Norsk
Blog
Boyhood

Boyhood

Skrevet av JoEy_Odd den 25 august 2014 klokken 00:25

Boyhood åpner med at hovedpersonen, Mason, ser omtenksomt opp mot himmelen. Scenen er filmet i sommeren av 2002, og skuespiller Ellar Coltrane, den eponymiske gutten, er syv år gammel. Over de neste tre timene ser vi vanlige dager fra livet hans opp til han er 18 og skal flytte ut hjemmefra og begynne på college. Men dette er ikke en VHS-tape som foreldrene dine har mekket på år etter år, med tilfeldige øyeblikk filmet her og der. Som med det meste regissør Richard Linklater gjør er dette omhyggelig planlagt fra start til slutt, ihvertfall i den grad at man kan planlegge å filme flere personers liv over en periode på tolv år. Det sier seg selv at det Linklater har tatt for seg her er et monumentalt prosjekt. Et prosjekt som kunne endt opp som en av de mest tidkrevende floppene i filmhistorien. Det er derimot ikke bare idéen bak prosjektet som er monumentalt. Resultatet av tolv år med hardt arbeid er ikke bare en av de mest unike filmene jeg har sett på lenge det er også en av de beste.

Det kan kanskje ha noe å gjøre med at jeg er født i 1995, året etter hovedpersonen i filmen, moren som leser ham den første Harry Potter boken. Køen, noen år senere da vi ventet spente på å kjøpe Harry Potter og Halvblodsprinsen. Gameboy SP blir byttes ut men en flunkende ny Wii. Sangene fra mine egne formative år spilles på radioen, som bakgrunnsmusikk i hver scene. Jeg trekker paraleller mellom alt Mason gjør, og det jeg gjorde på samme tid som ham. Men Linklater har ikke fanget zeitgeisten til min generasjon med Boyhood. Dette er bare et innblikk i et liv, ikke i de mest interessante eller hendelsesrike dagene til Mason, men et innblikk i hvordan den lille gutten som ser mot himmelen i starten av filmen blir den unge mannen som stirrer tilbake inn i kamera tolv år, eller nærmere tre timer senere. Det droppes små hint her og der om hvorfor han tar de valgene han tar, hvordan og hvorfor filosofien hans blir mer kompleks. Både unge og voksne kommer til å kjenne seg igjen i mange av de scenarioene som finner sted i filmen, fordi de er noe alle går gjennom.

Boyhood er et intimt epos, en film som er dypere og mer personlig enn de fleste, men som fremdeles føles massiv uansett hvordan man tenker på det. Det er det ultimate oppvoksningsdramaet, enhver film etter dette filmer som prøver å fange det unge menneskets frykt og nysgjerrighet på omverdenen kommer ikke til å måle seg med Boyhood. Filmen er den eneste som trengs i sin sjanger, grunnet både tiden som er investert, men også fordi Linklater har vært eksepsjonell på ikke fremmedgjøre noen seere.

Siden det er Richard Linklater som står bak manus og kamera på filmen forventer man et manus, og skuespillere av ypperste klasse, og det får man så absolutt. Den vanlig ledende skikkelsen til Linklater, Ethan Hawke spiller faren til Mason som ofte besøker ham og søsteren Samantha, spilt av Linklater sin egen datter. Hawke spiller utrolig godt som den morsomme farsfiguren som tidvis dukker opp for å gi livsråd og ha det moro med ungene. Det harde arbeidet overlater han til moren, nærmest perfekt spilt av Patricia Arquette. I starten av filmen en alenemor som sliter med å fø barna sine og som tar dårlige valg når det gjelder mennene i livet hennes. Mot slutten av filmen er hun en ansvarlig mor som motvillig må se ungene sine forlate redet. Hennes skuespill er som sagt merkverdig godt, og det emosjonelle spekteret hun innehar er perfekt for en film som denne, som er innom så mange følelser og situasjoner. Ungene i filmen er ikke fullt så flinke. Det er tydelig fra første stund at de ikke er skuespillere, men det må de ikke være. De lever livene til barna i filmen, de spiller nesten ikke i det hele tatt, de står kun foran kamera og er seg selv, så mens skuespillet ikke er så bra har det nesten ingenting å si.

Manuset er, som nevnt tidligere, ekstremt godt skrevet, slik de fleste manusene til Linklater er. Naturalistisk dialog som man alltid kan kjenne igjen fra ditt eget liv. Når filmene hans er så fulle av dialog er det viktig at den alltid flyter godt og det er Linklater en mester på, også i Boyhood. Dialogen føles helt naturlig, men er fremdeles ekstremt godt skrevet. Den er dyp, morsom og helt realistisk samtidig som den perfekt gjenspeiler alderen til Mason.

Boyhood er på mange måter en film som legger sin egen sjanger død. Ingen film etter den kan klare det den har klart. Fra det første bildet er dette en opplevelse fra start til slutt. Det er en film som sannsynligvis kommer til å få deg til å tenke på det øyeblikket da du var ung, så mot skyene, lurte på hvordan det var å vokse opp. Du sitter med dine egne svar, og du ser Mason få sine på litt under tre timer. Dette er trolig årets film, folkens. Få den for all del med dere.

HQ