Norsk
Blog

Om årets spill 2014

Skrevet av Ingar Hauge den 30 desember 2014 klokken 09:54
Dette innlegget er kategorisert under: Spill, Nintendo, GOTY, Lister

Året 2014 er snart slutt, og som vanlig benytter man denne tiden på året til å se seg tilbake og mimre om året som har gått. Tradisjonen tro benyttes anledningen her til å kikke på spillåret som har gått, og peke ut de ti beste spillopplevelsene fra 2014 (det vil si, av spill som er lansert i 2014 altså - man kan selvfølgelig ha gode spillopplevelser hvert år med spill av eldre dato).

Som Gamereactor-skribent tar jeg også del i kåringen av årets høydepunkter sammen med resten av redaksjonen, og resultatet av denne krangel... eh, "siviliserte diskusjonen" blir publisert bit for bit i disse dager. Likevel er det slik at man på tampen av året også har behov for å foreta en rangering av egne favoritter og skuffelser (mest for ens egen del), og det tenkte jeg å gjøre nå.

I år som i fjor er jeg fortsatt en mann som verdsetter gode plattformspill, rollespill, historiedrevne spill og spill med sjarm og humor over skytespill som føles altfor like hverandre. Jeg er fortsatt den eneste mann på den vestlige halvkule som ikke finner glede i GTA-spillene, og både sportsspill og førstepersons skytespill er etter hovedregelen de minst interessante sjangrene. Med familie, venner, øvrige hobbyer og full jobb å ta hensyn til, er det også engang slik at man ikke rekker over alle spill som kommer ut i løpet av året. Med slike forbehold i parentes er det bare å kikke på året som har gått.


10. Transistor
Supergiant Games sitt første spill, Bastion, er fortsatt et spill jeg smiler av bare jeg tenker på det. Transistor nådde kanskje ikke helt opp til de samme høydene, men likevel var det noe uforglemmelig og eget ved dette spillet. Herlig stemning, en forholdsvis god historie og en rufsete fortellerstemme som driver det hele frem. Ja, også en egen knapp for å stå og nynne. Alle spill burde egentlig ha en nynneknapp. Et godt soundtrack hadde spillet også.

9. Middle-earth:?hadow of Mordor
Kunngjøringen av et spill plassert i Middle-earth som hentet tydelig plagiering inspirasjon fra Assassin's Creed- og Batman-spillene tok ikke akkurat de fleste med storm. Selv var jeg også skeptisk, ikke minst fordi jeg stilte meg tvilende til at spillets historie og handling ville passe inn i Tolkiens tett sammenvevde verden. Det siste punktet er jeg fortsatt noe usikker på, men utover det klarte faktisk Middle-earth: Shadow of Mordor å overraske positivt. Mye av dette skal selvfølgelig spillets Nemesis-system ha æren for: Ved at Saurons orker stiger og faller i gradene etter hvert som de kjemper mot deg (og kanskje overvinner deg) utvikles det en form for egen, dynamisk historie. Lydsporet var også en positiv overraskelse.

8. Game of Thrones: A Telltale Game
Nei, vi har ikke fått mer enn én av totalt seks episoder servert så langt. Nei, episoden varer ikke stort mer enn to timer, og dermed er det vanskelig å få et samlet inntrykk. Likevel: Spillbransjens beste historiefortellere møter et fantasy-univers spekket med maktkamp, intriger og dynamiske vendinger i historien. Kombinasjonen av Telltale Games og Game of Thrones er strålende, og her er det bare å glede seg til fem nye episoder i 2015. Strengt tatt burde alle episodene bli lansert før sesong 5 av TV-serien tar til i april, men men ...

7. South Park: The Stick of Truth
Det varte og det rakk, og jammen meg måtte et spillstudio gå konkurs i prosessen, men til slutt fikk endelig rollespillet plassert i South Park se dagens lys. Og her er det få grunner til å føle seg skuffet. Gameplayet er på mange måter tradisjonelt (for, som Cartman sier det: "You will take turns to fight, because that's how battle were fought in the middle ages"), men innpakningen er så klassisk South Park at man enten må skrattle eller vemme seg. Skjønt, om humoren i South Park i utgangspunktet er for drøy for deg, er sjansene små for at du vil bruke tid på dette spillet. Og det er også det geniale. South Park: The Stick of Truth føles som en helhetlig best of-kavalkade av South Parks 17 første sesonger, og det er jammen meg ikke få gullkorn å ta av.

