Norsk
Blog

JoeyOdd Anno 2015 #Temabloggen1

Skrevet av JoEy_Odd den 10 mars 2015 klokken 00:19
Dette innlegget er kategorisert under: Temabloggen

Å skrive en retrospektiv blogg om 2014 virker overflødig nå, over to måneder inn i nyåret. Jeg ser heller fremover, ikke bare inn i forumåret 2015, men også inn i min egen fremtid. Dette blir året jeg faktisk tar et seriøst valg når det kommer til fremtiden min, og det blir forhåpentligvis også året jeg gir ut ALL AMERICAN 2. Selv om jeg mener å huske jeg lovte den først skulle komme i 2019.

Jeg burde vel begynne med å si at de første månedene på FHS har vært veldig hektiske. På de to månedene siden jul har jeg vært en stor del av to sceneshow som har hatt flere uker med planlegging bak seg. Jeg var på tur til Østkanten av Berlin, ble tilbudt gress, prostituerte og bedt om å selge bort venninene mine til tilfeldige fulle tyskere på gaten, og det hele uten å kunne drikke i en av Europas prima partyhovedsteder (FHS hater alkohol, husk dette om dere søker) som jeg absolutt må besøke igjen og oppleve på ordentlig. Mine perioder med fritid har blitt brukt på å pleie kvinnelige forhold, sove, og å planlegge en episk roadtrip fra San Francisco til Miami som forhåpentligvis skjer til sommeren.

Angående framtidsplanene mine har jeg funnet ut et par ting. Jeg er en elendig fotograf, kan aldri begynne med det. Filmmediet er fortsatt best, men jeg mangler absolutt den kreative flammen som trengs for å lage en flott film. Å stå på scenen har vært høydepunktene fra året på FHS, kanskje bare fordi jeg får litt mer oppmerksomhet enn jeg burde, men også fordi jeg får mye skryt. Ikke bare for stram regi av showene jeg har planlagt, men også skriving av sketsjer og skuespill på scenen. Det ble derimot raskt forkastet som en karrieremulighet, fordi det er skuespill rett og slett. That shit don't pay the bills. Derfor drar jeg til heller til Trondheim og NTNU sammen med 90% av ungdommen som kommer ut av videregående i år for å studere jeg vet ikke hva. Jeg bare liker veldig tanken av å være på Samfundet hver eneste dag. Veldig interessant sted utifra det nettsiden og diverse events jeg får med meg på Facebook.

Så er det forumåret da. Hva har jeg planlagt for 2015? Som vanlig, altfor mye. Så mye at dere sikkert aldri kommer til å få se brorparten av det. En filmblogg og en musikkblogg fra 2014 ligger ferdigskrevet når jeg får lagt inn noen fler av de beste filmene fra fjoråret og bestemt meg for hva som var fjorårets beste sang. Har planlagt å gå gjennom alle temabloggene i rekkefølge, med visse unntak. Sjekket kategoriene igår, og noen var litt kjedelige så jeg bruker helst ikke tid på å skrive om at et bilde sier mer enn tusen år. Veldig berømt ordtak det der, så vil anta det fins hele avhandlinger man kan lese istedenfor å lese hva enn det er jeg finner på å skrive om det mens jeg har cabin fever på FHS klokken 5 om morgenen. ALL AMERICAN 2 er selvfølgelig også på bordet. Nå som Predator dessverre har forlatt forumet uten at jeg fikk lese hans magnum opus, 10, tenkte jeg at hele serien måtte forandres, men har latt karakteren hans stå igjen som en hyllest til en av de brukerne på denne siden jeg har blitt best kjent med og blitt inspirert av helt siden jeg begynte å poste på denne som en naiv liten 12-åring som brukte smileys i omtrent alle innleggene sine.

