Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Spillserier jeg savner: Del 2

Spillserier jeg savner: Del 2

Skrevet av Ingar Hauge den 15 februar 2017 klokken 12:36
Dette innlegget er kategorisert under: Retro, Spill, Spillhistorie, Spillserier jeg savner

I forrige blogg introduserte jeg serien "Spillserier jeg savner", hvor jeg tar opp spill eller spillserier som var store en gang i sin tid, men som av diverse årsaker ikke har fått noen nye spill i rekken de senere årene. Noen ganger kan dette skyldes at serien er avsluttet, andre ganger er den bare lagt på is, og noen ganger kan det være snakk om lisensbaserte spill som blir gitt ut mens lisensen fortsatt er brennende het (slik tilfellet var med Kampen om Midgard, det forrige spillet jeg snakket om).

Mens jeg de siste dagene har tenkt på hvilken serie eller hvilket spill jeg ville ta opp denne gangen, var jeg ute og gikk hjemover i Oslos gater søndag kveld (etter å ha sett Lego Batman-filmen, som jeg håper du har lest anmeldelsen vår av). Det er da jeg plutselig får en velkjent sang på øret der telefonen min spiller av tilfeldige sanger fra musikkbiblioteket mitt: Soviet March, også kjent som hovedtemaet fra spillet Command & Conquer: Red Alert 3.

"Der," tenkte jeg. "Der er neste spill og serie jeg vil snakke om."

I dag: Command & Conquer: Red Alert 3

På 90-tallet var det flere sanntidsstrategiserier man kunne velge og vrake i dersom man var PC-spiller. En av seriene som virkelig markerte seg var Command & Conquer-spillene. Selv hadde vi ingen PC å skryte av hjemme, men jeg husker fortsatt hvordan jeg stakk til noen av nabokameratene og tilbrakte timer med å se på dem spille spill jeg ikke hadde tilgang på (du vet, sånn vi kidsa gjorde før Twitch). Selvsagt fikk jeg prøve litt selv også, men det var vel så moro å se dem spille. Og en av spillseriene jeg husker spesielt godt var spin off-serien fra Command & Conquer, nemlig Red Alert.

Så kom år 2000, og vi fikk servert det så smått legendariske Red Alert 2. Ting ble skrudd opp til 11. Hell March 2 var den kuleste spillåten noen gang. Og den evige syklusen med kald krig, tidsreiser, klussing med historiske hendelser og en uventet eskalering av konflikten mellom USA og Sovjet fortsatte i kjent stil.

For puristene har kanskje hovedserien i Command & Conquer-spillene alltid vært å foretrekke. Personlig er det likevel noe med hele den smått tåpelige rammen rundt som gjør at Red Alert-spillene føles ekstra underholdende, en sillyness jeg føler virkelig kommer til uttrykk i Red Alert 3 fra 2009. Ikke minst sørget skuespillere som Tim Curry og J. K. Simmons for at Red Alert 3 blir en morsom og uforglemmelig opplevelse. Ingenting i Red Alert skal tas særlig seriøst, noe spill i denne sjangeren så altfor ofte mangler.

Red Alert-spillene lærte oss at krig er alvorlig, ja, men det kan også tjene som grunnlag for festlig underholdning hvis man bare gjør det riktig. Samtidig kan spill være både underholdende og utfordrende, for Red Alert 3 gir deg absolutt utfordringer for pengene. Dessuten er Hell March 3 en av de tøffeste spillåtene på denne planeten.

Det siste Red Alert-spillet ble utgitt i 2009. Det er åtte år siden. Tiden er inne for å gjenopplive litt god, gammeldags øst-vest-strategispilling med litt alterative tidslinjer og tidsreiser attåt.

HQ
Spillserier jeg savner: Del 1

Spillserier jeg savner: Del 1

Skrevet av Ingar Hauge den 1 februar 2017 klokken 10:51
Dette innlegget er kategorisert under: Tolkien, Retro, Spillserier jeg savner, Spill, Fantasy, LOTR

Noen spillserier lever i beste velgående år etter år og sørger stadig for å underholde oss. Andre spillserier varer nærmest i det uendelige, og eneste årsaken til at spill fortsatt gis ut i serien er en kombinasjon av at spillenes faktisk tjener gode penger og at ingen har samvittighet til å avlive dem.

