Det blogges for sjeldent om tegneserier fra min side. Ikke fordi interessen er dalende eller fraværende, men fordi tiden rett og slett ikke strekker til, verken til å blogge eller lese så mye som jeg skulle ønske.

Så når det først blogges om den slags igjen, er det nesten på sin plass å rette fokus mot den siste trenden i norsk tegneseriebransje. Og kanskje er det på sin plass at det på denne tegneserieentusiastiske teologens blogg skrives om en tegneserie om nettopp en prest.

Før jul kan vi nemlig vente oss en helnorsk, digital tegneserie om ingen ringere enn mannen bak Nordlands trompet og Herre Gud, ditt dyre navn og ære. Rundt 300 år etter hans død melder NRK at Petter Dass får sin egen tegneserie, som har fått det ganske enkle navnet Dass.

At Dass på fremsiden av tegneseriealbumet skrives med fonter som gir sterke assosiasjoner til KISS-logoen, og at hovedpersonen selv er avbildet med en torshammer på forsiden, gir oss imidlertid et sterkt hint om at tegneserien ikke først og fremst kommer til å bli et poetisk verk som fokuserer på prestens lyriske eller teologiske sider. Snarere er det snakk om en combat priest av typen Nickolas D. Wolfwood eller presten i Braindead som hopper inn blant zombiene med karatespark og klar tale om at han "kicks ass for the Lord."

Dermed kan vi vente oss et verk hvor Petter Dass drar rundt og "banker opp troll, hekser, svartedauden og alt mulig," dersom vi skal tro de to tegneserieskaperne fra Helgeland. Noe historisk snacks kan vi nok vente oss midt oppi det hele, men først og fremst er det reinspikket tegneserieaction som venter.

Det første verket i serien, Petter Dass og Trænagubben, kan ventes i digitalt format i tiden før jul. Når historiene er ferdig utgitt digitalt, kan vi vente dem samlet i et fysisk hefte. Det er nok rimelig å anta at seriens hjemmesidene vil ha mer info i tiden som kommer.

Det er selvfølgelig kult å jobbe for Gamereactor. Men jeg må innrømme at noen ganger er det mer moro å jobbe for Gamereactor enn ellers. De gangene man får kloa i samlerutgaver av spill man hadde tenkt å kjøpe selv uansett er definitivt på toppen av lista.

Slik som denne gangen, når jeg har mottatt samlerutgaven av The Legend of Zelda: The Wind Waker HD, inkludert Ganondorf-statuett. Selv om han er noe...mindre enn de andre Zelda-figurene jeg har i samlingen, er han unektelig kul å se på.

Og spillet er selvsagt fantastisk det også. Dersom du fremdeles er i tvil om du bør kjøpe det ved lansering i dag eller ikke, kan du lese anmeldelsen min her.

Jeg bryr meg ikke noe særlig om GTA.

Der. Sjokkbomben er sluppet. Brannfakkelen kastet.

Det hender ikke rent sjeldent at jeg føler at jeg stikker meg ut her i verden. Blant spillere er denne følelsen heldigvis noe mindre, men det hender at jeg også her føler meg litt som en oddjob (nei, ikke han i James Bond-filmen Goldfinger med den livsfarlige bowlerhatten). Min lunkne interesse for førstepersons skytespill gjør at samtalen med skyteglade spillere gjerne stopper opp. Min manglende interesse for sandkassespill gjør at jeg blir sett rart på at GTA-entusiastene.

Jeg sier ikke at GTA er dårlig. Jeg sier heller ikke at sandkassesjangeren eller FPS-spill er dårlige. Det finnes endatil de hederlige unntak innenfor sjangrene som til og med jeg sperrer øynene opp for. Men tiden er knapp, og spillene man skal spille så altfor mange. Da er det andre sjangere som frister meg mer.

