I dag ble Persona 5 utsatt til 2016 og det var først da jeg skjønte hvor mange spill som faktisk skal komme ut neste år. Dessverre er det jo alltid sånn at ting blir utsatt og ikke kommer ut i tide, men foreløpig er det veldig mye å glede seg til i 2016. For selv om 2015 ikke er i nærheten av å være over, tenkte jeg å ta for meg noen av spillene jeg gleder meg aller mest til fordi jeg elsker å lage lister. Det gjør meg glad.

Fire Emblem: Fates (3DS)
Etter at Fire Emblem: Awakening ble en overraskende stor suksess bestemte Intelligent Systems seg for å lage 3 nye spill i ren Pokemon stil. Du kan velge mellom kongerikene Hoshido og Nohr. Det finnes også et tredje spill (finnes bare digitalt) som tar for seg en annen historie. Spillene er allerede ute i Japan og jeg har dessverre spoilet meg selv litt, men alt jeg har sett så langt ser bedre ut enn Awakening.
Trailer: https://www.youtube.com/watch?v=kLFB-LtKYuQ

Horizon: Zero Dawn (PS4)
Et av de få høydepunktene under dette årets E3. Jeg har egentlig mine tvil i om det faktisk kommer ut neste år, men det er det de har sagt så jeg forholder meg til det. Settingen er det jeg liker aller best så langt. Det er vanskelig å ikke like en vakker, post-apokalyptisk verden bebodd av mekaniske dinosaurer og huleboere med høyteknologiske pil og buer.
Trailer: https://www.youtube.com/watch?v=kIKV2MZRiDA

The Legend of Zelda (Wii U)
Det er ikke noe annet spill jeg gleder meg mer til. Spiller ingen rolle om det kommer til Wii U eller NX.
Trailer: https://www.youtube.com/watch?v=VcYXX4TUK4I

Gravity Rush 2 (PS4)
Det første Gravity Rush spillet var en av mine første spillopplevelser på Playstation Vita og det var en god start. Jeg syntes det var et spill med store styrker og store svakheter. Gravity Rush 2 er noe jeg har ønsket meg lenge fordi verdenen og hele konseptet med å forandre tyngdekraften har et stort potensialet. I og med at spillet nå er på PS4 får vi en enda vakrere verden og forhåpentligvis forbedrer de kampsystemet og kameraet også.
Trailer: https://www.youtube.com/watch?v=fMwmaxZc8WE

Zero Escape 3 (muligens "Zero Time Dilemma") (3DS, PS Vita)
Å, som jeg ventet og ventet på at de skulle annonsere Zero Escape 3. Det var ikke alle som var sikker på om dette spillet i det hele tatt kom til å bli lagd. Dårlige salg av de tidligere spillene var selvfølgelig årsaken, men det skjedde til slutt. Hvis det er noen som aldri har hørt om denne spillserien før, er ikke det så rart. Verken 999 eller Virtue's Last Reward har ZE i tittelen. Trilogien skal endelig avsluttes og alle spørsmålene skal endelig bli besvart.
Ikke trailer, men whatever: https://www.youtube.com/watch?v=sITddSPNB48

New Danganronpa V3: Everyone's New Mutual Killing Academy (PS Vita, PS4)
Tittelen er ikke offisiell, i hvert fall ikke i Vesten. I likhet med Zero Escape 3 er dette slutten på en crazy, japansk trilogi med fokus på å fortelle en historie. Jeg har ærlig talt null peiling på hvordan de kommer til å fortsette historien, men jeg vet det kommer til å bli morsomt, trist, underholdende, smart og sprøtt.
Teaser: https://www.youtube.com/watch?v=5OrZxG2Io6A

Persona 5 (PS3, PS4)
Persona 4 Golden var en intens spillopplevelse hvor jeg spilte 60 timer på en uke. Det er et spill som virkelig suger deg inn og gir ikke slipp før du er ferdig. Man blir veldig glad i karakterene og selve verdenen. Persona 5 ser ut til å forbedre gameplayet og vil nok fortsette i samme stil som forgjengerne.
Trailer: https://www.youtube.com/watch?v=GSqQqjHRx_M

Ratchet & Clank (The Movie: The Game) (PS4)
I utgangspunktet skulle det komme ut i 2015, men det ble utsatt for å bli utgitt rundt samme tidspunkt som filmen. Ratchet & Clank skal tydeligvis ikke være en "remake", men en "reimagining". Det betyr egentlig at det er løst basert på det første spillet med ganske lik historie og noen av de gamle våpnene. R&C er alltid moro og jeg gleder meg til neste spill.
Trailer: https://www.youtube.com/watch?v=iU3sU2WMcPM

Hvilke spill er det du gleder deg til neste år?