Videre om forumåret 2015 kan det forventes et annet større prosjekt, som henger sammen med #Temabloggen2, nemlig satire. Jeg hadde i månedsvis før jeg ble ganske inaktiv her prøvd å få et overblikk over hver tråd, hver livefeed, hver blogg og hvert innlegg her for å skape en massiv satire om GR-samfunnet, både på sin storhetstid, og nå om dagen. En satire som tar for seg kjærlighetstrådens paradoksale natur, Nattrådens tendens til å komme helt ut av kontroll og ikke minst forumets generelle tendens til å være mer enn småsosial arena istedenfor et spillforum. Alt dette får selvfølgelig ikke plass i én blogg, så kanskje en ny bloggserie er på banen for meg? I tillegg til alt det nevnte over om forumåret 2015 kan man selvfølgelig forvente seg noen JoeyOdd klassikere. Nattdagboken er selvfølgelig ikke over, det er alltid mer å skrive om. Å skape trender for så å ikke bry seg om dem syv dager senere kommer definitivt til å skje i år også. Jeg kommer sikkert til å bytte profilbilde altfor ofte, som vanlig, og sitte oppe i Nattråden altfor lenge noen netter, men det er derfor jeg elsker å være på denne siden. Og hvem vet, kanskje de moderatorhåpene mine enda ikke har dødd.

Alt kan skje folkens, det er 2015, og det blir en glede å dele dette året med dere!

JoeyOdd

HQ
Interstellar

Interstellar

Skrevet av JoEy_Odd den 18 november 2014 klokken 20:11
Dette innlegget er kategorisert under: FIlm

Nå som Christopher Nolan har sagt seg ferdig med å revitalisere ikke bare hele Batman-universet, men superheltfilmer som en helhet, er det vel ikke unaturlig for ham at han skulle se mot stjernene med sitt nye prosjekt. At han skulle ta det vanlige ordtaket så ordrett er det vel få som hadde sett for seg, men nå som hans nyeste film, Interstellar, kommer på kino verden over og 2001 sammenligningene kommer inn fra både høyre og venstre gjenstår det bare å se om Science Fiction er sjangeren Nolan virkelig mestrer.

Det er nemlig få andre filmer som kan skryte på seg å være så uhyre forskningsrettet uten å være en dokumentar om det store intet. Astrofysikeren Kip Thorne er Executive Producer på filmen; mye av den er også basert på hans arbeid om ormehull, Neil DeGrasse Tyson skrøt av filmens vitenskapelige nøyaktighet på Twitter og det er nok teori blandet inn sammen med plottet at mange sikkert sitter igjen med litt mer kunnskap om astrofysikk etter å ha sett filmen.

Filmen begynner derimot på et mye mer kjent sted. Cooper, spilt av Matthew McConaughey, eier en gård på en døende jord. År etter år har det blitt vanskeligere å drive gården grunnet Moder Jordsn nyvunne fiendtlighet for menneskerasen. Støvskyer brer seg til stadighet over landet og avlingene blir dårligere og dårligere for hvert år som går. At Cooper, og en liten gruppe av menneskeheten ser mot stjernene som løsningen på problemet deres er ingen overraskelse og det tar ikke lang tid før filmen brer seg ut fra gården og inn i en grandios rom-opera om menneskehetenes siste forsøk på å nå en ny verden, før det blir for sent.

Interstellar fungerer absolutt best når den forlater sine jordiske røtter og trer inn i stjernefylte scener i rommets mørke. Ikke bare glitrer cinematografien til Hoyte van Hoytema og musikken til Hans Zimmer mye mer, men Nolan klarer umiddelbart å bringe akkurat riktig mengde teori til at vi klarer å forstå alt som skjer, samtidig som han tærer på de emosjonelle båndene våre ved å få publikum til å forstå de menneskelige implikasjonene av det som foregår på skjermen.

Nolan fortjener skryt for mye av Interstellar. Ikke bare har han tatt sjangeren Science Fiction på absolutt alvor ved å levere en film som glitrer av mye at arbeid lagt inn i begge aspekter av begrepet. Men som Nolan vanligvis gjør fortjener den en god del kritikk. Spesielt mot siste halvdel av filmen. Filmen har få karakterer til å begynne med og regissøren virker veldig usikker på hva han kan gjøre med dem for å maksimalisere potensialet deres. Lasset blir dratt av skuespillerkjernen, deriblant et par roboter, som man til tider bryr seg mer om enn menneskene, selv om deres eneste formål i filmen er å lette på den til tider labre stemningen. Det er også vanskelig å bry seg om den døende jorden når så lite av filmen forklarer hva som har skjedd der og faktisk viser oss hva som foregår der, som gjør mye av filmens motivasjon fullstendig meningsløs. Nolan har som vanlig for mange baller i luften til å faktisk fokusere på et fåtall temaer og holde seg til det. Istedenfor kastes og forkastes temaer til stadighet og det er aldri sikkert hvor Nolan faktisk vil med filmen? Skal vi bry oss om den døende planeten vår, eller skal vi bry oss om Cooper og hans personlige kamp, eller kanskje Nolan vil at vi skal bry oss om de vitenskapelige mulighetene som ligger foran menneskeheten? Det er få svar som blir gitt når rulleteksten kommer dalenede etter nesten tre timer med film.

