Etter å ha lagt under dyna og knasket paraceter de siste dagene, så har to ting gått opp for meg: 1. Jeg burde ikke drukket så mye på 18-års dagen min og 2. Jeg har alltid satt spørsmålstegn til anmeldelser og analyser av ting.

Jeg håper ikke jeg virker respektløs når jeg sier at jeg generelt setter spørsmålstegn ved spesielt profesjonelle spillanmelderes anmeldelser på en nettside hvor profesjonelle spillanmeldere anmelder spill. Jeg sikter på ingen måte til noen direkte her. Jeg bare ser ikke hvordan det kan være mulig å ha en bra anmeldelse uten å ha en fullstendig forståelse av noe, og jeg tror at i dette markedet hvor førstemann med en anmeldelse ute får alle klikkene, så oppfordrer det til å forte seg gjennom et spill, så kort forklare hva du tenkte om spillet selvom du kanskje skippet side-quests eller generelt bare har en overflatenivå kunnskap om spillet.

For eksempel, jeg har nå lest gjennom 7 anmeldelser fra populære nettsteder om Halo 2. Ikke en eneste en av dem går i dybden på hvordan den høyeste vanskelighetsgraden er totalt ubalansert og at bare 2-3 våpen er verdt å bruke på den vanskelighetsgraden siden mesteparten av våpen ikke kan få headshots. Noe som er et must på Legendary siden du kan dø på under et sekund fra de svakeste fiendene på hele spillet, og alle headshot-våpen dreper alle fiender uten et skjold med et skudd til hodet. Halo 2 har seriøse problemer med gameplayet sitt på Legendary, men det står ikke noe om det i noen av disse anmeldelsene. Jeg tror det er fordi de som skrev anmeldelsene bare spilte gjennom spillet 1-2 ganger på den normale vanskelighetsgraden. Men det er bare et eksempel på en av mange ting jeg la merke til var galt med disse anmeldelsene.

Siden jeg personlig har hundrevis av timer på Halo 2 på alle vanskelighetsgrader så kan jeg se sprekkene i disse anmeldelsene.

Nytt eksempel: Borderlands 2. Et spill med ekstremt dype mekanikker, masse endgame, hundrevis av timer med content, 6 helt unike spillbare karakterer, utallige builds. Ingen av de mer intrikate delene av spillet er nevnt i det hele tatt. Dette kan delvis forstås ettersom at alt endgamet er i form av DLCer (Side-note hvis du liker borderlands 2 for gameplayet og RPG-elementene så anbefaler jeg å plukke opp alle dlcene ettersom spillet føles ganske tomt uten dem), så det er definitivt delvis forståelig, men selv komplette anmeldelser av Borderlands 2 med alle DLCene ser ut til å ignorere det faktum at sjokk er et ubrukelig element osv.

Så mitt spørsmål er da. Hva må til for at noe er en valid anmeldelse, hvor mye kunnskap må anmelderen ha og må anmelderen gjøre absolutt alt som er i et spill for å kunne komme med en nøyaktig mening om det?

Gjerne kom med deres meninger om dette og ikke ta det personlig.

"Jogro, hvorfor lager ikke du et spill siden du påstår at du vet hvordan man lager bra spill?"
-Meg 15.8.2018

Flott spørsmål meg selv! Jeg har jo tross alt en usunn mengde med fritid, utallige timer med GDC paneler på hjernen, en overanalytisk hjerne, troen på at jeg kan lage noe bra, det å jobbe med spilldesign er livsdrømmen min, og 3 stappfulle blokker med spillideer og design liggende i en skuff ved pulten min.

Så la meg for første gang noensinne skrive en bloggpost ingen kommer til å lese hvor jeg ikke klager på EA.

Hinder nummer 1: Jeg har ingen tekniske ferdigheter innenfor det å lage spill, det nærmeste jeg har kommet å kode har vært å lage snapmaps til Doom (2016).

Hinder nummer 2: Jeg kjenner ingen som som både kan og er villige til å hjelpe med de tekniske aspektene av spillene jeg vil lage.

Hinder nummer 3: Jeg har hverken fullført en utdannelse (ennå), skrevet en CV, eller muligheten til å flytte for å få en jobb innenfor spilldesign.

Så jeg har et par tydelige hindere jeg må komme forbi for å kunne begynne å lage spill. Dette er tydelig. Jeg prøvde å lære meg koding, grafisk design etc.. Det gikk i dass. Så da sitter jeg her, som en kunster uten et lerret. Ingen mulighet for en spirituell oppfølger til Prototype, eller de originale ideene som ligger skrevet ned og begravet i støv. Det er litt trist egentlig, men jaja. Hvis alle oppnådde målene sine så hadde det ikke vært noen resepsjonister her i verden, så jeg går ut i fra at det er like greit.

EDIT: Holy shit, jeg virker som en arrogant og pretensiøs tulling her. XD

Som dere sikkert har merket, så er jeg en ung, kynisk mann. Jeg ble født i år 2000 og har gjennom hele min oppvekst sett spillmediumet gå fra en fantastisk kunstform til en sjelløs industri som prøver å etterligne Hollywood og musikkindustrien med hvor kreativt blakke de er.