Flere spillserier har derimot vandret til de evige jaktmarker opp gjennom årene og danser med Manitu, og flere av dem har fått sin velfortjente hvile. Dette til tross, noen ganger savner man gamle spillserier. Noen ganger handler det om ren og skjær nostalgi, andre ganger handler det derimot om hva utviklere kunne fått til med en slik serie i dag.

Med dette begynner jeg på det som kanskje blir en bloggserie: Spillserier jeg savner.

I dag: The Lord of the Rings: The Battle for Middle-earth.

Tilfeldigvis kom jeg i snakk om denne spillserien med en venn, ettersom han endelig har fått seg en ordentlig spill-PC og satt seg ned med Middle-earth: Shadow of Mordor. Praten om Tolkiens forfatterskap, filmene basert på bøkene og ikke minst spillene basert på filmene kom i gang, og ikke overraskende kom vi da inn på stategispillserien The Battle for Midde-earth (eller Kampen om Midgard som serien heter på norsk).

Tolkiens verden er som skapt for sanntidsstrategispill av denne sorten. Man har forskjellige raser og fraksjoner, og konfliktene som oppstår i Midgard er ikke akkurat få. Dermed var det slettes ikke overraskende at EA Games ga ut et strategispill med nettopp dette premisset den gangen LotR-feberen herjet som verst. For sin tid var det dessuten snakk om et meget godt stykke håndverk. Detaljnivået var høyt, skuespillerne lånte stemmene sine til spillet helter, og ikke minst kunne slagene være meget utfordrende.

Det er ofte snakk om at lisensbaserte spill ikke akkurat er verdens beste, men når det gjaldt de to The Battle for Middle-earth-spillene var lisensen heller med på å gjøre sluttproduktet bedre.

Dessverre ble det bare to spill i serien, og på nåværende tidspunkt er ingen av dem tilgjengelige digitalt. En skulle tro at EA ville gi ut spillene på Origin til dagens digitale publikum, men den gang ei.

I går kveld, mens kona og jeg så The Fellowship of the Ring og den gode LotR-følelsen våknet opp i meg, slo tanken meg igjen: Jeg savner faktisk The Battle for Middle-earth. Det kunne vært spennende å se hva EA kunne gjort med denne serien med dagens teknologi, og 2016 viste oss at strategispill på PC er langt ifra en død sjanger.

Spillåret 2017: Ti spill å se frem til

Spillåret 2017: Ti spill å se frem til

Dette innlegget er kategorisert under: Spill, Lister, Zelda, Danganronpa, JRPG, Nintendo

Ikke før er vi ferdige med 2016, før 2017 banker på i full vigør og gjør alt det kan for å få oppmerksomheten vår. For oss spillinteresserte var 2016 er innholdsrikt og spennende år, men det er ingenting som tyder på at 2017 blir noe dårligere.

Etter å ha sett tilbake på spillåret 2016, tenkte jeg denne gangen å se fremover. Å skulle plukke ut de ti spillene jeg gleder meg mest til i 2017 er som vanlig utfordrende. Ikke bare er det en sjanse for at jeg overser noen spill, men det er dessuten ingen garanti for at alle kommer ut i 2017.

Med dette i bakhodet har jeg forsøkt å sortere ut de ti spillene jeg ser mest frem til (jeg har for ordens skyld ikke tatt med nyversjoner av gamle spill). Ikke overraskende er det japanske spill som dominerer listen.


10. Dragon Quest XI (Switch, 3DS, PS4)
Det har tatt sin tid, men det siste året har jeg blitt noe bitt av Dragon Quest-basillen. Den tradisjonelle rollespillserien har kanskje aldri vært den mest populære her til lands, men i Japan er dette serien som overgår Square Enix' andre store rollespillserie, Final Fantasy, i popularitet. Med den karakteristiske stilarten til Dragon Ball-pappa Akira Toriyama, søte og skumle monstre, tradisjonelle rollespillelementer og en litt useriøs tone gjennom hele historien er det forståelig at dette er noe som faller i smak hos mange. De siste ukene har stadig flere videoklipp dukket opp fra det kommende Dragon Quest XI, og det er ikke annet å si enn at dette ser lekkert ut.