6. Bayonetta 2
Slik South Park ikke er for alle, kan det samme sies om Bayonetta 2. Oppfølgeren til et av 2010s sprøeste spill er akkurat hva det skal være: En heidundrande pakke fullstappet med action, action, mere action og ei helsprø, sadomasochistisk heltinne som er så overseksualisert at det bare blir umulig å ta seriøst eller støtende. Bayonetta er ikke damen man først og fremst forventer på en Nintendo-konsoll, men Wii U ble faktisk redningen for Bayonetta 2, et spill som ellers ikke ville sett dagens lys. Platinum Games viser virkelig at de er best i klassen, og spillet er proppet til det ytterste med action og en utrolig presist kontrollsystem. Den tekniske flyten er også utrolig.

5. Super Smash Bros. for Wii U
Hva flerspillermoro angår, er det få andre titler som gjør mer for lattermusklene enn Super Smash Bros-serien. Når man på toppen av det hele får et spill i serien til Nintendos nyeste, kan man ikke annet enn å glede seg. En online-modus som faktisk fungerer, stort utvalg av slåsskjemper og en åttespillerdel som åpner for det villeste kaos er bare noe av det vi får servert denne gangen. Hvordan kan vel dette slå feil?

4. Theatrhythm Final Fantasy: Curtain Call
Det første Theatrhythm-spillet var en verdig hyllest i forbindelse med Final Fantasy-seriens 25-årsjubileum. Nå, ved lanseringen av en oppfølger to år senere, føles det første spillet bare som en enkel overtyre. Med godt over 200 sanger til disposisjon fra nesten samtlige FF-spill noen sinne lansert, er dette en ønskedrøm for fansen. Men ikke bare det: Curtain Call er et meget godt musikkspill, og spillere som ønsker et musikkspill med noen av de beste tonene som noensinne har blitt lansert i spillbransjen kan ikke tillate seg å gå glipp av denne perlen.

3. Shovel Knight
Det skulle ikke mer til at jeg fikk spillet servert i fanget før jeg var solgt. Denne herlige kombinasjonen av Mega Man, Castlevania, Zelda II, Super Mario Bros. 3 og Duck Tales fremstår nesten som en kavalkade av de beste NES-spillene. Samtidig har det nok egenart og sjarm til at det står støtt på egne bein, og takket være årets mest originale helt - en ridder med bare en spade som våpen - er dette muligens årets beste indietittel. Fortsatt ikke overbevist? OK, bare ta og lytt til det eksepsjonelle soundtracket, som er en skikkelig blast-from-the-past-opplevelse i seg selv.

2. Mario Kart 8
Jeg sa tidligere at få titler overgår Super Smash Bros-serien når det kommer til flerspillermoro i sofaen med venner. Det store unntaket må være den så smått legendariske Mario Kart-serien. Med Mario Kart 8 tar serien noen stor grep, og sørger for et av de beste spillene i serien på lang, lang tid. Flerspillerunderholdningen er på topp, og spillet har klart å holde seg like underholdende i dag som ved lansering i mai. Og det til tross for intense spilleøkter underveis. Well done, Nintendo!

1. Titanfall
"Stand by for titanfall!" Jeg tror jeg aldri kommer til å bli lei av stemmen som gir meg denne beskjeden på øret, før jeg noen sekunder senere får server en gigantisk kamprobot fra himmelen. Med kamproboten kan jeg snu en allerede intens kamp mellom to fraksjoner, men bare hvis jeg vet hva jeg holder på med. Passer jeg meg ikke, kan en eller flere motspillere plassere seg strategisk og pepre meg med anti-titan-våpen og knuse den lille fordelen jeg akkurat har skaffet meg. Dette, kombinert med noe så enkelt som dobbelthopp og veggløping, gjør at Titanfall føles herlig forfriskende innenfor en sjanger som ellers er preget av litt for mange like titler. Kanskje er det ikke så rart: Spillet er tross alt snekret sammen av gutta som i sin tid definerte en hel sjanger med Call of Duty 4: Modern Warfare. Den samme definisjonsmakten bør Titanfall også få, for dette er et ekstremt underholdende spill som har imponerende mange timer underholdning pakket i seg. Dette er spillet jeg har vendt mest tilbake til i løpet av året, og spillet jeg har latt meg imponere mest av.