Etter den elendige slutten på The Dark Knight Rises var jeg forberedt på at Nolan til tider kan ta en full Hollywood når det kommer til filmslutter, men Interstellar tar absolutt kaken TDKR har tviholdt på siden den kom ut. Det er rett og slett et punkt i løpet av de siste pinlige 45 minuttene hvor det blir vanskelig å ikke ta seg til pannen i ren og skjær skam etter å ha sett hva Nolan gjorde med de første to timene av filmen. Ordet sentimentalitet begynner ikke engang å beskrive hva det er Nolan prøver seg på, og det føles helt idiotisk at filmen bygger opp til et klimaks som ikke bare får filmen til å var nesten en time lenger, men som føles helt unødvendig, med tanke på hvordan nevnte klimaks faktisk utarter seg. Slutten er en kulminasjon av årevis med innflytelse fra Hollywood, og det virker som om Nolan ikke lenger vet hvordan han lager en interessant slutt på filmene sine. Han prøver å lage en slutt som er mye mindre intelligent enn den tror den er, et annet typisk med Nolan i det siste. Uansett om den drar i de emosjonelle båndene våre klarer den ikke skape en verdig avslutning på en ellers god rom-opera.

Interstellar er definitivt en film som er verdt å se, men den er ikke uten mange feil som drar ned helhetsinntrykket. Noen årsbeste er den ikke, og den er langt fra Nolans beste, de estetiske kvalitetene trekker opp, men ikke langt opp, og nok en gang må Christopher Nolan se seg slått av sin egen massive hype-bølge.

6/10

JoeyOdd

HQ

What's New, JoeyOdd?

Skrevet av JoEy_Odd den 5 november 2014 klokken 18:48

Halla folkens, nå er jeg endelig tilbake her med en ny blogg. Siden jeg føler mye har skjedd i livet mitt og jeg skylder alle de som er igjen på forumet en liten forklaring på hvorfor jeg har vært så mye inaktiv har jeg valgt å sette opp denne bloggen punktvis i hva det er jeg har drevet. Nederst har jeg, som den lovnadsfuglen jeg er, lagt inn planene mine på forumet framover.

Jeg har forresten også merket at What's New Scooby Doo faktisk rimer, noe jeg aldri har merket. Har aldri sagt det ut høyt. Får bare unnskylde at min egen tittel ikke rimer.

1) Som de fleste av dere, bortsett fra A to the H, har jeg begynt på folkehøyskole i Sandefjord. Det er ganske greit her. Fått meg nye venner. Lært at alle byer unntatt Oslo suger. Hvalfangstmuseet er en elendig hovedattraksjon for en by på størrelse med Sandefjord. Jeg spiser fisk hver torsdag fordi fisk er chill som bare det. Jeg sover også veldig lite på dagen i forhold til alle andre som går her. Mye dødtid her mellom middag og kveldsmat.

2) Jeg fikk endelig realisert drømmen min om å bli teaterregissør. Vi satte opp et "show" for jentene og jeg gikk i hippe klær og briller uten styrke og vandret alltid rundt med en utklippstavle som inneholdt hele showets rutiner. Tror kanskje jeg har funnet mitt kall. Scenen er ihvertfall et godt hjem for meg, har jeg funnet.

3) Kommunen har satt opp en brannmur på allslags spill som gjør at spillinteressen min nå består for det meste av klassikeren Mujaffa 1.6, som ikke er negativt, men jeg savner virkelig å bruke litt av tiden min på å spille.

