Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Ting jeg savner i Battlefront II

Ting jeg savner i Battlefront II

Skrevet av Ingar Hauge den 28 november 2017 klokken 10:15
Dette innlegget er kategorisert under: Star Wars, Spill

Battlefront II er faktisk ganske underholdende. Ja, EA har fortjent all tyn de fikk i forkant av lanseringen, og et fullpris-spill skal ikke legge opp til et system hvor en nærmest kan kjøpe seg til fordeler i konkurranser bare man spytter i nok penger. Men slik situasjonen er nå føler jeg slett ikke spillet er voldsomt ubalansert. I den grad jeg dør på slagmarken opplever jeg dette enten som et naturlig resultat av å møte en spiller som er bedre enn meg eller som en følge av manglende taktisk tenkning. Spillerne kan utstyre seg med egenskaper som raskere regenerering av helse og lignende, men ingenting som ikke kan kontres om man bare spiller riktig. Selv om progresjonssystemet kan justeres noe, er det mye man som Star Wars-fan kan kose seg med i Battlefront II. Mange av manglene fra forgjengeren har blitt fikset, og selv om spillet ikke blir en Overwatch-erstatter for min del (blant annet fordi Overwatch kvalifiserer som date når kona og jeg spiller sammen og madammen ikke er helt solgt på Battlefront II) er det fortsatt et spill jeg gjerne setter meg ned med.

Som Star Wars-fan har vi egentlig temmelig greit på spillfronten, sammenlignet med fans av andre store sci-fi-serier. Vi får et høyproduksjonsspill som gir oss muligheten til å gjenoppleve de største slagene fra serien, og bare Starfigher Assault-delen (hvor man utkjemper kamper i lufta og i verdensrommet) er mer enn nok til å underholde i flere timer. Vi får kjempe på steder vi kjenner fra The Phantom Menace<i> til <i>The Force Awakens og alt imellom der, og det er lov å håpe på stadig mer innhold underveis.

Likevel er det noe jeg savner i Battlefront II. Det vil si, noe og noen.

Battlefront II skal dekke hele spekteret av Star Wars slik vi kjenner det, og for første gang på lenge får vi også besøke prequel-filmene (Episode I-III). Likevel er det ganske få helter og skurker fra denne epoken vi får spille som. Faktisk er det bare to: Darth Maul og Yoda. Hvor er helter som Mace Windu og Obi-Wan? Hvor er skurker som Dooku og Grievous? Noe av det samme problemet skimter vi når vi kommer til den nyeste Star Wars-epoken, men her vet vi allerede at det kommer mer innhold når The Last Jedi har premiere, hvor vi endelig vil få muligheten til å spille som Finn og Phasma.

At Rogue One: A Star Wars Story ikke er representert i det hele tatt er også noe som må karakteriseres som en mangel. Personlig likte jeg The Force Awakens langt bedre enn Rogue One, selv om jeg forstår begrunnelsene som argumenterer for det motsatte. Derfor er det skuffende at ingen av rollefigurene eller stedene fra filmen er å spore så langt.

Et siste personlig savn er at verken Clone Wars eller Rebels får noe oppmerksomhet i Battlefront II. Nå har man en veldig god grunn for å utelukke rollefigurer herifra ettersom begge seriene er animerte serier, og å inkorporere animerte rollefigurer i et spill med langt mer realistisk fremtoning vil være vanskelig. Samtidig har jeg de siste årene blitt glad i denne delen av Star Wars-kanon, ikke minst i Rebels, en TV-serie som langt ifra får den oppmerksomheten jeg mener den fortjener. Jeg tror ikke jeg er den eneste som ville likt å se rollefigurer som Ahsoka Tano og Hera Syndulla eller romskipet Ghost i Battlefront II.

For alt vi vet kan alt dette ligge i EAs fremtidsplaner for spillet. Enn så lenge får vi nøye oss med å løpe rundt som Darth Maul og meie ned opprørere på Yavin 4. Helt kanonisk er den slags riktignok ikke, men moro er det lell.

Har du prøvd Star Wars Battlefront II? Hva er inntrykket så langt, og er det noe du savner?

HQ
Ny Star Wars-trilogi - får vi The Old Republic eller Yuuzhan Vong?

