Norsk
Blog

The Heroes Legacy XXXIII

Skrevet av jonaskram den 19 november 2011 klokken 13:55

Vil du ha en gjennomgang av hva som har skjedd, les del XXXII

-----------------------------------------------------
Kapittel 65: Minner

Lofthus gråt. Tårene strømmet nedover kinnene hennes. Situasjonen var håpløs.. Dark Samus Nemesis lå fortsatt ti meter lengre unna uten å bevege seg, helt sluknet som et lys. Gjenlevningene av St-Nick som nærmest prydet veggene og gulvet, var en grim påminnelse om at alt hadde gått fryktelig galt. Det var bare KiDD og henne selv som var ved bevissthet, men Vokteren hang og dinglet på Pepperonimans strake arm.
- Jeg tror... jeg vil ha det litt gøy med dere, gliste han ondskapsfullt. Galskapen lyste i øynene hans. Mannen var like uforutsigbar som en pil i en storm, og det var denne sinnsvakheten som skremte KiDD til nye krefter.
- Du RØRER henne ikke, ropte han i sinne, men ble møtt av en pansret knyttneve, og et ekkelt knekk. Blodet silte fra nesa hans, men han fortsatte å kjefte.
- Hah! Jeg har deg i min hule hånd, to fot over bakken. Du kan ikke gjøre NOE for å skade meg, men fortsatt så kjefter du? Du har tæl, gutt... Men la oss se hvor mye du tåler!
KiDD fikk ikke tid til å reagere før enda et slag nådde fjeset hans, men om ikke annet, hadde denne mørke djevelen sluppet taket på ham. Han reiste seg, bare for å få enda et slag i hodet.

Lofthus hadde gitt opp å prøve å holde gråten tilbake. Det var bare ikke mulig. Etter dette, ville hun være siste gjenlevende, men hvor lenge ville det vare? Synet av KiDD bli brutalt slått og sparket var uutholdelig, og hun visste at hun måtte gjøre noe. Hun løp bort til Dark Samus Nemesis og prøvde å vekke ham, men Pepperoniman brølte at hun skulle stoppe. Hun visste ikke om det var frykten eller sjokket at hun fikk en så direkte ordre som stoppet henne, men alt hun klarte å gjøre, var å stirre inn i Pepperonimans vinrøde øyne.
- Vet du... Gliste Pepperoniman og slikket seg rundt munnen. Dama di er ikke så verst. Hun har tæl hun også.
Han lo idet han snudde seg mot KiDD. Etter jeg er ferdig med å plage deg for en stund... så skal jeg voldta henne foran øynene dine!

Den blodige vokteren hørte ham bare såvidt, men det var nok til at han spente alle musklene i kroppen sin for å angripe tilbake. Adrenalinet fløt inni ham, og med nunchakuen klar, løp han mot djevelen med sort rustning. To sekunder var alt Pepperoniman trengte for å steppe til siden, ta tak i KiDD, og sparke leggen hans av full kraft.
Den ubeskrivelige lyden som lød da KiDDs skinnben punkterte huden og var fullt synlig, fikk ett eller annet i Lofthus' sinn til å vekkes. Hun rykket til, før hvisket stille... Jeg husker alt...
Et kyss var ikke nok... Det trengtes et større sjokk på systemet hennes. Dette hadde skjedd før, men det gjorde det ikke noe mindre kvalmende.
- KiDD... Jeg husker alt... Jeg husker... deg...

Kapittel 66: Begynnelsen på slutten.

Vokteren visste ikke om han var lykkelig eller håpløst fortvilet... Kvinnen han elsket husket ham endelig, men det var på dødens terskel. De hadde ikke noen tid sammen. Banneord forlot munnen hans idet smerten tok ham igjen.
Lofthus følte seg endelig hel igjen, men hun visste hvor dårlige sjansene deres var... Hvis ikke...?
- Det er på tide å gjøre det, hvisket hennes søster inni henne.
- Vi er også klare til å betale den ultimate prisen, lød det fra SoL og Kakashi.
Tårene igjen... Kunne de ikke bare holde seg unna, tenkte hun. Endelig husket hun alt, men hun måtte gi opp alt for å redde den eneste hun virkelig brydde seg om. Hun smilte. Det var ikke sånn det skulle være, men det var sånn det ble, tenkte hun idet hun begynte å gløde i blått. Tårene rant mens minnene strømte til.

Igjen gikk tiden så alt for sakte for KiDD. Den blå auraen som slukte Lofthus husket han fra sist møte med Pepperoniman, og det var tydelig at dette udyret også husket det. Pepperoniman løp mot Lofthus for å få stoppet tvillingkraften hennes, men det var alt for sent. En stille hvisken nådde vokterens øre. "Jeg elsker deg. Jeg beklager..."
Stemmen hans var borte. Han prøvde å rope noe. Hva som helst. Men uansett hvor mye han prøvde, kom det ikke en lyd. Og så kom det blendende lyset. De gutturale smertebrølene fra Pepperoniman fyllte rommet, og så ble det helt stille.

Det var ingen lyd, annet enn den paniske dunkingen fra vokterens hjerte. Innerst inne visste han hva som hadde skjedd, men han ville ikke innrømme det. Da alt støvet hadde lagt seg, lå Lofthus og Pepperoniman livløse på det kalde stengulvet.
Han krøp bort til der den han elsket lå. Hun rørte seg ikke.
- Våkne opp... Stemmen hans skalv. Våkne opp, Lofthus.. Han hikstet, og prøvde å kjempe imot klumpen i halsen. Våkne opp... VÅKNE OPP!
Jo mer han ønsket det, jo mer han ropte, desto mer gikk det opp for ham at hun ikke kom til å våkne. I en blanding av sinne og desperasjon slo han steingulvet av all kraft og brakk en finger i fortapelsen. Han registrerte det knapt. Det var totalt uviktig for ham om han hadde litt vondt i en finger. Smerten i benet var fjorten ganger verre, men selv den bleknet i forhold til smerten som hadde festet seg inni ham.

- Du våkner ikke... gjør du vel...?
En tåre landet på kinnet hennes. Og så enda en. Og enda en. Det var ikke en eneste lyd som ble laget. Dette var det øyeblikket han hadde ventet på. Et øyeblikk hvor det bare var han og henne. Eneste problemet var at hun var død nå. Vokteren la seg på gulvet og trakk hans kjære til seg og kysset henne. Hun hadde fortsatt den varmen han husket så godt. Varmen han så lenge hadde lengtet etter. KiDD var helt motløs, og bestemte seg for å bare ligge der en stund til. Dette ville være siste gangen han så henne..

- Jeg elsker deg, hvisket han til henne. Jeg.. elsker deg..
-----------------------------------------------------

Oi oi oi? Da står vi for siste del neste gang, folkens.

HQ