4) Har prøvd å være så aktiv som mulig her på FHS og er derfor med i både filmkomité, årbokskomité og er leder for festkomitéen. Jeg har også mål om å bli nestleder i Elevrådet her på skolen ettersom jeg klarte å tape valget grunnet min forsømmelse ovenfor de moderate velgerne her på skolen. Filmkomitéen har kun vært skuffende, ingen vil se russisk kunstfilm med meg. Festkomitéen er en übersuksess, måtte betale 2000 i erstatning for den første festen vi hadde ettersom vi halvveis vraket lokale, ifølge de vi leide av. Det synes jo ikke jeg, men det er uheldigvis utleieren som bestemmer slikt.

5) Skrivelysten er veldig av og på. Det går veldig mye i kunstfilmmanus, som sannsynligvis aldri kommer til å bli filmet og skriving om film og musikk. Har et fantastisk essay om samarbeidet mellom Vadim Yusov og Andrei Tarkovski som jeg kanskje deler etter at jeg har redigert det for et GR-publikum. Skriver mye om film og musikk nå for tiden, som sikkert gjør at mine lister om dette på slutten av året kommer til å bli veldig gode og omfattende.

6) Dere blir sikkert forskrekket over å vite at jeg har slettet halvparten Sesong 2 av All American. Delvis fordi jeg ikke husker hva jeg tenkte da jeg skrev det, delvis fordi det ikke var morsomt nok og delvis fordi det var litt for morsomt for å dele med dere dødelige.

7) Jeg satt nylig og så gjennom gamle Ukas Brukere og Mest Aktive Brukere blogger for å mimre tilbake til min egen gullalder på Gamereactor. Nå som den æraen rett og slett er over håper jeg at vi kan skape en ny fantastisk æra på GR.

8) Jeg er av en eller annen grunn ikke moderator, håper det forandrer seg i den nære framtiden. I'm back bitches.

9) Har fortsatt elendig døgnrytme, håper jeg ser så mange av dere som mulig i Nattråden i natt.

JoeyOdd

Nattdagbok #FHSLiv

Skrevet av JoEy_Odd den 10 september 2014 klokken 03:14
Dette innlegget er kategorisert under: Nattblogger

Første, og sikkert ikke den siste Nattdagboken fra Folkehøyskolen. Jeg lever #FHSLiv og det er mektig interessant, mange historier som bare venter på å bli fortalt.

23:00
Nå begynner stilletiden på internatet. Siden romkameraten min er bortreist idag betyr det i hovedsak at jeg skrur ned anlegget ca. 12 i volum. Det er ikke så altfor mye, men jeg hører en tydelig forskjell.

23:02
Stilletid betyr ikke at jeg må være inne til da. Mellom slag skriver jeg litt på denne her #Nattdagboken.

23:06
Fuck. Jeg pottet den svarte.

23:07
Og ikke på riktig tidspunkt, ellers ville jeg vunnet. Det har seg nemlig slik at jeg tapte runden. Jeg har en tendens til å gjøre det.

23:24
Mener å huske at jeg en gang skrev at ingen av nattdagbøkene ble skrevet i edru tilstand. Jeg tror nå at jeg proppet i meg nok nikotin til å ikke kunne kategoriseres som helt edru.

23:36
Nyeste singelen fra Calvin Harris er skuffende, men så tror jeg at jeg har sagt det om alle sangene hans siden Acceptable in the 80's.

23:37
Digger John Newman da. Et snev av talent, den karen.

23:49
Har en spilleliste på Spotify som heter "midnight" og den passer godt til slike anledninger. Jeg sitter alene på et mørkt rom. Min egen personlige kronikkbok ved siden av meg, en halvtom boks med Tine Kremtopp, to overmodne nektariner, en pakke Camel, gul for de av dere som lurte. I søppelkassen ligger det en tom 12-pakning Hansa som jeg aldri smakte på, en tom Ringnes Gold, desidert Norges mest avskylige øl. Det ligger en fiskestang lent inntil veggen. Jeg lader den ferskt knuste mobilen min i Macen og vurderer sterkt å re opp sengen min, fordi den, som Ringnesen, er temmelig ekkel. At jeg har klart å mekke en spilleliste som så perfekt fanger stemningen på dette midnattsværelset er ingen liten hendelse. Det er en monumental affære, som jeg gjør rett i forevige med en spilleliste på Spotify.

00:00
Intro av The xx er selvfølgelig inkludert i denne spillelisten. Ligger ganske nære toppen.