Historien min med håndholdte spill er lang og komplisert. Da jeg var en liten gutt eide jeg en Gameboy Color med noen få spill. De fleste av dem var ikke all verden, men to spill skilte seg ut. Et av dem var et lite spill du kanskje har hørt om, nemlig Pokemon Blue. Som så mange andre i min generasjon elsket jeg Pokemon. Å snike inn Gameboyen på skolen for å kjempe mot kompiser og veksle Pokemon, å finne Missingno og utnytte glitchen som multipliserer itemsene dine, og å fange Mewtwo er alle gode minner Det andre spillet var en morsom platformer som heter Wario Land 2. Kontrollen var perfekt og man kunne få mange forskjellige slutter.

Etter GBC sluttet jeg å bry meg om håndholdte spillkonsoller. Det var ikke før spillinteressen min slo til for fullt i 2011 at det kom en ny håndholdt maskin inn i livet mitt. Da bestemte jeg meg for å kjøpe en Nintendo 3DS. I begynnelsen kjøpte jeg bare Nintendos egne spill som Super Mario 3D Land, Mario Kart 7, Ocarina of Time 3D og Pokemon White, men siden den gang har jeg virkelig begynt å utforske på jakt etter nye spillopplevelser. 3DS kan også spille DS-spill, noe jeg virkelig har dratt nytte av. 999 åpnet øynene mine for pek-og-klikk eventyrspill (noe DS har veldige mye av, sjekk ut Ghost Trick, Hotel Dusk, Professor Layton og Ace Attorney), kjærligheten min for Pokemon ble gjenopprettet med Pokemon White, og japanske rollespill som Radiant Historia og Fire Emblem: Awakening holder en veldig høy kvalitet.

3DS hadde gjort meg mer sulten på håndholdte spillopplevelser, så innskaffelsen av en Playstation Vita var en selvfølge. Det er en fantastisk teknologisk duppeditt og milevis foran 3DS hva gjelder grafikk, utseende og skjerm. Vita har åpenbart ikke vært noen salgssuksess, men den har noen virkelig kule nisje-spill. Indie-spill har definitivt vært et av høydepunktene på denne maskinen. Spelunky, Rogue Legacy, Hotline Miami og Velocity 2X er noen av favorittspillene mine på konsollen. Spesielt Spelunky har jeg spilt utallige timer. Danganronpa 1 og 2 er utrolige kule pek-og-klikk eventyrspill, Persona 4 Golden oppslukte meg totalt i en hel uke, Murumasa Rebirth er en nydelig 2D platformer/hack-and-slash og Gravity Rush er innovativt, kreativt og vakkert.

Det er noe spesielt med håndholdte spill og jeg er veldig glad for at jeg ga det en ny sjanse så mange år etter.

BTW jeg har laget en topp 10 liste over DS/3DS spill: http://www.gamereactor.no/blog/Jurginator/78964/

Her er noen andre spill jeg spilte i år, men som ikke nådde helt opp på listen:
-The Binding of Isaac: Rebirth
-The Legend of Korra
-Fantasy Life
-Super Smash Bros. For 3DS
-Mario Golf: World Tour
-Pokemon Omega Ruby
-STRIDER

Gode spill alle sammen, men nå er det tid for det beste spillet fra 2014.

1. Donkey Kong Country: Tropical Freeze (Wii U)

Det er rart hvordan ting kan snu. Nintendo viste flere spill for første gang i 2013, blant annet Super Mario 3D World, A Link Between Worlds og Donkey Kong Country: Tropical Freeze. Felles for dem alle var at de fikk en litt lunken mottakelse av fansen, meg selv inkludert. For selv om jeg elsket Donkey Kong Country Returns, ville jeg at Retro Studios skulle jobbe med noe nytt, noe vi ikke hadde sett før. Heldigvis viste det seg at de nevnte spillene virkelig skinte da vi fikk spilt dem.