Ny Star Wars-trilogi - får vi The Old Republic eller Yuuzhan Vong?

Skrevet av Ingar Hauge den 13 november 2017 klokken 13:17
Dette innlegget er kategorisert under: Star Wars, Populærkultur, Sci-fi, Funderinger, Film

Rian Johnson er snart kinoaktuell med årets kanskje største film, nemlig Star Wars: The Last Jedi (eller Star Wars Episode VIII om du vil). Før helgen kunne nyhetsmedier melde at Rian Johnson tydeligvis har fått Disneys velsignelse allerede før filmpremieren, for selskapet har undertegnet en ny avtale med regissøren. Avtalens innhold: Rian Johnson får oppgaven med å regissere en flunkende ny Star Wars-trilogi når Episode IX er ferdig og utgitt.

Ryktene om den nye trilogien er allerede flere. Noen hevder denne skal være knyttet til en strømmetjeneste Disney har planer om å lansere i 2019, men det mest interessante er likevel hva filmene skal handle om.

For min egen del diskuterte jeg nettopp dette med en annen Star Wars-fan på fredag. Selv om vi begge er relativt fornøyde med retningen Star Wars har tatt så langt under Disneys regi, er vi også enige om at noen valg kunne og burde vært unngått. Dette gjelder først og fremst forholdet til Expanded Universe.

For å forklare det enkelt: Expanded Universe (EU) sikter til alt som handler om Star Wars som ikke er en del av filmene. Dette inkluderer med andre ord spill, TV-serier, tegneserier og bøker. EU begynte for alvor sin ekspansjon med lanseringen av boka Hei to the Empire i 1991 (hvor vi stiftet bekjentskap med legendariske Thrawn for første gang). Da Disney kjøpte opp Star Wars-rettighetene i 2012, bestemte de at så å si alt EU-materiale ikke lenger var kanon (altså kunne man ikke lenger regne det som offisiell "lære"). En ny EU-kanon har siden blitt etablert, mens alt gammelt materiale nå gis ut under merkelappen "Legends" (eller "apokryfer" som jeg gjerne kaller dem).

På den ene siden er det lett å forstå hvorfor Disney valgte å legge den gamle EU-kanon til side. Mye materiale over lang tid, til tider inkonsekvente historier og - la oss være ærlige - mye dårlig materie gjorde at man ikke kunne forholde seg til en så omfattende samling når man skulle lage nye filmer tilgjengelige for alle. Samtidig må man erkjenne at mye bra materiale og mange kule figurer forsvant som en følge av avgjørelsen. Mara Jade, Kyle Kararn og Darth Talon er bare noen av figurene vi har mistet i prosessen.

Når Disney nå har bestemt seg for å lage en ny trilogi, begynte derfor kompisen min og jeg å spekulere: Hva skal filmene handle om? Når skal handlingen legges? Og er det håp om å se noe av det gamle materialet igjen?

Å gjenintrodusere gamle rollefigurer og handlingsforløp er faktisk ikke umulig. Disney har allerede gjort det med for eksempel Thrawn, som har dukket opp i den nye kanon gjennom Star Wars Rebels. Sith-planeten Korriban lever videre takket være Clone Wars-serien under navnet Moraband. Og Kylo Ren har trekk ved seg som minner om en blanding av Ben Skywalker (Luke og Maras sønn) og Jacen Solo (Han og Leias sønn) fra den gamle kanon.

Vi lekte videre med tanken, og konkluderte med at det er særlig to epoker vi gjerne ser det blir laget film av. Den ene epoken er The Old Republic-epoken, kjent fra BioWares rollespill Knights of the Old Republic og MMO-spillet The Old Republic. Ryktene sier imidlertid at den nye filmtrilogien skal foregå flere hundre år(?) etter Episode IX, så håpet er derfor ikke særlig stort. Derfor satser vi heller på epoke nummer to, nemlig Yuuhzan Vong-krigen.

I den gamle kanon er Yuuzhan Vong en rase som kommer fra en annen galakse, med ambisjoner om å renske Star Wars-galaksen for urenheter. De er en rase hvor teknologi anses som blasfemi, og alle deres skip og våpen er derfor biologiske produkter. På toppen av det hele er ikke rasen påvirket av Kraften, ettersom de ikke er en del av galaksen. Krigen mot Yuuzhan Vong er i gamle EU blodig, omfattende og vanvittig, og koster flere kjente og kjære rollefigurer livet.