00:27
Kan dere tenke dere hvor utrolig en alternativ versjon av Kanye West sin sang Lost In The World kunne vært? Den er jo nesten acapella allerede, men jeg snakker kor på 200 mennesker, en perkusjonsrekke, kanskje et piano eller 2? Det er jo nesten sangen i seg selv som sagt. Men 200 folk. Tenk på det. Minn meg på denne idéen om jeg noensinne blir verdenskjent instruktør av profesjonelle kor.

01:00
Har begynt å se gjennom de 20 000 ordene jeg har skrevet av Sesong 2 i #All American. Burde nesten gi ut noe, men det skjer nok ikke i kveld. Kan godt få SirThomas til å tro jeg skal gjøre noe i natt. Veldig lite annet å gjøre i Nattråden viser det seg.

01:51
Så begynte jeg å skrive videre på Sesong 3 istedenfor, merkelig hvordan dette fungerer.

01:59
Sesong 3 blir sikkert bra, men burde nok fokusere på den sesongen som kommer før.

02:24
Må ut for å ta meg en pustepause.

02:33
Det skjedde noe merkelig idag faktisk, ikke akkurat nå, selvfølgelig, dette er en historie fra sånn, klokken 5. Jeg var på vei tilbake fra butikken, hadde med longboard og skatet helt casually på fortauet. Det stod en gammel dame, sikkert 70 eller 80-åra og så ut som hun ventet på noen. Da jeg kjørte, vil gjerne presisere at dette var saktekjøring, forbi damen hoppet hun ut unna. Virket jævlig redd liksom. Jeg hadde på meg en svart t-skjorte, gret nok, men en kremfarget shorts, seilersko uten sokker og null hår foran øya burde vel fortalt dama at jeg ikke var en av de truende ungdommene hun har lest så mye om i Fædrelandsvennen eller Sandefjord Blad, hva enn det nå er hun leser. Og vi snakker god margin, to meter, minst, mellom oss. Vet ikke om det var min holdning da. Forhåpentligvis mer Jim Stark enn James Dean.

02:43
Må finne et nytt "calling card" til Nattråden. SirThomas har visst bastardisert og stjålet mitt.

03:00
Tok ikke så lang tid. Kanye West er fantastisk med ord.

03:05
Kunne sikkert lagt meg senere, er jo ikke helt uhørt, men har dessverre et valgfag imorgen som krever aktivitet, og vil helst være minst 30% opplagt før jeg begir meg ut på det.

03:07
Skulle akkurat til å poste bloggen men så eksisterer jeg visst ikke, ifølge gamereactor.no. Jeg må sikkert bruke noen minutter på å reflektere nettopp dette.

03:10
Har kanskje overvurdert gameractor.no sin filosofiske dømmekraft. Men det skal sies at jeg tror jeg har blitt permabannet hver gang jeg får opp den skjermen der det står at jeg ikke eksisterer.

03:15
Blir sikkert en episode med Californication før jeg legger meg. For en serie. Hank Moody er jo en så storslått karakter at jeg blir nødt til å utvikle et halvromantisk forhold til ham. Kanskje det er starten på en "broner" jeg føler. Et portmanteau av "bro" og "boner" for de som lurte. Det bør være ganske selvforklarende hva det går ut på.

Boyhood

Boyhood

Skrevet av JoEy_Odd den 25 august 2014 klokken 00:25
Dette innlegget er kategorisert under: FIlm

Boyhood åpner med at hovedpersonen, Mason, ser omtenksomt opp mot himmelen. Scenen er filmet i sommeren av 2002, og skuespiller Ellar Coltrane, den eponymiske gutten, er syv år gammel. Over de neste tre timene ser vi vanlige dager fra livet hans opp til han er 18 og skal flytte ut hjemmefra og begynne på college. Men dette er ikke en VHS-tape som foreldrene dine har mekket på år etter år, med tilfeldige øyeblikk filmet her og der. Som med det meste regissør Richard Linklater gjør er dette omhyggelig planlagt fra start til slutt, ihvertfall i den grad at man kan planlegge å filme flere personers liv over en periode på tolv år. Det sier seg selv at det Linklater har tatt for seg her er et monumentalt prosjekt. Et prosjekt som kunne endt opp som en av de mest tidkrevende floppene i filmhistorien. Det er derimot ikke bare idéen bak prosjektet som er monumentalt. Resultatet av tolv år med hardt arbeid er ikke bare en av de mest unike filmene jeg har sett på lenge det er også en av de beste.

