wookiene, imperiesoldatene og alle andre på å kikke på en eller annen skjerm, hvor de enten har videosamtaler med hverandre, ser på musikkvideoer, spiller spill, ser på surrealistisk akrobatikk, følger med på kokkeprogrammer, kikker på en direktesendt dokumentar om hvor fælt livet er på Tatooine (til skrekk og advarsel og samtidig en påminnelse om hvor godt det egentlig er å leve under Imperiets nåde), følger nøye med på en tungrock-video med sære effekter, eller sitter i en stol og ser på noe som kan minne om VR-porno. Nei, jeg tuller ikke: bestefar Itchy sitter i en stol i stua og ser på en virtuell musikkvideo full av kaleidoskopeffekter av en dame som synger og snakker ganske så skittent til ham. Hjelpes, og dette var ment for barn på 70-tallet?!

Hadde spesialen hatt et snev av sammenheng eller skuespillertalent kunne det ha fungert. Men samtlige aktører overspiller, inkludert heltene våre fra filmuniverset. Det blir heller ikke bedre at vi går fra den ene scenen til den andre uten å kunne spore et snev av sammenheng.

Det eneste som gjør spesialen noenlunde verdt å se, er at dette er stedet hvor Boba Fett gjør sin første entré i Star Wars-universet i en tegnefilm midt i spesialen. Kvaliteten på tegnefilmen står selvsagt i stil med resten av spesialen, så det er ingen grunn til store hurra-rop.

Det beste med å se spesialen var faktisk å bla seg gjennom kommentarfeltet på YouTube etterpå. Der kommer man over mange gullkorn, men den beste var likevel denne:

The Star Wars Holiday Special

Man kan si hva man vil om Disneys oppkjøp av Star Wars-lisensen og hva de etter oppkjøpet betrakter som kanon, men at denne spesialen ikke er en del av kanon er det bare å takke høyere makter for. The Star Wars Holiday Special fortjener å gli bort i glemselens tåke.

Forresten, fra nå av skal jeg aldri mer klage over Jar-Jar Binks. Jeg lover.

Dreamfall Chapters, hvor er du?

Dreamfall Chapters, hvor er du?

Skrevet av Ingar Hauge den 22 november 2015 klokken 10:14
Dette innlegget er kategorisert under: Funderinger, Spill, Sci-fi, Cyberpunk, Fantasy

I skrivende stund viser kalenderen min 22. november 2015. Det vil si at det er ganske nøyaktig ett år, én måned og én dag siden vi fikk første episode av det lenge etterlengtede spillet Dreamfall Chapters (eller Drømmefall Kapitler, om du vil). Spillet er oppfølgeren til det norske spillet Dreamfall: The Longest Journey, som igjen var oppfølgeren til tidenes beste norske spill, The Longest Journey (ingen konkurranse der).

Utviklerne i Red Thread Games valgte å satse på episodeformatet når de skulle lansere Dreamfall Chapters, derav også navnet. Det er i og for seg et helt legitimt valg, selv om jeg personlig begynner å bli sånn smålig lei av episodebaserte spill som kommer ut gradvis. Og Dreamfall Chapters understreker noe av problemet mitt med formatet.

I skrivende stund er det ikke bare over ett år siden første episode av spillet ble lansert, noe som er lang nok tid i seg selv. Det er også nesten fem måneder siden forrige episode ble lansert. Siden den gang har vi ikke hørt noe om seriens fremtid. Ingen hint om neste episode. Ingen detaljer om et lanseringsvindu. Ingen bilder. Kort sagt: Ingenting.

En så lang periode uten nyheter om et spill som er i lanseringsmodus er selvsagt bekymringsverdig. Har Red Thread Games mistet piffen? Sliter de med å få spillet til å fungere? Er de tomme for penger?