9. South Park: The Fractured but Whole (PC, PS4, XBO)
Hvem skulle tro at et spill satt til South Park-settingen skulle bli morsomt? Vel, de fleste av oss, og vi fikk rett. South Park: The Stick of Truth var et herlig og festlig spill som i kjent stil gjorde narr av alt og alle, og satte deg i sentrum for det hele. Spillet fungerte samtidig mer eller mindre som en hyllest til alle de beste øyeblikkene i seriens historie. I 2017 får vi endelig oppfølgeren, og denne gangen er det superhelter som står i fokus. Så spørs det hva man velger, da: Team The Coon eller Team Mysterion. Morsomt blir det nok uansett.


8. Ni no Kuni II (PS4)
Som stor fan av studio Ghibli-filmer var Ni no Kuni et ikke mindre enn magisk eventyr. Grafikken var som snytt ut av filmene, historien vakker, rollefigurene interessante og musikken fra Joe Hisaishi akkurat så vakker som man forventer. Det er ingen grunn til å tro at Level-5 vil gjøre en dårligere jobb med Ni no Kuni 2, ikke minst med tanke på at de denne gangen har maskinkraften til PS4 til disposisjon.


7. Yooka-Laylee (Switch, PS4, XBO, PC)
Et nytt eventyrspill fra gjengen som i sin tid ga oss klassikerne Banjo-Kazooie og Banjo-Tooie, sa du? You had me at Banjo! Dette virker til å bli en av de artigste nye IP-ene i 2017, og ikke minst ser det ut til å by på mye av den samme moroa som eventyrspillene fra 90-tallet. Komponist Grant Kirkhope har de jammen meg også fått med seg. Joda, jeg er klar for et nytt fargerikt og sprøtt eventyr med et radar-par av noen rollefigurer. Dessuten får vi en gjesteopptreden av selveste Shovel Knight i spillet.


6. Valkyria Revolution (PS4, PSV, XBO)
Få spill har fenget meg like mye i forrige konsollgenerasjon som Valkyria Chronicles til PS3, som i ettertid også har fått PC og PS4-versjoner. Taktiske rollespill har alltid fascinert meg, og med Valkyria Chronicles var følelsen på mange måter at sjangeren ble oppfrisket og innovert. Oppfølgeren til PSP var så-som-så, mens Valkyria Chronicles 3, også til PSP, var steinbra (dette kom imidlertid aldri ut utenfor Japan). Når serien nå tar oss med til en ny konsoll, ny tidsepoke og nye rollefigurer, er jeg mer enn klar for å se hva slags utfordringer som står i kø på slagmarken denne gangen. Jeg har forhåpninger om at dette blir morsomt, spennende og ikke minst vanskelig som fy.


5. Danganronpa V3: Killing Harmony (PS4, PSV)
The wait has been un-bear-able. Puhuhuhuhu.

Jeg elsker spill med en god historie, og Danganronpa-spillene har gitt meg noen av de beste spillhistoriene de senere årene. Det psykologiske spillet hvor unge mennesker blir sperret inne, drept og deretter må begynne å finne ut hvem av dem som har begått mordet er intet mindre enn eksepsjonell krim. Dessuten elsker jeg å hate Monokuma, den monokrome robot-teddybjørnen som drar i trådene for det hele. Det blir spennende å se om vi får vite noe mer om settingen og verdenen spillene foregår i med det tredje spillet. Jeg er uansett klar for anime-troper som må anklage hverandre for mord. For å si som Monokuma: Waku-waku, doki-doki!


4. Gravity Rush 2 (PS4)
Dette spillet behøver vi faktisk ikke vente så lenge på, ettersom det kommer ut allerede 20. januar. Gravity Rush var ganske lenge en av de få gode grunnene til å skaffe seg en Playstation Vita. I fjor ble spillet konvertert til PS4, så der forsvant den unnskyldningen. Med oppfølgeren håper jeg på enda mer lek med tyngdekraften i lekre visuelle miljøer basert på franske tegneserier. Svevende byer, flyvende superheltjenter og skyggeskapninger som skal jules opp - what's not to like?


