Mine flotte kolleger har selvfølgelig allerede sagt sitt, mye bedre enn jeg noensinne vil klare. Hyggelige mennesker med en lidenskapelig interesse for spill som bringer folk sammen. Jeg har vært med på laget lenge og skrevet om spill i ulike sammenhenger, blant annet for Missil (Petters blad som han hadde før han var med på å starte Gamereactor), og senere for Gamereactor, som har vært mitt hjem i rundt 25 år, først som frilanser og deretter som redaktør.

Min interesse har alltid vært å dekke spillbransjen snarere enn å anmelde spill, noe som har ført til at jeg har skrevet en utrolig mengde nyheter, artikler og selvfølgelig blogginnlegg. Noen ganger av glede, noen ganger av frustrasjon og noen ganger for å skape debatt. Det har vært mye av det siste, mange fantastiske diskusjoner med dere lesere. Flere av dere «kjenner» jeg nesten som venner, selv om jeg bare kjenner brukernavnet deres, og utallige har jeg spilt med på nettet – og noen av dere har jeg blitt venner med i virkeligheten.

Det har vært en lang reise, først med magasinet og deretter med fokus på nettstedet. Frilansere har kommet og gått, og jeg kan med stolthet si at jeg har kontakt med de fleste av dem på en eller annen måte. Hyggelige mennesker, gode venner. Jeg velger å ikke nevne noen ved navn, men til alle dere som har vært på Gamereactor og har krysset min vei – tusen takk. Og stor takk til Petter som inviterte meg til å begynne med.

At Gamereactor slik jeg kjenner det glir ut av hendene mine, føles selvfølgelig veldig trist, men virkeligheten og økonomien er som den er, og vi er dessverre i godt selskap med fine nettsteder som har lidd samme skjebne til tross for svært stor trafikk og et livlig fellesskap. Det er i det minste ingens skyld at det ender slik; vi har alle gjort vårt beste for å tilby underholdende lesestoff hver dag, og har ofte gått mye lenger enn man kanskje tror for å klare det.

Jeg skal ikke plapre mer enn dette, og føler meg ærlig talt mest av alt tom og skuffet. Nå gjenstår det å finne en ny karriere og komme ordentlig på plass før jeg tenker mer på fremtiden. For kjærligheten til spill er der fortsatt, og jeg trenger å skrive for å ha det bra – så før eller senere vil jeg dukke opp på nettet igjen og si min mening om spillbransjen. Foreløpig kan dere følge meg på Bluesky, Facebook, Instagram, Threads og X – alle plattformer jeg er mer eller mindre aktiv på.

Min siste artikkel måtte handle om Sonys avvisning av Hideo Kojima, en siste bransjeobservasjon fra min side. Tusen takk til alle som har fulgt med og lest. Uten dere ville det aldri blitt denne fantastiske karrieren og muligheten til å jobbe med hobbyen min. Vi ses og hører fra dere et annet sted.

Game Over. Håper det fortsatt er fortsettelser...

Valgdagen og valgvaken nærmer seg slutten, og som vanlig er det fullt av folk som vil forklare at Sverige vil gå under hvis den ene eller den andre siden vinner. Det vil det ikke, og om fire år er det valg igjen, da en ny regjeringskonstellasjon vil bli dannet og ta over.

Sverige er et svært velsydd land; vi har våre problemer, men ærlig talt er de generelt færre enn i de fleste andre deler av verden. Er det ting jeg ønsker var annerledes? Utvilsomt, men jeg er neppe alene om det, og jeg prøver daglig å minne meg selv på at jeg ikke er smartere enn alle andre og har sett lyset i en slik grad at jeg vet hva som faktisk er best

På den annen side har jeg selvfølgelig tro og håp, og stemmer derfor i tråd med mine overbevisninger. Jeg har ikke lagt skjul på at jeg ikke har særlig mye sympati for de to ytterpartiene i det svenske parlamentet (som vanligvis har de absolutt mest overbeviste tilhengerne). Generelt har jeg stemt ikke-sosialistisk ved de siste valgene, og er en av de plagsomme midtvelgerne som er uenige med folk både på venstre- og høyresiden.

Betyr det at jeg mener du bør gjøre det samme som meg? Nei, men jeg mener du bør prøve å sette deg inn i saken, kanskje ta en test (for eksempel i Aftonbladet eller Expressen), tenke gjennom hvordan du ønsker at ting skal være – og fremfor alt sørge for å bruke stemmen din. Det er mange av oss som stemmer i Sverige, men vi kan bli flere, og en forutsetning for å kunne klage er at man i det minste har påvirket det lille man kan gjøre.

Uansett hvilken politisk retning du tilhører, sørg for å stemme i valget på søndag, helst tidlig, slik at du vet at det blir gjort (bilde fra Valgmyndigheten/Fialotta Bratt).

Jeg har bedt om et nytt Onimusha-spill i to tiår, men det er ikke det samme som at det faktisk er bra når det slippes. Det har hendt mer enn én gang at oppfølgere går glipp av det som gjorde forgjengeren så bra og derfor faller flat, og risikoen blir enda større når det har gått lang tid imellom, ettersom det som fungerte tidligere ofte ikke fungerer like lett i dag.