Andre hete poteter: The Walking Dead: Season Two og The Wolf Among Us (strengt tatt 2013-spill begge to), Metal Gear Solid V: Ground Zeroes, Donkey Kong Country: Tropical Freeze, FinalFantasy X/X-2 HD Remaster, Hyrule Warriors, Drømmefall: Kapitler.

Spill fra 2014 jeg ikke har rukket å kikke på: Among the Sleep, Child of Light (skal spilles i januar), Divinity: Original Sin, Dragon Age: Inquisition (skal spilles i januar), This War of Mine, Styx: Master of Shadows, Valiant Hearts: The Great War, The Evil Within, Danganronpa 1&2, Tales of Xillia 2, Alien: Isolation ...

Årets skuffelser: WatchDogs, Thief, Murdered: Soul Suspect, Murasaki Baby.

Om årets spill 2014

HQ
Om jakten på ny telefon

Om jakten på ny telefon

Skrevet av Ingar Hauge den 19 desember 2014 klokken 11:19
Dette innlegget er kategorisert under: Teknisk, Hverdag

Det kommer tider i alles liv der man må si farvel til trofaste, gamle tjenere og se seg om etter verdige arvtakere. Selv er jeg nå i denne fasen og speider terrenget etter en ny mobiltelefon.

Min HTC Sensation fra juli 2011 (22.juli, som sådan) har siden mai i år vist tegn på alderdom. Behandlingsforsøkene har vist liten tegn til nytte, og nå begynner til og med telefonen å falle fra hverandre.

Råd og vink fra venner og bekjente har stemt for at ny telefon bør kjøpes i januar fremfor desember; de snakker om noe som visstnok kalles januarsalg. Spørsmålet jeg bør ha avklart før den tid, er hvilken telefon jeg skal satse på.

Jeg har ikke mange store kriterier og er åpen for det meste (ja, selv iPhone, om argumentene skulle tillate det). De kravene jeg har, er derimot følgende:

Uten abonnement: Jeg bruker telefon fryktelig lite, og ingen abonnement der ute svarer seg for mitt bruk (datatrafikk skrur jeg av når jeg er utenfor WiFi-sone, og all kommunikasjon med folk tar jeg over nett i den grad det er mulig). Derfor foretrekker jeg alltid å kjøpe telefoner uten abonnementer knyttet til dem. Dette gjør selvsagt at telefonene blir noe dyrere i innkjøp der og da, men på lang sikt er dette fortsatt den beste løsningen (ut ifra det jeg kan se).
Pris ingen hindring - til et visst punkt: Fordi jeg kjøper telefoner uten abonnement, må jeg også betale mer for dem i innkjøpspris. Dermed er jeg forberedt på å bruke litt penger på å kjøpe en telefon. Slik sett er ikke prislapp nødvendigvis en hindring. Likevel: Jo mer jeg får for pengene, jo bedre.
Kvalitetskamera: Jeg vil ha en telefon med et kamera som er brukbart i seg selv. Glem med andre ord Instagram og slike tilleggsapper man må bruke for å gjøre bildene bedre - jeg vil fortrinnsvis ha et kamera som gir meg umiddelbar kvalitet.
Musikk: Stort sett alle smarttelefoner har gode musikkavspillingsmuligheter, men dersom det er noen som er bemerkelsesverdig dårligere på dette punktet, er det en sterk tommel ned.
Helst Android: Jeg har brukt Android så langt og vil fortrinnsvis fortsette med det, men dette er ikke et absolutt krav (både iOS og Windows kan vurderes).

Så, hva foreslår folket? Kom med tanker, innspill og ideer! Gjerne med konkrete lenker til tester, utsalgssteder og lignende.