3. Horizon: Zero Dawn (PS4)
Sannsynligvis årets mest spennende nye IP. Gjengen i Guerilla Games har lenge brukt tiden sin på å lage Killzone-spillene, skytespill med lekkert utseende men som likevel ikke har klart å trigge interessen min. Denne gangen får vi derimot leke oss i en post-apokalyptisk verden med robotdinosaurer, hvor vi dessuten får spille som Ygritte fra Game of Thrones (vel, ikke helt, men Aloy skal visstnok være inspirert av Ygritte). Det hele virker å bli et spill i en stor, åpen verden med lekker grafikk og spektakulære kamper. Nevnte jeg forresten robotdinosaurer? Spillet har nemlig robotdinosaurer.


2. Mass Effect: Andromeda (PC, PS4, XBO)
Tenke seg til, idet jeg skriver om dette spillet tikker nyheten inn: Mass Effect: Andromeda lanseres 21. mars 2017. Dermed er det klart for et spennende gjensyn med en av tidenes beste science fiction-serier på spillfronten. Greit nok, Mass Effect 3 sluttet på elendig vis, og BioWare har ikke helt vært i storform de siste fire-fem årene, men det er likevel god grunn til å håpe at dette spillet vil gi oss en ekspedisjon av det sjeldne og eksepsjonelle slaget. Med en helt ny galakse å utforske, nye rollefigurer og ikke minst BioWares første spill som helt og holdent utvikles for dagens konsollgenerasjon, er det håp om at dette kan bli minst like bra som tidligere spill i serien.


1. The Legend of Zelda: Breath of the Wild (Wii U, Switch)
Det begynner å bli en del år siden dette spillet først dukket opp på mine lister over spill jeg ser frem til, og en stund var det nesten slik at en begynte å lure på om dette kom til å bli det neste The Last Guardian hva gjaldt ventetid. Denne gangen er det derimot sikkert. Vi får The Legend of Zelda: Breath of the Wild i år, og vi får det til både Wii U og Switch. Og for et eventyr det virker å bli. Et stort, åpent Zelda-spill, med Ghibli-inspirert visuell stil og et tilsynelatende post-apokalyptisk landskap på linje med det aller første Zelda-spillet fra 1986. Mulighetene virker å være mange, men en ting er i hvert fall sikkert: Zelda-spill har sjeldent skuffet, og det er lite som tyder på at dette kommer til å feile totalt. Jeg er mer klar enn på lenge for et nytt eventyr i Hyrule, enten det blir på Wii U eller Switch.


Andre spill å rette oppmerksomheten mot i 2017 (hvis de kommer ut), men som ikke nådde helt opp på listen: Nier: Automata, Persona 5, Tales of Berseria, Detroit: Become Human, Spider-Man, Hellblade, Nioh, Beyond Good and Evil 2, Scalebound. Yakuza 0, For Honor, Star Wars: Battlefront II

Spillåret 2016: Ingars topp 10

Skrevet av Ingar Hauge den 31 desember 2016 klokken 15:47
Dette innlegget er kategorisert under: GOTY, Lister, Spill

2016 har vært et år med mye innhold og mange gode spill, skjønt noen skuffelser har det også vært underveis. Å skulle velge ut en topp 10-liste byr som vanlig på noen utfordringer. Ikke bare fordi det er mange gode spill å velge mellom, men også fordi man aldri har spilt alle spill som kommer ut i løpet av et år, samme hvor mye tid og innsats man legger ned.

Uansett, med disse utfordringene i bakhodet har jeg forsøkt å sette sammen en topp ti-liste for spillåret 2016:


10. I am Setsuna
I am Setsuna tar oss med til en verden kledd i evig vinter, og hvor en ung kvinne hvert tiende år utpekes som et offer som må legge ut på en pilegrimsferd for å holde verdens monstre i sjakk. Vi får ta del i denne reisen som i stor grad henter mye av både spillmekanikk og fortellerteknikk fra 90-tallets rollespill, med særlig inspirasjon fra Chrono Trigger og Final Fantasy VI. Melankoli og vemodighet preger spillet tvers igjennom - ikke så rart, ettersom det japanske ordet setsunai kan bety tristhet eller at noe gjør vondt langt inn i hjerterota. Dette setter stemningen for rollefigurene, verdenen, det grafiske uttrykket og ikke minst den fabelaktige musikke. I am Setsuna er et herlig rollespill for dem som forelsket seg i spill fra sjangeren på 90-tallet, og det er en glede å vite at Tokyo RPG Factory er ett av de mange selskapene som jobber med noe til Nintendo Switch.