I utgangspunktet begynner Yuuzhan Vong-krigen ca. 20 år etter Epiosde VI (år 25 ABY). Det går selvfølgelig ikke nå med tanke på den nye historielinjen etablert gjennom The Force Awakens, men vi ser ingen store problemer med å legge krigen noen hundre år frem i tid. Hvis man på toppen av det hele hadde klart å gjenopplive noen av de gamle rollefigurene og plassere dem på samme måte noen hundre år frem i tid (Kyle Katarn, takk!), hadde det blitt dobbelt så heftig. Her er det også lov å se på hva Disney har gjort med Marvel-filmene de siste årene. De har ikke fulgt tegneseriematerialet slavisk, men heller valgt ut det som fungerer og luket bort det som ikke fungerer like godt eller er vanskelig å få frem på en god måte på film. Det mener vi Disney fint kan gjøre med Star Wars også.

Tiden vil vise, og spekulasjonene våre vil nok aldri bli innfridd. Men det er selvfølgelig lov å leke seg med tanken og håpe, og alt i alt blir det spennende å se hva Star Wars-fremtiden bringer.

Har du noen tanker rundt den nye Star Wars-trilogien? Optimist, pessimist eller realist? Er det noe du gjerne vil se i den nye trilogien? Kommenter gjerne!

Star Wars: Phasma (bokanmeldelse)

Star Wars: Phasma (bokanmeldelse)

Skrevet av Ingar Hauge den 3 november 2017 klokken 10:50
Dette innlegget er kategorisert under: Star Wars, Litteratur, Sci-fi, Populærkultur

Selv om jeg er blant dem som liker Star Wars: The Force Awakens meget godt, er jeg ikke blind for at filmen har noen svakheter. En av de største ugjerningene filmen gjorde etter mitt syn, var å introdusere oss for en såpass tøff og hardtslående kaptein som Phasma uten å gi henne mer tid på lerretet eller fortelle mer av hennes historie. Dette er ekstra skuffende når man vet at Phasma blir spilt av Gwendoline Christie, en skuespiller mest kjent for sin rolle som Brienne of Tarth i Game of Thrones og som absolutt kan spille kampscener. Nå lover kinotraileren for Star Wars: The Last Jedi noe mer av dette, så det er lov å håpe.

Om ventetiden frem imot 13. desember skulle bli lang, kan du derimot allerede nå få vite mer om Phasmas bakgrunn og opprinnelse. Vent, stryk det. Boka Star Wars: Phasma er ikke bare ei bok du kan lese, men som du virkelig bør lese om du er sånn noenlunde interessert i galaksen langt, langt borte.

Piloten og spionen Vi Moradi i motstandsbevegelsen er på et av sine oppdrag uheldig nok til å bli tatt til fange av The First Order og brakt om bord skipet Absolution. Her blir hun tatt til side og avhørt i et lukket, bortgjemt rom av Cardinal, en kaptein hvis røde uniform symboliserer at dette er en mann med makt. Cardinals formål med avhøret er imidlertid noe uvanlig, da det han ønsker informasjon om ikke er motstandsbevegelsen eller den nye Republikken, men hans medkaptein i The First Order, Phasma. Cardinal er overbevist om at Phasma representerer en trussel for ordenen, og mener å kunne finne løsningen på problemet i hennes bakgrunn og opprinnelse.

Fortellingen i boka er delt inn i to deler. I den ene delen følger vi historien og dialogen mellom Vi og Cardinal, og hvordan avhøret sakte men sikkert utfolder seg. Her får vi et innblikk i både The First Order og motstandsbevegelsen, men først og fremst hvordan to svært ulike mennesker forhandler med hverandre for å oppnå sine mål. Den andre og langt mer omfattende delen får vi servert gjennom tilbakeblikk, hvor Vi forteller historien om Phasma slik hun har fått den overlevert gjennom sine kilder.

