Blizzard har endelig gitt brukere verden over tilgang på betaversjonen av deres kommende storspill, Overwatch. Dette er et spill det absolutt bør følges med på i løpet av 2016, og det er det flere grunner til.

For det første snakker vi om Blizzards første nye IP på nesten tjue år. Så å si alle andre spill Blizzard har gitt ut siden midten av 90-tallet har vært knyttet til en serie de allerede har etablert: Starcraft, Warcraft eller Diablo. Det at Blizzard nå introduserer noe helt nytt, er et trendskifte i så måte. Og det gir også nye spillere som ikke har dypere kjennskap til noe Blizzard-lore muligheten til å tre inn i et nytt og spennende spill.

For det andre lukter jeg at Overwatch kan bli det neste store e-sportspillet. Her har du et førstepersons skytespill med seks mot seks spillere i beste Team Fortress 2-stil. Tempoet er høyt, variasjonen av helter man kan styre er stor, og å finne en helt du mestrer er avgjørende for din innsats i spillet. Det Overwatch også gjør som vil være uunnværlig i en e-sportsammenheng, er at spillet advarer laget ditt før kampen begynner dersom dere mangler en spesifikk type enhet. Det kan være avgjørende for et lag å ha med en god support-figur eller en tank, og at spillet tipser laget ditt om dette kan være vital informasjon i en e-sportsammenheng.

Men det beste er at innsatsen din gjennom spillets gang kan bli trukket frem når kampen er slutt. Et av Overwatchs beste element er nemlig anbefalings-systemet som dukker opp når kampen er slutt. Her trekkes opptil fire spillere frem, som hver har utmerket seg på hvert sitt område i løpet av kampen (flest kills, mest skade blokkert, beste støttespiller etc.). Alle som har deltatt i kampen får dermed muligheten til å "stemme opp" en av disse fire spillerne, som et slags virtuelt "Godt gjort!"-klapp på skulderen. Det er utrolig tilfredsstillende.

Men den tredje og viktigste grunnen til at Overwatch er et spill å følge med på, er at det bare er skamgøy. Spillet er lett tilgjengelig, uavhengig av om man har spilt mange lignende spill tidligere eller ikke (jeg har ikke mye erfaring med denne typen spill, så jeg hører til sistnevnte gruppe). Den grafiske stilarten er festlig å se på, og gir det hele et useriøst og samtidig underholdende preg. Hver av heltene man kan styre i spillet har sitt sett med våpen og egenskaper, og finner du først en helt som passer din spillestil kan du gjøre all verdens forskjell. Her handler det også litt om å finne ut hvilken gruppe helter du bør satse på, da alle heltene deles inn i fire kategorier: Angrep, forsvar, tank og støtte. I mitt tilfelle løsnet det markant da jeg begynte å spille som Winston, en forsker-gorilla i tank-kategorien som likevel har en viss fart og smidighet (og ikke minst en heidundrande berserk-modus). Og har man da først kommet inn i det, skal det godt gjøres å legge spillet fra seg igjen.

Overwatch har fortsatt noen viktige punkter som må fikses før spillet lanseres. Spillet kaster deg ut av spillet noen ganger, noe som selvsagt er frustrerende, og balansen mellom de forskjellige heltene bør absolutt vektlegges i mye større grad fremover enn det som er tilfellet så langt. Men klarer Blizzard å ordne dette, kan Overwatch lett bli den store snakkisen i 2016. At spillet kommer til PS4 og XBO i tillegg til PC vil ikke akkurat gjøre spillet noe mindre populært.

I år ble det bare en fredagstur på meg til SpillExpo. Programmet tillater ganske enkelt ikke annet. Det er uansett helt greit. Lørdagen pleier det uansett å være stappfullt med folk på SpillExpo, og søndagene er jeg generelt opptatt.

La oss ta det elementære først: SpillExpo er en årlig messe som foregår i Lillestrøm, og som har funnet sted hvert år fra 2012 og utover. SpillExpo er ment å være et møtested for alt som har med spill å gjøre for oss her i Norge, og har bare blitt større og større for hvert år. Det var også tilfelle i år, da messen nå befinner seg i en annen ende av messehallen i Lillestrøm enn tidligere. Den slags kan vi like. Spillmiljøet i Norge trenger dette.

Som messer flest er det mye som kan sies om SpillExpo. Noe er pluss og noe er minus. Her følger en liten stemningsrapport fra gårsdagens tur.