Det er derfor jeg nå har vært i en merkelig, emosjonell boble de siste par ukene etter at jeg så Gameplaytraileren til Cyberpunk: 2077. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle reagere, og etter å ha tenkt nøye over det så er jeg bokstavelig talt i tårer. Jeg stoler på CD Projekt Red, jeg har ingen grunn til å ikke gjøre det, ettersom at selvom jeg ikke likte Witcher av mange grunner, så kan jeg ikke si at de ikke leverte alt folk hadde håpet på, spesielt med det siste spillet. Jeg føler en slags eufori jeg ikke har følt siden jeg var et lite barn. Cyberpunk: 2077 ser ut til å være et mesterverk under konstruksjon, det føles ut som at jeg venter på Da Vincis Mona Lisa.

Jeg har ikke latt det være en hemmelighet at jeg har vært deprimert i årevis eller at spill har vært min måte å distrahere meg selv fra dagens endeløse tidevannsbølger av dritt, men de siste årene har dette sluttet å virke ettersom AAA-industrien har råtnet til kjernen. Det begynte med DLC hesterustninger i Oblivion og ble bare verre derfra, men nå i dag. For første gang på så utrolig lenge, så sitter jeg her foran pc-skjermen og gråter, ikke over at sult er fjernet verden over, eller kreft er kurert, men fordi jeg endelig ser et vakkert spill, fra troverdige utviklere. Kommer Cyberpunk til å være like bra som jeg håper og tror? sannsynligvis ikke, men jeg kan se den absolutte kjærligheten lagt inn i verdenen. Hvert eneste designvalg er ikke tatt for å maksimere profitt, eller for å følge en sjekkliste. Det er der fordi det passer til universet det er basert på.

Dette spillet virker rent og laget av en genuin kjærlighet for kildematerialet, noe det er ettersom Mike Pondsmith (skaperen av det originale tabletop-rollespillet "Cyberpunk: 2020" jobber tett med CDPR og det viser seg at spillutviklerne har spilt dette systemet i utallige timer. De er fans. De elsker denne verdenen.

Er dette det første spillet laget med kjærlighet i min livstid? Absolutt ikke, jeg er ikke så kynisk, men det er by far det spillet jeg kan se det mest tydelig på, og det fyller meg med en varm glede.

Jeg vet at denne posten er mer personlig enn jeg pleier å skrive, at det virker som at jeg har den emosjonelle modenheten til et lite barn og at jeg er hypet for et spill uten en offentlig lanseringsdato.Men jeg bryr meg ikke, fordi akkurat i dette øyeblikket, så føler jeg genuin glede og håp.

I tillegg så ser armsverd fuckings kult ut, så det er et pluss.

Så jeg har spilt Dungeons and dragons (5th edition) de siste par årene og mange rare ting har skjedd for å si det mildt. Så jeg tenkte at jeg skulle dele en av de mer merkverdige sessionene mine med dere.

Først la meg gi litt kontekst, jeg var dungeon master for tre av mine nære venner. Gruppa besto av: En half-orc barbarian med en pappegøye og som har en fobi for "purken" (Begge disse detaljene blir relevante), en dwarf-paladin laget av rent testosteron og grådighet, og en kromatisk dragonborn-bard (folk misliker kromatiske dragonborns fordi kromatiske drager er rasshøl.) De hadde kommet til et land kalt Arkania som hadde en kald krig mot nabolandet, og hadde funnet ut at en mektig trollmann drev med menneskeofringer for å øke sin egen styrke gjennom noen obelisker rundt omkring.

Så en dag går gruppen bortover veien, de skulle komme seg til Arkanias hovedstad for å lete etter spor etter hvor sistnevnte trollmann kunne befinne seg og hvem det var for den saks skyld. På veien bortover ser de hjulspor som går brått av veien og inn i en hule. Naturligvis finner de utallige smadrete blodige hestekjerrer, døde hester og masse monstre, de sløyer monstrene uten for mange problemer og finner en av obeliskene som blir brukt til menneskeofring. De smadrer obelisken og går mot utgangen til hula.. Men på vei ut så ser personen som spiller Paladinen på meg og sier "Du Jonathan? Hvor mye er en hestekjerre verdt?" Det var i dette øyeblikket at jeg visste at jeg hadde fucket opp.

De bestemte seg for å reparere en av de ødelagte, blodige, statseide hestekjerrene, og drasse den med seg inn til hovedstaten. Når de kommer bort, så blir de stoppet av byens vakter med en gang og de begynner å spørre dem ut om hvor de fant en av hestekjerrene som hadde vært borte i ukesvis. Barbarianen begynner å få et panikkanfall siden han har en fobi for autoritære figurer, Paladinen ser ned i bakken og Barden sier "Vi fant den langs veien" *Deception check* Naturlig 1. *Insight check for å se om vakten ser gjennom bullshittet hans* Naturlig 20.

