Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk

Om London, Final Fantasy og et VIP-møte

Skrevet av Ingar Hauge den 5 november 2014 klokken 09:21
Dette innlegget er kategorisert under: Musikk, Populærkultur, Spill

I helgen var tiden endelig kommet. Det var endelig duket for å reise på helgetur til London for å få oppleve noe vi hadde kjøpt billetter til allerede i mai. Det var endelig duket for å reise på en konsert kalt Distant Worlds: Music from Final Fantasy.

For de som ikke er kjent med opplegget, kan det sies at Distant Worlds-konsertene stammer så langt tilbake som 2007, og da i kjølvannet av tidligere, lignende konserter. Konsertserien har oppstått som et samarbeidsprosjekt mellom dirigent Arnie Roth og komponisten bak mesteparten av Final Fantasy-musikken, Nobuo Uematsu. Uematsus enormt varierte repertoar åpner for store konsertopplevelser med enormt variert innhold. At mye av musikken passer perfekt i selskap med klassiske skolerte orkestre, gjør bare at konsertopplevelsene blir enda mektigere.

Distant Worlds har gitt oss tre album: Distant Worlds: Music from Final Fantasy, Distant Worlds II: More Music from Final Fantasy og live-platen (og konsertvideoen) Distant Worlds: Music from Final Fantasy Returning Home. Utvalget har over disse platene strukket seg fra det første spillet helt opp til de nyeste spillene som Lightning Returns: Final Fantasy XIII og Final Fantasy XIV.

Men nok om Distant Worlds på det generelle plan. Hvordan var så konsertopplevelsen?

Først og fremst skal det sies at Royal Albert Hall virkelig er en hall som er klassiske konserter verdig. Stilen og størrelsen er i seg selv imponerende, men at hallen i tillegg kan stille med nord-Europas nest største orgel gjør at man kan få servert musikkstykker som får det til å gå kaldt nedover ryggen på en.

Deretter vil jeg trekke frem utvalget av stykker som ble fremført. Sjangermessig var de så absolutt varierte, og mange kjente klassikere ble fremført. Ekstra moro var det likevel at det også ble fremført mange nye stykker i Distant Worlds-sammenheng. På toppen av det hele var det et stort utvalg av sanger fra Final Fantasy VI og Final Fantasy IX. Har jeg forøvrig nevnt at disse to er mine favorittspill i serien? Ikke? Vel, nå skulle det være kjent.

Dernest var fremførelsen av Royal Philharmonic Orchestra, koret London Voices, den klassiske gitaristen hvis navn jeg ikke husker og sangerinne Susan Calloway rett og slett storartet. Sistnevnte har blitt brukt flittig i Distant Worlds-materialet, og hennes samarbeid med Uematsu ga henne også jobben som vokalist for hovedtemaet Answers fra Final Fantasy XIV (som ble fremført på konserten). Samklangen mellom alle de involverte var rett og slett harmonisk (i mangel på et bedre ord), og selv om det var et par småting her og der var ikke dette nok til at man reagerte nevneverdig på dette. Hårene sto på armene, flere øyne rundt omkring viste tendenser til fuktighet ettersom vakre toner brakte frem gode/melankolske/minneverdige minner, og engasjementet var rett og slett på topp.

Nå kunne det selvsagt ha stoppet der, men for meg og mine reisefeller var dette heldigvis bare første del av kvelden.

Ettersom vi gikk til det steget og kjøpte VIP-billetter til konserten, fikk vi også en etter-konserten-opplevelse. Her ble det servert både mat og drikke, et program ble utdelt ved inngangsdøra, og deretter var det bare å stille seg i signeringskø for å møte Susan Calloway, Arnie Roth og selveste Nobuo Uematsu. Hender ble trykket, ord og smil ble utvekslet, bilder ble tatt og takknemlighet ble uttrykt. Var det stort? Absolutt. Er det nerdete? Definivit. Bryr jeg meg om at det er nerdete? Overhode ikke. Kommer dette til å bli husket lenge? Selvfølgelig.