HQ
Om nok en Star Wars-konsert

Om nok en Star Wars-konsert

Skrevet av Ingar Hauge den 17 desember 2014 klokken 10:45
Dette innlegget er kategorisert under: Star Wars, Musikk, Hverdag, Populærkultur, Film

Bloggen har blitt liggende brakk i nesten to uker nå. Det skyldes på ingen måter mangelen på motivasjon, og heller ikke mangelen på bloggpost-idéer, men ganske enkelt mangelen på tid. Desember er nok en travel måned for de fleste, men for oss som jobber i utdanningssektoren er den nok ekstra så travel, særlig når en har ansvar for at eksamensprosessen går som det skal gjennom måneden.

En begivenhet som det kan blogges kort om i denne omgang, er Star Wars-konserten jeg og seks andre fikk oppleve torsdag 11. desember. Selv var jeg på en tilsvarende konsert tidlig i 2012, og også denne gang var det Oslofilharmonien som sto for begivenheten. Programmet, arrangementene og opplegget var på sin side helt identisk med forrige konsert i 2012 (her er spillelisten jeg lagde etter forrige konsert, for de som måtte være interesserte), så det var tydelig at dette var en repetisjon av et fastetablert program. Men hva gjør vel det, når man får høre slik mektig, magisk musikk fremført live sammen med sine venner og forlovede?

Personlig savnet jeg nok en gang et kor som tar for seg den mektige vokalen i Duel of the Fates og Battle of the Heroes. Likevel var det en herlig og minneverdig konsertopplevelse.

Minst like minneverdig var blikkene til et par av dem som kikket litt ekstra på meg på T-banen der jeg spradet rundt i kappe og med rød lyssabel. Men det er en annen historie...

Om PS4, ett år senere

Om PS4, ett år senere

Skrevet av Ingar Hauge den 2 desember 2014 klokken 09:03
Dette innlegget er kategorisert under: Funderinger, Spill, Teknisk

Egentlig skulle jeg ha skrevet denne posten rundt 29. november. Det var tross alt datoen for ettårsdagen til Playstation 4 her til lands. But, you know... life happens sometimes...

Uansett: For litt over ett år siden fikk også vi i det fjerne og kalde nord ta del i Sonys neste kapittel på spillmarkedet. Suksessen kan ikke sies å være annet enn enorm, med 15 millioner solgte konsoller det første året på verdensbasis. Til sammenligning ligger Microsofts Xbox One og Nintendos Wii U på omtrentlig halvparten solgte enheter, og det til tross for at Wii U fikk ett års forsprang på konkurrentene.

Men ett år etter lansering, og omtrent et halvt år etter selv å ha blitt en PS4-eier (som ene og alene skyldes at jeg fikk den for halv pris da jeg var i Japan i påsken), er jeg fortsatt ikke overbevist.

Entusiasmen sto aldri helt i taket ved avdukingen av PS4 eller XBO. Det føltes aldri som det enorme hoppet til en ny konsollgenerasjon slik jeg husker dem fra tidligere. Her kan selvfølgelig nostalgiske illusjoner gjøre meg blind, men jeg er fortsatt under det inntrykk av introduksjonen av PS1, PS2 og PS3 presenterte enorme teknologiske sprang da de ble lansert.

Hva fikk vi se ved avdukingen av PS4? Vi fikk se skarpere grafikk, ja visst, men hoppet føltes likevel noe mindre enn på midten av 2000-tallet. Vi fikk se større grafiske muligheter, men som utviklere flest så langt har pakket inn i så mye lens flare at det er umulig å se hva dette egentlig betyr i praksis. Vi fikk se innmat som var mer lik PC i struktur, men som likevel var merkbart svakere enn de fleste PC-er allerede før lansering.