Historien om Phasmas oppvekst og bakgrunn på den ødelagte planeten Parnassos er intet mindre enn overveldende, og er ment for å formidle én eneste ting: Phasma er en som ikke skyr noen midler for å overleve og sikre sine egne vilkår. Dette kommer så til de grader frem gjennom boka, og det som tilsynelatende begynner som en primitiv kamp for å overleve utspiller seg etter hvert til å bli en langt mer komplisert og hensynsløs realitet.

Star Wars: Phasma er uten tvil den mørkeste og mest gritty boka jeg har lest i Star Wars-sammenheng. Det er nesten så en ikke skulle tro at det er Star Wars man leser. Ettersom mesteparten av handlingen i boka følger Phasmas ferd gjennom den ødelagte og postapokalyptiske verdenen Parnassos, er det lite å spore av jediriddere, lyssabler og X-winger. I stedet snakker vi om en brutal og hensynsløs verden som gir deg mer assosiasjoner til Mad Max, Dune, Fist of the North Star og en anelse Horizon Zero Dawn.

Jo mer man leser av Phasma, jo mer trekker deg boka deg inn i en spennende og brutal virkelighet. Samtidig trekker den deg også mer inn i Phasmas psyke, til tross for at man aldri får noen innenfra-perspektiv fra Phasmas side. Detaljene man får servert utover boka gjør at man til slutt sitter igjen med en langt større og dypere forståelse av hvem Phasma er, og man kan ikke annet enn å håpe at fremtidige filmer klarer å skildre langt mer av denne komplekse og truende rollefiguren.

Hvis boka skal trekkes for noe, må det være at den er en smule lang. Dette kan imidlertid forsvares, uten å gå inn på detaljer om hvorfor uten å avsløre for mye av handlingen. En langt mer reell innvending er at den delen av boka som omhandler Vi og Cardinal ikke makter å holde på like mye av spenningen, særlig når man nærmer seg bokas siste del. Det er imidlertid ingenting av stor betydning, og boka makter fortsatt å fengsle deg.

Da jeg satte meg ned med boka, hadde jeg ikke større forventninger enn at jeg skulle få en historie hvor Phasma var hovedrollefiguren. Jeg fikk servert en historie jeg på ingen måter hadde forventet meg, og som jeg langt ifra hadde forventet i en Star Wars-sammenheng. Star Wars: Phasma fremstår som en overraskende god bok, og for mitt vedkommende har denne seilet inn som den nye favoritten blant bøkene i den nye Star Wars-kanon.

Dødsstjerner: 5/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company, Battlefront II: Inferno Squad. og Leia, Princess of Alderaan

Star Wars: Leia, Princess of Alderaan (bokanmeldelse)

Star Wars: Leia, Princess of Alderaan (bokanmeldelse)

Skrevet av Ingar Hauge den 31 oktober 2017 klokken 08:40
Dette innlegget er kategorisert under: Star Wars, Litteratur, Populærkultur, Sci-fi

Leia. Vi kjenner henne som leder, prinsesse, politiker og general. Men hvem var hun før alt dette? Hvem var Leia Organa før vi møter henne i starten av Star Wars Episode IV: A New Hope?

Dette er noen av utgangspunktet for ungdomsromanen Leia, Princess of Alderaan, en av de nyeste tilskuddene i Star Wars-biblioteket. Forfatteren Claudia Gray har tidligere utmerket seg med to glimrende Star Wars-bøker, Lost Stars og Bloodline, hvor sistnevnte også har Leia i hovedrollen, skjønt da som politiker noen år før The Force Awakens. Gray har vist at hun har et solid grep om Star Wars-universet i sine tidligere bøker, og har også demonstrert en forståelse av rollefiguren Leia i Bloodline.

Denne gangen møter vi derimot Leia i den andre enden av tidsskalaen. Gray tar oss denne gangen med til en ung 16 år gammel prinsesse, som ennå har til gode å sende soldater ut i krigen, gi harde ordre og se mennesker ofre livet i kampen for frihet og i troen på hennes lederskap. Kjernen av Leia slik vi kjenner henne - tøff, viljesterk, bestemt, og med en hard men god kjerne - er fortsatt umiskjennelig til stede. Samtidig er det en annerledes Leia vi møter. Vi stifter bekjentskap med en Leia på vei fra barndom til sitt voksne, forhåndsdefinerte liv som kongelig arvtager til Alderaans trone, en sentral planet i galaksen langt, langt borte som i det stille forbereder seg på opposisjon mot keiserens undertrykkende terrorvelde.