Med det sagt skulle jeg ønske at antallet VIP-deltakere var færre og at hver av oss som var til stede kunne få litt mer tid med storhetene. Når alt kommer til alt hadde vi tross alt lagt ned en del penger i konsertopplevelsen, og å få utveksle mer enn bare et par setninger med mitt livs kanskje største levende musikalske forbilde ville ikke vært å forakte. På den andre siden har jeg faktisk fått møtt Uematsu, tatt ham i hånden og fått fortalt ham på japansk hvor mye han og det musikalske arbeidet hans har fått bety for meg. Bare det er langt mer enn mange kan drømme om, og betraktelig mer enn hva jeg hadde opplevd før helgen.


Til slutt: Jeg har snekret sammen en YouTube-spilleliste over sangene som ble fremført på konserten (her). Sangene som ble fremført (og hvilke spill de stammer fra) var som følger:

- Hymn of the Fayth (Final Fantasy X - fire versjoner av sangen ble fremført, og jeg tror det var snakk om Yojimbo, Shiva, Ronso Tribe og Spira, skjønt hukommelsen kan svikte noe her)
- One-Winged Angel (Final Fantasy VII)
- Light Eternal (Lightning Returns: Final Fantasy XIII)
- Dear Friends (Final Fantasy V)
- Vamo' alla Flamenco (Final Fantasy IX)
- Main Theme (Final Fantasy VII)
- To Zanarkand (Final Fantasy X)
- Answers (Final Fantasy XIV)
- Batte Music Medley: Battle on the Big Bridge (Final Fantasy V), Fight with Seymour (Final Fantasy X), Those Who Fight (Final Fantasy VII) & Victory Theme (allofzhagames!)
- Pause på 20 min
- The Man with the Machine Gun (Final Fantasy VIII)
- Rose of May (Final Fantasy IX)
- Ronfaure (Final Fantasy XI)
- Character Medley from Final Fantasy VI (Terra, Kefka, Celes and Locke's Themes)
- Dark World (Final Fantasy VI, fremført med Uematsu på keyboard og Roth på fiolin)
- Balance is Restored (Final Fantasy VI)
- Dancing Mad (Final Fantasy VI)
- Final Fantasy Main Theme
- Festival of the Hunt (Final Fantasy IX)
- Swing de Chocobo (Final Fantasy X)

Om London, Final Fantasy og et VIP-møte

HQ
Om piratdagen

Om piratdagen

Skrevet av Ingar Hauge den 19 september 2014 klokken 10:28
Dette innlegget er kategorisert under: Språk, Populærkultur, Humor, Pirater

Hiv ohoy, landkrabber! Krydre snakketøyet ditt med sjøvann i dag, for 19. september er intet ringere enn den internasjonale Talk Like A Pirate Day. Splitte mine bramseil, det betyr at i dag er sjansen til å slippe løs din indre Sabeltann. Du kan for eksempel gi vind i seilene og skifte Facebook-språket ditt til English (pirate), og brått ser Facebook ut som du har inntatt hei-hå-hå og en flaske med rom. Så nytt sjansen, fadderullandei, eller gå planken!

Og snakker om sjørøverkapteiner av den gamle, gode sorten: Skal vi tro den gamle sjørøvervisa, fyller kaptein Sortebill 500 år i år. Han er jo tross alt kaptein Sortebill fra femtenhundreogfjorten. Hei fadderi og fadderullandei, det må feires! Så dra i gang en sjørøverfest med saltmat og søtmat og penger og gull, og nyt helgen... eh, unnskyld, landloven mente jeg selvsagt, arrrr... som ligger der over horisonten. Ohoy!