Og nettopp det med PC er nok også hovedårsaken til at jeg ikke er solgt når det gjelder PS4. De fleste store titler i år som har gått under kategorien "nestegenerasjon" (og hvorav få har maktet å imponere, men det er stoff for en annen bloggpost) har ikke blitt spilt på PS4-en i stua mi, men på PC-en jeg kjøpte for halvannet år siden (hovedsaklig med tanke på nettopp spill). For hvorfor skulle jeg ta meg bryet med å kjøpe spillet til en PS4, når jeg kan få akkurat det samme spillet til PC til langt mindre pris og langt bedre grafisk presentasjon? Når man i tillegg kan koble til en håndkontroll til PC-en etter eget valg (mer eller mindre, i hvert fall), forsvinner mer eller mindre alle PS4-ens fortrinn.

Dette setter fokus på det jeg mener er PS4s hovedproblem, ett år uti livsløpet. Konsollen mangler de store, saftige, eksklusive titlene som lokker meg til å bruke konsollen mer. PS4 behøver flere store, solide spill som serverer opplevelser man ikke kan oppleve andre steder. Det som fikk meg til å skaffe en PS2 var spill som Final Fantasy og Metal Gear Solid. PS3 kunne skimte med titler som Uncharted, Metal Gear Solid 4 og Valkyria Chronicles. Hva har jeg spilt på PS4 så langt i år? Metal Gear Solid V: Ground Zeroes, en pen demonstrasjon av et kommende storspill som det ikke tok meg mer enn to-tre timer å spille gjennom (PS4 har for så vidt Infamous: Second Son, men det har jeg valgt å vente med til jeg får spilt ferdig Infamous til PS3 som fremdeles ligger og støver ned i samlingen).

Det burde være et tankekors at jeg har brukt betraktelig mer tid på Wii U i løpet av året enn PS4. For mens storspillene som skal selge PS4 til massene heller har blitt spilt på PC-en min, skimter Wii U med spillopplevelser jeg ikke får andre plasser (og, må jeg legge til, som faktisk er meget underholdende). Det er dette som blir PS4s største utfordring det kommende året: Utvide spillbiblioteket til å gi en mer unik opplevelse, og det ikke bare på indie-fronten (spill som Resogun til PS4 er selvfølgelig underholdende, men man kan ikke anbefale folk å kjøpe en konsoll til pluss/minus 3.600 kr bare for å spille et indiespill og to).

Når folk spør meg om dagene "Burde jeg kjøpe meg en PS4?" svarer jeg som regel: "Nei. Kjøp deg heller en god PC og en Wii U. Da har du dekket mest mulig bredde på spillmarkedet i årene som kommer, og PC gir deg bedre grafisk ytelse på spillene der den slags virkelig betyr noe." Kule delefunksjoner og muligheten for å inkludere en spiller i spillet ditt i 60 minutter via internett er ikke nok for å selge PS4 for meg. Det må noe mer til, og dette håper jeg på få se mer av i løpet av kommende spillår.

Hvis ikke vil konsollen fortsette å samle støv, og med tanke på hvor god håndkontrollen til PS4 faktisk har blitt ville det vært trist...

Om en ny bokoversettelse

Om en ny bokoversettelse

Skrevet av Ingar Hauge den 14 november 2014 klokken 08:59
Dette innlegget er kategorisert under: Litteratur, Språk

Det er nå snart gått godt og vel halvannet år siden jeg begynte som oversetter for Lunde forlag, nærmere bestemt som oversetter av Vingefjærsagaen, en fantasyserie rettet mot alle med sansen for underholdende eventyr (men først og fremst for dem på 10-16 år). Nå, like før julehandelen begynner for alvor, lanseres tredje bok i serien.

Den tredje boka har fått den norske tittelen Monsteret i Søkkene, og fortsetter historien om de tre barna Janner, Tink og Leelis flukt fra Gnag den Navnløse og hans monstre. Den tredje historien tar oss med til nye steder, nye mennesker og nye opplevelser.

Skulle du kjenne noen som kunne ha sansen for bøker av denne typen, har du herved fått et gratis julegavetips. Og skulle du ha interesse for å lese dem selv, minner jeg om at bøkene også er tilgjengelig som e-bøker.

Nå jobbes det for fullt med fjerde og siste bok i sagaen, Vokteren og Vargekongen. Den siste boka er temmelig stor og omfattende, så det vil nok drøye til våren 2015 før den er klar...