Pluss:
- Stort. Årets messe er større enn noen gang, og det er moro å se at en norsk spillmesse vokser på denne måten. Det er også moro å se at tilstrømningen av mennesker også bare ser ut til å bli større og større fra år til år. Spill er i stadig vekst som medium, og dette ser også ut til å gå på tvers av sosiale grupperinger. De yngre er fortsatt i flertall (skal vi tro fredagen), men det er jammen meg vanlig å se folk oppi åra også på SpillExpo. Det kan vi like.
- E-sport. Mens vi snakker om at spillbransjen bare blir større, så er e-sport i vinden som aldri før. Dette tar SpillExpo på alvor, og mulighetene for å delta og bevitne e-sportarrangement er større enn noen gang. Komplett.no-standen kjører stadig vekk turneringer i det ene og det andre, Retroland kjører blant annet turnerninger i Super Smash Bros. Melee, og Telenorligaen er selvfølgelig på plass. Vil man oppleve e-sport live, er SpillExpo absolutt et sted å besøke.
- Foredrag. Som vanlig er det flere foredrag og presentasjoner man kan få med seg på SpillExpo. Her finner man foredrag fra norske utviklere, folkehøgskolerepresentanter med linjer som er relevante for messens deltakere, Spill er sunt, YouTube-ere og mange flere. Sjekk ut programmet for foredrag når du besøker SpillExpo. Det er mulig du finner noe som frister akkurat deg.
- Masse å handle. Besøker du messen etter fredag, er det nok ingenting igjen å handle. Jeg har nemlig hamstret alt.
Neida. Den slags økonomi har jeg dessverre ikke. Men det skulle jeg absolutt ønske, for i år var utvalget av salgsboder langt bedre enn tidligere år. Her er det både retro, nyere hardware, cosplaymateriale, merchandise og alt annet en vaskeekte geek kan drømme om. Men ikke kjøp noe den første plassen du kommer over det, for prisene kan variere kraftig. Svært kraftig. Så kraftig at noen av dem burde få smekk på fingeren for overprising når naboen tilbyr det samme til halv pris.

Minus:
- Føles fortsatt litt tomt. Det er mye tomrom på SpillExpo, og det har det også alltid vært. Joda, man må innfri noen krav til brannsikkerhet og den slags, men det er ofte så mye ledig plass på SpillExpo. Resultatet blir ofte at selve messeområdet føles litt tomt, og at man tenker at her kunne det vært plass til flere.
- Lite spillnyheter. Her er messens klart største ankepunkt i min bok. Nyhetene er overraskende få på messen, og de aller fleste spillene man kan prøve på messegulvet er spill som allerede er lansert eller som har velfungerende betaversjoner ute. Star Wars Battlefront, Street Fighter, Halo 5 og Destiny: The Taken King er vel og bra det, men hvor er nyhetene? Hvor er sniktittene på spill som fortsatt ikke er lanserte? Fra de store utviklerne er det overraskende lite av den slags, og det skuffer.
- Få indie-aktører. Skal man ha nyheter, er nok indie-seksjonen det beste stedet å gå. Likevel savnet jeg flere aktører. Men de som er der, virker absolutt spennende. Spill som Klang og Degrees of Seperation virker absolutt interessante, og etter å ha utsatt spillet igjen og igjen kan D-Pad Studio endelig presentere en spillbar demo av Owlboy. Ta gjerne turen innom indie-seksjonen på SpillExpo, men ikke forvent de helt store overraskelsene.
- Nintendo og Blizzard, hvor er dere? Setningen sier seg selv. Greit nok at Nintendo har den svakeste line-up på flere år denne høsten, men ved å la være å delta på SpillExpo er det som å komme med sin egen fallitterklæring. Messen er full av barnefamilier, og retro-sjappene viser at Nintendo-fansen så absolutt er til stede på messen. SpillExpo kunne vært en gyllen anledning til å vise frem Super Mario Maker og The Legend of Zelda: Tri Force Heroes, men de lar altså være. Svakt.
En annen stor aktør jeg også savnet var Blizzard, som for tiden stiller med den ene gode tittelen etter den andre. Star Craft II-utvidelsen Legacy of the Void er like rundt hjørnet, Hearthstone er fortsatt moro å spille, og Overwatch er nå i beta. For ikke å snakke om at vi i går fikk den første traileren til Warcraft-filmen. Blizzard, dere er savnet.
- Mat og drikke Det er dyrt å gå på messe. Det behøver ikke å bli dyrere bare fordi man er sulten eller tørst. Dessuten er utvalget skralt. Dette er et årlig problem, og noe som bør løses til neste år.

Det var mine tanker etter å ha besøkt første dag av SpillExpo. Stikk innom, og håper dere koser dere!

Jeg er en noenlunde tilhenger av NRK. Tanken om en statskanal, tilgjengelig for alle, som drives av mer enn kommersielle interesser og med plass for snevre kulturbidrag innen TV, radio og internett er god. For all del, selskapet har mer enn nok forbedringspotensiale, men utgangspunktet er i det minste godt.