Vi får følge Leia på hennes dannelsesreise, en gammel Alderaan-tradisjon hvor den kommende monarken må bevise sin skikkethet gjennom forskjellige prøvelser. Hun får prøve seg på større arbeidsoppgaver både hjemme og i Senatet, sistnevnte gjennom Senatets offisielle ungdomsprogram. Samtidig opplever Leia en uforklarlig forandring i foreldrenes oppførsel, hvor de blir stadig mer distansert fra henne.

Gray har som nevnt vist oss tidligere at hun er i stand til å trenge inn i Leias psyke og forstå rollefiguren på godt vis. Det gjør hun også denne gangen. Vi har i mange år sett Leia i aksjon og tenker vi vet hvem hun er og hvordan hun skal være. Å gå tilbake til hvem Leia var før alt dette er ikke en enkel oppgave, men Gray gir oss en god coming-of-age-historie som er rollefiguren verdig. Det er også moro å lese hvordan Leia sakte men sikkert formes som den politiske skikkelsen hun en gang skal bli, og hennes første møter med Tarkin er preget av spennende dobbeltspill og nerve.

Samtidig er det ikke å stikke under en stol at dette er nok den svakeste av Grays bøker i Star Wars-universet så langt. Det betyr derimot ikke at boka under noen omstendigheter er dårlig, langt ifra. Gray har fortsatt en stålkontroll på Star Wars og nekter å slippe oss ut av galaksen når vi først trer inn i den, noe som alltid gjør hennes bøker fornøyelige å lese. Hun har bare satt lista veldig høyt for seg selv med sine to tidligere bøker, og det gjør at Leia ikke når helt opp til samme nivå. Samtidig er Grays bøker fortsatt blant de bedre du kan lese i den nye Star Wars-kanon, og Leia, Princess of Alderaan er en lettlest og tilgjengelig bok jeg tror mange vil sette pris på.

Dødsstjerner: 4/5

For tidligere anmeldelser av Star Wars-bøker i den nye kanon, ta gjerne en kikk på følgende poster: Aftermath, Aftermath: Life Debt, Aftermath: Empire's End, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Bloodline, Ahsoka, Catalyst, Thrawn, Guardians of the Whills, Rebel Rising, Battlefront: Twilight Company og Battlefront II: Inferno Squad.

SNES-3DS og 30-årsdag

SNES-3DS og 30-årsdag

Skrevet av Ingar Hauge den 19 oktober 2017 klokken 08:56
Dette innlegget er kategorisert under: Nintendo 3DS, Hverdag, Samlemani, Teknisk, Retro, SNES

Jeg visste jo at dagen måtte komme en eller annen gang, men i september var det ikke lenger mulig å unngå den: Jeg måtte si farvel til de glade 20-årene og begynne livet som 30-åring.

Nå, nesten en måned siden, må jeg innrømme at jeg egentlig ikke merker noen særlig forskjell. Livet går som normalt, og jeg har fortsatt et enorm Peter Pan-kompleks. Same procedure as every year, then.

Det vil si, jeg merker én endring siden jeg var 29. For forrige uke kunne jeg endelig stifte bekjentskap med spleisegaven som alle gjestene i bursdagsfesten hadde gått sammen om å kjøpe. Årsaken til at jeg måtte vente så lenge som nå var rimelig enkel: Gaven ble ikke lansert før forrige uke.

Så nå sitter jeg altså her med en New Nintendo 3DS SNES Edition. Selvsagt har jeg en 3DS fra før, og det er all grunn til å tro at Switch vil overskygge 3DS i tiden som kommer. Men det er fortsatt mye moro å hente fra Nintendos lille håndholdte, og dessuten ser denne utgaven aldeles nydelig ut. Vel, synes jeg i hvert fall - kona er ikke helt enig, men hun vokste aldri opp med en SNES heller.

Med såpass gode venner rundt seg er det egentlig ingen sak å bli eldre. Snarere tvert imot.