Om spillsommeren 2014

Om spillsommeren 2014

Skrevet av Ingar Hauge den 11 september 2014 klokken 12:27
Dette innlegget er kategorisert under: Spill, Lister

Det er ikke til å legge skjul på at årets spillsommer har vært en av de tørreste i manns minne. Noen nyheter har vi selvfølgelig fått servert iblant, men det er først nå i september at det virkelig begynner å ta seg opp igjen.
Heldigvis er det aldri så galt at det yada-yada-yada, og en tørke av nye spill betyr en ypperlig anledning til å spille seg gjennom gamle spill i stedet. Når en i tillegg får sommerinfluensa og solforbud av legen, betyr det bare at backloggen får en ytterligere trimming langs kantene. Spillsommeren 2014 har for meg sett noenlunde slik ut:

The Walking Dead
Noen av oss er litt tregere enn andre, og jeg er så absolutt en av dem. Derfor var det først i mai at jeg fikk begynt på The Walking Dead-serien, og i løpet av sommeren var jeg omsider ferdig med alle fire TV-sesongene. Dermed kunne jeg også gi meg i kast med den kritikerroste spillserien, noe som passet godt med tanke på at de to siste episodene av sesong 2 ble sluppet i sommer. Her er det ingen anger å spore fra min side, og det er lett å forstå hvorfor serien har fått såpass gode tilbakemeldinger fra både anmeldere og publikum. Faktisk stusser jeg på om ikke det er spillmediet som er best egnet for å skildre det etiske aspektet ved The Walking Dead, som jeg anser for å være seriens viktigste kort. Ekstra pluss for Clementine, den beste ungen vi har sett i spillmediet på lang, lang tid.

The Wolf Among Us
Et spennende eventyr plassert i det allerede veletablerte Fables-universet kom til veis ende i sommer. Fikk du ikke nok etter spillets slutt, eller om du ble nysgjerrig på flere historier med Bigby og kompani, er tegneserien herved varmt anbefalt. Hva spillene angår, behøver jeg ikke si så mye mer enn det jeg allerede har skrevet i anmeldelsene (den siste leser du her).

Enslaved
Ninja Theory har kanskje ikke solgt like godt som de burde, noe Enslaved er et veldig tydelig eksempel på. Når jeg endelig plukket opp Enslaved under Steams forsommersalg, forstår jeg godt hvorfor dette anses som en skam. Enslaved er et herlig eventyr hvor båndet mellom hovedpersonene Monkey og Trip står i fokus, og utenom Half-Life 2, BioShock Infinite og The Last of Us er det ikke ofte vi ser et så levende og troverdig bånd mellom to hovedpersoner. Jeg ble i hvert fall solgt, og da passer det ekstra godt at Ninja Theory annonserte sitt neste prosjekt, Hellblade, for ikke mange ukene siden.

Shovel Knight
Kan fort ende opp med å bli et av årets beste for min del. Også dette spillet har jeg anmeldt. Den anmeldelsen kan du lese her.

Titanfall
Igjen, noen av oss er senere ute enn andre. Vanligvis er jeg ikke den store FPS-spilleren, men da Origin kjørte en gratis prøveperiode på 48 timer var det vanskelig å avstå. Nå er jeg hekta, og det er utrolig moro å se hvor raffinert et spill Respawn Entertainment kan lage ut av å gjøre bare et par ekstra små grep og nyvinninger. Også et spill jeg forventer å se på en hel del topp-lister når året er omme.

Watch Dogs
Riktignok ble dette spilt på forsommeren, men forsommer er da også sommer. Her snakker vi nok om årets mest haussede tittel, men enten var forventningene for store/urealistiske eller så fikk vi ikke det vi var blitt lovet. Som PC-spiller måtte jeg irritere meg over mange bugs, og da har jeg ikke engang talt med alle problemene knyttet til historie, bilfysikk og det uutnyttede potensialet i tematikken. Håpet nå er at Ubisoft lærer av sine feil og gjør Watch Dogs 2 til det spillet forgjengeren burde ha vært, omtrent som de gjorde med de to første Assassin's Creed-spillene.

Murdered: Soul Suspect
Gå rundt som spøkelse og løs ditt eget mordmysterium. Spennende konsept, elendig gjennomføring. Spill heller Ghost Trick: Phantom Detective til DS i stedet.