Problemet er bare at september måned i all hovedsak er orientert rundt to konkrete spillanseringer: GTA V- og FIFA 14-lanseringene. Hva gjør man så når man ikke har særlig interesse for noen av dem?

Det er som sagt ikke mangel på spill å spille her i verden. Og selv om vi spillanmeldere gjør vårt beste for å holde oss oppdaterte, hender det at vi rett og slett ikke har tid til å få med oss alt når det lanseres (enkelte av oss har tross alt andre ting som krever oppmerksomheten vår, som venner, arbeid, utdanning, fritidsaktiviteter). Derfor forsøker jeg mitt beste for å kutte litt ned på backloggen i september.

Og hovedspillet på tapeten? Intet mindre enn BioShock Infinite. Jeg vet, det er skandaløst at jeg ikke har spilt det før nå (jeg holder fremdeles på, så ingen avsløringer ennå, takk), men ettersom jeg ikke hadde spilt BioShock eller BioShock 2 (*gisp! dån! erremulig?!*) ville jeg gå gjennom disse to perlene først. Morten har mast om spillet hver bidige gang jeg har vært innom kontoret, men som regel har han roet seg når jeg minner ham på hvilke spill jeg har anmeldt for GR i mellomtiden. Bedre sent enn aldri, må vi vel kunne si. Andre spill fra backloggen inkluderer spill som Remember Me, Tomb Raider og det noe eldre Star Wars: Republic Commando.

Det kan også nevnes at på TV-fronten har jeg i det siste begynt å se Dollhouse og Babylon 5. Det er ikke bare backloggen på spill hvor jeg ligger uforskammet langt bak...

Ikke et dårlig feriemål å besøke når høstmørket senker seg over Oslo by...

Mandag kunne vi lese at en japansk mann har annonsert gjennom en av sine medarbeidere at han planlegger å pensjonere seg i en alder av 72 år. Vanligvis ville ikke dette vakt særlig oppstyr, verken i eller utenfor Japan. Men når mannen heter Hayao Miyazaki, er saken en helt annen.

Hayao Miyazaki er, for den som ikke måtte være klar over det, Japans største nålevende filmregissør, og sammen med Akira Kurosawa konkurrerer han om tittelen som den største regissøren landet noen gang har fostret.

Miyazaki lager imidlertid ikke samuraifilmer eller filmer om gigantiske monstre (den kunsten har ikke-japanere maktet å mestre like så bra i sommer). Han lager tegnefilmer. Nærmere bestemt helaftens tegnefilmer som står selvstendige, uten å være avhengige av hverandre eller en allerede etablert serie. I Japan er dette høyst uvanlig.

Etter at Miyazaki i 1985 etablerte filmstudioet sitt, Studio Ghibli, har samtlige av filmene hans blitt gitt ut under dette firmanavnet (filmene som ble laget før 1985, har i etterkant også blitt gjenutgitt på DVD eller andre format under Ghibli-navnet). Også andre regissører har fått prøve seg, men det er likevel Miyazakis egne filmer som holdes høyest i ære hos mange. Trenger du bevis? Filmen Chihiro og heksene (på engelsk Spirited Away) vant i 2003 Oscar for beste animasjonsfilm, og er listet på British Film Institute sin liste over 50 filmer man bør se før man fyller 14 år. Et annet og kanskje mer kjent eksempel på hvor anerkjente Miyazakis filmer er, får man ved å ta en kikk på topp 250 filmer-lista på IMDb (Internet Movie Database, en av de mest brukte filmsidene på nett verden over). Av Miyazakis filmer ligger hele fem av dem på topp 250-lista: Princess Mononoke (#91), Nausicaä of the Valley of the Wind (#239), My Neighbor Totoro (#160), Spirited Away (#42) og Howl's Moving Castle (#186). Man kan også nevne at en sjette film, Castle in the Sky, stadig vippende innom på de nederste plassene. Hvor mange andre regissører som kan rose seg av slik allmenn anerkjennelse vet jeg ikke, men jeg tipper man ikke trenger stort mer enn én hånd for å telle dem.