9. Dishonored 2
Det første Dishonored satte sine tydelige spor i 2012, og føltes langt på vei som en åndelig oppfølger til den klassiske serien Thief. Siden den gang har Thief fått et nytt spill, et spill som på ingen måter imponerte og var forglemmelig fra start til slutt. Dermed har Dishonored-seriens rolle som "det nye Thief" bare blitt stadfestet. Dette er en posisjon serien forsvarer med Dishonored 2, et spill som er minst like underholdende som det første. Med muligheten for å velge mellom to rollefigurer, nye omgivelser satt til sydligere strøk og områder med mesterlig nivådesign (slik som The Clockwork Mansion) er Dishonored 2 et svært underholdende snikespill. Noen tekniske problemer til tross er dette en klar anbefaling, og jeg ser ingen grunn til at tilhengere av det første spillet skulle bli skuffet over en minst like god oppfølger.


8. Bravely Second: End Layer
La gå, gjenbruket av elementer fra forgjengeren Bravely Default er mange og til tider litt skuffende. Historien er heller ikke like god og gripende. Likevel er det mye godt å si om Bravely Second: End Layer til Nintendo 3DS. I likhet med forgjengeren får vi her et rollespill med klare likhetstrekk til de ni første Final Fantasy-spillene. Du har et fabelaktig kampsystem, minneverdige rollefigurer, et soundtrack som skrur alt opp til 11 og et mesterlig design. Med nye og spennende klasser, nye hovedpersoner og nye områder å besøke sikrer også dette spillet seg en plass på lista, selv om utviklerne bør være klar over at neste spill i serien behøver litt mer innovasjon og nyvinninger for å klare å nå helt til topps.


7. Final Fantasy XV
Det føles merkelig å skulle plassere et spill jeg ikke er helt ferdig med på denne listen. Likevel kan jeg trygt si at Final Fantasy XV er et spill som fortjener en plass på denne listen. Final Fantasy-serien har alltid hatt noen gjenkjennelige elementer som går igjen fra spill til spill, samtidig som at hvert enkelt spill er unikt og forsøker seg på noe nytt. Noen ganger fungerer det dårlig, men for Final Fantasy XV fungerer det meste aldeles utmerket. Det vil si, om ikke annet inneholder spillet så mange enkeltkomponenter som fungerer strålende, selv om dette kanskje er et tilfelle hvor helheten ikke er større enn delene. Road trip-simulatoren med Noctis, Ignis, Gladiolus og Prompto underholder betraktelig mer enn man skulle tro, og det er fascinerende hvor mye tid spillet får meg til å bruke bare på å kjøre rundt eller gjøre sideoppdrag. Spillet er også utrolig lekkert å se på, og musikken er heller ikke å klage på, selv om den kanskje ikke utmerker seg som seriens beste. Bortgangen fra mer klassisk JRPG til et mer actionpreget JRPG har sine fordeler og ulemper, og de kvinnelige rollefigurenes rolle i spillet kan saktens meg diskuteres, men helhetlig sett er dette fortsatt et utrolig underholdende rollespill. Dessuten har Final Fantasy XV den beste maten jeg noen gang har sett i et spill.