Verre er det med finansieringsmodellen. Per i dag er det slik at NRK finansieres gjennom NRK-lisensen. Denne betales av den som eier en TV med antennemottak. Dette betyr at de som benytter seg av NRK uten å ha TV ikke betaler noe. Det betyr også at mennesker som eier en TV men ikke bruker denne til tradisjonell TV-titting - fordi de kun bruker den som monitor til spill, film og strømming - må betale for noe de ikke benytter.

Jeg har vært i sistnevnte kategori helt siden det digitale bakkenettet kom på plass i slutten av forrige tiår. Jeg har aldri savnet de tradisjonelle kanalene, men jeg har irritert meg grønn over å måtte betale lisensen. Å komme seg til verksted for å plombere TV-en blir fort en nedprioritert oppgave når man ikke eier en bil.

Men heldigvis finnes det noen som ser et marked i slike som meg. Takket være lisensfri.no har jeg nå endelig fått plombert TV-apparatet, og det uten å måtte dra TV-en til et verksted. Selskapet kommer nemlig hjem til deg i stedet (med andre ord: når Muhammed ikke kan komme til fjellet, får fjellet komme til Muhammed).

Nå, en uke senere, er NRK-lisensen sagt opp, TV-en fungerer akkurat som normalt, og med ny fiber-linje i boligblokka er tilstandene bedre enn på lenge. Så skal jeg heller være med på å støtte NRK igjen når finansieringsmodellen blir hakket mer oppdatert.

Innlegget er ikke ment som reklame for lisensfri.no, bare som et velment tips og en anbefaling til alle som måtte befinne seg i samme sko

For meg er spill som Guitar Hero og Rock Band først og fremst knyttet til mine to siste år av studentlivet. For å få min musikkinteresserte hybelkamerat til å spille mer, var dette spillene som skulle få oss til å game litt mer sammen (og gi ham noe å slappe av med, arbeidsnarkoman som han var). Investeringen var unektelig en suksess, og i løpet av disse årene hadde vi mange besøk hvor venner stakk innom kun for å hamre løs på trommene, skråle av full hals eller leke rock star numbero uno.

Årene gikk, studentlivet tok slutt og vi flytta hver for oss. Men interessen besto, og for min egen del har jeg aldri lagt Rock Band 3 eller Guitar Hero: Metallica helt på hylla. Derfor har det vært interessant å følge med på musikkspillenes come-back denne måneden.

Tidligere denne måneden var det Rock Band 4 som ble lansert. I dag er det Guitar Hero Live som står for tur. Heldig som jeg var fikk jeg kloa i spillet, to gitarer og en mikrofon noen dager i forkant, og for nostalgiens skyld inviterte jeg min gamle romkamerat for å inspisere gitarspillenes nye vidunderbarn.

Tankene som har meldt seg i etterkant kan du lese i form av "en annens mening" i Guitar Hero Live-anmeldelsen.

I morgen (altså tirsdag) har siste episode av spillet Life Is Strange premiere. Spillet har gjennom årets løp dukket opp på manges lepper, og blant mange anmeldere har det blitt en aldri så liten favoritt. Ord som "kreativt," "spot-on," "spennende" og "årets spill" (noe jeg har hørt overraskende ofte) har dukket opp flere gang når jeg har snakket om eller hørt noen snakke om Life Is Strange.

Jeg har også forsøkt meg på Life Is Strange. Konseptet tiltalte meg når jeg hørte om spillet første gang i fjor, og dessuten hadde jeg sansen for det forrige spillet til utviklerne i Dontnod, Remember Me (selv om spillet uten tvil hadde sine feil og mangler). Og jeg kommer også til å prioritere siste episode så snart jeg får tid til det, om ikke annet for å henge med på diskusjonene.

Kort oppsummert handler Life Is Strange om den sjenerte fotografieleven Max, som kommer tilbake til barndomsbyen for å gå på et av landets mest prestisjetunge fotolinjer. Her gjenoppretter hun kontakten med barndomsvenninnen Chloe, som har gått punkens vei etter at faren døde og Max dro fra byen. Men desto mer omveltende er Max' nye evne til å reversere tiden og gjøre om på hendelser som akkurat har skjedd. Max må bruke evnen til å komme til bunns i skolens mysterier, finne Chloes savnede venninne Rachel og forsøke å komme til bunns i de paranormale hendelsene som skjer i byen.