Etter ca tjue minutter med å feile brutalt på å bortforklare hvordan de fikk tak i hestekjerra så kastes de i fangehullet og blir dømt til å henrettes neste morgen for kidnapping, stortyveri fra staten og ikke minst det å lyve til en autoritetsfigur under en etterforskning.

Så mens de sitter der i cella så setter jeg på en vekkerklokke som skal både stresse dem og signalisere når de skal henrettes. Jeg setter klokka på en halvtime.

Etter ca 20 minutter med tenking så har de formulert en plan og den settes i gang. Fengselsvaktene bærer med seg noen magiske stein som fungerer som walkie-talkier basicly, så barden bruker sin illusjons-magi for å snakke til en av vaktene gjennom denne steinen. Han etterligner vaktkapteinen og forteller vakten at de skal bli flyttet til "Hedningenes rettrett" Nå med en gang. (Hedningenes retrett er kystbyen de var i før som de hadde reddet folk fra en menneskeofringseremoni). Vakten tror ham og setter dem på en fengselsvogn rett mot hedningenes retrett. Barbarianen sender pappegøya si avgårde for å levere en beskjed om deres nåværende situasjon til herren av byen som skylder dem en stor tjeneste med tanke på at de stoppet menneskeofring og sånt.

Men underveis går vekkerklokken min av, noe som betyr at de egentlig skulle bli henrettet nå. Så vaktene som transporterer gruppa blir ringt opp av noen høyere på rangstigen, men Barden bruker mer magi for å få vaktene til å tro at walkie-talkiene deres er ødelagt.

Når de kommer frem til hedningenes retrett så står herren av byen og venter på dem, han tar imot gruppa og ber vaktene om å gå, Så sender han dem avgårde på et skip for å komme seg vekk.

Dette førte til at jeg måtte lage et nytt kart og en helt ny historie til uka etterpå, det var de 15 timene med preparasjonsarbeid bare for å sette opp historien, karakterene, skurkens planer, logistikken, et lands infrastruktur, religion og kultur rett i dass.

Og alt skjedde på grunn av en hestekjerre.

DISCLAIMER: Jeg er ikke profesjonell, ta alt jeg sier med en klype/bøtte med salt, de eneste egenskapene jeg kan skryte på meg er at jeg har en marginalt over gjennomsnittslig høy IQ og at jeg er bedre til å ikke skyte meg selv enn Kurt Cobain.

Jeg trodde aldri i mitt liv at jeg noensinne kom til å forsvare mikrotransaksjoner i spillindustrien, men shit. Her er jeg..

Pegi avduket nylig sin mikrotransaksjonsmerkning og flere mener dette er en bra ting, noen vil til og med gå så langt til å si at det burde være ulovlig. Jeg er rimelig skuffet ovenfor måten pegi ikke gjør forskjell på normale mikrotransaksjoner og lootbokser, men greit nok, det er en annen rant.

Jeg synes ikke normale mikrotransaksjoner burde være ulovlige, så lenge du vet nøyaktig hva det er du betaler for. Lootbokser er selvsagt en annen sak. Så før du lemlester meg med en rusten gaffel så har jeg lyst til å forklare hvorfor.

Er mikrotransaksjoner virkelig djevelen selv? Eller er det bare de som bruker dem som er monstre? Jeg lener mot sistnevnte. Personlig boikotter jeg EA frem til de stopper å være kreft for industrien med alt bullshittet shit, så ta det med ro, jeg er ikke en shill, men noen av mine favorittspill som F.eks Warframe og Dirty Bomb er Free-to-play spill som gjør mikrotransaksjoner riktig (se en av mine tidligere bloggposter "Warfame: Det beste (Free-to-play) spillet på markedet?", for å finne ut hvorfor). Disse spillene eksisterer på grunn av rettferdige mikrotransaksjoner som ikke er designet for å sluke sjela di. Hvordan skal man ellers kunne holder servere oppe og komme med utallige gratis oppdateringer til et gratis spill?

Hvis 99% av alle spill med mikrotransaksjoner er bullshit, så er det greit i mine øyne. Fordi slike spill er for det meste bare sjelløst dritt til å begynne med, så jeg kan lett unngå/boikotte dårlige spill med dårlige businessmodeller *host* AAA-spill *host*, og jeg anbefaler dere å gjøre det samme. Vi lever i et fritt marked, så hvis vi bare ikke støtter shitty ting finansielt, så kommer folk til å stoppe å selge oss shitty ting, er ikke det å prøve å gjøre noe ulovlig en altfor ekstrem løsning på et problem som er lett å fikse? Så lenge vi oppfordrer gamerne vi kjenner til å ikke akseptere dårlig bruk av slike ting, så kan vi stoppe det. Vi kan få de sjelløse spillselskapene som ser på oss som husdyr og kaller oss forskjellige sjøskapninger til å lide. Det å klage etter å ha betalt penger for noe hjelper ikke! Vi må bare stoppe å kjøpe slike spill.