Deus Ex: The Fall
Som kanskje redaksjonens største Deus Ex-fan var jeg raskt ute med å plukke opp denne tittelen på Steams sommersalg. Dessverre er det lite som vitner om kvalitetene knyttet til Deus Ex: Human Revolution i dette spillet. Platt grafikk, elendig konvertering fra mobile plattformer til PC, og en manglende glød fra kildematerialet gjør at dette er et tillegg til Deus Ex-universet du lett kan styre unna.

Lightning Returns: Final Fantasy XIII
Igjen en tittel som spenner seg over lengre tid enn bare sommeren, og mitt evige av-og-på-prosjekt så langt i år. Men i sommer tok jeg en lengre økt og ble endelig ferdig med det siste kapittelet av Lightnings historie. Og selv om herligheten har mange spennende ideer, et dugelig kampsystem og god musikk, er det vanskelig å se at man hadde behov for to ekstra titler i serien etter at det første var over. Jeg har likt alle tre titlene i serien på hver sin måte og på hver sine områder, men Lightning Returns står dessverre igjen som den svakeste av de tre.

Child of Eden
Musikkspill er ikke noe vi kanskje bruker mesteparten av tiden vår på (med unntak av, for min del, Rock Band eller Theatrhythm Final Fantasy), så sånn sett er Child of Eden et forfriskende avbrekk fra en ellers hektisk spillhverdag. Et vakkert og velutviklet rytmisk eventyr som dessverre ikke fungerer like godt om man velger å spille uten bevegelseskontroller.

Majin and the Forsaken Kingdom
Et mindre kjent spill hvor man spiller ungtyven Tepeu som allierer seg med et magisk vesen for å bekjempe ondskapen i landet. Ved første øyekast kan spillet gi assosiasjoner til spill som Ico og Shadow of the Colossus, men det tar ikke lang tid før man merker at spillet skiller seg ut - på godt og vondt. Et interessant nok konsept som trekkes noe ned av mangelfull kampteknikk og irriterende stemmeskuespill.

The Witcher 2: Assasins of Kings
Et nytt evighetsprosjekt som jeg har kommet litt sent i gang med, og som jeg fremdeles ikke er ferdig med. Planen var å begynne på spillet i fjor, da jeg leste samtlige bøker i serien og spilte det første spillet, men andre spill og hendelser kom litt i veien. Nå storkoser jeg meg med Geralts eventyr, ikke minst takket være en gaming-PC som endelig får vist hva den er god for (det måtte et tre år gammelt spill til). Er det rart vi gleder oss som små barn til julaften hver gang vi ser trailere og bilder fra det neste spillet i serien?

Sånn har min spillsommer sett ut, sånn mer eller mindre. Hva med deres?

Krüger & Krogh, Brennpunkt: Oslo

Krüger & Krogh, Brennpunkt: Oslo

Skrevet av Ingar Hauge den 4 september 2014 klokken 09:48
Dette innlegget er kategorisert under: Tegneserier

Det er neimen ikke ofte vi ser nye, norske tegneserier lanseres i et ellers synkende marked. Enda sjeldnere er det at vi ser nye, norske tegneserier som ikke er i stripeformat, men snarere er utformet som en lengre spenningshistorie med potensiale for langt flere album i fremtiden.

Nettopp derfor er lanseringen av Krüger & Krogh, Brennpunkt: Oslo (som kom på markedet 11. august) verdt å merke seg. Og til alles store glede er ikke den nye tegneserien bare unik, den er også underholdende, veltegnet og et solid håndverk.

Ved første øyekast skulle man tro at serien er et glemt klenodium fra de fransk-belgiske tegneserienes storhetstid. Både strek og farger har et klart preg som gir umidelbare assosiasjoner til Viggo, Asterix, Sprint og lignende tegneserier. Men den gang ei: Serien er fullblods norsk, og er skrudd sammen av trioen Endre Skandfer, Bjarte Agdestein og Ronald Kabicek, alle med postadresse her i landet.