Spillet gjør mye riktig, og særlig må tidsreise-mekanikken roses. Muligheten for å foreta en samtale, lære folks gleder og sorger å kjenne, og deretter spole tiden tilbake for å veve det inn i en samtale med dem gjør spillet til et spill som verdt å teste ut.

Men årets spill? Nei, det er Life Is Strange ikke. Til det har det noen sentrale ankepunkter.

1. Spillet sliter med tempoet
Spillets kanskje største ankepunkt er det utrolig varierte tempoet i spillet. Hver episode varer et sted mellom tre og fire timer. Dette kunne med fordel vært kortere.

Spillet forsøker å skape en slags avbalansert, rolig stemning mellom de store begivenhetene, som et forsøk på å gjenspeile småbylivet i Oregon. Dermed blir det mye trasking, mye snikfotografering av egnede fotomotiv, mange meningsløse oppgaver og ikke minst mye dialog.

Jeg er vel og for dialogdrevne spill, noe min forkjærlighet for spill som 999 og Virtue's Last Reward er et god eksempel på. Men to ting må være på plass for at dialogen skal føles meningsfylt. For det første må dialogen suppleres av meningsfylte oppgaver utenom dialogen. For det andre må det være mulig å ta dialogen i ditt egen tempo (les: mulig å hoppe over dialog). Dessverre mangler Life Is Strange begge disse elementene. Tempoet kan gå fra kjempeinteressant til gørr kjedelig på få minutter, og av meningsløse oppgaver må flaskesamling-oppgaven i andre episode være det beste eksempelet.

2. Spillets historie er rotete, klisjéfylt og uten overraskelser
Mange har omtalt historien i Life Is Strange som meget god, og at den serverer flere overraskelser underveis. Blant annet har cliffhanger-avslutningene i tredje og fjerde episode fått mye omtale.

Her må jeg bare beklage og si at det ikke er tilfelle. Historien i Life Is Strange kan kort og godt oppsummeres som en slags blanding av Twin Peaks og Donnie Darko, to kultklassikere innen populærkulturen som det også refereres mye til i spillet. Den kan absolutt ha sine interessante øyeblikk, men original er historien ikke. Hva cliffhangerene angår, må jeg igjen beklage, men de så jeg virkelig komme lenge før de inntraff.

3. Persongalleriet
Det siste ankepunktet mitt er også det helt klart mest subjektive, men bør likevel nevnes. Mye av spillets begivenheter kretser rundt Max og Chloe og deres forhold til omverdenen og hverandre. Dette er med andre ord to jenter vi blir godt kjent med underveis.

Hovedpersonene har fått mye skryt. "Troverdige" er et ord som brukes ofte. Og det kan jeg forsåvidt være enig i, særlig når det kommer til Max. Den sjenerte, litt nerdete jenta uten altfor stor selvtillit er godt portrettert i Max, og selv om det kan bli litt mye en gang iblant er hun absolutt interessant.

Men persongalleriet rundt Max er det verre med. Her støter vi på den ene high school-klisjéen etter den andre. Bitchen som egentlig er usikker på seg selv. Cheerleaderen. Sportsidioten. Den rike pappagutten som er skikkelig dust. Den religiøse jenta og mobbeofferet. Realfags-nerden. Og ikke minst: Chloe, punk-venninnen din som er sint på alt og alle og som sliter med store abandonment issues og en dustete stefar.

Kan hende er det slik en amerikansk high school fortoner seg, hva vet vel jeg (jeg var bare på et kort utvekslingsopphold på to uker, og vet med andre ord ikke alt om dette). Men jeg tviler. Jeg tror heller vi her snakker om overklassiske stereotyper som mangler dybde og originalitet. Et "sett dette før" oser av hele greia.

Personlig har jeg også problemer med historier hvor rollefigurene bare oppfører seg gjennomført tåpelig når de egentlig burde vite bedre. Dette gjelder ikke minst for Chloe, som bruker 90 % av energien sin på å være sint på noen eller gjøre noe som bare er fullstendig latterlig av henne å gjøre.

Nå har dette selvfølgelig en sammenheng med at jeg trygt kan plasseres innenfor "white straigth male"-båsen som aldri hadde noen rebelsk tenåringsperiode, og at jeg derfor ikke klarer å identifisere meg med mange av personene i spillet. Nettopp derfor føler jeg at det er viktig å dra frem.

Om man liker Life Is Strange eller ikke vil avhenge mye av hvorvidt du kjøper rollefigurene eller ikke. Gjør du det, ser jeg for meg at spillet kan treffe en nerve hos deg og seile opp som en av 2015s mest minneverdige opplevelser. Gjør du ikke det, tror jeg vi ender opp i samme bås: Vi synes det er et interessant spill, men ikke det beste vi har spilt i år. Langt ifra.