6. Titanfall 2
Jeg tror jeg aldri blir lei av ordene "Stand by for Titanfall," etterfulgt av en gigantisk kamprobot som deiser ned fra himmelen til min assistanse. Det første Titanfall var min klare favoritt i spillåret 2014, og Titanfall 2 blir kun overskygget av andre gode spillanseringer dette året. At spillet har kommet i skyggen av Battlefield 1 og Call of Duty: Infinite Warfare er en kardinalsynd, for Titanfall 2 knuser begge titlene til proteinpulver og spiser dem til frokost. Dette skyldes ikke bare at Titanfall 2 har fått flere og mer varierte modi i flerspillerdelen, samt en gripeklo man kan bruke for å svinge seg mellom bygninger og hekte seg fast i motstandernes titaner. Det skyldes heller ikke den skamlekre grafikke som kjører solide 60 bilder per sekund uansett hvor mye som foregår på skjermen. Nei, den største styrken til Titanfall 2 er en vanvittig godt gjennomført historiedel, med et knakende godt narrativ og mesterlig nivådesign jeg ikke kan snakke så mye om uten å avsløre for mye. Dessuten elsker jeg historien om den ferske piloten Jack Cooper og titanen BT-7274. Trenger du et godt og nytt skytespill lansert i høst, er Titanfall 2 min soleklare anbefaling.


5. Fire Emblem: Fates
Helt siden Fire Emblem-serien først ble tilgjengelig for oss vestlige spillere i 2004, har jeg vært en trofast fan som har kost meg med så å si alle spillene i serien. Ventetiden for Fire Emblem: Fates har vært lang, da japanerne har hatt tilgang på spillet nesten et år i forkant, men sluttresultatet var vel verdt tiden. Vi fikk servert noe som langt på vei føles som tre ulike spill, ikke bare ett. Slikt kan man gjøre når man lar deg oppleve en og samme konflikt fra tre forskjellige perspektiv. Ikke bare det, men hvilken side av konflikten du velger påvirker også hvilke klasser du har tilgjengelig, hvor vanskelige oppdragene er og hvilken spillestil du dermed blir nødt til å velge. Også denne gangen får man servert en rekke interessante og festlige rollefigurer, skjønt det er ikke å komme unna at Fire Emblem: Fates kommer et lite stykke til kort sammenlignet med forgjengeren, Fire Emblem: Awakening.


4. Overwatch
Overwatch er uten tvil spillet jeg har brukt mest tid på i år (ikke minst fordi jeg spiller det mye sammen med min langt bedre halvdel), og det er kun to årsaker til at spillet ikke når høyere: Det er langt på vei en ny og forbedret versjon av Team Fortress 2, og det er tre spill som rett og slett bare er enda bedre. Med det sagt er Overwatch et særdeles vel gjennomført spill, men noe annet er det kanskje ikke å forvente fra Blizzard. Studioets første unike IP på nesten 20 år er en heidundrande festlig fremtidsvisjon, og kombinasjonen av lagbasert skytespill, helter med unike egenskaper og spesialangrep samt en grafisk stilart som henter tydelig inspirasjon fra Pixar-filmer er rett og slett eksepsjonell. Rollefigurene er dessuten utrolig varierte, både med tanke på personlighet og egenskaper, og det skal godt gjøres å ikke finne minst én favoritt i denne gjengen. Overwatch er et spill det er lett å sette seg inn i, samtidig som det gang på gang viser seg å være voldsomt utfordrende. Først og fremst er det derimot moro, en moro som bare vokser jo mer du spiller det sammen med gode venner. Sistnevnte faktor er avgjørende for at moroa skal vedvare, men har du først en god gjeng å spille sammen med er Overwatch et spill du kan kose deg med i vanvittig mange timer fremover.


3. Uncharted 4: A Thief's End
Vi visste hele tiden at spillet kom til å bli morsomt, underholdende, spennende, gripende og fantastisk. At det hele derimot skulle bli så bra tror jeg ikke det var noen som kunne se for seg. Her merkes det klart og tydelig at Nathan Drake og kompani blir regissert av de samme folkene som ga oss The Last of Us, for Uncharted 4: A Thief's End er mer alvorlig, voksen og ettertenksom enn de tre første Uncharted-spillene. Scener og samtaler mellom Nathan og hans kone Elena (ja, nå har de endelig blitt gift) er noe av de mest voksne og realistiske jeg har sett hos et fiksjonelt par, uavhengig av medium. Samtidig er Nathan den han alltid har vært, nemlig den sjarmerende skattejegeren med et hode for gåter og historie, pluss en akrobatisk utholdenhet av de sjeldne. Det hele pakkes inn i usedvanlig lekker grafikk, og musikken av Henry Jackman sørger for å understreke de nye og mer alvorlige undertonene spillet byr på.