Miyazakis filmer er for lengst gått inn som en del av kjernekulturen i det moderne Japan, og er også velkjent og elsket utenfor landets grenser. Selv her i Norge behøver man ikke lete spesielt lenge for å finne en Ghibli-entusiast (du leser tross alt bloggen til en av dem, om du ikke har lagt merke til det). Både små og store elsker filmene hans, og det med god grunn. Selv om Miyazakis filmer er varierte og forskjellige hva gjelder historie, tematikk og rollefigurer, er det noen elementer som går igjen: Unge hovedpersoner, gjerne barn i ti-tolvårsalderen, sterke kvinneskikkelser som viser at det å være en sterk kvinne betyr ikke at man behøver å være feminist eller rødstrømpe av den grunn, og et nysgjerrig blikk til det magiske i verden, både det hverdagslige og det mer ... paranormale. I tillegg forholdet mellom menneske og maskin på den ene siden og naturen på den andre siden svært sentralt i hans filmer. Mannen er en høylytt naturforkjemper med sansen for de svunne tider, og det ryktes at mannen verken leser e-post eller har en mobiltelefon.

Men kanskje viktigst av alt: Miyazaki har et øye for kvalitet, og ikke bare når det kommer til historiefortelling eller tematikk. Streken i filmene hans er karakteristisk, og den dag i dag stilles det strenge krav til at filmene skal håndtegnes så mye som overhodet mulig (det ryktes at 10% dataanimasjon er en maksgrense for filmene, uten at jeg kan bekrefte dette). I en tid og i en bransje der lettvinte løsninger frister for å nå et sultent og pengesterkt publikum, og dataanimasjon blir stadig vanligerer selv for anime, er Miyazaki av den gamle skolen. Kanskje er det derfor man sier at de gamle fortsatt er eldst (og, indirekte, best)?

Når Miyazaki på fredag selv skal komme med en nærmere offentlig beskrivelse av hva han skal gjøre, er det noen som spekulerer på hvorvidt han trekker seg tilbake eller ikke. Mannen har tross alt "pensjonert seg" to ganger tidligere. Likevel må vi kunne si at 72 er en respektabel alder å trekke seg tilbake til fordel for yngre krefter. Samtidig snakker vi om Japan, hvor de eldres kunnskaper og erfaringer verdsettes høyt. På toppen av det hele snakker vi tross alt om en levende legende. Miyazaki blir derfor med all sannsynlighet ikke fullstendig borte fra Studio Ghibli. Regissørrollen er det imidlertid rimelig å tro at han ønsker å trekke seg tilbake fra.

Miyazakis filmer vil forbli en japansk nasjonalskatt langt inn i det 21. århundre, og forhåpentligvis vil barn og voksne verden over kunne nyte filmene i mange, mange tiår fremover. Til Hayao Miyazaki er det derfor bare én ting å si: Arigató gozaimasu, Miyazaki-kantoku!

Ungkarer må kunne lage mat. Man må også tørre å eksperimentere. Så i helga satte jeg meg fore å gjøre nettopp dette. Helgas forsøk? Å grille en grandiosa.

På en gassgrill med lokk er det gode muligheter for å regulere temperaturen på en grill, og sluttresultatet indikerer nok at jeg burde kjørt en svakere varme over lengre tid fremfor en kort og intens periode.

Sluttresultatet ble absolutt spiselig. Minuset var at pizzabunnen ligger særlig utsatt til i en grillsituasjon, noe som gjorde at den ble en småsmule mer svidd en ønsket. På plussiden kan man jo nevne at pizzaen til gjengjeld ble godt sprø, og hadde til gjengjeld en egen smak.

Eksperimentet kan derfor klassifiseres som halvveis vellykket.

Idéer til nye eksperiment? Kjør på!