DKCR var min favoritt 2D platformer gjennom tidene, men DKCTF er bedre på alle måter. Det ser nydelig ut. Hver eneste level har uhørt mye detaljer i bakgrunnen. Hvis du tar deg tid til å se deg litt rundt vil du alltid finne noe kult. Kontrollen er perfekt. Man kan kjenne vekten til Donkey Kong, men det føles aldri restriktivt. Å hoppe på fiender er tilfredsstillende og det er utrolig hvor fort man kan blåse igjennom levelene hvis man er god nok. Jeg må også applaudere utviklerne for å lage gode vann-leveler. Måten man kontrollerer DK i vannet funker utrolig bra. Man trenger ikke sverdfisken denne gangen. Her har Mario virkelig noe å lære av DK og Rayman. Musikken er himmelsk. Ikke bare er det ny musikk for nesten hver eneste bane, sangene er minneverdig og varierer fra jazzy up-beat til rolig og vakker. Kanskje den største oppgradering fra DKCR er bossene. De er kreative, uforutsigbare og ikke minst veldig vanskelige.

Kontroll, grafikk, musikk og bosser er selvfølgelig alle viktige deler i et spill, men kanskje det aller viktigste elementet i en platformer er level design. Dette spillet gjentar seg aldri. I et øyeblikk rir du på et nesehorn mens lyn slår rundt deg og du må bevege deg fort fordi bakken under deg forsvinner. I et annet øyeblikk svømmer du rundt i en undervannslabyrint. Kreativiteten i levelene er det som har imponert meg aller mest og det er derfor Donkey Kong Country: Tropical Freeze er mitt favorittspill i 2014.

Jeg kunne snakket my lengre om hvorfor dette er et av de beste spillene jeg har spilt, men nå holder det vel. Jeg har spilt det gjennom tre ganger allerede (en gang på hard mode), noe som skjer uhyre sjeldent. Spill blir sjeldent bedre enn dette.

4. Bayonetta 2 (Wii U)

Platinum Games er kjent for å lage veldig gode spill som sjeldent selger. Det føles ut som de bare lager det de vil lage, uten å tenke på hvor mange som vil kjøpe det. De har derfor opparbeidet seg en veldig lojal fanbase som elsker spillene deres. Platinum fikk en del pepper da det viste seg at Bayonetta 2 skulle være eksklusiv til Wii U, en konsoll som er lite populær og mye svakere enn konkurrentene. Spillet er regnet som en av hovedgrunnene til å skaffe seg en Wii U. Jeg var aldri en av de menneskene som kjøpte konsollen for Bayonetta 2, ei heller så jeg fram til spillet. Jeg har aldri vært noen stor fan av hack-and-slash og den eneste grunnen til at jeg kjøpte spillet var fordi alle sa det var fantastisk. Det viste seg at de hadde rett.

Det er en grunn til at hack-and-slash spill som dette blir kalt «cuhraazy». Kampsystemet er utrolig flashy, men det har også substans. Du har én type våpen for armene og én for bena. På starten av spillet gir de deg en enkel forklaring på hvordan kampsystemet funker. Etter det er det din oppgave å finne ut hva slags våpen du bør bruke og hva slags comboer som er mest effektiv og poenggivende. Musikken er episk og passer perfekt når du kutter opp engler og demoner. Bayonetta 2 passer veldig godt på at du aldri kjeder deg. Ja, kampsystemet er utrolig kult, men stedene du faktisk slåss på varierer så utrolig mye at det er umulig å være uinteressert i det som foregår. Det finnes noen virkelig ekstreme settinger for bosser og andre ting. Dessverre er ikke dette et perfekt spill. Slutten føles litt forhastet ut og siste boss kunne vært bedre. Jeg sier ikke at slutten er dårlig, men sammenlignet med resten av spillet er det umulig å ikke være litt skuffet. Fremdeles et ekstremt kult spill som er umulig å ikke anbefale til alle som liker spill.

3. Mario Kart 8 (Wii U)

Jeg har alltid hatt et nært forhold med Mario Kart. Helt siden jeg og familien spilte Mario Kart 64 for rundt 15 år siden, til å spille Mario Kart 8 online med et nettsamfunn. Det har aldri vært noen andre kart racere som har vært i nærheten, med unntak av Crash Team Racing på PS1 (som dessverre ikke fikk noen verdige oppfølgere. Det er utrolig at andre ikke har kopiert flere av spillmekanikkene fra dette spillet).