Det andre punktet som spiller tankene et puss og får en til å tro at dette er en tegneserie av eldre dato, er at tegneserien skildrer Oslo anno 1964. I seg selv er ikke dette noe som får øyenbrynene til å heve seg. Det man imidlertid raskt legger merke til er detaljnivået som er lagt ned i skildringen av Oslo fra denne tidsperioden. Researchen som er lagt ned i arbeidet med serien er svært presis, og som en venn av meg beskrev det: Skildringen er nøyaktig ned til plasseringen av den enkelte lyktestolpe.

På toppen av det hele får vi en underholdende, morsom og spennende historie om de to spesialetterforskerne Krüger og Krogh i AFMA - Avsnitt For Mellemliggende Anliggenheter. Her jobbes det fra det underjordiske hovedkvarteret under krysset mellom Storgata og Nygata med saker som i all hovedsak ikke egner seg for offentlighetens lys. De to agentene får en rekke forsvinningsnumre å oppklare like rundt fredsprisutdelingen til selveste Martin Luther King. Her er det både humor og karikaturer (ikke minst av Einar og Rune Gerhardsen), men også spenning og mysterier.

Albumets kanskje store svakhet er også et av dens styrker, nemlig tegnestilen. Den fransk-belgiske stilen vil uten tvil appellere til de av oss som har vokst opp med europeiske serier. Hvordan denne stilen vil fortone seg for dagens oppvoksende generasjon, som kanskje i unntakstilfeller kjenner til disse seriene gjennom pappa eller onkels tegneseriesamling, er ikke så godt å si.

Likevel håper og tror jeg på at første album av Krüger & Krogh vil selge godt. Dette er en forholdsvis stor og viktig utgivelse i norsk tegneseriesammenheng, og det ville vært for galt om det skulle ende med det første albumet.

Om Wii U og harddisker

Om Wii U og harddisker

Skrevet av Ingar Hauge den 1 september 2014 klokken 08:50
Dette innlegget er kategorisert under: Teknisk, Spill, Nintendo

Gode hardware-løsninger er ikke alltid Nintendos forte. Jeg har tidligere vært forholdsvis fornøyd med de enkle og greie løsningene på diverse problemer med 3DS, men i helga har erfaringen vist at dette ikke alltid er tilfelle med Wii U.

Som kjent(?) kommer ikke Wii U med verdens største harddisk - faktisk er de beskjedne 32 GB knapt nok mer enn det man får på de nyeste smarttelefonene. I en tid der spillkjøp like gjerne skjer digitalt som fysisk, skal det ikke mye til for at en såpass liten harddisk fylles opp.

Null problem, sies det. Wii U er kompatibel med eksterne harddisker, og dermed skal det ikke stort til før du har alt fra 500 GB til 2 TB ekstra lagringsplass. Men selvfølgelig er det ikke alltid fullt så enkelt, noe jeg har erfart i uka som har gått.

For det første har Wii U kun USB 2.0-porter, så å kjøpe en harddisk med USB 3.0 er egentlig overflødig. Dette er i seg selv ikke et problem, men kan være greit å ha i bakhodet.

Det andre, og langt mer problematiske, er at Nintendo ikke anbefaler eksterne harddisker med intern strømforsyning. Wii U har rett og slett å forsyne en ekstern harddisk med både data og strøm, og resultatet er da gjerne at man mister kontakten med harddisken. Dette resulterer igjen i at nedlasting av data kan bli avbrutt, og at man må begynne fra starten igjen (seriously?).

Ettersom jeg ikke var klar over dette andre punktet da jeg kjøpte meg en liten, nett harddisk på 500 GB forrige uke, begynte jakten på løsningen. Og den finnes. Dersom man bruker en såkalt USB Y-kabel, hvor man plugger harddisken inn i to USB-innganger i stedet for én, gir man harddisken sikker tilgang til både strøm og data. Spilling og nedlasting samtidig er heller ikke noe problem når Y-kabelen er på plass. Å finne en slik kabel er hakket mer utfordrende, men heldigvis ikke umulig.

Så da var problemet løst, selv om det tok hakket lenger tid enn beregnet. Og ettersom dette er en problemstilling som kan ramme flere der ute, deler jeg opplevelsen med dere denne mandags morgen.