Nattlige fascinasjoner

De av dere som følger meg på Instagram vet kanskje om mine insomniske aktiviteter mer enn andre. Det burde derimot ikke overraske de fleste av dere at jeg er en nattens mann. Betatt virker som et sterkt ord, men det er virkelig ingen annen måte å beskrive min fascinasjon for denne tiden på. Jeg snakker ikke om mørket, det er fuckings skumle saker, nei, natten for min del er nærmest en tilstand. En tilstand jeg er på konstant søken etter.

Min fascinasjon for natten begynte i fjor, under utvekslingsoppholdet mitt. De mange sene timer jeg tilbrakte på byen, på vei hjem fra byen eller bare en midnattstur fordi jeg kjedet meg, natten var min trofaste følgesvenn hele det året. Da jeg kom hjem til Norge merket jeg raskt at jeg hadde gjort meg komfortabel med en livsstil som sentrerte seg rundt de sene nattetimer. I det jeg går rundt, for det meste, Oslo tre til fem på morgenen i en slags transe får jeg en følelse jeg aldri får på dagtiden. Følelsen jeg får ligger et sted mellom kulde og eufori, men jeg klarer aldri helt beskrive den. Kanskje er det noe med stjernene, eller stillheten, eller lysene fra en fjern metropolis som ennå lever som skaper den følelsen jeg får. Kanskje er det rusmidlene jeg har tatt før jeg gikk ut i mørkets kalde klør. Uansett hva det er føler jeg meg fri i de få timene hvor det eneste lyset jeg ser er fra månen og de mange gatelys.

Jeg nevnte over at for min del, så er natten nærmest en tilstand. Denne tilstanden har jeg valgt kalle #midnightrun. Igjen, de som følger meg på insta vet hva jeg snakker om. Navnet kommer fra en sang av den britiske musikeren Example. Hans lyrikk i sangen har egentlig ingen sammenheng med konseptet, men den spilte rett og slett en dag jeg gikk hjem i svært beruset tilstand. Det er nemlig den definerende faktoren av alle mine nattlige eskapader. Jeg kan se tilbake på min kolleksjon av nattlige bilder og jeg vet at samtlige er tatt mens jeg ikke er i en edru tilstand. Det faktum at jeg er beruset spiller inn stort i min oppfatning av natten og er sannsynligvis grunnen til at jeg ofte drifter gjennom natten i en type forvirringstilstand. Når jeg våkner neste dag husker jeg lite, mine nattilge turer virker ofte som en drøm.

På grunn av hukommelsestapet dagen derpå har jeg derfor begynt å skrive ned alt som hender meg, som jeg husker, når jeg kommer hjem på natten. Jeg har en egen, fysisk, nattdagbok hvor jeg greier ut om nattens hendelser. Denne husker jeg sjelden å ha skrevet i, og det er kun morgenen etter jeg kan sjekke om jeg faktisk skrev noe. Jeg blir stadig overrasket over hvilke intime tanker jeg fórer denne boken med, så jeg skjuler den som oftest på dagtid. Jeg føler meg særdeles svak på natten, og disse svakhetene utreder jeg i boken. Jeg ser på den som en form for kryptonitt, eller akilleshæl. Eller en annen metafor som involverer en mann med sterke pecs. Det er en forskjell mellom mine nattlige tanker og det jeg kan skrive på GR for eksempel.

Denne bloggen skulle egentlig være en slags hyllest til natten, men om jeg sier det slik høres jeg ut som en eller annen emo/goth/vamp kid som liker natten fordi jevnaldrene jenter ikke liker mørket. Det er ikke slik i det hele tatt. Når jeg begir meg ut i nattens mørke er jeg som en romankarakter som ser alt det en nattens kjenner ikke ville se. Fuglenes kvitring betyr vanligvis at en ny dag er kommet, men for meg signaliserer det at natten er over.