Så hva er egentlig nytt med Mario Kart 8? Etter så mange spill bør det vel gjøre noe spesielt for at det ikke bare skal være det samme gamle spillet med penere grafikk? Sannheten er at den eneste nye gimmicken som dette spillet har å tilby ikke gjør det helt store utslaget på gameplayet. Jeg snakker om hvordan man kan kjøre på vegger og tak på grunn av anti-gravity. Det ser kult ut og det åpner opp for noen virkelig smarte måter å skape snarveier på, men forandringen er ikke akkurat revolusjonerende. Man kan vel spørre seg hvorfor jeg rangerer dette spillet så høyt. Vel, banene er fenomenalt gode, online fungerer knirkefritt og alt er bedre balansert. Det føles veldig godt å styre bilene og motorsyklene. Alt det gode fra tidligere Mario Kart spill dukker opp her: Mynter, undervannskjøring, hanggliding. Jeg er imponert over hvor mye innsats de har lagt i DLCen som kom ut forrige måned.

Mario Kart 8 er kanskje ikke det mest nyskapende spillet som har kommet ut i år, men det er definitivt et av de mest gjennomførte. Alt fungerer perfekt. Selv om grafikken og musikken er i den øverste klassen, blir det bare en ettertanke fordi alt av gameplay er fantastisk. Double Dash har blitt dyttet av tronen.

2. Super Smash Bros. For Wii U (Wii U)

Nintendo vet hvordan man skal forbedre spillene sine år etter år. Da Super Smash Bros. Brawl kom ut i 2008 ble jeg veldig skuffet over online mulighetene. Det funket rett og slett ikke å spille en kamp uten tonnevis med lag. Dette har de nye Smash Bros spillene løst. Tidligere spill har alltid hatt en enspillermodus som inneholdt en rekke utfordringer som ikke bare var å banke opp motstanderen. Dette var aldri den beste delen av spillene, men jeg må si at jeg savner en slik modus i Smash Bros for Wii U. Heldigvis er det smekkfullt med innhold, fra trophies til musikk til Event Mode.

Smash Bros er veldig enkelt å skjønne. Du beveger deg med den analoge spaken, du angriper med to knapper og du bruker skjoldet med en knapp. Nybegynnere har ikke noe problem med å spille det, noe som er ganske forskjellig fra andre fighting spill. Smash Bros kunne veldig lett ende opp som et spill uten dybde, men det kreves enorme ferdigheter for å være virkelig god. Wii U-versjonen har det samme gameplayet som tidligere spill, men som vanlig føles det litt annerledes. Spillet er raskere enn si Brawl, men ikke så raskt som Melee. HD-grafikken gjør også en stor forskjell. Spillet er nydelig å se på i bevegelse. Fargene er veldig sterke og det føles enda bedre å knocke noen ut av banen. Alle karakterene er bra balansert og føles bra å spille som. Ingen av dem er overpowered. Nykommere som Pac-Man, Mega Man, Shulk og Little Mac føles som veldig naturlige karakterer som passer inn i universet (i motsetning til Snake). Spesielt Pac-Man har blitt en favoritt hos meg og er sammen med Mario den figuren jeg bruker mest.

Alle liker Smash Bros. Jeg er ganske sikker på at det er et vitenskapelig faktum. Det er bedre enn noen gang og jeg kommer til å spille det i en lang tid fremover.

7. Velocity 2X (PS Vita)

Årets indie-spill og en gledelig overraskelse. Da jeg sjekket hva som var gratis på PS Plus i september fikk jeg øye på dette spillet. Jeg bestemte meg for å prøve det, noe jeg virkelig ikke angrer på. Velocity 2X er delt opp i to segmenter: Top down space shooter og sidescrolling action/puzzle platformer. Til tross for at det er en arcade shooter, er det faktisk en historie som foregår her. Den er veldig forglemmelig, men den trekker ikke ned inntrykket av spillet noe særlig. Du kan velge å skippe alt av historie.

Dette er hva jeg liker med Velocity 2X:
- Alt går veldig raskt. Kontrollen er utrolig presis og du kan bare stole på reaksjonsevnen og ferdighetene dine.
- Spillets vanskelighetsgrad kommer ikke av å kun fullføre banen, men å gjøre det på en raskest mulig måte. Man bør også finne alle krystallene i hver bane.
- Spillet bytter mellom de to segmentene på en veldig naturlig måte som gjør at det aldri føles som om du spiller to forskjellige spill. Det hindrer det også fra å bli repetitivt
- Veldig raske ladetider.
- Akkurat når du begynner å bli lei våpnene dine, blir de oppgradert.
- Teleporteringssystemet åpner virkelig muligheter for å finne den raskeste måten å fullføre banen på.
- Musikk som får deg i riktig humør.
- Kul grafisk stil. Spillet er nydelig.