Derfor ble jeg beroliget av Olivers anmeldelse av Onimusha: Way of the Sword. En syver, riktignok, men for meg som fan mistenkte jeg at jeg kanskje ville like det enda bedre. Jeg har riktignok bare spilt i noen timer, så jeg skal ikke gi noen karakter, men jeg vil påpeke at eventyret starter ekstremt sterkt.

Kampsystemet føles interessant, og det gir en veldig god dybde at defensive evner tar så mye plass. Eventyret er også ekstremt godt animert, og hovedpersonen Miyamoto Musashi fremstår som like deler stoisk og superkul – så mye at jeg begynte å lure på om samurai kunne være et yrke for meg når jeg blir voksen.

Så langt har jeg bare møtt én boss, og jeg tenkte å unngå spoilere, men hvis denne artikkelen er noe å gå etter, vil også dette bli et høydepunkt.

Hvis jeg må klage på noe i spillet, er det de engelske stemmene. Japanske medier er ikke en enkel sak å dubbe, og jeg synes ofte at så utrolig mye går tapt. Spesielt med spill som fokuserer på typiske japanske fenomener som dette (eller for eksempel Yakuza/Like a Dragon), er det ekstra viktig. Og... de engelske stemmene er dessverre under pari, mens de japanske er helt suverene.

Så vil jeg slå et slag for grafikk og lyd. Capcom har brukt sin RE Engine og gjort en virkelig god jobb, kombinert med godt design – og så spiller jeg fortsatt på Switch 2.

Onimusha: Way of the Sword føles som spillet jeg har håpet på i to tiår.

Det så bra ut allerede på forhånd, men vi har blitt skuffet før av spill som ikke helt leverer som de burde. Men... noen ganger leverer spillene opp til forventningene, og Orbitals er heldigvis et av dem.

Dette er virkelig en slags drøm for alle som vokste opp med den typen anime man kunne kjøpe på svenske bensinstasjoner på 80-tallet, ikke minst Starzinger. Musikken er helt på plass (dette ER jo gammel anime), designet er utrolig vakkert, og spillbarheten er akkurat så utfordrende at den fremdeles gir litt motstand.

Det er umulig å ikke sammenligne det med Hazelights spill, spesielt siden det også er utviklet under ledelse av Hazelight-veteranen Jakob Lundgren. Det føles som et spill Hazelight kunne ha gitt ut hvis de hadde holdt til i Japan – noe de ikke gjør, så det er et friskt pust som byr på noe nytt for alle fans av co-op (det finnes ingen enkeltspillermodus), og som definitivt vil appellere til fans av «It Takes Two» og «Split Fiction».

Det er heller ikke fullt så generøst med veiledningen, noe som betyr at du får oppdage mer på egen hånd. Det blir rett og slett mer spennende og utfordrende å finne ut hvordan du skal løse de mange gåtene du møter, noe som bare er positivt.

Så… vi ga Orbitals en karakter på åtte, men jeg tror jeg til og med ville ha gitt det en ni. Jeg er overbevist om at dette vil være med i kampen om flere kategorier i The Game Awards, ikke minst for beste kunstnerisk ledelse, beste lydspor og musikk (klassiske bosskamper med grafikk, og en åpning som minner enda mer om ekte anime) og beste familiespill.

Hvis du har en Switch 2, så kjøp det – dette er akkurat det du trenger.

Årets beste co-op, og kanskje også årets beste cover?

Jeg prøver stadig oftere å bruke ønskelister før spillutsalg, for å kunne plukke ut spill jeg vil ha til gode priser, og slippe å surfe blindt selv. Hvis det er spill jeg vil ha, men som har noen år på baken og er av en tidløs type, venter jeg vanligvis til de når et prisnivå jeg ikke kan motstå.

Under salget som pågår akkurat nå for Switch og Switch 2, fant jeg to slike spill, og jeg synes det er så bra at det er verdt en bloggpost med en dobbel dose tips. Her er de, skynd deg og finn et kupp!

• Mega Man 11 (43 SEK) – Det siste spillet i serien ble utgitt i 2018 og er faktisk det bestselgende av dem alle. Og det er helt fortjent. Dette er et fantastisk fargerikt og akkurat passe utfordrende Mega Man-spill i klassisk stil, som fremdeles klarer å føles friskt. Et perfekt spill å spille både på TV-en og på farten, og et som ikke har blitt en dag eldre siden lanseringen. I tillegg er Acid Man en av de tøffeste Mega Man-bossene noensinne.

• Streets of Rage 4 (65 SEK) – Beat ’em up er trolig sjangeren med de høyeste standardene. Det føles som den typen spill som nesten automatisk er underholdende å spille, så lenge du har en partner ved din side (helst ved siden av deg på TV-sofaen). Med Streets of Rage 4 klarte Dotemu, Lizardcube og Guard Crush Games det nesten umulige: å gjenskape magien i en serie vi ikke har sett spor av på over 25 år. Du vil ikke ha det morsommere enn dette i co-op mens du slår folk i ansiktet.

To absolutte må-ha-spill i spillsamlingen din, nå til en god pris. Når det er sagt… når har du tenkt å selge Live a Live, Square Enix?