Norsk
Blog
Året 2013: Film

Året 2013: Film

Skrevet av JoEy_Odd den 18 januar 2014 klokken 15:20

Vet definitivt at denne lista ikke kommer til å falle i smak hos alle, min smak tok, på godt og vondt, en mye mer artistisk twist i år og selv om jeg ikke har noe jeg ville definert som "obskurt" på lista, er det en god del filmer her som jeg vet ikke alle kommer til å være enige i. Dere som er uenig, hei Predator, inviteres selvfølgelig til å skrive sin liste i kommentarfeltet nederst!

Må også få med at jeg ikke har sett mange av filmene jeg hadde planlagt å se i år. Rush, Inside Llewyn Davis og Blå er den varmeste fargen og altfor mange andre tror jeg kunne ha kommet seg inn på listen min, men siden de ikke er sett kan jeg ikke sette dem her. Listen blir kanskje revurdert i framtiden om mange av disse filmene er så gode som jeg hører de er.

5) - A Field in England

Ben Wheatley er en av mine favorittregissører nå til dags. Jeg ville ikke gått så langt som å kalle ham en visjonær innenfor filmmediet, men han er utvilsomt en av de mer kreative sjelene innenfor den vestlige filmindustrien. Hans nyeste film er utvilsomt hans mest "kreative" hittil, med både positiv og negativ effekt. Filmen kaster svart magi, engelsk borgerkrig og psykoaktiv sopp inn i blender og får overraskende nok ikke en helt god film tilbake. Wheatley blir fortapt med en idé han aldri klarer å formulere til selv de mest årvåkne i publikum. A Field in England lider av, og jeg bruker anførselstegn nok en gang, "kreative" valg, som ikke har mål eller mening. Det finnes et løst plott, det finnes noen få karakterer, men når effekten av soppene har avtatt er det få spor igjen av en helhetlig film.

A Field in England har klamret seg, såvidt, til femteplassen med sin enestående kreativitet, som viser seg i det meste unntatt historien.

4) - Gravity

I 2009 kom James Cameron med Avatar. Filmen skulle revolusjonere det vi visste om CGI, 3D og andre teknologiske aspekter ved film, og mens den gjorde dette til et visst nivå, hjalp det ikke at filmen var Hollywood på sitt absolutt verste. Gravity er Hollywood til en litt mindre grad. Stjernene George Clooney og Sandra Bullock hjelper kanskje med salget av filmen. Det gjør også en middelmådig, klisjéfylt historie, men på bekostning av en film som hadde så mye mer potensiale. Den reddes fullt og helt med sin revolusjonerende teknologiske visjon og av kameraføringen til Emmanuel Lubezki som til enhver tid kan beskrives som spektakulær idet vi ser verdensrommet slik vi aldri har sett det før.

3) - Stoker

Jeg forventet aldri at en av årets filmer kom til å være skrevet av selveste Wentworth Miller, stjernen fra Prison Break. Filmen fikk min interesse, ikke på grunn av manusforfatteren, men på grunn av Chan-wook Park som regissør og Matthew Goode og Mia Wasikowska som to av hovedskuespillerene. Miller sitt manus er utvilsomt det som trekker filmen lengst nedover, men filmens bæres av overnevnte skuespillere og regissør som gjør en god jobb ved å skape en ekstremt Hitchcockiansk film som til tider låner litt for mye fra den avdøde mesterregissøren.

Stoker når aldri høydene til Parks Oldboy, men den er stilfull, mørk, psykologisk og en absolutt verdig tredjeplass på min liste over årets filmer.

2) - Only God Forgives

Nicolas Winding Refn sin siste har jeg allerede skrevet en egen blogg om, så de som ikke har sett den anbefales definitivt å sjekke den ut.

Only God Forgives har jeg det vanskelig å beskrive med få ord, men jeg velger "okulært tilfredsstillende". Som mine to.

1) - Spring Breakers

Det måtte to-tre visninger av denne filmen før det virkelig sank inn at Spring Breakers var årets beste film. Jeg har enda ikke klart å bestemme meg om Harmony Korrine var et geni eller en idiot for å ha markedsført filmen som "Disney Princesses Gone Wild!" Ved å bruke denne markedsføringstaktikken har nemlig Korrine klart å treffe nøyaktig den målgruppen han prøver å kritisere. Fra den fargesprakende tittelsekvensen med Skrillex sin "Scary Monsters and Nice Sprites" ville man kanskje trodd at denne filmen var nøyaktig det man trodde den kom til å være, men det viser seg fort å være feil.

Det tar ikke lenge før den påtrengte idyllen av det amerikanske "Spring break" fenomenet forsvinner i en tåke av vold, dop, penger og alkohol. Våre fire kvinnelige protagonister både omfavner og avskyr denne moderne amerikanske drømmen som Korrine så hemningsløst portretterer. Alien er personifiseringen av den mørke siden og selv om James Franco sitt skuespill til tider nærmer latterlig overdrevet treffer den perfekt med et velskrevet manus som til enhver tid får Franco til å skinne.

Samme rosen kan dessverre ikke gis til våre Disney-prinsesser. Rachel Korrine er den verste av disse og hun bringer lite til historien som en helhet. Hvorfor Harmony Korrine ville gitt sin 14 år yngre kone den verste rollen er jeg ikke helt sikker på. Selena Gomez gjør en formidabel jobb som den tilbaketrukne kristne jenta som blir overveldet og redd for hvor mutert drømmen hennes om frihet har blitt. Regissørens to sterkeste kort ligger derimot i Vanessa Hudgens og Ashley Benson som nådesløst portretterer den amerikanske drømmens overtalelseskraft og mørke side. De er kanskje ikke de beste skuespillerene, men deres fortid som Disney-prinsesserer gjør dem mer enn troverdige nok til å gi liv til Korrine sin film.

Cinematografien er også nydelig. Filmen er et fargerikt mesterverk. Alt skinner av gull eller neon og knytter filmen sammen til en kontrastfylt helhet som sent kommer til å glemmes.

JoeyOdd

HQ