Imponerende hvordan et indie-spill som dette er så vellagd. Det er veldig lite negativt å si om spillet. Alle levelene er kanskje ikke like bra, men hey, det er så mange av dem at det må man regne med. En kjempegod deal var det i hvert fall.

6. Danganronpa: Trigger Happy Havoc (PS Vita)

Årets overraskelse. Jeg hadde aldri hørt om spillet før 2 uker etter at det kom ut. Jeg hadde egentlig liten interesse i sjangeren før i år. Det er vanskelig å forklare hva slags spill Danganronpa er. Tenk på det som en mix mellom Ace Attorney og 999. Som i Ace Attorney må du finne hull i andres argumenter og vitnemål. Gameplayet består av lesing, peking, klikking og flere forskjellige mini-spill. Dette spillet kom først ut på PSP i 2010, men det var bare i Japan. Trigger Happy Havoc er en forbedret utgave med nye moduser og bedre grafikk.

I denne historien spiller du som en videregående skole elev og du er fanget i skolen med 14 andre elever. Etter hvert dukker det opp en bjørn som tvinger elevene til å drepe hverandre. Hvis du klarer å myrde noen OG SLIPPE UNNA MED DET, får du dra fra skolen. Caps lock skriften er viktig fordi det alltid holdes en rettsak etter at en person er drept og det er din oppgave å finne ut hvem som er morderen. Det er mer til historien, men jeg gidder ikke oppsummere så mye. Danganronpa er - kanskje ikke så overraskende med tanke på navnet - et veldig japansk spill. Karakterene kan være veldig «over-the-top» og dialogen er ikke akkurat en realistisk presentasjon av hvordan folk snakker. Når det er sagt er historien utrolig spennende og selv om karakterene er stereotyper, er de ikke dårlige på noen måte. Spillets store styrke ligger i rettsakene. Det er her mesteparten av gameplayet foregår. Måten drapene er planlagt og utført på er veldig snedige.

Det høres kanskje ut som et mørkt spill, noe det er, men det tar seg sjeldent veldig seriøst. Karakterene, musikken, drapene, alt har en kul stil over dem. Det er bare japanerne som får temaer som dette til å bli morsomt og underholdende.

5. Danganronpa 2: Goodbye Despair (PS Vita)

Danganronpa 2 gjør alt en god oppfølger skal gjøre. Den forbedrer alt det tekniske fra det første spillet, og da spesielt rettsakene. Jeg var veldig spent på hvordan dette spillet skulle fortsette historien fra eneren. Svaret på det får du ikke før du har spilt en stund, men jeg må berømme Spike Chunsoft for å virkelig gjøre uventede ting med historien. Danganronpa 2 har det samme prinsippet som eneren. Forskjellen er at det hele foregår på en øy, det er 15 nye karakterer og du vet allerede twisten fra DR1.

Siden de to spillene er ganske så like, er det vel bare riktig å sammenligne dem. DR1 har en litt annerledes atmosfære enn DR2. Den er mørkere og passer bedre i min mening. Øya er for lys og bekymringsløs. Det er godt mulig utviklerne ville at spriket mellom dagligliv og drapssakene skulle være større, men det er vanskelig å føle på stemningen når alt er så åpent og lyst. DR1 forteller også historien sin bedre. Selv om twisten i DR2 var mer uforutsigbar, ble det litt vel mye å ta inn på slutten. Noe jeg la merke til med en gang da jeg spilte DR2 var hvor mye bedre karakterene var. DR1 har noen virkelige minneverdige karakterer, men oppfølgeren gjør de fleste karakterene mer interessante, noe som gjør at det stikker enda dypere når noen blir drept. Apropos drept, rettsakene i DR2 har ikke bare forbedret mini-spillene fra det første spillet. De er også lengre, mer uforutsigbare og drapene er enda snedigere utført.

Huff, det var jaggu ikke lett å velge hvilket av disse spillene som er best, men siden rettsakene er den største og viktigste delen av spillet, er det det som tipper over i DR2's favør.