2. Abzû
Med flere av aktørene bak Journey og komponist Austin Wintory bak roret, har du sørget for at Abzû blir en fantastisk opplevelse. Spillet er på ingen måter særlig langt, men denne unike svømmeturen under havet føles ulikt alt annet man noen gang har spilt (med mulig unntak av Journey). Man svømmer sammen med det yrende livet som kryr under havoverflaten, fra planter og små fisker til havets største skapninger. Det beste med det hele er likevel hvordan livet i havet ikke tjener en høyere funksjon, slik man ofte ser i spill, men at det ganske enkelt bare er der og lever sitt normale liv. En slik designfilosofi er noe vi dessverre ser så altfor sjelden i spillsammenheng, og som gjør Abzû enda mer unikt og minneverdig. Abzû henter sitt fra sumerisk mytologi, hvor navnet sikter til urhavet hvor kaoskreftene råder. Havet vi besøker er til tider kanskje kaotisk, men i dette kaoset er det også yrende liv, skjønnhet og en opplevelse som kan måle seg med de lekreste naturdokumentarer.


1. Owlboy
Vi har lenge blitt forespeilet et vakkert spill utviklet i retro-stil, med pikselgrafikk og med mange klare assosiasjoner til gamle spill fra Super Nintendo-epoken. Det vi derimot ikke var forberedt på var hvor fantastisk helheten kom til å bli. Da Owlboy endelig ble lansert 1. november fikk vi ikke bare et spill som ga oss en god retro-følelse. Vi fikk et spill hvor helheten var så utrolig vakkert skrudd sammen at det er tilnærmet umulig å mislike. Vi fikk et spill hvor eventyrfølelsen satt som et skudd. Vi fikk et spill hvor hver eneste piksel er pusset og blankpolert til den minste detalj, slik at spillet ser både retro og moderne ut på en og samme tid. Vi fikk et spill hvor musikken til enhver tid passet som hånd i hanske for anledningen, og som alltid maktet å sette den rette stemningen i grotter, åpne himmelrom eller andre forunderlige lokasjoner. Men fremfor alt fikk vi et vakkert eventyr om den stumme uglegutten Otus og vennene hans, en fortelling om et høyst misforstått individ som likevel har et hjerte av gull og et mot uten like.

Owlboy er et mektig eventyrspill, og minner meg på hvorfor spill er et så fantastisk medium som det er. Hatten av for utviklerne i D-Pad Studio for et fantastisk sluttprodukt, et produkt som uten tvil er årets spill anno 2016.

Spillåret 2016: Ingars topp 10

Spill som ikke nådde helt opp, men som fortjener å nevnes: Stardew Valley, The Last Guardian, Battlefield 1, Pokkén Tournament, Deus Ex: Mankind Divided, Batman: The Telltale Series.

Spill jeg ikke har spilt (ennå), men som muligens kunne fått en plass på lista: The Witness, Firewatch, Civilization VI, Oxenfree, Pokemon Sun/Moon, World of Final Fantasy, Tokyo Mirage Sessions #FE.

Spill som har skuffet: Quantum Break, Drømmefall Kapitler, Mighty No. 9, Star Fox Zero.

Catalyst: A Rogue One Story (bokanmeldelse)

Catalyst: A Rogue One Story (bokanmeldelse)

Skrevet av Ingar Hauge den 12 desember 2016 klokken 10:20
Dette innlegget er kategorisert under: Star Wars, Litteratur, Sci-fi, Populærkultur, Film

Om to dager får vi noe vi aldri har opplevd før. Vi får servert en Star Wars-spillefilm på kino som ikke har Episode knyttet til seg i tittelen. Det er klart for filmen Rogue One: A Star Wars Story, som vil tjene som den første av flere kommende sidehistorier i Star Wars-universet. Slike historier er ikke ukjente for dem som har fulgt med på Star Wars over lengre tid, da en har fått dette i form av bøker, spill og tegneserier (for ikke å glemme TV-serier som The Clone Wars og Rebels), men dette er altså første gang vi får en spillefilm på kino som tjener denne funksjonen.