Det heter at "intet nytt er godt nytt," men i dette tilfellet vet jeg ikke om det er tilfelle. Jeg vil gjerne fortsette å spille meg gjennom historien (spillets svakheter til tross), og jeg vil helst spille det mens jeg fortsatt har resten av historien friskt i minne.

Cloud + Super Smash Bros. = Høy symbolverdi?

Cloud + Super Smash Bros. = Høy symbolverdi?

Skrevet av Ingar Hauge den 16 november 2015 klokken 14:05
Dette innlegget er kategorisert under: Final Fantasy, Super Smash Bros., Nintendo, Funderinger, Spillhistorie, JRPG, Retro

Forrige torsdag var Nintendo på plass med sin første Nintendo Direct-sending siden tidligere Nintendo-sjef Satoru Iwatas død. Selv om nyheter fra selskapet i øst alltid er kjærkomment, var det ingen store nyheter å spore i sendingen. HD-utgaven av The Legend of Zelda: Twilight Princess har blitt antydet en stund tidligere, og resten av presentasjonen handlet først og fremst om lanseringsdatoer på kommende spill vi allerede har ventet en stund på.

Videopresentasjonen ble imidlertid avsluttet med en liten DLC-nyhet: Cloud Strife, hovedpersonen fra Final Fantasy VII og et av de mest ikoniske fjesene i spillbransjen, kommer som spillbar figur til Super Smash Bros. til 3DS og Wii U.

Fanskaren jubler, og skeptikerne himler med øynene og mumler ord som "melking". Det er helt forventede reaksjoner. Men at Cloud nå entrer en Nintendo-konsoll som spillbar figur har ikke så rent liten symbolverdi.

Merk: Cloud har vært spillbar figur i Theatrhythm-spillene til 3DS, men ettersom han her holder selskap med mange andre FF-figurer legger jeg de to knallgode spillene til side for øyeblikket

Det høres kanskje merkelig ut for dagens generasjon, men på et tidspunkt var Final Fantasy og Nintendo to uadskillelige merkevarer. Final Fantasy gjorde sitt inntog på Nintendo Entertainment System (NES), og hele fem oppfølgere skulle følge. Alle de seks første Final Fantasy-titlene var eksklusive til Nintendos konsoller, og samarbeidet mellom Square og Nintendo var tett.

Så, på midten av 90-tallet, begynte det å rakne. Nintendos samarbeidsprosjekt med Sony om å skape en CD-driver til Super Nintendo raknet. Sony gikk sin egen vei og fortsatte arbeidet med patentet, noe som resulterte i den første PlayStation-konsollen. Nintendo ville tviholde på spillkassetten, som hadde sikret dem suksess i over ti år og som de mente hadde sine fordeler over CD-ROM. Square hadde begynt å arbeide med det syvende Final Fantasy-spillet til Nintendo 64, men CD-ROM-konsollene ville gi dem helt klare fordeler med tanke på spillstørrelse og produksjonskostnader.

Kort oppsummert: Square brøt sitt årelange samarbeid med Nintendo, og Final Fantasy gikk til den nye konkurrenten Sony. Resten er spillhistorie. Final Fantasy VII solgte totalt over 9 millioner eksemplar, og ble selve symbolet på den nye JRPG-giganten som utgjorde PlayStation.

Det skulle ta lang, lang tid før Final Fantasy vendte tilbake til en Nintendo-konsoll. Det skjedde først i 2003, da Final Fantasy Crystal Chronicles dukket opp til Nintendo Gamecube. Da var det gått ni år siden Final Fantasy VI ble lansert til SNES.

At Cloud nå dukker opp i en profilert Nintendo-tittel trenger ikke bety noe annet enn at både Nintendo og Square Enix vil melke oss for penger. Samtidig er det litt symbolsk at spillhelten som ble selve symbolet på hva Nintendon't på 90-tallet nå skal kjempe mot Nintendos beste og verste. Tidene skifter, gamle sår leges, og konsolleksklusivitet er ikke lenger hva det engang var. Og godt er det.