Det kan kanskje ha noe å gjøre med at jeg er født i 1995, året etter hovedpersonen i filmen, moren som leser ham den første Harry Potter boken. Køen, noen år senere da vi ventet spente på å kjøpe Harry Potter og Halvblodsprinsen. Gameboy SP blir byttes ut men en flunkende ny Wii. Sangene fra mine egne formative år spilles på radioen, som bakgrunnsmusikk i hver scene. Jeg trekker paraleller mellom alt Mason gjør, og det jeg gjorde på samme tid som ham. Men Linklater har ikke fanget zeitgeisten til min generasjon med Boyhood. Dette er bare et innblikk i et liv, ikke i de mest interessante eller hendelsesrike dagene til Mason, men et innblikk i hvordan den lille gutten som ser mot himmelen i starten av filmen blir den unge mannen som stirrer tilbake inn i kamera tolv år, eller nærmere tre timer senere. Det droppes små hint her og der om hvorfor han tar de valgene han tar, hvordan og hvorfor filosofien hans blir mer kompleks. Både unge og voksne kommer til å kjenne seg igjen i mange av de scenarioene som finner sted i filmen, fordi de er noe alle går gjennom.

Boyhood er et intimt epos, en film som er dypere og mer personlig enn de fleste, men som fremdeles føles massiv uansett hvordan man tenker på det. Det er det ultimate oppvoksningsdramaet, enhver film etter dette filmer som prøver å fange det unge menneskets frykt og nysgjerrighet på omverdenen kommer ikke til å måle seg med Boyhood. Filmen er den eneste som trengs i sin sjanger, grunnet både tiden som er investert, men også fordi Linklater har vært eksepsjonell på ikke fremmedgjøre noen seere.

Siden det er Richard Linklater som står bak manus og kamera på filmen forventer man et manus, og skuespillere av ypperste klasse, og det får man så absolutt. Den vanlig ledende skikkelsen til Linklater, Ethan Hawke spiller faren til Mason som ofte besøker ham og søsteren Samantha, spilt av Linklater sin egen datter. Hawke spiller utrolig godt som den morsomme farsfiguren som tidvis dukker opp for å gi livsråd og ha det moro med ungene. Det harde arbeidet overlater han til moren, nærmest perfekt spilt av Patricia Arquette. I starten av filmen en alenemor som sliter med å fø barna sine og som tar dårlige valg når det gjelder mennene i livet hennes. Mot slutten av filmen er hun en ansvarlig mor som motvillig må se ungene sine forlate redet. Hennes skuespill er som sagt merkverdig godt, og det emosjonelle spekteret hun innehar er perfekt for en film som denne, som er innom så mange følelser og situasjoner. Ungene i filmen er ikke fullt så flinke. Det er tydelig fra første stund at de ikke er skuespillere, men det må de ikke være. De lever livene til barna i filmen, de spiller nesten ikke i det hele tatt, de står kun foran kamera og er seg selv, så mens skuespillet ikke er så bra har det nesten ingenting å si.

Manuset er, som nevnt tidligere, ekstremt godt skrevet, slik de fleste manusene til Linklater er. Naturalistisk dialog som man alltid kan kjenne igjen fra ditt eget liv. Når filmene hans er så fulle av dialog er det viktig at den alltid flyter godt og det er Linklater en mester på, også i Boyhood. Dialogen føles helt naturlig, men er fremdeles ekstremt godt skrevet. Den er dyp, morsom og helt realistisk samtidig som den perfekt gjenspeiler alderen til Mason.

Boyhood er på mange måter en film som legger sin egen sjanger død. Ingen film etter den kan klare det den har klart. Fra det første bildet er dette en opplevelse fra start til slutt. Det er en film som sannsynligvis kommer til å få deg til å tenke på det øyeblikket da du var ung, så mot skyene, lurte på hvordan det var å vokse opp. Du sitter med dine egne svar, og du ser Mason få sine på litt under tre timer. Dette er trolig årets film, folkens. Få den for all del med dere.