Rogue One vil etter det vi forstår finne sted like før Star Wars Episode IV: A New Hope (den eldste og første av alle Star Wars-filmene), og forteller oss historien om hvordan en gruppe med opprørere fikk tak i planene til Dødsstjernen - et tyveri som er avgjørende for begivenhetene i Episode IV og utover. Vi vet også at sentralt i denne historien vil vi finne Jyn Erso, en opprører med en mildt sagt spesiell tilknytning til Dødsstjernen. Hennes far, Galen Erso (spilt av Mads Mikkelsen i filmen), er på mange måter ingeniøren og mannen som har gjort konstruksjonen av Dødsstjernen mulig.

En slik tilknytning til universets mest dødelige våpen vil få oss til å tro at Galen Erso må være en mann fullstendig uten moralsk kompass eller ettertanke. Det er derimot her boka Catalyst: A Rogue One Novel - den nyeste av Star Wars-bøkene - kommer inn i bildet. Catalyst forteller oss om prosessene forut for Rogue One, og langt på vei er dette Galens historie. Nærmere bestemt er dette historien om Galen, hans kone Lyra og deres nyfødte datter Jyn. Men det er også en historie om Orson Krennic (spilt av Ben Mendelsohn i filmen), mannen som etter hvert stiger i gradene og blir lederen for Dødsstjerne-prosjektet til først Republikken og deretter Imperiet.

Catalyst gjør en god jobb med å kartlegge flere forhold. Først og fremst får vi et bedre innblikk i Galens sinn og indre motivasjon, en motivasjon som langt på vei kan oppsummeres i hans vitenskapelige interesse for kyber-krystaller, de mystiske Kraft-sensitive krystallene som jedi-ridderne bruker for å lage sine lyssabler. Krystallenes mystiske potensiale er også det som skal til for å kunne drive et våpen med Dødsstjernens destruktive kraft, hvilket betyr at Galens kompetanse raskt blir ettertraktet av hans tidligere studiekamerat Orson. Men hvordan rekrutterer man en krigsfornekter som ikke har den minste interesse for å konstruere våpen av noe slag til å utvikle den mest avgjørende del av universets mest dødelige våpen? Vel, veien dit er lang og brokete, og det er også denne historien Catalyst forteller oss.

Forfatter James Luceno har tidligere bidratt med Star Wars-bøker som tilhører både den gamle kanon (som f.eks. Darth Plagueis) og den nye kanon (Tarkin). Han har i de senere årene utmerket seg som en av de bedre Star Wars-forfatterne, og med Catalyst blir vi minnet om hvorfor. Catalyst er rett på sak, og er på samme tid både omfattende og enkel. Luceno fortaper seg ikke for lenge i unødvendige detaljer, men gir oss alltid nok til å holde det gående, både når det gjelder skildringer av omgivelsene og selve hovedhistorien. Vi får ikke bare et innblikk i Erso-familiens utfordringer, men vi får også et verdifullt innblikk i Orson Krennics tanker og sinn, et innblikk jeg tenker kommer til å bli svært verdifullt når filmen kommer ut.

Selv om Luceno stort sett holder seg til sak, finnes det noe fett som kunne vært trimmet her og der. Vi får et innblikk i et lite lokalt opprør mot Imperiet ca. 2/3 uti boka som vi aldri får noe særlig engasjement for, og til å være et instrument i maktkampen mellom Krennic og Tarkin føles det hele langt mindre spennende og gripende enn det burde ha vært.

Likevel lander Catalyst med beina på jorda og gir deg en verdifull forhistorie til den kommende filmen. Jeg har ingen tvil om at man kan se Rogue One: A Star Wars Story uten å ha lest boka og fortsatt kose seg stort med filmen. Jeg har samtidig en tro og tanke om at lesere av boka vil få et enda større utbytte av det som virker å være en spennende sidehistorie i Star Wars-universet.

Dødsstjerner: 4/5

For mine tanker om andre bøker i den nye Star Wars-kanon, kan du lese mer om følgende: Aftermath, Lost Stars, Tarkin, A New Dawn, Aftermath: Life Debt, Bloodline og Ahsoka